Istid

”Mamma! Har du fått penger av pappa i dag?!”

Runger det over skolegården og forbi alle foreldrene som står foran porten og venter, hvorpå samtlige snur seg og stirrer på meg. Meg. Lille meg som ikke er så liten egentlig, og som skiller meg ut der jeg står og blinker alarmerende utabygds med den fårete fremmedheten min. Nei. Mannen min har ikke gitt meg penger i dag heller. Jeg er fullstendig blakk.

Nå vet de det alle sammen. Og tror kanskje de faktisk vet noe om meg av den grunn. Hun som er gift med ham som opprinnelig kommer fra nord i det afrikanske kontinentet. Fra der hvor kvinnene ikke har noe de skulle ha sagt. Ikke at det er min erfaring, men det er vel sikkert bare unntaket som bekrefter at det faktisk må være sånn. Må for all del ikke være naiv. Men vent! Hun har ikke egne penger nei. Hun må vente på almisser fra hovedforsørger. Hah! Der ja. Hva var det vi sa… Ikke så overtrykt som hun skal ha det til, hun der nei.

Uansett. Nå er det altså med fullt overlegg jeg er blakk. At jeg nikker bekreftende når Junior høylydt proklamerer sin skuffelse idet det går opp for ham at nok en gang har ikke mamma penger til is. Hun står der med det samme gamle eplet og tomme lommer. Og brennende kinner med ukledelig rødme til tross, det er for en god sak.

Dette er et scenario som gjerne utspant daglig for et par år siden. I hvert fall på solrike dager. Helt til Junior faktisk skjønte at det ikke nyttet. At isbilen kunne være parkert rett foran skoleporten aldri så mye. Han fikk ikke. At den kunne stå så lagelig til at vi var nødt til å balansere forbi den lange køen av foreldre og barn som gledet seg til å slukke varmen med en deilig is. Han fikk ikke. At han kunne brøle og vræle og sparke og slå hele veien hjem til forbipasserendes undring. JEG VIL HA IS!!! Hva?! Får han ikke is. Non. Er det så farlig da?! Oui. Forbaskete begrensete ordforråd. Han fikk ikke.

Det var ikke noen muligheter for distraherende aktiviteter som kunne ta oppmerksomheten fra denne oasen av en fireårings lykke. Den stod der, rett foran oss, og vi fikk den rett i fleisen. Og heksemammaen – altså jeg – så ut til å være en av de veldig få som syntes dette var moralsk forkastelig og etisk uforsvarlig hva angår barns forebyggende helse og psykososiale utvikling.

Den korte perioden jeg skyldte på at jeg ikke hadde penger, gjorde at Junior fant på utspekulerte måter å skaffe den stakkars økonomisk uselvstendige mammaen hans midler til å handle for og utsatte bare det uunngåelige: At han skulle forstå at mamma aldri kommer til å gi etter for ispresset.

Jeg lurer på om dette er lov der jeg kommer fra? Isbilen er faktisk på skolens eiendom og må kjøre ned en kronglete bakke for å komme til. Det er ikke et sted man stiller seg med en isbil utenom akkurat når skoledagen er slutt klokken halvfire. Når barn er hentet og på vei hjem, er det ingen der. Ingenting. Skjer dette i gamlelandet?

Han står der fortsatt. Men Junior legger ikke merke til den lenger. Prøver seg bare innimellom selv om han vet svaret. Is får han på lørdager. Og mamma kjøper ALDRI is fra nettopp denne isbilen. Alle andre, men ikke den. Hun boikotter ham av prinsippfasthet. Det burde ikke vært lov å stille seg slik omtrent på skolegården. Kjøpes det én gang, blir det diskusjon hver eneste dag.

Foreløpig skjønner ikke Minstejenta hva denne lastebilen inneholder. Men må hun nok gjennom samme læring etter hvert. Og det er greit. Den tar vi på strak arm sammen, Junior og jeg.

Jeg har forresten vurdert å sende brev til skolen. Helt til jeg så både gutten og jenta sine lærere i iskøen…

About these ads

10 Svar til “Istid

  1. Espen Clausen

    Sommeren er så kort her at juniorene får nok is titt og ofte i ren feiring av temperatur over 16 grader, er jeg redd. Meieriprodukter er jo ellers sunt nok, og litt vanilje skader vel neppe. Dessuten setter Fatter (undertegnede) også pris på en is hver gang solen skinner, og det blir jo litt urettferdig om de må se på…

    • Hyggelig at du stikker innom bloggen, Espen, og takk for kommentar!

      Helt enig med deg at å feire sola er viktig, og gjerne med is :D Men problemet her hos oss er at isbilen kan allerede være aktuell i mars/april helt til oktober… Av og til november faktisk. Nå for eksempel, har vi hatt omtrent sammenhengende fantastisk vær i et par måneder – snakker sånn 20 – 30 grader. Regner det, gjør det seg unna om natten eller morgenen, men du kan være sikker på at klokka tre på ettermiddagen skinner sola og gradestokken har krøpet godt over tyve. Hadde denne isbilen stått en gate lenger bort, så vi faktisk hadde hatt et valg og kunne gått dit om vi (jeg – hehe) ønsket sånn innimellom. Kan ikke helt se for meg at isbilen får lov til å klistre seg inntil barnehage/skoleporten i Norge, eller har jeg vært for lenge borte?

  2. Det nytter å være standhaftig! :D Glad jeg ikke har opplevd tilsvarende problematikk i nærheten av ungenes skoler!

  3. Uff, innvandrere. Kan dere ikke tilpasse dere litt bedre og slutte aa vaere saa himla annerledes? Stakkars barn…

    • Kanskje like greit å ha meg tilbake dit jeg kommer fra ja… ;)

      • Ja, det var det jeg skulle si! :) Lurte egentlig paa om noen ville ta meg paa alvor, det hadde vaert litt morsomt!

      • Hehe, jeg vet ikke om jeg har så lyst til å ha meg meg dit jeg kommer fra lenger… Er bittelitt ambivalent, får kanskje heller begynne å spandere is på barna hver dag heller om det er det det skal stå på! :D

  4. Du er tøff, altså! Jeg vet ikke om jeg hadde klart å være like standhaftig, men jeg er prinsipielt helt enig med deg. Isbilen burde ikke få lov å stå på skolens område. På samme måte synes jeg ikke det er i orden å plassere godterier rett ved kassene på butikken.

    Uansett – kanskje det ikke hadde vært så dumt med et brev til skolen, selv om lærerne står i køen? Det handler jo litt om å bli bevisst det også..?

    Lykke til med minstemann når hun oppdager isbilen!

    (Jeg boikotter forresten isbilen konsekvent uansett… men det er fordi jeg HATER lyden – de lydforurenser og jeg nekter å gi penger til noen som opptrer så inni helsike masete og forstyrrende.)

    • Helt enig i at spillingen til isbilene er fryktelig irriterende! Og at godteri ved kassen er uakseptabelt. Jeg handler for det meste uten barn, men jeg kan nesten ikke la være å ta dem med på skolen *fniis* Men når det kommer til slit kommersielt press, ja da kan jeg være supertøff…

      Ellers tenker jeg at jeg kommer til å bli motivert til å skrive brev den dagen jentungen blir oppmerksom på hva som befinner seg inni den bilen ;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s