Fra terapeutisk surmuling til terapeutisk småfnising. Annerledesheter #1

Første kvelden hedersgjesten er i hus, kommer mannen hjem med hedersgjestens yndlingskake. Og en kjempegod idé. Han skorter sjelden på gode ideer. Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg skulle ønske han kunne bruke idéenergien sin til noe fornuftig. Klippe gressplenen for eksempel. Eller rydde i garasjen. Eller loftet. Eller… Og så videre.

Kjempeideen handler om hva vi skal finne på disse to ukene vi har ubegrenset tilgang på norsktalende slekt. Mannen gliser og ser virkelig ut som han har tenkt ut noe som skal komme til å transformere tilværelsen til noe helt spesielt.

”Jeg har en idé som skal gjøre deg kjent over hele Norge!”

Stråler han mot niesen sin. Og jeg blir jo skeptisk. Klok av skade.

”Her! Vær så god!”

Stråler han videre idet han overrekker onkelbarnet en post-it blokk. Hva i all verden?

”Dere kan skrive blogg sammen! Du forteller tante alt det du synes er annerledes og rart her, og så skriver hun om det på bloggen sin! Og så leser hele Norge det!”

Hele Norge?! Jeg må smile og kommer plutselig på hvorfor det var han jeg skulle ha. Det hender man glemmer slikt midt oppi ungemas og familielogistikk. Og integrering. Jeg motsir ham ikke, og lar ham leve videre i troen om at hele Norge leser bloggen min. Det skal ganske mye mer til før jeg når slike statistikkhøyder som Fotballfrue & Co presterer. Men det trenger ikke mannen få greie på akkurat nå.

Tantebarnet er forøvrig helt med. Hun kaster seg over blokka og noterer ivrig. Det blir allerede mange punkter. Hun har vært her i mindre enn én dag, og det er likevel en god del ting som ikke stemmer med der hun kommer fra.

For eksempel. Junior har stolt vist frem to tenner som mangler og fortalt om den lille tannmusa som hentet dem på natten og la igjen penger under hodeputen. Åtte euro fikk han for begge to. Det var spesielt god kurs på løstenner den dagen, noe som kan ha noe med en mamma som ble veldig imponert over at to tenner ble felt på under fem minutt.

”Heter det ikke tannfe?”

Lurer hedersgjesten. Men et gjør det jo ikke. De fleste sånne ting man har vennet seg til i oppveksten er ikke nødvendigvis sånn her. Det er mange småting man må omvende seg til når man immigrerer. I tillegg til alt annet den etniske majoriteten tar så inderlig for gitt.

Er det noe som virkelig senker skuldrene, så er det å ha en å riste på hodet over alt som er annerledes med. En medsamensvoren. Vi rister på hodet, ruller store øyne og småfniser til latteren tar oss.  Det burde vært en menneskerett å kunne være med sine egne innimellom når man har tatt steget ut i den store verden. Integreringen blir ikke det samme uten tror jeg.

— — —

Vi kommer snart tilbake. Dere kan se på Hurtigruta så lenge. Så skal vi spise skikkelig sjokolade.