Could it be Easy?!

dreamstime.com

dreamstime.com

Jeg begynner å bli lei av dette ordet. Det har forfulgt meg som en mare gjennom ett tiår, og det ser ut til at det ikke har tenkt å forlate min side i løpet av det neste. Når du smaker på det, har det ingen spesiell klang over seg heller. Fire stavelser senere, tungekrøll ytterst på tuppen mot slutten, så føles det platt. Forslitt. Utbrukt. Gørrkjedelig.

Ordet integrering, altså.

Ja, jeg er lei av å bruke det, og jeg er lei av at det blir brukt. For det sier ingenting. Og alt.

«Hva skal vi gjøre med integreringen?!» Spør de innfødte seg. Enkelte politikere, flere og flere, faktisk, legger an en dommedagsk mine når det slår om seg med nettopp dette ordet, uten å egentlig vite hva det betyr, for det gjør de ikke, tenker jeg, og skyver surleppa frem. Den kan umulig gå lenger frem nå.

Finnes det ikke  et annet ord? En annen måte å si det på? Eller en MIRALKUR?!

Nowhere you can be

that isn’t where 

you’re meant to be.

IT’S EASY!!

Sier Beatles. Er det kanskje så enkelt? At:

Pff. Ja, tenker jeg. Vi innvandrere hadde ikke hatt vondt av en god porsjon kjærlighet fra dere innfødte. Om det kanskje ikke er alt vi trenger, så hadde det vært en nyttig start i ferden mot å finne seg til rette. Dessuten hadde det vært fint med litt ekstra kjærlighet sånn ellers i disse dager. Peace & love blir aldri feil.

En innvandrermammas hakk i plata

picture88.com

picture88.com

Det er i grunnen rart at de ikke har bedt meg ha meg tilbake dit jeg kommer fra, men jeg vil tro det er det de tenker med seg selv når jeg for n’te gang denne uka lirer av meg:

«Der jeg kommer fra, får ikke barna karakterer i barneskolen.»
«Der jeg kommer fra, har ikke barna i barneskolen eksamener.»
«Der jeg kommer fra, koser barna seg med is i sola i juni.»

(Ja, vi har faktisk sol, må jeg som regel legge til, og ikke veldig mye mindre enn dette landet, avslutter jeg innbitt.)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjentatt meg selv, men jeg har et umettelig behov for å fortelle alt fra postmannen til tannlegen at det de driver med her nede er FEIL. Selv om jeg lover meg selv at nå skal jeg ikke syte over skolesystemet her nede idet jeg for eksempel venter i kø på boulangeriet, ja, så tar det ikke mer enn et halvt minutt før jeg havner på galeien og serverer den samme klagesangen til den vennlige bakeridamen. Jeg klarer ikke la være. C’est plus fort que moi, tenker jeg, som sønnen pleier å si når han bedriver rampestreker. Det er sterkere enn meg.

Når jeg står og venter foran skoleporten for å hente barna, prøver jeg å stenge ute de andre foreldrenes prat om hvor spente de er på å høre dagens resultater. Foreldre som jeg vet har barn i første klasse, blant annet, står der og bekymrer seg for hvordan det har gått med eksamenene til den stakkars poden deres. Det koster alt jeg har av viljestyrke når jeg klarer å la være og blande meg i samtalen til folk jeg ikke kjenner. Jeg kjenner jeg er bare én centimeter fra å rope høyt:

«GET A LIFE!!! DER JEG KOMMER FRA ER SKOLEN MYE BEDRE!!!»

Så langt har jeg heldigvis ikke kommet. Jeg vet jo ikke om det er sant en gang. Det er i hvert fall det jeg prøver å overbevise meg selv om der jeg hver eneste ettermiddag henger over skulderen til Junior mens han løser oppgave etter oppgave etter oppgave. Min egen puls raser av gårde mens åtteåringen bryner seg på verbbøyninger i nåtid, fortid og fremtid, for det går nemlig opp for meg at om ikke så veldig lenge vil jeg ikke kunne klare å hjelpe ham med fransk grammatikk. Så komplisert har den faktisk blitt allerede.

I dag er det siste dagen, og det er geografi, naturfag og historie som står for tur. Om ikke lenge er det over, og om én uke begynner en særdeles etterlengtet sommerferie. I morges, på vei til skolen, sa Junior til meg at nå var han lei. Jeg klarte å la være å si at jeg har vært lei siden forrige torsdag, og at nå er det like før vi flytter tilbake til der mammaen hans kommer fra. Ellers må hun finne på noe lurt i juni måned årene fremover. Gå i hi, eller noe.

Oppdatering på integreringsbarometeret!

Akkurat i dag føler jeg meg litt belgisk:

image

Allez les Diables Rouges !!

Integrering = kamelsvelging på høyt nivå

I disse dager er vel skolebarna i ferd med å ta ferie der hjemme hos dere i gamlelandet. Skoleåret er på hell, og har de litt flaks, koser de seg med finværsdager og nyter at vinterjakka er lagt vekk for i år. På skolen slakkes det kanskje litt, og mentalt er de fleste i gang med sommerferien allerede. Det er det jeg ser for meg i hvert fall. Vi innvandrere har en tendens til å idyllisere mange rare ting fra der vi kommer fra, og for meg er juni måned en av de tingene jeg helst skulle hatt med meg hjemmefra.

Hvorfor det? Lurer du kanskje. Er det ikke et mildere klima her nede hos meg, for eksempel, og er det ikke større sikkerhet for finvær på denne tiden av året? Joda, det er vel det. Vi har hatt vår i et par måneder allerede, og gressklipperen har nok blitt brukt et titalls ganger hittil. Sola skinner i dag fra skyfri himmel. Fuglene kvitrer og brisen er mild. Joda, vi koser oss med været. Det har ikke noe med været å gjøre, at jeg lengter hjemover akkurat i disse dager.

I dag er Junior, 8 år, i gang med første dag av avsluttende eksamener for tredje klasse. Han kom hjem med karakterboka forrige fredag, med karakterene for siste semester. Siste karakterbok kommer når eksamener er ferdig, med endelige resultater for 2014.

Minstejenta slipper unna for siste gang, til neste år er det hennes tur, for til høsten begynner hun i første klasse på barneskolen.

Forberedelsene til dagens eksamener, er kanskje ikke all verdens. Et dikt han har lært seg utenat skal fremføres foran klassen, og lærer setter karakter på fremføring, flyt, intonasjon, etc. Deretter er det diktat som ikke er forberedt, som inneholder aspekter av det de har lært av fransk grammatikk gjennom skoleåret. I matematikk, er det gangetabellen som står for tur. Når han kommer hjem fra skolen, må han forberede seg til morgendagen. I helgen må han gjøre oppgaver i de forskjellige fagene, pluss øve på diktat som de får utlevert fredag. De har eksamener hver dag i sju dager. Og for lesere som behersker fransk, ser planen slik ut:

photo eksamen
Det hører med til historien at det blir satt karakter i hvert aspekt av både fransk, matematikk, naturfag, geografi og historie. Karakterene regnes ut i prosenter, og legges inn, for hånd (!) av lærerne, i karakterboka. Til slutt regner de ut totalen for hvert av hovedfagene. Læreren til Junior har altså nettopp gjort denne jobben, For fjerde gang dette skoleåret. Og neste helg skal hun i gang med å rette eksamener og legge inn de avsluttende karakterene for til slutt å regne ut gjennomsnittene. Igjen. For hver enkelt elev. For hånd. Respekt, sier jeg bare.
Men selv om jeg har all respekt for lærerne i dette landet (og ellers i verden, selvsagt!!), så er det ikke det denne bloggposten handler om. Den handler om karakterjaget som begynner allerede når barna er seks år gamle. Til tross for all forskning som sier oss at dette ikke nødvendigvis bedrer læring, tvert imot, i følge blant annet Alfie Kohn, som har skrevet en hel del bøker om skolelivet. Han sier følgende her:

The research suggests three consistent effects of giving students grades – or leading them to focus on what grade they’ll get. First, their interest in the learning itself is diminished. Second, they come to prefer easier tasks – not because they’re lazy, but because they’re rational. After all, if the point is to get an A, your odds are better if you avoid taking intellectual risks. Third, students tend to think in a more superficial fashion – and to forget what they learned more quickly – when grades are involved.
To put it positively, students who are lucky enough to be in schools (or classrooms) where they don’t get letter or number grades are more likely to want to continue exploring whatever they’re learning, more likely to want to challenge themselves, and more likely to think deeply. The evidence on all of these effects is very clear, and it seems to apply to students of all ages.

Så til dere småbarnsfamilier der hjemme, nyt eksamensfri juni, og vær takknemlig for at dere slipper. Og la oss for all del håpe at dere alltid kommer til å slippe. Jeg for min del, er i ferd med å tilberede en fullspekket kamelmiddag med all the trimmings, men frykter at denne kamelen for alltid vil komme til å ha én pukkel for mye.

(Trøster meg med at vi er med i fotball-VM i hvert fall. La dere merke til at jeg sa vi, eller?! Kan tenkes at kamelen smaker bedre når VI vinner!? Dessuten, russefeiring er i hvert fall helt utelukket i dette landet … Jada, når du er innvandrer, er det ekstra viktig å lete etter the silverlining.)

Kiss me honey, honey, kiss me

Det er tirsdag ettermiddag, barna er på svømmetrening og jeg sitter i svømmehallkafeen med god bok. Damen som nettopp serverte meg en perfekt cappuccino, er det noe kjent med. Jeg har sett henne før, men vet bare ikke hvor, og mens jeg funderer på akkurat det, kommer hun bort til bordet mitt igjen:

«Madame,» sier hun, «jeg tror døtrene våre går på samme skole.»
Ah, sånn var det ja. Det er der jeg har sett henne. Og så snakker vi litt om det, før hun må jobbe videre. Vi smiler og nikker til hverandre og sier samkjørt:
«Til neste gang!»

Neste gang jeg ser henne, er på skoleforestillingen for noen uker siden, og vi nikker og smiler med et:
«Ca va, ca va bien.»

Alle gode ting er ikke nødvendigvis tre, for tredje gang er det igjen tirsdagsettermiddag, og vi er tilbake i svømmehallkafeen. Jeg hilser og spør hvordan det går før jeg setter meg og bestiller den perfekte cappuccinoen, den har jeg gledet meg til hele dagen. Men hun er ikke like hjertelig som sist. Hun smiler anstrengt og møter ikke blikket mitt. Tynnhudet som jeg er, tar jeg det selvsagt personlig, mens jeg forsøker å vifte det hele vekk med at hun sikkert bare har en dårlig dag eller noe og småkjefter på meg selv for at jeg straks innbiller meg at det er MOI (fransk for MEG(O) som er kilden til alt ondt i denne verden. Men den nagende uroen er der likevel, og jeg lurer på om jeg i alt kavet med å kaste et blikk ut på arvingenes svømmeferdigheter mens jeg skulle til å sette meg og bestille den etterlengtete cappuccinoen i en og samme sleng, kanskje hadde gått glipp av verdifull informasjon i kroppsspråket hennes. Hadde hun ikke egentlig lent seg bittelitt frem? Hadde jeg, i alt det hektiske, glatt avvist hennes invitasjon til det rituelle hilsningskysset? Jeg er nesten fristet til å spørre da hun kommer med kaffekoppen, litt sånn:

«Kremt, unnskyld, men, kremt, nå nettopp, lente du deg litt frem, litt sånn usynlig, mens jeg kikket på barna gjennom vinduet samtidig som jeg tok av meg jakka og skulle til å sette meg, og ja, bestilte kaffe, hehe, stotre, stotre, men altså, joda, hadde du kanskje egentlig tenkt at, høhø, vi skulle, ja, liksom kyssehilse, eller? Jeg er utlending jeg, ser du, og ettersom det ikke finnes noen klare retningslinjer på denne skikken, så er det ikke alltid like lett å vite: To kiss or not to kiss, that is the question, ikke sant? Til tross for at jeg faktisk har bodd her i ti år allerede, så strever jeg fortsatt med akkurat denne subtiliteten i hverdagen.»

Og mens hun sikkert blir stående med en nonverbal kommunikasjon som oser sjokk og vantro, kan jeg muligens benytte sjansen til å deklamere denne, litt sånn unnskyldende:

«The elements of verbal and non-verbal communication are of central importance to a consideration of the dynamics and effects of culture contact because the evidence indicates that many of these processes vary between cultural and ethnic groups. Furthermore, many of these communication elements are “hidden” in the sense that the participants are not fully aware of their presence in the background of the interaction until something goes wrong. An analogy is the presence of oxygen in the atmosphere, of which we are not conscious until it suddenly disappears, as when an airplane loses compression at high altitude. The practical implications are that failed social interactions lead to misconceptions, negative stereotypes, and intergroup friction, and that the likelihood of this happening increases with the cultural distance separating the participants (Ward, Bochner & Furnham, 2008, The Psychology of Culture Shock, s. 52, Routledge).»

Men jeg gjør ikke det, altså. Jeg lusker hjem, med halen mellom bena, og legger opplevelsen i skuffen for uoppklarte mysterier.

I dag er det tirsdag atter en gang, svømmebagene er pakket, og jeg har bestemt meg for at i dag er dagen. Og kanskje jeg bare skal ta den helt ut:

Ka du trur?!

Den store forskjellen

portal.unesco.org

portal.unesco.org

På mitt morsmål seier eg kva eg vil.

På framandspråk seier eg kva eg kan.

(Vigdis Finnbogadottir)

 

 

 

Rosafarget oppdatering

Det ser ut til at jeg laget storm i et vannglass i forrige bloggpost. Da gutten kom hjem fra leirskole med masse gode minner samt halsbetennelse, hadde jeg lagt boka lettere henslengt på spisestuebordet. Mens vi spiste middag, lot jeg som jeg plutselig kom på at den lå der, og forsøkte å kontrollere de skjelvende hendene idet jeg tok den opp og liksom skjulte den rosafargede permen. Med hjertet i halsen leste jeg beskrivelsen av boka på baksiden.

«Høres fin ut den.»

Var eneste kommentar før han fortsatte å spise. Etter middag satt han seg til å lese. Uten noe om og men. Nesten så jeg ble litt skuffet etter all spenningen som hadde bygd seg opp. 

På twitter fikk jeg også så hatten passet:

«Det er jo du som kjønner fargen rosa som jentete og forsterker forestillingen om jente/guttefarger. Men liker kjepphesten :)»

«Er vel ikke bøkene som har feil farge. Er vi n-europeere som er så utrolig innprenta på rosa til jenter og blå til gutter!»

Voilà, og sånn går nu dagan.