Om å møte seg selv ved flaggstanga

Jada, jeg vet jeg er sent ute, og at dere der oppe i gamlelandet begynner å få mer enn nok av denne diskusjonen. Men her nede hos meg, må jeg innrømme at jeg har smakt ganske lenge på dette ordet: Flaggdebatt. Og det smaker ganske rart. Spesielt når du får se hva hele debatten egentlig dreier seg om:

Stridens kjerne: Dette er flaggene noen elever kunne ha lyst til å bruke i barnetoget, sier rektor Ann Elin Haadem ved Aspøy skole. FOTO: JUNE R. JOHANSEN

Min umiddelbare reaksjon da jeg først leste om dette, var litt sånn: Er det egentlig så farlig? Virkelig?! Selv om det kanskje ikke hadde falt meg inn å stille opp på den belgiske nasjonaldagen med norske flagg, så er det kanskje noen som synes det gjør susen å vaie med litt flere farger enn svart, gult og rødt? Den viktigste grunnen til at dette nok ikke er meg, er vel at jeg hvert år den en og tjuende juli mest sannsynlig befinner meg på ferie der hvor jeg kommer fra. Og at de gangene jeg av ulike grunner har vært her til lands på den aktuelle datoen, har jeg til gode å treffe på belgiere som gjør noe annet enn å stelle i hagene sine. Jeg kan ikke huske å ha sett et eneste flagg. Note to self: Sjekk nabolaget for flaggstenger når jeg henter barna på skolen i ettermiddag.

Så var det liksom ferdig med saken for mitt vedkommende. Flagg er ikke, og har aldri vært, noen viktig del av livet mitt. Jeg går heller ikke rundt i nasjonalromantisk lune og slår meg på brystet mens jeg smiler henrykt over den vakre naturen og det rene vannet, selv om det kanskje er en av de tingene jeg savner aller mest her i utlendigheten for nei, lille speil på veggen der, Belgia er ikke det vakreste landet i denne verdenen her. Nei, jeg føler ingen nasjonal stolthet over storslagen natur, for veldig mange andre steder i verden er vel så vakre, om ikke mange ganger vakrere til og med. Jeg får ikke umiddelbart tårer i øynene av nasjonalsangen, og klarer ikke å frembringe en eneste entusiastisk celle over gullmedaljer i all slags skisporter. Det at jeg er født i Norge, vekker ikke andre følelser i meg enn en dyp takknemlighet for at jeg ikke er født i deler av verden hvor krig, nød og fattigdom er en del av den brutale hverdagen. Jeg hadde flaks der, skikkelig flaks, for passet mitt er velkomment hvor enn det måtte være. Og jeg er dypt takknemlig for at jeg ikke vet hva det vil si å måtte tigge ved landegrensene. Jeg føler derimot ikke at det faktum at jeg er født i Norge, gjør meg til forræder dersom jeg ikke har følelser for flagget. Samtidig har jeg full respekt for de som har nettopp det. De har også sine egne grunner for dette.

Men så går det opp for meg at ganske mange mennesker mener ganske mange sterke ting om dette tøystykket. Hva er det med Norge og denne besettelsen tøystykker egentlig?! Nei, den var usaklig, tilgi meg, men jeg klarte ikke å dy sleivsparket, og hanker meg herved strakt inn i igjen. Jeg innser at kanskje mine egne besteforeldre ikke ville vært like begeistret over min manglende flaggentusiasme, men det vet jeg ikke, for ingen av dem lever lenger. De opplevde jo andre verdenskrig, og kanskje flagget for dem symboliserer noe som jeg ikke har noen forutsetning for å kunne forstå. Jeg vet ikke, men innser at jeg er i ferd med å ramle ut på viddene her. For nasjonaldagen har vel strengt tatt ikke noe med krigen å gjøre. Det er grunnloven og uavhengigheten som feires, og friheten til å styre selv.

Jeg må innrømme at jeg et sted på veien begynte å vakle i den umiddelbare magefølelsen om at andre nasjoners flagg er greit akkurat denne dagen. Selv om jeg egentlig er likegyldig til hva som foregår på en dag som jeg er for langt borte til å delta på, så var det Thomas Hylland Eriksen sine uttalelser som fikk det til å gå helt på styr for mitt vedkommende. Jeg har selvsagt lest flere av bøkene hans som ledd i romanskrivingen min, og er for det meste enig i det han har å si om integrering og multikulturalisme. Og om flaggdebatten, sa han blant annet dette:

«Det er misforstått multikulturalisme å bruke andre flagg (…) Dessuten tror jeg det er bra at noen minoritetsbarn kan være like alle andre i hvert fall én dag i året. De får vite at de er ulike alle andre dager. Å markere nasjonaldagen med norsk flagg viser at svarte og brune barn utvider nasjonen og viser at det er flere innganger til å være norsk.»

Det med å være lik, traff en nerve hos meg, fordi jeg, etter å ha drevet med integrering i mer enn ti år, vet så veldig godt hvordan det føles å ikke være lik. For selv om en kanskje er relativt lik på utsiden, hindrer ikke det at en føler seg veldig utenfor felleskapet på grunn av den manglende kulturkompetansen det tar mange år å tilegne seg sånn noenlunde. Alle som har prøvd det, vet hva jeg snakker om. Og alle de som ikke har prøvd det, ja, nei, de vet det faktisk ikke.

Ja! Tenkte jeg, det er det dette handler om, barna, og ja, Hylland Eriksen har så rett så rett. Hvorfor skal de føle at de er forskjellige akkurat denne dagen, ikke sant?!

Men så våknet jeg i morges med et brak: De er det forskjellige. Som vi alle andre er det. Og det eneste som kan krenke annerledesheten, er dersom voksne mennesker lar seg krenke av annerledesheten deres. De lar seg altså krenke av at de enkelte barn bærer flere flagg.

Jeg husker en høylytt innvandringsdiskusjon jeg hadde med et eldre medlem i slekta den gangen jeg var veldig ung og allerede veldig engasjert. Vedkommende ønsket stengte landegrenser av hensyn til innvandrerne selv, fordi han bekymret seg for at innvandrerbarna ville føle seg utenfor når stakk seg ut fordi de så annerledes ut enn de andre barnehage- eller skolebarna.

«Men de føler seg vel ikke utenfor hvis ikke vi voksne får dem til å føle seg utenfor vel?!»

Og her sitter jeg altså tjuefem år senere, og bruker akkurat samme argument som det eldre medlemmet i slekta mi. Snakk om å møte seg selv ved flaggstanga etter å snublet en stund i det lange skjegget som er i ferd med å invadere postkassen.

Blogganbefaling!

Innimellom scroller jeg nedover Facebook-feeden min og regelrett gremmes. Nei, ikke fordi folk forteller hva de har til middag, at de har trent, eller fordi en eller annen nyforelska stakkar bare mååå komme med en kjærlighetserklæring til sin utkårede på den åpne veggen i stedet for i en privat melding. Jeg gremmes fordi nordmenn helt ukritisk deler så mye dritt og lort, ofte med følgende innledning: “Jeg er ikke rasist altså, men [...]“. 

Dersom du ennå ikke har lest Liv-Ingers blogg sitt fortreffelige innlegg om kildekritikk i sosiale medier, så anbefaler jeg på det sterkeste at du gjør det her.

–

Og sånn ellers kan jeg meddele at jeg er i mål. 50 008 ord er skrevet i april måned og jeg er herved Camp NaNoWriMo vinner! Noe alle som har kommet i mål også er.

Så med meg selv i mål, kan det godt tenkes det kommer litt mer blogging fra mine kanter igjen. For uansett hvor lite lyd det har kommet herfra i de siste ukene, så er slett ikke bloggen min død. Foreløpig i hvert fall. Kanskje til og med aldri.

Kos dere med Liv-Ingers eminente blogginnlegg, så leses vi etter hvert.

En trapp er ikke bare en trapp

Uke én av skrivekurset er herved over, og det er nok tidlig ennå å si sånn akkurat hva jeg synes, men så langt virker det som jeg skal komme til å få bryne meg i hvert fall. Foreløpig er det bare én av de to oppgavene jeg har skrevet som det er kommet tilbakemelding på. Der skulle vi beskrive noe med hundre ord, uten å bruke ordet. Det var ikke så enkelt å finne en ting, men til slutt bestemte jeg meg for å beskrive PC-en min.

Men slapp bare helt av, jeg kommer ikke til å plage dere med å trykke noen av tekstene her! Det bærer veldig preg av stilskriving, og jeg merker når jeg leser gjennom det jeg har skrevet, at ordene ikke kommer så flytende lett. De er ikke like samarbeidsvillige når det er noe bestemt som må skrives med en deadline, som når jeg bare sitter her ved skrivebordet mitt og klimprer på tastaturet for meg selv og fordi jeg vil.

Dessuten ble jeg litt overrasket over at hjemleksene postes i et forum, hvilket betyr at alle i skrivegruppa leser hverandres tekster, og det hjelper ikke på min kreative kilde i hvert fall … Skrekk og gru. Men greit, c’est la vie!

I dag leverte jeg oppgave nummer to, hvor vi ble bedt om å beskrive et hus og en person, og hvor hver tekst skulle være omtrent hundre ord. Ja, tenker du vel, det høres lett ut. Vel, hehe, det tenkte selvsagt jeg også, før jeg satt meg ned for å virkelig gjøre det. Den lille latteren satt seg fort fast i halsen, og ble der. Det å beskrive på en litt original måte uten å ty til klisjeer, er en undervurdert kunstart som jeg tror jeg kommer til både å lese med stor interesse og verdsette forfatterens innsats når jeg leser romaner fremover.

I tillegg til skrivekurset, skriver jeg jo som sagt mine 1700 ord per dag for Camp NaNo april utfordringen min, og det, kan jeg fortelle, det går skikkelig bra. Så langt har jeg skrevet 24181 ord, og er straks halvveis til målet mitt! Som jeg tidligere nevnte her, så skriver jeg ikke en roman, men gjør skriveøvelser fra en bok som heter “What If? Writing Exercises for Fiction Writers” av Bernays og Painter.

Nå for tiden er jeg i ferd med å skrive om steder jeg har bodd, noe som jo selvsagt også krever denne evinnelige beskrivelsen av alt man ellers ikke tenker over. Men det er jo her internett er så veldig, veldig kjekt. For visste du hva den delen av et gelender du holder i når du går opp en trapp, egentlig heter? Ikke det, nei? Ikke jeg heller, gitt. Men i følge denne internettsiden, som forteller deg hvilke trappeuttrykk du bør kjenne til (for ja, det finnes virkelig en sånn side, hurra!), så kalles dette en håndlist eller en håndløper. Så vet man jo det. Personlig foretrekker jeg den siste.

I tillegg til å finne akkurat det ordet jeg lette etter, så fant jeg dessuten et annet ord for noe jeg alltid har kalt trappeavsats. Det viser seg at det også kan hete “repos”. Og da ble jeg litt glad, for jeg skjønte opprinnelsen av ordet med en gang takket være franskkunnskapene mine. Det er alltid morsomt når det går opp for meg hvorfor ting heter slik eller slik på norsk, etter å ha lært fransk. Som jeg skrev om i en av de første bloggpostene mine her inne, og som handlet om det franske språket, så kommer ordet “garderope” fra ordene “garder” som betyr å passe på, og “robe” som betyr kjole. Altså kjolepasser. Er ikke det fantastisk nydelig?! Det skal faktisk ikke mer til for å gjøre min hverdag et par hakk lysere.

Og hva “repos” betyr? Jo, det betyr “hvile”, som jo sikkert er meningen med slike mellometasjer. Som jeg også har tenkt å gjøre akkurat nå. Ha en fin søndagskveld!

Foto: Colourbox

Nyanse i mammalivet

Det er en stund siden jeg leste den nå, «Beklager, jeg må være mamma», boken til Karianne Gamkinn, kjent som den dyktige Mammadamebloggeren som jeg har fulgt omtrent siden jeg selv begynte å blogge for snart fire år siden.

«Hva er det egentlig som skjer med kvinner når de blir mammaer? Hvordan er det å være mamma i dag? Hva er viktigst, kaffekoppen med kollegaen, eller de små barnehendene rundt halsen din? Alle snakker om at man må nyte småbarnstiden, men hvordan gjør man det?» Står det på baksiden av det fine omslaget til boken. Jeg elsker bildet av Karianne halvt bortvendt som drar en bukett med ballonger etter seg.

Jeg leste den omtrent umiddelbart etter at den kom deisende i postkassen min fra forlaget Cappelen Damm. Til tross for at jeg har et bittelite horn i siden til nettopp dette forlaget, og litt sånn jeg-skal-vise-dem holdning etter å ha blitt refusert to ganger, overskygget ikke det gleden ved å sitte med den rykende ferske utgaven i mine egne hender. Og det er heller ikke på grunn av mitt skulende blikk mot dem, at det har tatt litt vel lang tid å komme med en tilbakemelding på min egen blogg.

Jeg føler litt for å beklage akkurat det, og komme med en unnskyldning om at jeg ikke har noen erfaring med å anmelde bøker, og at jeg har prokrastinert denne bloggposten nettopp på grunn av dette. Men, så var det dette rådet jeg fikk da, for noen år siden, av en tidligere kollega: Never apologise, never explain. Og det er vel egentlig et mantra som burde gå som en rød tråd gjennom livene til denne skyldbefengte mammagenerasjonen.

Selv om det er mye jeg ikke kjenner meg igjen i, muligens fordi min tilværelse som nybakt mor mer bar preg av «Beklager, jeg må være språkløs innvandrermamma, og jobb kan jeg bare se langt etter fordi vi flyttet ut av Europas hovedstad til en mer barnevennlig region med godt over ti prosent arbeidsledighet og ingen som snakker engelsk tre dager før je ble mamma for første gang», så griper historien meg såpass innimellom at det blir både klump i halsen og tåre i øyekroken når forfatteren skriver så godt om hvordan livet utartet seg bak fasaden. Av og til mister jeg nesten pusten av det stresset som beskrives med krevende deadlines og sjef som aldri blir fornøyd. I den bedriften burde det kanskje vært forbudt å få barn, for melkespreng og morskjærlighet var det i hvert fall ikke plass til.

Den sjefen skulle jeg forresten ha likt å høre mer om, spesielt hvorvidt vedkommende leser boka selv, eller i hvert fall de utdragene som handler om ham, og det hadde vært gøy å kunne vært flue på veggen akkurat da. Jeg lo høyt av skadefryd da jeg leste scenen som handlet om da Karianne fikk øye på ham i ettertid, med stresset blikk og barn på armen, og jeg skulle nok ønsket at hun hadde stoppet bilen og tatt en forløsende dialog. Litt sånn hvor hun oppsummerer og tømmer ut all gammel gørr fra den gangen hun stod på hodet og sjonglerte med hender og føtter for en sjef som kanskje egentlig helst burde funnet seg en annen jobb. Men forhåpentligvis fikk han med seg langfingeren som ble hyttet i hans retning, og om ikke annet, så kan det være et bittelite plaster på såret.

Jeg er veldig glad for å ha lest boka. «Beklager, jeg må være mamma» er et personlig og ærlig bidrag om de omveltningene som kan skje i livet når du blir mamma, og den gir en sårt tiltrengt nyanse til ideen om at deltidsarbeidende eller hjemmeværende mødre sitter på bakenden mens de propper i seg koppkaker. Helt, ikke stykkevis og delt, ser ut til å være det eneste saliggjørende for de som mener å bry seg aller mest om med andre kvinners ve og vel, ser det ut til for meg som sitter på sidelinjen i annet land, og som kanskje er i overkant opptatt av nyanser. For bak hver eneste familie, befinner det seg en historie og egne forklaringer for hvorfor det eller det valget blir tatt. Og kanskje burde man bli flinkere til å følge min tidligere kollegas visdomsord never explain, never apologise.

Gratulerer til Karianne Gamkinn for vel bestått bokprosjekt og lykke til videre skrivingen. Jeg regner med at utgivelsen har gitt mersmak og at hun noterer flittig i de fine notatbøkene vi innimellom får et glimt av på bloggen hennes!

En suksesshistorie om integrering: Heldigvis var det én som trodde på henne

Foto: Solveig Husøy / NRK

Vet du hvem Hoodo Ali Aden er? Dersom du kun leser Aftenposten, Dagbladet eller VG på nett, er sannsynligheten lik null for at du vet hvem hun er. I hvert fall jamfør mitt søk i alt innhold på deres respektive nettsider. (Korrigerer meg gjerne dersom jeg tar feil.)

Men dersom du fikk med deg forrige sending av «Dalen vår» på NRK på tirsdag eller har vært innom nrk.no fordypning i løpet av de siste par dagene, kan det godt tenkes at du allerede har fått med deg historien til den somaliske kvinnen som for femten år siden fikk livet sitt snudd i en riktig positiv retning. Og det takket være naboen hennes. Den etnisk norske naboen sin, vel og merke.

Hoodo forteller følgende om hvordan livet hennes så ut den gangen:

«Den gangen visste jeg ikke om prevensjon. Jeg visste ikke at jeg kunne sende barna i barnehagen. Jeg vurderte ikke en gang om jeg hadde lyst til å jobbe, for jeg trodde det var uaktuelt. Jeg kunne jo ingenting, forteller hun.»

Med tre barn og ett til på vei, i tillegg til en ektemann som jobbet døgnet rundt, satt hun stort sett hjemme alene. Ensom og lei seg, ble kontrasten til storfamilien i Somalia stor. Planen hennes, som var å få tolv barn, var hun godt i gang med.

«Da tok venninnen i naboleiligheten grep. «Du må komme deg ut av leiligheten, du trenger en jobb», mente hun. Men Hoodo kunne ikke lese og skrive. Hun kunne minimalt med norsk, og hadde ikke mer enn grunnskole. Heldigvis var det én som trodde på henne.»

Dette var altså femten år siden. I dag driver Hoodo sin egen butikk på Grønland. Hvordan dette har seg, kan lese mer om her.

Integrering fungerer best dersom det går begge veier, og da tenker jeg ikke form av iverksettelse av tiltak fra offentlig instans på den ene eller andre måten. Integrering trenger ikke være veldig komplisert. Det er som med alt annet i livet, hvor man gjerne kan komme ganske langt med et vennlig blikk, et nikk, et smil, et enkelt initiativ, en utstrakt hånd. Eller en ærlig kommentar à là denne naboen:

«Hvor mange barn har du egentlig tenkt å få? Tenker du ikke? Du er alene i Norge, og du har ingen til å hjelpe deg!»

Naboen er en hverdagshelt som jeg er sikker på at det finnes flere av over det ganske land, det er bare så synd at de så sjelden kommer i avisene.

Mer aktive og bedre integrert

worldagro2012.com

Hvem da? Tenker du kanskje da, for dette har du ikke lest noe om i avisene i dag. Og dersom det stod noe om integrering der, ja, så var det ikke noe bra. Det er i hvert fall helt sikkert. Du husker kanskje ikke helt hva som stod, men at det skulle ha inneholdt noe som helst positivt om noen som helst som driver med slikt til daglig, nehei, det har du ikke noen særlig tro på.

I beg to differ. Som vanlig. For jeg er jo hjernevasket når det kommer til integrering, i og med at jeg har følt og fortsatt føler det på kroppen, dessuten fant jeg dette:

“Tallene er de ganske klare. Selvom menn med minoritetsbakgrunn ligger omtrent åtte prosent under etnisk norske menn når det gjelder deltakelse i utdanning og arbeid, har de en stigende deltakelse enn tidligere. De er dessuten bedre integrert på arbeidsmarkedet enn innvandrermenn i andre europeiske og skandinaviske land (BLEND, norges flerkulturelle avis).”

Jeg sjekket for sikkerhets skyld forsidene til Aftenposten, VG og Dagbladet på nett (og fortet meg ut igjen, for det var ikke mye hyggelig lesning, puh!), og nei, jeg kunne ikke finne noe om denne nyheten hos noen av dem. Dersom jeg tar feil, vil jeg gjerne vite!

Og dersom du vil lese mer, kan du gjøre det her.

Språklig tilbakeblikk

Da jeg gikk gravid med Junior, leste jeg bøker om flerspråklighet og det å oppdra flerspråklige barn. Jeg var fast bestemt på at mine barn skulle bli minst tospråklige fra dag én, og ville forsikre meg om at jeg gjorde det riktig helt fra starten av. Jeg fulgte rådene jeg fant både i bøker og i diverse forum på internett, og snakket med Junior på morsmålet mitt allerede mens han lå i magen. Av og til ble det litt barnesanger fra fordums tid, men det var bare mens jeg var helt sikker på å være helt alene, for det var nok ikke meningen at det var sanger jeg skulle bli i dette livet.

Det var, som jeg har skrevet om før her inne, uaktuelt å oppdra barna mine på fremmedspråk, altså fransk. Ikke bare var ikke fransken god nok til at noen ville kunne ta meg alvorlig på noe som helst nivå, men jeg ville dessuten ikke komme til å være like genuin mamma på noe annet enn det språket jeg selv var født og oppvokst med.

Strategien min var å bare snakke norsk, uansett, til barna, fra den dagen de ble født. Det sier seg selv at det ble mye enveiskommunikasjon ganske lenge. Førstemann hørte bare norsk fra meg, for når mannen og jeg kommuniserte, var det på fransk eller engelsk. Mest det siste i begynnelsen, men mest det første senere. Jeg leste norske eventyr, spilte sang CD-er, tok turen til gamlelandet, og ellers prøvde jeg å komme med så mange norskspråklige innspill som mulig. Sniknorskifisering, liker jeg å kalle det. Bare så synd at den bare kom fra meg, for mannen min snakker ikke norsk, og skjønner det heller ikke. Skal han ikke lære seg norsk, han da, når du lærer deg fransk? Har folk ofte lurt. Akkurat som om jeg hadde lært meg fransk dersom vi bodde i Norge. Det kan jeg i hvert fall si med hånden på hjertet, at jeg nok fort hadde sluttet med.

Men, det at mannen min ikke forstår norsk, skulle få særlig betydning for norsklæringen til mine barn, reflekterte jeg ikke noe særlig over mens jeg leste norske folkeeventyr for den nyfødte gutten min. Jeg visste ikke at det et stykke inn i fremtiden skulle komplisere hverdagen sånn som det av og til, eller ganske ofte gjør. Når jeg gir barna en beskjed som, for eksempel, nå må de gå på badet og ta på seg pysjamas mens jeg lager kveldsmat, så skjer det mer enn en gang at jeg plutselig finner dem ut i hagen med pappaen i ferd med å spille ball. Ja men, pappa sa jo at vi kunne jo! Svarte de selvfølgelig, noe jeg bare kunne takke meg selv for ettersom jeg hadde glemt å levere beskjeden på to språk. I begynnelsen skjedde jo dette oftere enn det gjør nå, selvfølgelig, fordi nå vet jeg jo at jeg må oversette beskjeden jeg gir til barna, til mannen. Nå er det til og med enklere, fordi Junior oversetter til faren dersom han spør hva mamma nettopp har sagt. Men det sier seg jo selv at en gutt på syv år er relativt selektiv med hva han oversetter, og det er liten sjanse for at han gjør det dersom han ikke blir spurt, eller det har med sjansen til å få litt ekstra godteri å gjøre!

Det hender jeg har dager (oversett hender med ganske ofte …) at det går litt rundt for meg sånn språkmessig. Spesielt i den perioden jeg frekventerte min engelskspråklige venninne. Hun har, både dessverre og heldigvis kanskje, flyttet tilbake til der hun kommer fra. De gangene vi var sammen begge familiene, mine og hennes barn samt begge ektemenn, var det et språkkaos av engelsk, fransk og norsk, og jeg var den eneste som behersket alle tre språkene. Jeg snakket norsk til mine barn, som jo svarte meg på fransk. Og jeg engelsk til vennene våre og deres barn. Ofte nok ble det til at jeg midt oppi all svimmelheten, endte med å snakke engelsk til mine barn, norsk til mannen min og fransk til vennene våre. Så i denne perioden syndet jeg mye. Alle prinsipper om kun norsk til barna, gikk i glemmeboken, og det ble til at jeg snakket en del fransk til barna, for å ha et språk mindre å forholde meg til. Jeg har dessuten syndet en del innimellom når jeg skal gi beskjeder til barna jeg vil at mannen skal forstå, og jeg er for sliten (les: lat) til å være oversetter. Og ellers i hverdagen når jeg merker at barna ikke forstår det jeg sier.

Så nei, jeg har ikke klart å være hundre prosent konsekvent. Men det må du være! Sa en annen dame jeg ble kjent med her nede. Det er jeg, jeg snakker bare engelsk og aldri tyrkisk til jenta mi. Akkurat som du ikke trenger å snakke fransk til barna dine. Hun var mammaen til en av jentene i klassen til datteren min på den forrige skolen hun gikk på, og engelskspråklig med tyrkisktalende ektemann. Datteren deres snakket engelsk med sin mor, tyrkisk med sin mor, og var i ferd med å bli ganske god i fransk, som hun lærte på skolen. Min datter på den tiden, hadde knapt begynt å snakke. Og når hun snakket, var det på et språk vi ikke forstod. Som nevnt tidligere i bloggen, så trodde belgierne at hun snakket norsk, og nordmenn at hun snakket fransk. Jeg lot dem som sagt bare tro det, mens panikken omtrent paralyserte meg. Samtidig prøvde jeg å forsvare meg med at det ikke er like lett å være konsekvent når du snakker et språk ingen andre forstår. For jeg skal love at det holder hardt mange ganger å snakke med barna på et språk ingen andre forstår. Engelsk er noe helt annet. Og denne jenta det er snakk om, var jo født i Tyrkia, og mammaen snakket også tyrkisk flytende. Så mamma og pappa forstår hverandre på begge språk, det er faktisk noe helt annet.

Det unnskylder i hvert fall jeg meg med her jeg sitter og evaluerer norskutviklingen til barna mine. Nå, åtte år senere, sitter jeg her og slikker sårene, mens jeg ser tilbake på flerspråklighetsprosjektet mitt, tenker jeg at jeg har lyktes sånn noenlunde i hvert fall. Og det er jo heller ikke over ennå.

Og dersom det er noen av leserne som har erfaringer med å oppdra barna deres flerspråklig, hører jeg gjerne fra dere om hvordan det har utartet seg. Og ellers gode råd, mottas med takk.