Punktum er satt. Er det nå moroa begynner?

Jeg kan ikke tro det, men boka er omsider ferdigskrevet.  Fire års arbeid er (så langt) over, og nå skal manus sendes rundt i det ganske land og leses av mennesker som vet hva de driver med. Som kanskje bare etter første blikk, rister på hodet og hiver det rett i søpla. Som sukker tungt over alt det elendige som skrives. Eller som resirkulerer det og bruker det til nyttigere ting. Toalettpapir, for eksempel:

10360956_10203391125911165_1603726615904506723_n

I mellomtiden har jeg det sånn (på en god dag):

Språkpoliti: Hjelpsomhetens pris  

what-the-duck-everyones-a-critic-apostrophe-punctuation-cartoon

cartoon via whattheduck.net

Anders Parmann skriver i sin kronikk «Ditt språksnobberi, min hverdag» hos NRKYtring, blant annet:

«Forrige helg var jeg på konferanse sammen med noen av dem som har samme jobb som meg i Norge. Under ett av kursene ble vi bedt om å lage en navnelapp med litt tilleggsinformasjon, og sette foran oss. Som vanlig gjorde jeg en skrivefeil på lappen.

Foredragsholderen leste lappen høyt to ganger, før han tok fram en tusj og satt en bindestrek mellom to av ordene jeg egentlig skulle ha skrevet i ett. Etterpå sitter jeg igjen og tenker «hvorfor?». Hvorfor måtte han påpeke skrivefeilen foran alle mine kolleger?

Jeg er nå 25 år og opplever dette fremdeles hvor enn jeg går.

Hvilken glede fikk han ut av det? Det er en bagatell, en liten hendelse i en travel hverdag, men det samme var skrivefeilen: en liten bagatell.»

Dette er også min hverdag, ikke fordi jeg har dysleksi, men fordi jeg er fremmedspråklig.

Se for deg at du har kommet til det punktet hvor du i din karriere som fremmedspråklig har lært og brukt fremmedspråket ditt såpass lenge (som i mitt tilfelle er ti år), at du forstår det meste og kan uttrykke deg om det meste av det som foregår rundt deg. Det kan til og med tenkes at du klarer å dra en vits i ny og ne, og at folk faktisk ler av den. Det er en vidunderlig følelse. Og noe vi fremmedspråklige nok setter ekstra stor pris på, fordi prisen for å komme dithen, er høy. Utallige timer med språklæring, pugging, prøving og feiling, gjerne flere år, ligger bak det fornøyde smilet som brer seg over ansiktet vårt når vi endelig kan få noen til å le. Språklig finesse kommer ikke over natta, og det finnes sannsynligvis en grense for hvor langt den kan komme til å utvikle seg, for ei som bestemte seg for å krysse landegrensene i godt voksen alder.

Se deretter for deg følgende: Du er godt i gang med å fortelle en god historie, du har alles oppmerksomhet rettet mot deg, dette er øyeblikket ditt hvor du skal spre glede og kanskje til og med skinne litt. Men men så skjer det. Du har sagt ‘en hus’ i stedet for ‘et’. Eller ‘et bil’ i stedet for ‘en’. Eller noe sånt, men ikke så altfor galt. Ikke så galt at poenget i historien ville forsvinne og at publikum sto i fare for ikke å forstå. Nei da. Det grammatikalske feiltrinnet er en betydningsløs bagatell i universets store sammenheng, men okke som, det vil alltid være én som bare må, som ikke klarer å gå videre i dagen sin dersom språkfeilen ikke rettes opp, og som dermed avbryter den fremmedspråkliges dyrebare enetale.

«Madame, det heter altså ‘et hus’ ikke ‘en’.»

«Hm?»

«Jo, De sa ‘en hus’, det er feil, ser De, jeg vil bare Deres eget beste, det er viktig å snakke språket korrekt, ikke sant?»

På dette tidspunkt har den fremmedspråklige for lengst mistet sin skjøre fremdrift, og oppbyggingen mot poenget, som allerede hang i en usikker tråd, faller pladask i grus.

«Takk for hjelpen,» sier kanskje den fremmedspråklige, men mener det nok ikke. Hadde han eller hun (i denne historien er det en hun) fortalt hvordan det virkelig føles å bli korrigert på i en alder av snart 43 år av selvutnevnt språkpoliti, for en bagatell, så ville hun likevel ikke møtt forståelse – hun har nemlig allerede blitt bombardert av språkforståsegpåernes solide argumenter utallige ganger i liknende situasjoner: Du må ikke være så hårsår, en lærer så lenge en lever – også språk, vær takknemlig for at noen orker å rette på deg, det er aldri for sent å snakke språket perfekt. Og så videre. Med det resultat at det stopper opp. Historien som var i ferd med å bli fortalt, koker vekk i poenget som forsvant, og den fremmedspråklige klarer ikke å hente seg inn igjen, for nok en gang kom påminnelsen om at perfeksjon er det eneste saliggjørende.

Jeg har kommet til det punkt i min fremmedspråkutvikling, hvor jeg har innsett min begrensing. Det har ingenting med falsk beskjedenhet å gjøre, eller at jeg ikke prøver godt nok. For er det noe jeg har gjort, så er det å studere fransk med lykt og lupe gjennom flere år. Det vet dere som har fulgt denne bloggen en stund, alt om. Og jeg har landet på det nivået jeg er nå. Fransk er såpass komplisert, at jeg en vakker dag rett og slett måtte innse at jeg aldri kommer til å beherske det hundre prosent. Men jeg klager ikke, jeg klarer meg utmerket i hverdagen med dette nivået, og folk flest har stort sett ingen problemer med å forstå meg når jeg snakker til dem. Og vice versa. Men ettersom jeg elsker å få folk til å le, så har jeg replikken klar når det sivile språkpolitiet gjør sin plikt for fedrelandet. Jeg sier:

«Dersom språkfeil er så plagsomt for Dem, monsieur/madame, så kan jeg gjerne skifte over til engelsk – det snakker jeg så å si feilfritt!»

Deretter blunker jeg skøyeraktig, vel vitende om at engelsk er frakofone menneskers verste mareritt, og hvorpå en nervøs latter gjerne sprer seg gjerne i lokalet.

Nei, jeg retter ikke på folks språkfeil. Og dersom du ikke har en ekstremt god grunn, som for eksempel at vedkommende innstendig har bedt deg om det, eller at du er språklærer på jobb, så synes jeg ikke du skal gjøre det heller.

Pose, sekk eller handlenett?  

Når du har pakket kofferten og forlatt hjemlandet for godt, er det i begynnelsen ingen grenser for hvor spennende det nye er. Som regel, da, for dersom det ikke er frivillig, er man sikkert ikke like entusiastisk. Vel, når den første begeistringens slør har lagt seg, og hverdagen setter inn, så ser man sitt nye land med nye og gjerne kritiske øyne. Gamlelandet hedres og æres til krampa tar en, og ens nye land har ikke nubbesjans når sammenligningen mellom de to tar overhånd. ‘Sånn gjør vi det der jeg kommer fra’ blir punktum for enhver diskusjon med de stakkars innfødte som må tåle å få fedrelandet sitt gransket med lupe og funnet for kort og for smått. Dette er vel kanskje spesielt aktuelt for bittelille Belgia.

Så går det noen år, nøyaktig hvor lang tid avhenger av innvandrerens utgangspunkt, personlighet og andre uforutsigbare saker, jeg for eksempel, har brukt uforholdsmessig lang tid på denne prosessen, og det er vel ingen overraskelse for den jevne leser av denne bloggen, men, ja, altså, så går det noen år, og så går den forhåpentligvis over denne overdrevne og ukritiske begeistringen for gamlelandets gjøren og laden. Man følger mindre med på hva de foretar seg der ‘hjemme,’ og ens nye land er ikke så nytt lenger og heller ikke så verst når det kommer til stykket. Og de innfødte puster lettet ut. Om de i det hele tatt har giddet å henge med helt dit. Det kommer til og med til det punktet at en  synes det de i gamlelandet sysler med, er en smule tullete, tro det eller ei.

Én av de tingene jeg stusser litt over akkurat nå, er ståheien over plastikkposeavgiften der borte i gamlelandet. Jeg skjønner den ikke, selv om jeg er aldri så mye norsk og har bodd aldri så mange å i Norge. Her i Belgia tar folk flest med seg handlenett og/eller handlekasser i butikken. De ser sånn ut:

Jeg har dessuten alltid en sånn i veska:

photo 2

Uten katt, men han er så søt at han må være med. Og blir sånn når jeg trenger pose:

Voilà!

Voilà!

«Men vi bruker posene til søppelposer,» hører jeg dere rope klagende langt der oppe fra nord. Vel, her til lands betaler vi for søppelposene, og det er ikke lov til å bruke andre poser enn disse:

Restavfall

restavfall

Plastikkavfall (men plastposer kan ikke puttes oppi her, de må i restavfall vel og merke)

plastavfall

(Papir hentes samtidig med plast)

Vi betaler 1€ for restavfallsposene. Plastavfallsposene er mye billigere, og koster rundt 0,10€. Dette gjøres for å motivere folk til søppelsortering. Når du ser hvor mye plass for eksempel matavfall tar i den posen om koster 1€, så er det straks mer interessant å finne andre alternativer, som for eksempel lage en kompostbinge i hagen. At det er lurt å redusere både søppel og bruken av plastikkposer, trodde jeg var en gjengs mening blant folk flest, og innbiller meg at belgiere har kommet et stykke på vei når det gjelder akkurat dette. Tone Sofie Aglen i Adressa sier blant annet dette i en kommentar i dag:

Mens alle overgikk hverandre i å latterliggjøre poseavgiften, hørte jeg et radioprogram om hvordan plast dreper fugler, fisk og dyr i havet. Nå frykter forskerne at et gigantisk plasthav etablerer seg i Barentshavet mellom Finnmark og Svalbard. I Stillehavet sirkulerer allerede en søppelfylling som er minst fire ganger større enn Norge. Det er fotballer, kajakker, plastflasker, legoklosser, bæreposer, fiskegarn og mye annet, kvernet ned til ørsmå, gjennomsiktige partikler. Denne plastsuppen truer nå livet i havet. Ikke bare nord i Stillehavet, men også Atlanterhavet, Det indiske hav og Østersjøen er alvorlig forurenset av søppel. Nå bekymrer det forskerne at de finner store mengder plast i magen til sjøfugl og krabber i nordområdene.

Les resten her. Etter min mening burde det som står i denne kommentaren være nok til å heie på poseavgiften. Eller tar jeg feil?

Could it be Easy?!

dreamstime.com

dreamstime.com

Jeg begynner å bli lei av dette ordet. Det har forfulgt meg som ei mare gjennom ett tiår, og det ser ut til at det ikke har tenkt å forlate min side i løpet av det neste. Når du smaker på det, har det ingen spesiell klang over seg heller. Fire stavelser senere, tungekrøll ytterst på tuppen mot slutten, så føles det platt. Forslitt. Utbrukt. Gørrkjedelig.

Ordet integrering, altså.

Ja, jeg er lei av å bruke det, og jeg er lei av at det blir brukt. For det sier ingenting. Og alt.

«Hva skal vi gjøre med integreringen?!» Spør de innfødte seg. Enkelte politikere, flere og flere, faktisk, legger an en dommedagsk mine når det slår om seg med nettopp dette ordet, uten å egentlig vite hva det betyr, for det gjør de ikke, tenker jeg, og skyver surleppa frem. Den kan umulig gå lenger frem nå.

Finnes det ikke  et annet ord? En annen måte å si det på? Eller en MIRALKUR?!

Nowhere you can be

that isn’t where 

you’re meant to be.

IT’S EASY!!

Sier Beatles. Er det kanskje så enkelt? At:

Pff. Ja, tenker jeg. Vi innvandrere hadde ikke hatt vondt av en god porsjon kjærlighet fra dere innfødte. Om det kanskje ikke er alt vi trenger, så hadde det vært en nyttig start i ferden mot å finne seg til rette. Dessuten hadde det vært fint med litt ekstra kjærlighet sånn ellers i disse dager. Peace & love blir aldri feil.

En innvandrermammas hakk i plata

picture88.com

picture88.com

Det er i grunnen rart at de ikke har bedt meg ha meg tilbake dit jeg kommer fra, men jeg vil tro det er det de tenker med seg selv når jeg for n’te gang denne uka lirer av meg:

«Der jeg kommer fra, får ikke barna karakterer i barneskolen.»
«Der jeg kommer fra, har ikke barna i barneskolen eksamener.»
«Der jeg kommer fra, koser barna seg med is i sola i juni.»

(Ja, vi har faktisk sol, må jeg som regel legge til, og ikke veldig mye mindre enn dette landet, avslutter jeg innbitt.)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjentatt meg selv, men jeg har et umettelig behov for å fortelle alt fra postmannen til tannlegen at det de driver med her nede er FEIL. Selv om jeg lover meg selv at nå skal jeg ikke syte over skolesystemet her nede idet jeg for eksempel venter i kø på boulangeriet, ja, så tar det ikke mer enn et halvt minutt før jeg havner på galeien og serverer den samme klagesangen til den vennlige bakeridamen. Jeg klarer ikke la være. C’est plus fort que moi, tenker jeg, som sønnen pleier å si når han bedriver rampestreker. Det er sterkere enn meg.

Når jeg står og venter foran skoleporten for å hente barna, prøver jeg å stenge ute de andre foreldrenes prat om hvor spente de er på å høre dagens resultater. Foreldre som jeg vet har barn i første klasse, blant annet, står der og bekymrer seg for hvordan det har gått med eksamenene til den stakkars poden deres. Det koster alt jeg har av viljestyrke når jeg klarer å la være og blande meg i samtalen til folk jeg ikke kjenner. Jeg kjenner jeg er bare én centimeter fra å rope høyt:

«GET A LIFE!!! DER JEG KOMMER FRA ER SKOLEN MYE BEDRE!!!»

Så langt har jeg heldigvis ikke kommet. Jeg vet jo ikke om det er sant en gang. Det er i hvert fall det jeg prøver å overbevise meg selv om der jeg hver eneste ettermiddag henger over skulderen til Junior mens han løser oppgave etter oppgave etter oppgave. Min egen puls raser av gårde mens åtteåringen bryner seg på verbbøyninger i nåtid, fortid og fremtid, for det går nemlig opp for meg at om ikke så veldig lenge vil jeg ikke kunne klare å hjelpe ham med fransk grammatikk. Så komplisert har den faktisk blitt allerede.

I dag er det siste dagen, og det er geografi, naturfag og historie som står for tur. Om ikke lenge er det over, og om én uke begynner en særdeles etterlengtet sommerferie. I morges, på vei til skolen, sa Junior til meg at nå var han lei. Jeg klarte å la være å si at jeg har vært lei siden forrige torsdag, og at nå er det like før vi flytter tilbake til der mammaen hans kommer fra. Ellers må hun finne på noe lurt i juni måned årene fremover. Gå i hi, eller noe.

Oppdatering på integreringsbarometeret!

Akkurat i dag føler jeg meg litt belgisk:

image

Allez les Diables Rouges !!

Integrering = kamelsvelging på høyt nivå

I disse dager er vel skolebarna i ferd med å ta ferie der hjemme hos dere i gamlelandet. Skoleåret er på hell, og har de litt flaks, koser de seg med finværsdager og nyter at vinterjakka er lagt vekk for i år. På skolen slakkes det kanskje litt, og mentalt er de fleste i gang med sommerferien allerede. Det er det jeg ser for meg i hvert fall. Vi innvandrere har en tendens til å idyllisere mange rare ting fra der vi kommer fra, og for meg er juni måned en av de tingene jeg helst skulle hatt med meg hjemmefra.

Hvorfor det? Lurer du kanskje. Er det ikke et mildere klima her nede hos meg, for eksempel, og er det ikke større sikkerhet for finvær på denne tiden av året? Joda, det er vel det. Vi har hatt vår i et par måneder allerede, og gressklipperen har nok blitt brukt et titalls ganger hittil. Sola skinner i dag fra skyfri himmel. Fuglene kvitrer og brisen er mild. Joda, vi koser oss med været. Det har ikke noe med været å gjøre, at jeg lengter hjemover akkurat i disse dager.

I dag er Junior, 8 år, i gang med første dag av avsluttende eksamener for tredje klasse. Han kom hjem med karakterboka forrige fredag, med karakterene for siste semester. Siste karakterbok kommer når eksamener er ferdig, med endelige resultater for 2014.

Minstejenta slipper unna for siste gang, til neste år er det hennes tur, for til høsten begynner hun i første klasse på barneskolen.

Forberedelsene til dagens eksamener, er kanskje ikke all verdens. Et dikt han har lært seg utenat skal fremføres foran klassen, og lærer setter karakter på fremføring, flyt, intonasjon, etc. Deretter er det diktat som ikke er forberedt, som inneholder aspekter av det de har lært av fransk grammatikk gjennom skoleåret. I matematikk, er det gangetabellen som står for tur. Når han kommer hjem fra skolen, må han forberede seg til morgendagen. I helgen må han gjøre oppgaver i de forskjellige fagene, pluss øve på diktat som de får utlevert fredag. De har eksamener hver dag i sju dager. Og for lesere som behersker fransk, ser planen slik ut:

photo eksamen
Det hører med til historien at det blir satt karakter i hvert aspekt av både fransk, matematikk, naturfag, geografi og historie. Karakterene regnes ut i prosenter, og legges inn, for hånd (!) av lærerne, i karakterboka. Til slutt regner de ut totalen for hvert av hovedfagene. Læreren til Junior har altså nettopp gjort denne jobben, For fjerde gang dette skoleåret. Og neste helg skal hun i gang med å rette eksamener og legge inn de avsluttende karakterene for til slutt å regne ut gjennomsnittene. Igjen. For hver enkelt elev. For hånd. Respekt, sier jeg bare.
Men selv om jeg har all respekt for lærerne i dette landet (og ellers i verden, selvsagt!!), så er det ikke det denne bloggposten handler om. Den handler om karakterjaget som begynner allerede når barna er seks år gamle. Til tross for all forskning som sier oss at dette ikke nødvendigvis bedrer læring, tvert imot, i følge blant annet Alfie Kohn, som har skrevet en hel del bøker om skolelivet. Han sier følgende her:

The research suggests three consistent effects of giving students grades – or leading them to focus on what grade they’ll get. First, their interest in the learning itself is diminished. Second, they come to prefer easier tasks – not because they’re lazy, but because they’re rational. After all, if the point is to get an A, your odds are better if you avoid taking intellectual risks. Third, students tend to think in a more superficial fashion – and to forget what they learned more quickly – when grades are involved.
To put it positively, students who are lucky enough to be in schools (or classrooms) where they don’t get letter or number grades are more likely to want to continue exploring whatever they’re learning, more likely to want to challenge themselves, and more likely to think deeply. The evidence on all of these effects is very clear, and it seems to apply to students of all ages.

Så til dere småbarnsfamilier der hjemme, nyt eksamensfri juni, og vær takknemlig for at dere slipper. Og la oss for all del håpe at dere alltid kommer til å slippe. Jeg for min del, er i ferd med å tilberede en fullspekket kamelmiddag med all the trimmings, men frykter at denne kamelen for alltid vil komme til å ha én pukkel for mye.

(Trøster meg med at vi er med i fotball-VM i hvert fall. La dere merke til at jeg sa vi, eller?! Kan tenkes at kamelen smaker bedre når VI vinner!? Dessuten, russefeiring er i hvert fall helt utelukket i dette landet … Jada, når du er innvandrer, er det ekstra viktig å lete etter the silverlining.)