Tar generaliseringen overhånd?

Og krisemaksimeres problemet når det gjelder minoritetsbarn og manglende norskkunnskaper i Oslo-skolene, slik Shazia Sarwar hevder? Hun er sjefsredaktør i Blend – Norges flerkulturelle magasin, og sier som følger til Utrop.no:

”Jeg synes Dagsavisen går for langt i generaliseringer etter tallene om at 53.000 av elevene i Oslos grunnskole har 21.600 minoritetsbakgrunn. Av disse har cirka 14.000 vedtak om særskilt oppfølging på grunn av språkproblemer. Det tilsvarer 63 prosent av minoritetselevene. Jeg tror faktisk ikke noe på at alle de barna har språkvansker, sier hun til utrop.no.”

Jeg vet ikke hva som er riktig her, og synes også det høres mye ut. Vi vet jo at tall kan snus og vris og vendes på til man får sagt det man vil. Statistikk er ikke nødvendigvis sannhet. Og det må også stilles spørsmålstegn ved hvordan en minoritetselev er definert. Det hadde derfor vært interessant å vite hva som ligger bak disse tallene helt konkret. Om det dreier seg om de svakeste. Om de som er barn av foreldre som kanskje kun har 300 timer norskopplæring bak seg er overrepresentert. Om 63 prosent egentlig er reelt. Sarwar tror ikke på det, men hun sier heller ikke noe om hvor mange hun mener det virkelig kan dreie seg om.

Jeg hengte meg for øvrig ikke så mye opp i tallene i seg selv da jeg skrev gårsdagens bloggpost vedrørende språktesting, rett og slett fordi jeg mener at én er én for mange. Om det dreier seg om 10, 20 eller 30 prosent av barn med fremmedspråklig bakgrunn (jeg er ikke overvettes begeistret for minoritetsbarn begrepet), så er det uansett alvorlig hva integrering angår. Og vil ikke en krisemaksimering uansett være bedre for disse barna enn voksne som lukker øyne og ører for gebrokken atferd mens de venter på at det går over av seg selv?

”Sharwar synes ikke det er riktig å krisemaksimere situasjonen. Undersøkelsen kan uansett ikke brukes til å stemple 21.000 barn på den måten, påpeker hun.”

Jeg regner med det dreier seg om en skrivefeil her, ettersom det står at 14.000 har vedtak om særskilt oppfølging på grunn av språkproblemer. Men stemple? Er det stempling å gi beskjed om at enkelte barn kan for lite norsk når de begynner i barneskolen? Jeg tør påstå at disse barna vil få oppleve reell stempling på kroppen dersom man bare stikker hodet i sanden og håper de lærer norsk helt av seg selv eller at det kommer sånn over natten uten at man foretar seg noe som helst. Er dette virkelig synspunktet til sjefsredaktøren til Norges flerkulturelle magasin, at dersom man avdekker problemer i norskopplæringen hos et barn så stempler man vedkommende? Jeg synes en slik uttalelse, dersom hun er sitert riktig, er langt mer alvorlig enn all verdens triksing og fiksing med tall.

Videre sier hun:

”Jeg er enig i at foreldre med minoritetsbakgrunn må ta ansvar for at barnet lærer seg norsk godt og ikke ta dem med på lange ferier, slik at de mister viktig skolegang. Men jeg vil tro at det i dag er vanskeligere å få med barna sine på lengre reiser på grunn av strenge reguleringer. Årsakene til at noen minoritetsbarn har språkvansker er sammensatt. Foreldrenes utdanning, jobb og status har en stor betydning… Her må det fokuseres på at det er optimale forhold for å lærespråket godt nok, vi kan ikke se bort ifra at læringsmiljø er avgjørende, sier Sarwar.”

Nei, vi kan ikke se bort ifra at læringsmiljø er avgjørende. Det er helt klart avgjørende hva slags eksponering for det norske språk barn med fremmedspråklig bakgrunn får før de kommer i skolealder. Barnehage for alle og vekk med kontantstøtte er gode veier å gå. Men for de som befinner seg i denne situasjonen nå? Seks år er i seneste laget å komme i daglig kontakt med hovedspråket, og barnet vil bli hengende etter. Som Walter Frøyen i Utdanningsetaten i Oslo sier til Dagsavisen:

Seks år gamle minoritetsbarn har et språknivå tilsvarende en norsk femåring når de begynner på skolen. Elevene skjønner ofte ikke hva læreren sier, viser det seg. Det er ekstremt alvorlig at barn begynner på skolen med så dårlig grep om norsk språk. I praksis mangler de selve plattformen for å lære å lese, skrive og regne. Ofte vil det ta opp til fem års iherdig arbeid før disse elevene er på samme språklige nivå som jevnaldrende. I mellomtiden har mange av elevene gått glipp av kunnskap de skulle fått i andre fag.”

Som sagt, dersom det dreier seg om færre barn enn det som hevdes i dette avisoppslaget, så er det uansett ikke godt nok. Og dersom det er krisemaksimering og generalisering på høyeste plan som må til for å sikre barn tilfredsstillende norskopplæring, ja, så får det nesten være det samme. At Shazia Sarwar velger å se på det som stempling, kan umulig gagne dem det faktisk gjelder.

2 responses to “Tar generaliseringen overhånd?

  1. Veldig enig med deg her – det er vel bedre aa gjore noe tidlig, enn aa vente til problemene blir storre?

    • c'est la vie!

      Ja, være litt føre var, heller enn å sitte med skjegget i postkassa og en ghetto med innvandrere som aldri har lært skikkelig norsk…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s