Voffvoff, det er karneval!

Neste uke er det karnevalsferie her nede. Det vil si vinterferie på godt norsk. Og det vil si at det er siste skoledag før feriestart på fredag, og nettopp: Karnevalsfest.

I år er nettopp denne begivenheten godt avmerket i kalenderen. I år skal jeg sørge for at den går riktig for seg, i motsetning til i fjor hvor junior måtte lide for det faktum at mammaen hans var kostymeballets novise. Det er ikke bare for en forvirret innvandrer integreringsprosessen er en humpete ferd med sine oppturer og nedturer. Avkommet må også svi for mammas ignoranse på grunn av manglende erfaring når det gjelder hennes nye lands gjøren og laden, til tross for at de selv er vaskeekte innfødte. Dette er de heldigvis for små til å forstå noe som helst av akkurat nå, og så krysser jeg fingrene for at jeg rekker å forsere tilstrekkelig mange etapper før de blir gamle nok til å ta skade.

Ifølge Wikipedia er karneval en romersk-katolsk tradisjon som vanligvis arrangeres før inngangen av fastetiden, men opprinnelsen til ordet selv er noe usikker: ”En del mener det stammer fra italiensk carne- eller carnovale, fra latin carnem (kjøtt) + levare (lette eller løfte), som betyr «å fjerne kjøttet». det har også blitt hevdet at det stammer fra de latinske ordene caro (kjøtt) og vale (farvel), med andre ord «farvel til kjøttet». En tredje teori hevder at det stammer fra det latinske carrus navalis som var en vogn som ble brukt i forbindelse med feiringen av den greske guden Apollo.”

Som for de fleste andre, betyr karneval for mitt vedkommende å kle seg ut. Og det er noe jeg ikke er spesielt glad i. Ikke i det hele tatt. I mangel av både kreativitet og ork til den slags, har slike arrangementer alltid blitt unngått for mitt vedkommende. Men når man får barn, er det en del av den brutale virkeligheten at man ikke kan melde avbud lengre. Man må ta seg sammen og legge sine aversjoner til side. Så da junior på denne tiden for ett år siden kom hjem fra skolen med lapp i sekken om at han siste skoledag før feriestart skulle kle seg ut, ble jeg så stresset at det gikk utover nattesøvnen. Det skulle ikke mer til. Og det falt meg heller ikke inn å dele mine bekymringer med mannen i huset, hadde jeg gjort det ville alt gått så meget bedre.

Mens jeg vandret hvileløst i byens butikker på utkikk etter ideer og inspirasjon til det perfekte kostymet, hadde jeg friskt i minnet en gammel kollegas oppgitte utsagn angående en Halloween feiring på skolen til sønnen hennes hvor han hadde vært omtrent den eneste som møtte opp i forkledning. ”Du vet, resten av klassen er jo arabiske innvandrerbarn og det er typisk av foreldrene at de ikke prioriterer slikt”. Med dette i bakhodet var jeg oppsatt på at sønnen min ikke skulle settes i tilsvarende bås. Med nordisk mamma og arabisk pappa var jeg redd han var dobbelt uheldig.

Men det var ikke lett å finne noe passende; enten ble det ”too much” eller bare enkle masker, og jeg husker jeg stusset over det enkle utvalget ettersom det faktisk var karnevalssesong. Til slutt fant jeg noe innerst i en krok på en billigbutikk à là Nille. Et hundekostyme med både hale og ører i imitert skinn. Billig var det også. Junior ble kjempefornøyd og syntes at han hadde den beste mammaen i verden der han vandret avsted til skolen utkledd som hund mens han øvde seg på å bjeffe. Da vi ankom skolen, reagerte jeg på at junior var den eneste som var utkledd og spurte læreren om jeg hadde misforstått. Hun så litt overrasket ut, men forsikret meg om det ikke gjorde noen ting. De andre hadde utstyret i sekkene sine. På vei hjem pustet jeg lettet ut over at min første mamma-erfaring med utkledning var unnagjort, og tenkte at det kom til å gå lettere neste gang.

Jeg tenkte ikke noe mer over dette karnevalet før noen måneder senere. Vi er kommet hjem etter siste dag før sommerferien, og i sekken til junior ligger det en DVD med bilder fra skoleåret som var. Vi setter den på umiddelbart og koser oss med bilderevy på flatskjermen. Plutselig dukker den fine gutten min opp iført hundekostyme og stort glis, og jeg humrer for meg selv mens jeg minnes hvor stresset jeg hadde vært da jeg frenetisk sprang byen rundt etter passende forkledning. Men så ser jeg nærmere på bildene fra denne dagen. Ingen av de andre barna er utkledd i karnevalskostymer. Neida, samtlige barn, bortsett fra min sønn da selvsagt, har kun masker på. Fantasifulle, fargerike og flotte masker. Slike som du forbinder med karnevalet i Venezia. Masker med stil og eleganse. Det er bare min sønn som skiller seg ut der han står på alle fire og later som han er en hund.

”Det er ikke greit når man har nordisk arabiske foreldre…” tenker jeg i mitt stille sinn.

I ettertid trøster jeg meg med at han sikkert storkoste seg, men i år kan jeg love deg at det blir andre fastelavnsboller.

Walking on Sunshine!

Den har hengt der en stund. Plakaten. Jeg kaster stjålne blikk hver gang jeg henter minstejenta i barnehagen. La marche nordique. Stavgang. Kjenner jeg har veldig lyst. Og tenker at én dag kommer jeg til å gjøre det, bare ikke akkurat nå. Det er en god tanke å holde på, det at det finnes likesinnede der ute. Mennesker som også liker å sette en fot foran den andre, som gjør det av ren lyst og ikke fordi de ikke har bil. Jeg fantaserer om dette møtet med sjelefrender som deler min lidenskap, om å se øyne som gnistrer begeistret der erfaringer deles og turmuligheter ivrig utveksles i munnen på hverandre.

Men jeg nøler. Det er akkurat som om det er siste sjanse. Tenk om jeg blir skuffet. Det er så mange ting i mitt nye land som er annerledes enn det jeg er vant til, så hva om dette ikke kom til å være noe unntak? Bedre å leve i lykkelig uvitenhet. Da er det fortsatt håp.

Det kommer til et punkt hvor jeg ikke klarer å vente lengre. Nå må jeg vite, og det får briste eller bære. Que sera sera.

Jeg gruer meg hele uken, frykter kysseritualene og engster meg for hvorvidt man ”du-er” eller ”De-er” med folk man ikke kjenner ute i skogen. Blir motløs ved tanken på nok en gang å måtte avsløre min klossete gebrokkenhet og bekymrer meg for tekniske ord og uttrykk jeg kanskje ikke kommer til å forstå. Men aller mest er jeg redd for å blottstille min desperate lengsel etter likesinnede.

Daglig finkjemmes tilværelsen febrilsk etter tegn på at det ikke er meningen at jeg førstkommende lørdag skal lære å marsjere på nordisk vis. Det har striregnet hele uken, og jeg trøster meg med at enhver belger med respekt for seg selv holder seg innendørs under slike forhold. Regn er farlig. Og det er helt greit. Kjenner det kribler nervøst ved tanken på at det bestemmer seg for å ta en pause.

Lørdag morgen våkner jeg opp til forrædersk strålende sol på skyfri himmel. Gradestokken viser 10 varmegrader. Det er vår i luften og perfekt turvær og det ville ikke bare være en skam å snu, men ren og skjær galskap. Jeg ankommer avtalt møtested med noe som likner paralyserende eksamensnerver og forventninger på nullpunktet. Stiller meg opp sammen med resten av gruppen og registrerer at de fleste er på hils og konkluderer motløs med at jeg er den eneste som ikke kjenner noen. Jaja, her er det bare å få det overstått tenker jeg idet jeg retter opp ryggen og skyver haken utilnærmelig frem.

En dame stiller seg opp ved siden av meg og begynner å prate. Spør om jeg har gjort dette før og rister på hodet når jeg spør tilbake. Hun virker hyggelig. Jeg blir modig og konverserer videre om hvor lite sannsynlig det hadde vært at solen skulle skinne så nydelig i dag ettersom det regnet så mye i morgen. ”I morgen? I går, mener du vel?” Korrigerer hun idet hun skeptisk hever øyebrynene. Joda, rødmer jeg bekreftende og avslører i hektisk stakkato min opprinnelse. Allerede. Damen trekker seg litt unna. Det hadde jeg også gjort om jeg var henne, tenker jeg. En annen dame strever med å finne ut hva som er høyre og venstre på stavene sine ettersom det står skrevet på engelsk og jeg kommer henne raskt til unnsetning, lettet over at jeg i hvert fall der har et aldri så lite språklig overtak. Instruktøren tar ordet og forteller entusiastisk om stavgangens korte historie i Belgia. Det er omtrent to år siden de begynte å vandre rundt med skistaver her nede, og hun skildrer muntert hvordan forbipasserende ristet lattermildt på hodet og lurte på om de hadde glemt skiene sine.

Jeg kjenner et forsiktig håp begynner å spire idet jeg skimter turlidenskapen hos de andre deltakerne. Damen med stavene virker veldig hyggelig, og forteller meg at hun oppdaget turgåing for et par år siden og benytter enhver anledning til å bevege seg i naturen uten noen annen mål eller mening enn det å gå. Så langt som mulig. Jeg må ta meg noe så innmari sammen for ikke å hyle hysterisk høyt av ellevill glede. Lysten til å ta rundt henne for så aldri slippe henne, er overveldende. Jeg vil ta henne med hjem, og bare la henne komme ut for å gå tur. Med meg. Jeg vil le. Jeg vil gråte. Sende opp fyrverkeri. Og det krever alt jeg har av selvkontroll å skjule den svimlende lykkerusen som er i ferd med å innvadere meg fra topp til tå. Gjør det jeg kan for å skjule min fortvilte ensomhet. Lukter jo det selv på lang vei, og skyr det som pesten.

Vet ikke om det er typisk norsk å være klønete på slikt, men jeg er ikke spesielt god på det å invitere til sosial omgang. Blanding av redsel for at jeg skal oppdage at vedkommende er en raring eller verre, at hun oppdager at jeg er det, føler jeg det tryggest inni skallet mitt og aner ikke hva jeg skal foreta meg akkurat nå. Har en inntrengende lyst til å be henne med på tur. Men tør ikke. Fortsetter ivrig å trene på stavgang teknikken, mens hjertet banker rådvilt.

Plutselig går hun ved siden av meg.

”Hvor ofte går du tur, da?” Spør hun.

”Et par tre ganger i uken, det kommer an på. Men så ofte jeg har anledning,” svarer jeg.

Hun nikker samtykkende.

”Hva med mannen din, liker han å gå tur da?”

”Vel..” kremter jeg ”..det er ikke så enkelt med små barn å få til de helt lange turene, det blir mest litt rusling i skogen. Enn din?”

”Jeg er enslig,” svarer hun.

Jeg trekker pusten, tar sats og stuper i det med hele meg:

”Om du vil, kan vi gå sammen?”

Det er like før det svartner for meg, og prøver fortvilt å holde hodet kaldt mens jeg prøver å overbevise meg selv om at det er jeg som gjør henne en tjeneste.

”Ja!” Svarer hun ivrig, ”gi meg nummeret ditt etterpå så kan vi avtale.”

Samtidig blander en annen dame seg i praten. Enda en dame som virker veldig hyggelig.

”Jeg simpelthen elsker å gå tur, og har skaffet meg den turboka med oversikt over alle stiene i regionen. Kanskje vi kan slå oss sammen med utgangspunkt i den? Mannen min er ikke glad i turgåing. Han er en veldig snill mann, men akkurat der er vi veldig forskjellige,” ler hun og ser spørrende på oss.

Turbok? Med oversikt over alle turstiene i regionen? Finnes det? Dette blir snart mer enn jeg kan takle.

Jeg forlater introduksjonstimen i stavgang i lykkerus, med to nye mobilnummer rikere og avtale om tur neste søndag klokken ni. Vi skal gå en ti kilometers løype. Damen med turboken skal kontakte oss for nærmere opplysninger. Jeg klarte å komme meg gjennom samtalen med sånn noenlunde stil, tror jeg, men det var bare så vidt.

Mens jeg kjører hjemover med musikken på uforsvarlig høy styrke og gir kongelig blaffen i at motgående kjøretøy lett ser at jeg synger med av full hals, renner tårene i strie strømmer. Gledestårer. I riktig gamledager hadde jeg blitt sendt på galehuset av den slags oppførsel.

Dersom du som leser dette befinner deg nettopp der røttene dine ble godt plantet flere generasjoner før du ble født, så vit at du er privilegert. Verdsett de tingene du kanskje tar for gitt. Og neste gang du haster travelt forbi en av dine nye landsmenn på gaten, se om du skimter lengselen i tappert blikk. Se mennesket bak innvandreren.

Integrering i den grå hverdagen

Sakte men sikkert går det opp for meg: Det er for sent å snu. Det ingen retrett mulighet lengre. Barna er i ferd med å slå rot og vi er i gang med å etablere det gode liv.  Det er her vi skal bygge og her vi skal bo. Jeg må erkjenne at jeg kommer til å være innvandrer for evig og alltid. Integreringsprosess er nøkkelbegrep i tilværelsen min. Og det kommer det bestandig til å være.

Jeg vet det nå. Det er ingen vei tilbake.

Når kommentarer som ”Nå må disse innvandrerne se til å integrere seg, lære språk og slutte med den evinnelige sytinga!” ytres, er det blant annet meg det snakkes om. Vi hører det ofte. Vi leser det ofte i avisene. Integrering er det som skal til for å få til vellykket innvandring. Så sant, så sant. Jeg kunne ikke vært mer enig.  Vi må ta oss sammen, lære oss språket og tilegne oss de forskjellige kulturelle kodene for til slutt å kunne bidra i dagliglivet som nyttige borgere i vårt nye land. Det er på tiende året jeg befinner meg i utenlendighet, og i løpet av denne tiden har jeg opplevd integreringsprosessen på godt og vondt. Jeg kan love deg at det er lettere å snakke om integrering enn og faktisk gjøre det.

Integrering svir. Og det langt inni sjela.

Heldigvis visste jeg ikke det jeg nå vet den gang jeg med lyserosa solbriller forlot fedrelandet på grunn av mannen i mitt liv. Den gang var jeg så forelsket at jeg gladelig hadde blitt med mitt hjertets utkårede til verdens ende og enda litt lengre. Hadde noen hvisket meg i øret at integrering er en komplisert sak man ikke merker så innmari mye til så lenge man befinner seg på en hjerteformet sky og spesielt ikke før man får barn, hadde jeg vendt det døve øret til og flagret utilnærmelig med øyenvippene. Bare mannen min og jeg var sammen, kom selve integreringen til å gå som smurt. Mitt nye land var da ikke mer enn en 2-timers flytur unna, så de helt store kulturelle forskjellene kunne det da umulig være snakk om, kunne det vel? I tillegg var fransk ett av verdens vakreste språk og jeg måtte jo være verdens heldigste som fikk lov til å lære det.

Men til tross for at jeg har frekventert uttallige franskkurs i alle tenkelige varianter og studert språket flittigere enn den travleste maurtue, er språkbarrierene den største utfordringen i hverdagen min. Og selv om mitt gamle og nye land geografisk sett ikke ligger langt fra hverandre, er de kulturelle forskjellene både godt merkbare og enerverende. Integreringsviljen min varierer i takt med språkmestringen. På de gode dagene er det ikke måte på hvor jeg fryder meg over mitt nye land og mine nye landsmenn. Når det snubles klosset i ord og uttrykk derimot, ønsker jeg dem dit pepperen gror og de får selvsagt skylden for det meste av det som går galt her i verden.

Forestill deg at du nettopp har begynt i ny jobb. De første dagene famler du deg prøvende og tappert frem med høflig smilende ansikt. Du kjenner ingen, du vet ikke hvor noen ting er og du må spørre om alt. Du føler deg usikker og annerledes, og lengter tilbake til gamlejobben hvor du var rutinert og trygg. Det vil ta noe tid før du føler du mestrer hverdagen, men etter hvert blir du varmere i trøya og begynner å forstå den nye jobbkulturen for til slutt å tilpasse deg mer eller mindre smertefritt.

Forestill deg integreringsprosessen som en eneste lang ”ny jobb” situasjon. Tenk at denne følelsen av annerledeshet og usikkerhet skal være en del av deg i mange år. Kanskje for alltid. For meg innebærer denne prosessen en blanding av savn av det kjente og kjære der jeg kommer fra og en viss motvilje mot konstant å måtte tilpasse meg fremmed skikk og bruk  som jeg ofte ikke forstår.   Det er med sårhet jeg innser at barna mine, mitt eget kjøtt og blod, ikke kommer til å være like begeistret norsk som meg. Deres morsmål kommer ikke til å være det mammaen deres faktisk snakker, deres kultur kommer til å være annerledes enn min. De kommer ikke til å forstå det lengselsfulle savnet når jeg fyller huset med Grieg en søndag morgen. De kommer ikke til å ha mitt land og fødested i hjertene sine. De vil aldri komme til å forstå fremmedheten jeg føler ovenfor deres hjemland. Deres fedreland. For dem vil norske vafler være en dårlig kopi av de belgiske.

Som innvandrer befinner man seg i et ingenmannsland. Man har vært såpass lenge borte fra fedrelandet at man ikke føler seg helt hjemme der lengre, samtidig som man bruker lang tid på å tilpasse seg et ukjent kulturlandskap. Til tross for at man prøver så godt man kan skal det mye til for at man blir sett på som fullstendig integrert av sine nye landsmenn. Når blir man egentlig det? Når blir man ikke lengre tatt for å være en kuriositet som gebrokkent snubler seg frem?

Når blir man sett på som en som hører til?

Språkbarrierer er roten til alt ondt

”Jeg vet vi er med på å forsterke den negative trenden når vi nå tar vår datter ut av barnehagen, men hun skal ikke lenger ta støyten for at det ikke bevilges penger og gjøres tiltak for å få til vellykket integrering” skrev fortvilet mor Charlotte Sætre i Aftenposten 27. Januar (Alene om å snakke godt norsk). Datteren hennes gikk i en barnehage hvor flertallet av barna er fremmedspråklige; for å passe inn i lek og samvær ble hun også nødt til å snakke gebrokkent.

Dette er bedrøvelig lesing, og innlegget har fått meg til å reflektere over egen språkopplæring og hvor komplisert det faktisk er å tilegne seg fremmedspråk i fremmed land. Det går ikke én dag uten at jeg føler jeg kommer til kort språkmessig, hvor det er ting jeg ikke kan si fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal uttrykke meg og det til tross for at jeg har gjort mitt aller, aller beste for å lære.

Jeg har praktisert fransk på heltid i fire av de seks årene jeg har bodd i dette landet. Det vil si at min fransktalende mann og jeg begynte å snakke fransk i stedet for engelsk etter at vi fikk barn og flyttet ut av storbyen til et mindre sted hvor engelskkunnskapene er stusselige. Det var rart og plutselig skulle endre språk etter så lang tid, og jeg følte veldig på at mannen min fikk et språklig overtak ettersom jeg fra da av var den eneste som skulle uttrykke meg på fremmedspråk i heimen. Det er ikke gøy å uttrykke seg som en femåring når diskusjonene hetner til, og mannen aner derfor raskt uråd når jeg slår over til engelsk.

Dessuten har jeg deltatt på mye mer enn hva hjertet egentlig begjærer av språkopplæring i løpet av de seks årene jeg har bodd her: privatundervisning, kveldskurs, telefonkurs, selvstudium. Mye verdifull tid er kastet bort på språkkurs av dårlig kvalitet. Lærere som kanskje er dyktige i å undervise morsmålet sitt til elever som også er fransktalende, men som mangler kompetanse på å lære bort til fremmedspråklige. Hadde jeg fortsatt bodd i storbyen, hadde jeg selvsagt hatt mye større tilbud, og jeg har brukt mye tid og krefter på å finne gode språkkurs. I tillegg til å være en person som alltid har foretrukket grammatikk fremfor gangetabell, har jeg med gråt og tenners gnissel pugget og praktisert grammatikk og vokabular. Hele tiden. Så og si hver eneste dag. Så til tross for språkkurs av varierende kvalitet, burde jeg vel være noenlunde flytende, eller hva?

Aller sier at jeg er det. Både de som ikke har greie på det og de som tilsynelatende har det. Men jeg er ikke det. Og det har ikke noe med perfeksjonisme eller ”fisking” etter komplimenter å gjøre, men det er rett og slett så enkelt at språk er komplisert. Spesielt dersom det skal læres i voksen alder. Jo, jeg kan kommunisere enkelt nok i enkle situasjoner, det vil si i nåtid og om dagligdagse ting. Jeg har dessuten en veldig god uttale, som gjør at flere i begynnelsen tror jeg kommer fra Liège da jeg visstnok har en tilsvarende aksent på uttalen min. Men de skjønner raskt hvor landet ligger når jeg plutselig blir gebrokken på grunn av en eller annen grammatikalsk finesse jeg mangler. Finesser jeg har gitt opp å lære meg. Jeg snakker kjempegodt så lenge jeg har kontroll på samtalen, men det blir fort krøll på tunga dersom setningsoppbygningen kompliseres av begreper i fortid eller fremtid. Joda, jeg forstår mesteparten av det folk sier til meg, såfremt de ikke snakker dialekt. Men det gjør jo de fleste.

Vi oppdrar barna flerspråklig, og jeg har selvsagt bekymret meg mye over språkutviklingen deres. Det er noe fundamentalt feil ved det å også skulle være gebrokken som mamma, og hele meg stritter imot ved tanken på å formidle morsrollen på fransk. Eldstemann begynte ikke å snakke skikkelig før han var tre år gammel, og jeg var selvsagt ofte i sterk tvil om jeg skulle fortsette å insitere på norsken da jeg så hvor lite fransk han snakket i forhold til sine jevnaldrende. Språkutviklingen hans gikk sent til tross for at pappaen og resten av svigerfamilien min er fransktalende og selv om han begynte i barnehage da han var ett år. Nå ser jeg at det ikke var grunn til bekymring, han mestrer fransk perfekt. Men hadde det vært tilsvarende tilstander her som det Charlotte Sætre beskriver, hadde han ikke hatt en sjanse. Spesielt dersom vi begge hadde vært norsktalende.

Språk er vanskelig, men uhyre viktig. Hvem er det som til syvende og sist har ansvaret? Jeg har hele tiden stilt høye krav til meg selv på dette området fordi jeg vet at uten fransk kommer jeg ingen vei i mitt nye land. Men jeg vet også at jeg kommer fra en privilegert bakgrunn og at alt i livet mitt er tilrettelagt for at jeg skulle kunne lære. Jeg har heller ikke flyktet fra et land i krig, eller andre vanskelige forhold. Likevel strever jeg, og beundrer mennesker som med problematiske utgangspunkt i tillegg til alt annet skal streve med det samme.

Integrering koster ofte svette, slit og tårer, men også penger. Språkopplæring  er en viktig brikke for å i det hele tatt lykkes i integreringsprosessen. Det er derfor lite oppløftende å lese om tilstanden i barnehagen til datteren til Charlotte Sætre slik hun beskriver den. Det er bekymringsfullt å tenke på hvordan det skal gå med disse barna når de begynner på barneskolen. Kommer de alltid til å henge etter på grunn av språkbarrierene? Vil det da allerede være for sent å rette opp skaden som er skjedd i forhold til manglende språkopplæring?

Sonitus anbefaler dette innlegget!

Lite visste jeg..

…hvor aktuelt refrenget i denne sangen skulle bli mer enn 20 år senere:

Enjoy!

Snømann med eksotisk vri

Mannen i huset er opprinnelig fra varmere    breddegrader, og tilværelsen med en nordkvinne er nok  ikke alltid like enkel. Han har ikke snøkrystaller i blodet,  slik som kona si. Han ser ingen nytte i kaldt vær og snø, og den korte perioden vi er utsatt for sistnevnte her til lands biter han tennene sammen og venter utålmodig på bedre tider. Der hun lengselsfullt drømmer om lange skiturer i fjell og vidde med frisk bris som river i ansiktet og appelsin i lomma, er det tanken på mer eksotiske frukter og eviglange sandstrender som får hjertet hans til å bruse. Vi befinner oss i et landskap med utpreget kompromiss, Belgia har både lite snø og ekstremt lite strand.

Og slik blir det rettferdig.

Til min og barnas store glede har snøen blitt liggende ganske lenge i år. Som regel går det ikke mange dagene før den smelter bort og man rekker gjerne ikke å få nevneverdig glede av den. Denne gangen, derimot, har den ligget i noen uker, og jeg føler meg nesten som hjemme. Det er med kjærlige hender jeg nostalgisk børster bort snø og skraper is av bilen min tidlig morgen. Ettersom det aldri snør uoverkommelige mengder hos oss, rekker man liksom ikke å bli frustrert og lei. Snømåking er også et fenomen vi svært sjeldent forholder oss til; det er som regel bare et tynt lag som blir liggende  slik at det for en stakket stund ser eventyrlig snøhvitt ut.

Selv om snøen oppfører seg pent og fordragelig ute i gatene i nabolaget vårt og ikke skaper altfor mye styr for oss voksne, blir det heldigvis liggende mer enn nok ute i hagen slik at barna kan boltre seg. Junior går i ekstase idet han slippes ut i snøriket, og leker intenst i timevis uten å ense at han blir både kald og våt. Akkurat denne dagen lar husbonden seg spontant rive med etter jobb. Ikledd dress og hagestøvler ignorerer han like sta som alltid fruens innstendige bønn om å bytte antrekk, og imiterer sultne isbjørner mens han jager en hylende junior rundt trærne. Minstejenta som fortsatt er noe ustø i gangen etter at hun nølende tok sine første skritt for bare noen få måneder siden, fryder seg over snøens falldempende effekt. Fruen står overoptimistisk klar med klesskift tilhørende lue og votter i tilfelle mannen mot all formodning for en gangs skyld skulle finne på å høre etter, og sukker letter over at det er umulig for naboene å overvære upassende klesantrekk over den tre meter høye hekken.

Etterhvert er det selve symbolet på snøglade tider som står på programmet. Ingen hage med respekt for seg selv kan være foruten snømann må vite. Far og sønn går iherdig i gang og konkurrerer selvsagt om hvem som klarer å trille størst raskest, og junior konstaterer gledesstrålende at han har litt mer dreisen på dette enn pappaen sin. Det er tydeligvis de nordiske genene som har overtaket akkurat på denne fronten, resonnerer mammaen stolt. Guttene mine jobber hardt og effektivt, og det blir til slutt et imponerende resultat.

Det eneste som gjenstår er pynten.

Junior går entusiastisk i gang med å finne frem passende gevanter som skjerf, hatt og gulrot. Ellers lurer han på hva han skal bruke til øyne, og jeg skal akkurat til å be ham hente noe gråstein fra forsiden av huset idet pappaen kommer oppglødd løpende med sitt bidrag: Cherrytomater. Han plasserer dem på hver side av gulroten, og synes resultatet er perfekt. Noe junior nikker samtykkende til. Jeg for min del er ikke overbegeistret. Snømannen ser rett og slett ondskapsfull ut, men det er selvsagt nytteløst å protestere.

Heldigvis for den hekken. Ellers kan jeg levende forestille meg hva naboene ville sagt:

”Du vet hu utlendingen som bor borti i svingen?”

”Hu som står og mjauer foran huset hver kveld?”

(Junior insisterte dessverre på å kalle katten vår Mjau)

”Ja, henne. Hu har en snømann som ser helt psykotisk ut i hagen sin. Barna blir redde.”

”Uff, hu er rar.”

”Ja, utlendinger vet du.”

À propos nødtelefoner på fremmedspråk

Det er sommer og sol. Hetebølgene skimtes vagt på skyfri himmel. Biene summer i buskene mens fuglene kvitrer om kapp. Vi koser oss i hagen, barna og jeg. Det er så varmt at junior med skrekkblandet fryd villig lar seg spyle av hageslangen med jevne mellomrom. Men til tross for steiksol er han som vanlig høyt og lavt. Energisk løper han rundt og lar seg ikke merke nevneverdig med varmen. Lillesøster sitter trygt og plasker i babybassenget sitt fullstending intetanende om at det bare er er tre dager igjen til hun skal feire sin aller første bursdag. Mjau og jeg har slått oss sammen og funnet en behaglig plass i skyggen. Det er for varmt til å lese. For varmt til å røre på seg. Helt greit å bare sitte og se; tenke på ingenting.

Dette er en dag som skal nytes i sakte tempo.

Etterhvert som varmen blir mer og mer intens, må selv junior innse sin begrensing og forsvinner inn i huset for å kjøle seg ned. ”Mamma! Er du tørst?” Roper han etter en liten stund. Joda, jeg var da det kjente jeg, og tenkte det var lurt å forebygge væsketap. Ut kommer han med to store glass vann, stolt som en hane. Han liker å hjelpe til, og føler seg stor når han kan bidra han også. Vi sitter en stund og prater i skyggen av trærne før vi bestemmer oss for at det er på tide å begynne på middagen. Jeg samler sammen sakene mine og tar minstejenta i armene. Junior går foran med de tomme vannglassene i hendene. Av gammel mamma-vane minner jeg ham på at han må være forsiktig der han går; en slik advarsel som kommer automatisk uten at man helt tenker over det. Som regel går det jo bra.

Men denne gangen skulle det ikke gjøre det.

Plutselig snubler han, i ett eller annet, kan ikke den dag i dag helt forstå hva som egentlig skjedde; det gikk så veldig fort. I neste øyeblikk skjærer et hyl gjennom marg og ben idet han faller og knuser det ene glasset da venstrehånda treffer det flislagte verandagulvet. Like brått fosser blodet utav den lille hånden og det er for mye blod til å få oversikt over skadeomfanget, men jeg frykter det er pulsåren. Jeg må ta meg kraftig sammen for ikke å bli hysterisk når jeg ser et dypt kutt som går gjennom hele håndflaten hans og det ser ut som om hånden er i ferd med å falle av. Reddet av morsinstinkt og en god porsjon adrenalin, holder jeg hodet kaldt og forsøker jeg alt jeg kan for å stagnere blødningen. Men det viser seg å være umulig med det begrensete utstyret jeg har i huset mitt og jeg skjønner at han må på akutten snarest. Vi trenger ambulanse, for jeg kan ikke kjøre samtidig som jeg tar meg av gutten min.

Jeg skal til å ringe, men der og da går det brutalt opp for meg at jeg ikke klarer å ytre et eneste ord fransk! Det er komplett umulig å komme på noe som helst fornuftig å si, jeg er fullstendig blokkert og klarer ikke med min beste vilje å finne frem til de riktige ordene. Dyrebare sekunder tikker av sted, og jeg innser fortvilet at jeg må ringe mannen min på jobb for å be ham få tak i ambulanse for meg. Det er et sjokkerende nederlag at dette hersens språket skulle komme så til de grader kort når jeg trenger det aller mest. Sønnen min er kritisk skadet og ikke nok med at jeg ikke klarer å få bukt med blødningen, men jeg skal ikke en gang klare å tilkalle den hjelpen han så desperat trenger. Takk og pris at jeg likevel kan ringe mannen min, at jeg får tak i ham og at ambulansen innfinner seg fem minutter senere. Drevent ambulansepersonell ordner opp og gir meg korte, forståelige instrukser idet jeg stotrende forklarer at jeg er utlending og ikke helt flytende i fransk akkurat i dag. Den ene karen minner meg til og med omsorgsfullt på at det kanskje er lurt å ta med en melkeskvett og noen kjeks til minstejenta, ettersom det kan bli noe ventetid for oss andre når vi ankommer sykehuset. Dramaet som utspilte seg fort kort tid siden, er nå kontrollert og vi befinner oss i de tryggeste hender. Det viser seg at de ikke er småskader det er snakk om, viktige nerveforbindelser er kuttet over og junior blir operert i hele to timer. Men det går uansett bra til slutt, og han rekker å bli utskrevet fra sykehuset akkurat tidsnok til å feire lillesøster sin ettårsdag.

Jeg husker jeg leste en gang om hvordan fremmedspråk plutselig forsvinner hos mennesker som opplever traumatiske situasjoner, og syntes nok det hørtes litt vél utrolig. Nå vet jeg bedre og den dag i dag er jeg rystet over hvordan jeg plutselig blokkerte et språk jeg tross alt snakker daglig.

Sonitus anbefaler dette innlegget!

Hjelp, det snør!

Er det én ting vi nordmenn er verdensmestere på, så er det snø. I vårt land skorter det ikke på måkebiler, salt og sand, og vi blir sjelden tatt på senga av snømonsteret. Dette kan vi, utenat. Det blir ikke kaos i trafikken så snart vinterlandskapet dekkes i hvitt. Bilene er utstyrt med enten pigg- eller helårsdekk, bilførere er kvalifiserte glattkjørere, noe som gjør veiene så godt som trygge. Skoler og barnehager stenges ikke, og barna blir ikke holdt inne av frykt for at de skal få frostskader i –5 grader. De er utstyrt med varme utedresser og ull innerst, og får bygge snømenn og kaste snøballer så mye de vil. Snø er ikke farlig. Snø er gøy. Det er selvsagt også litt slitsomt dersom det blir for mye av det. Men alt stopper ikke opp av den grunn.

Vi rister overbærende på hodet når nyheter om et nedsnødd Europa krisemaksimeres over flatskjermene våre, og underholdes av hvordan noen centimeter snø kan snu hverdagen deres så til de grader på hodet. Skoler stenges, folk kommer seg ikke på jobb og viktige togforbindelser stopper opp fordi det viser seg at de superraske, høyteknologiske togene ikke tåler minusgrader. Det blir nesten like dumt som at Bergensbanen ikke skulle tåle regn.

Her til lands, blir det unntakstilstand. Vi har hatt snø i flere uker nå, og på det verste kunne ikke minstejenta gå i barnehagen. Mannen min mente det var for risikabelt. Dessverre har han nok rett i det. Det blir rett og slett farlig på veiene våre når det er glatt. Bilene sklir avgårde på slitte sommerdekk, og ingen har lært hvordan man skal manøvrere dersom den begynner å slenge fra side til side. Det er litt sånn med livet som innsats man setter seg bak rattet mens snøfnuggene daler. Man kan kjøre så forsiktig man bare vil, men det hjelper lite når trafikken fortsetter i 120 km/t uansett. Eller så stopper den helt opp, og man blir stående over i 5 timer bilkø for å komme seg inn til hovedstaden, noe som vanligvis ikke burde ta mer enn 45 minutter. Det hjelper selvsagt ikke på veisikkerheten at det er tomt for salt her nede…

Det å unngå trafikkaos dersom det er mulig, er én ting. Noe annet er at man faktisk vegrer seg for å gå på trille-tur med barna av frykt for hva naboene skulle komme til å si. Jeg mannet meg likevel opp her forleden og kler på minstejenta godt med klær, ull fra innerst til ytterst og ellers er hun forsvarlig tullet inn i varme Rørospledd fra fedrelandet. Kinnene glinser av nyinnsmurt kuldekrem. Du kan så vidt skimte et par nysgjerrige, lattermilde øyne stikke frem fra innpakningen. Jeg blir en smule irritert på meg selv der jeg fortsatt nøler og teller på knappene ”skal, skal ikke”, mens jeg argumenterer at det er viktig å komme seg ut i frisk luft selv om det er kuldegrader. Må likevel innrømme at jeg ikke føler meg særlig høy i hatten der jeg bestemmer meg for å trosse snø på glatte fortau med barnevogn. Jeg er ikke overrasket over at jeg er helt alene om å foreta meg akkurat dette; det må selvsagt en tullete innvandrer til for å finne på noe så idiotisk.

Det er ikke lange turen vi går, vi skal bare til bakeren for å kjøpe brød. Plutselig begynner jenta mi å gråte. Hun pleier aldri å gråte på tur og fortvilet tenker jeg at mine landsmenn kanskje har rett? Kanskje er det galskap å ta med ettåringer på denne strabasiøse turen for å kjøpe brød. Jeg kunne jo bare tatt bilen, hvorfor skal jeg være så innmari sta? ”Der jeg kommer fra, er dette helt vanlig!” Hermer jeg oppgitt til meg selv og puster lettet ut da vi endelig ankommer bakeren og håper det blir bedre nå som hun kommer inn i varmen. Jeg tar av lue og letter litt på teppelagene så hun får luftet seg litt, men hun gråter fortsatt like sårt og ser lidende på menneskene i køen som om hun fortvilet prøver å si ”brrrr hjelp meg bort fra denne slemme damen som tvinger meg ut på tur i kulda, hun er klinkokos”.. En dame sier forsiktig at det nok sikkert er veldig kaldt for lillemor som sitter i vogna si og paranoid som få føler jeg de hoderystende blikkene i ryggen mens jeg gebrokkent stammer frem ærendet mitt til bakeren og smiler tappert til kømenneskene som sikkert teller på knappene hvorvidt de skal ringe barnevernet eller ikke. Tro det eller ei, men jeg føler meg som en skikkelig dårlig mor der jeg står, og har mest lyst til å rettferdiggjøre ovenfor hele gjengen hvorfor jeg så absolutt måtte trille den lille og ikke bare tok bilen for å kjøpe dette hersens brødet. Men hvordan forklarer jeg denne syke trangen vi nordmenn har til å gå tur i allslags vær? ”Det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær” lar seg ikke så lett oversette til fransk. Noe som for oss er så helt naturlig, blir bare så ubegripelig her nede.

Vi kommer oss til slutt hjem og inn i varmen. Idet jeg kler av lillejenta som har smågrått hele veien tilbake men som er god og varm på både fingre og tær, kjenner jeg en mistenkelig lukt sive ut fra bleien. Akkurat ja, det var derfor hun ikke trivdes spesielt godt i sitteposisjon!

Da vi litt senere på dagen henter junior på skolen, spør jeg ham om de har lekt ute i dag? Han ser rystet på meg og svarer: ”Men, mamma, det er det altfor kaldt til, vi hadde frosset i hjel! Skjønner du ingenting du, eller?”

Nei, du skulle bare visst, tenker jeg.

Oppdatering

Det vil, av ulike ârsaker, dessverre ikke bli lagt ut nye bloggposter nâ i desember.

Kommer sterkere tilbake i januar 2010 med ny terapeutisk surmuling fra utlendigheten, og vil takke for at du har fulgt bloggen min i âret som har vaert.

Du er hjertlig velkommen tilbake neste âr!

Svangerskap på fremmedspråk

Livet er vakkert  når man er nygift, forelsket og førstemann har meldt sin ankomst. Jeg skal bli mamma og er dronninga på haugen der jeg rusler hånd i hånd med ektemannen rundt i Europas hovedstad. Vi planlegger barnerom, diskuterer navn og fryder oss over de små tegnene på at liv er i ferd med å gro. Kunne det bli bedre? Nei, det kunne det knapt. Men verre er jo fullt mulig.

Idyllen blir brutt med den største selvfølge idet svangerkapskvalmen angriper uten forvarsel. Rått og brutalt midt på lyse dagen kaster den seg over meg og tar et effektivt og drevent kvelertak på lykkerus og nygift forelskelse. Dronninga på haugen sine glansdager er svunnen tid der hun invadereres av paralyserende kvalmebølger og  krøker seg sammen med metallsmak i munnen. Alle tenkelige remedier blir prøvd; det skorter ihvertfall ikke på gode råd både fra kjerringer og ellers. Det er litt forskjellig hva som er utløsende faktor. Noen ganger stekos, innimellom kaffelukt. Men den aller største synderen? Det er fransk! Jeg får en ubehersket trang til å spy hver gang det snakkes med fornærmet trutmunn i min umiddelbare nærhet, og for å avverge Exorcistiske tilstander må det franskboikott til. Noe som forsåvidt ikke skaper nevneverdige sorrgreaksjoner hos undertegnede, men som definitivt stagnerer språkutviklingen. Fransktalende TV programmer får munnkurv, og ellers frekventerer jeg helst mine flamske venner i denne kritiske fasen.   

Jada. Smarte og oppegående mennesker som vi er, flytter vi til en ny by tre dager før førstemann kommer til verden. En by hvor ingen snakker engelsk. Ikke nok med at jeg er førstegangsfødende i fremmed land, språk og kultur, men i tillegg har vi bestemt oss for å toppe stress skalaen med flytting. I etterpåklokskaphetens navn ser vi selvsagt at dette ikke var noe sjakktrekk.

Da vi ankommer klinikken, er fødselen allerede godt igang, og det viser seg at det er for sent å få smertelindring. For ikke å ta fra meg motet fullstendig, forteller de dette kun til mannen min mens jeg lykkelig uvitende venter på epidural & lystgass. Det varer og det rekker. Jeg ber tynt på alle språk jeg kjenner om de ikke kan skynde seg, men vet ikke hva lystgass er på fransk og roper desperat ”gass!!” vill i blikket og med hånden over munnen for å illustrere masken så godt jeg kan. Dette holder jeg på med en god stund mens jordmor spiller musikk som jeg hater, og legen endelig forteller meg at nå kommer bebien ut og det er for sent å få epidural. I ettertid har jeg dessuten fått vite at lystgass ikke brukes til fødsel i Belgia. Naturen går sin glade gang selv uten dop, og knappe to timer senere er vi en fortumlet familie på tre, og i noen deilige timer er lykken komplett.

Men, jeg rekker ikke engang å stifte bekjentskap med babyblues før språkforvirringen melder sin ubønnhørlige ankomst. Bebi skal bades for første gang. Det er skumle greier å bade en så liten sak, og en hyggelig barnepleier skal derfor instruere meg. Hun sier det bare er å ringe på klokka når han våkner neste gang, så blir det bading. Jeg stusser over dette tilbudet, ettersom klokka allerede er 8 på kvelden og den ville kanskje bli både 11 og 12 før han våkner til. Men forvirret som bare en nybakt mamma på fremmed jord kan være,  drar jeg i snora da gutten våkner sånn rundt midnatt. Også her ser etterpåklokskapheten liten grunn til ekstrapoeng, men da er det uansett for sent. Det har vært vaktskifte selvfølgelig, og den hyggelige barnepleieren er byttet ut med noen som hverken presenterer seg eller smiler. Jeg stotrer usikkert frem ærendet mitt, og vil så gjerne gjøre som jeg har fått beskjed om tidligere på kvelden.

Hun rister oppgitt på hodet og sier med overbærende mine ”Her bader vi ikke bebier midt på natta”! Jeg kan meget godt se for meg hva hun tenkte i sitt stille sinn, jeg hadde tenkt nøyaktig det samme dersom jeg befant meg i hennes sjokkrosa crocks: ”Tullhøne”! Ja, nettopp det hadde jeg stemplet vedkommende som tenker jeg mens jeg stammer frem en usammenhengende forklaring hvor språket kommer utilgivelig til kort og som bare koker bort i ydmyk overgivelse og flåsete unnskyldninger. Hun bryr seg uansett ikke. Jeg legger meg flat og ser at hun nyter det der hun effektivt snur om på hælene med et syrlig ”nå er det kanskje på tide vi legger oss”? Klok av skade skjønner jeg at ikke alt skal tas bokstavelig på denne kanten av verden og ber henne derfor ikke om nærmere utdypning av ”vi”. Idet skrittene hennes forsvinner selvtilfredse bort i natten, står jeg bitteliten igjen og har mest av alt lyst til å brøle ut:

”JA! JEG ER GAL! DER JEG KOMMER FRA ER VI FØDT MED SKI PÅ BEINA OG BADER BARNA MIDT PÅ NATTA!!!”