Integrering er ikke for pyser

businessinsider.com

Den kulturelle tilpasningsprosessen er hardt arbeid og den tar aldri tar helt slutt, skrive Rebekka Borsch i Morgenbladet. Er det noe jeg kan skrive under på, så er det vel akkurat det. Og det forundrer meg stadig vekk at folk flest som uttaler seg om integrering gjerne ikke har noen erfaring selv, men uttaler seg både bastant og gjerne med en formanende pekefinger. Akkurat som om vi som driver med dette på heltid, er små barn med svekkede sjelsevner. Borsch fortsetter:

“Innvandrerne som kommer til Norge, er svært forskjellige. Men noen utfordringer har de fleste av oss til felles: Å komme til – og finne seg til rette i – et nytt land er en sjokkartet opplevelse. Veien til integrering går gjennom både å tilegne seg språket og landets kulturelle koder. Men viktigst av alt er vennskap. En norsk venn betyr mer for en innvandrers innlemmelse i samfunnet enn all verdens integreringstiltak. Han eller hun gir noe som ikke innvandrervenner, familie eller partneren kan gi: følelsen av å ha knekt de sosiale kodene, være godtatt i et nytt samfunn.

Helt i begynnelsen av min utlendighet i dette landet, bodde jeg i storbyen hvor de fleste snakker engelsk. På arbeidsplassen min var engelsk arbeidsspråket. Jeg var likeverdig og kunne gjøre meg forstått. Å være sosial, var ikke noe problem. Og heller ikke noe jeg reflekterte over. Det er lett å bli kjent med mennesker i jobbsammenheng, og fordelen er at du i kulissene kan “sile ut” dem du deler bølgelengder med. Det samme gjelder studier. En fin og naturlig arena for å knytte vennskapsbånd. Befinner du deg i det nabolaget du vokste opp med, er det store sjanser for at du tar det sosiale samværet i livet ditt for gitt. Du skal vite at jeg er misunnelig.

“Enkeltmennesket er først og fremst et produkt av sine relasjoner til andre. Det gjelder i høyeste grad også innvandrere. Utfordringen er at om du skifter land som voksen person, vil du streve ekstra mye med å finne nye venner. Språket blir borte i en lengre periode, og dette tapet medfører at også personligheten blir «borte», usynlig. Man krympes av å være innvandrer, i alle fall en god stund. Du føler deg mer sårbar, usikker, mindre verdifull. Ikke det beste utgangspunktet for å inngå nye sosiale relasjoner.”    

Da vi flyttet ut av storbyen til den franske delen av landet, opplevde jeg plutselig at ingen rundt meg snakket engelsk. Og de som sa de gjorde det, ville sikkert gjerne, men min lille franskkunnskap var i de fleste tilfeller en god del bedre. Det hører med til historien at tre dager etter vi flyttet, i dag for seks år siden for å være helt nøyaktig, så kom Junior til verden. Usikker og sårbar er det sikkert og visst at jeg følte meg. Lost in space, er kanskje en enda bedre beskrivelse. Dette skulle vare noen år. For samtidig med å bli mor, lærte jeg språket. På hjemmearenaen gikk mannen og jeg over til å snakke fransk i stedet for engelsk på heltid. Samtalene vi hadde på denne tiden, var alt annet enn givende. Det sier seg selv med vokabular tilsvarende en fireåring, og jeg haltet meg gjennom dagene vel vitende om at jeg ikke var den mest stimulerende samtalepartneren. Men jeg bet mannens språklige overtak i tennene, ettersom jeg var fullstendig klar over at uten språk kan selv naken kvinne bare glemme å spinne.

Innimellom bleieskift og ammestyr, pugget jeg gloser og grammatikk. Og lurte på hvor jeg kunne melde meg på barselgruppe. For det er jo en fin måte å bli kjent med noen på mitt nye sted. Jeg forhørte meg rundt omkring. Lette med lys og lykte under hver sten. Prøvde å oversette barselgruppe til fransk og spurte på den lokale helsestasjonen. Der ristet de på hodet og kunne ikke hjelpe. Noe som ikke er så rart, i og med at det ikke finnes. Hva skal de med det? Med en svangerskapspermisjon på tre måneder, rekker du knapt å bli kjent med babyen din før du skal ut i jobb igjen. Å bli kjent med andre mødre i tilsvarende situasjon, står forståelig nok ikke øverst på prioriteringslisten.

“Å bli sett som den man er, blir en lengsel for mange innvandrere. Mangelen på nære sosiale bånd undergraver selvtilliten og jeg’et, identiteten man har bygget opp. Man isolerer seg, blir frustrert, passiv og til tider aggressiv. Ikke minst blir man lei av å være redusert til «utlendingen», av at folk synes litt synd på en: Stakkars deg, hvordan går det med norsken?”

Sosialt samvær er arbeid. Litt sånn første gang du treffer svigers. Hver gang. Du vil gjerne gjøre godt inntrykk, men vet ikke helt hvordan du skal gjøre det. Etterpå er du utslitt. Jeg er helt pumpa etter en runde med selskapelighet, og trenger flere dager på å hente inn igjen all den energien det kostet meg å hele tiden være på alerten, lure på om jeg skal si “tu” (du) eller “Vous” (De), om jeg skal kysse på ett kinn, begge eller begge og enda ett. Eller ingen. Å ankomme festivitasen som sistemann er et realt mareritt verre enn på Elm Street, for da må du ta runden og mange sosiale koder skal knekkes på én gang. De jeg ikke har truffet før for eksempel. Hilser jeg med hånden eller kliner jeg til med et smask eller to? Gjør jeg det første, må jeg tiltale vedkommende med høflig verbform, altså må verbet bøyes i andre person flertall, noe som vanligvis betyr “ez”-endelse på regelmessige verb. Noe de fleste ikke er. Selvsagt.

De har skjønt det disse frankofone menneskene, hvorfor gjøre det enkelt når det kan gjøres så til de grader komplisert? Dersom vi kliner til med kyssing ut i luften mens kinn berører så vidt, tiltales personen jeg gjerne har ufrivillig nærkontakt med (ja, for ja, jeg er ikke vant til slik nærhet ved første møte, og derfor er det alltid noe som stritter imot inni meg – men man tilpasser seg jo) “du” og verbet bøyes i andre person entall. Har du problemer med å henge med, kanskje? Velkommen til min verden. Det er nok mye jeg har glemt å tilføye. Og sist, men aller mest: Det største stressmomentet ligger i det å ikke forstå hva som blir sagt i de kjappe replikkutvekslingene som ofte er tilfellet på en slik runde, ispedd både slang og vittigheter. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, og gjør som regel det første med hektiske kinn og flakkende blikk. Klar for å dra hjem å innta både offerrolle og hjemmets lune sofakrok så snart det er overhodet mulig, stiv i ansiktet av det fårete gliset som følger med.

Borsch skriver videre om kultursjokket og dets forskjellige faser. Og understreker viktigheten av å overleve fase nummer to. Oppløsningsfasen. Krisestadiet. Kall det hva du vil. Du mister munn og mæle. Nord og sør. Deg selv.

Man føler stress og tomhet, hverdagen er preget av misforståelser og mangel på kontroll. Hele samfunnet er annerledes, kropp og sjel utsettes uavlatelig for ukjente koder. Man gjenkjenner ikke tilværelsen. Ypperste krisestadium kan føre til at enkelte forkaster det nye samfunnet, vender hjem eller isolerer seg og idealiserer hjemlandet. Noen søker empati hos andre utlendinger som er i samme situasjon. Holder man ut i krisestadiet, vil man gradvis begynne å forstå det som tidligere var fremmed. Man tilegner seg de nye kulturelle kodene. Først deretter glir man over i det som kan kalles for integrasjon. Helt avgjørende i den siste etappen i integreringsmaratonen er å bygge vennskap og oppleve tilhørighet.

Dersom du selv har opplevd å bygge nye vennskap i voksen alder og på skikkelig fremmedspråk (nei, engelsk teller ikke som skikkelig, selv om det i seg selv kan være utfordrende nok), så vet du at det skal mye til får å få ting til å klaffe når tunga slår krøll på seg av ordmangel og hjernebarken konstant står i giv akt for å tolke hva som er sosialt akseptabelt og ikke.

“Immigrasjonssjokket og den sosiale ensomheten som følger med på lasset, kan overvinnes, men det krever tid og krefter. Overskudd. Mot. Og en ting til: Det krever, som så mye annet i livet, litt flaks. Å oppdage en person der ute i menneskehavet som man møter på samme bølgelengde, på tvers av språkproblemer, kultur og herkomst, gir følelsen av å ha gjort et lykketreff. Det som før var litt mer selvfølgelig – en krets av venner opparbeidet gjennom barndom, hobbyer, studium og naboskap – kan for immigranter bli uoppnåelig. Som innvandrer er du nødt til å lære deg å svømme i det øyeblikk du blir kastet ut i integrasjonsprosessens krappe sjø. Den første ekte norske vennen kan bli en livbøye. Dessverre finner mange aldri denne livbøyen.”

Jeg har funnet den. Endelig. Det skjedde for noen veldig få uker siden. Jeg klyper meg stadig i armen for å forsikre meg om at jeg ikke drømmer.

Dette er forøvrig en bloggpost jeg lenge har utsatt å skrive, men føler det samme som Borsch når det gjelder vennskap og integrering:

«Hvorfor bretter jeg ut slike private problemstillinger i offentligheten? Fordi jeg tror at åpenhet om hva innvandrere strever med og opplever i møte med et nytt samfunn, kan være et skritt på veien til en bedre integreringsdebatt. Og fordi jeg tror at økt forståelse og kunnskap kan danne grunnlag for mer gjensidig respekt og mellommenneskelige relasjoner blant innfødte og innvandrere. Alle kan ikke bli venn med en immigrant. Men klarer vi å flytte perspektiv litt oftere, bry oss litt mer, se enkeltmennesket fremfor etnisitet, status eller religion, kan vi få det flerkulturelle samfunnet til å fungere på en bedre måte.»

About these ads

98 Svar til “Integrering er ikke for pyser

  1. Gratulerer med livbøyen!

    Jeg har det jo greit som har kommet til et land der jeg i det minste behersker språket. Og hvor de ikke har kompliserte kysse-ut-i-luften-ved-kinnet-regler. Men jeg kjenner meg allikevel igjen i mye av det du sier.

  2. «nei, engelsk teller ikke som skikkelig» – Du har helt rett! Selv om jeg kjenner meg igjen i mye, så er det klart det er uendelig mye vanskeligere på et helt fremmed språk! Men dette med kyssing på kinn er veldig vanskelig i engelsk talende land (og også nå i norge hvor det er vanlig, ihvertfall blant mine venner, som jo teller en del engelskmenn…). Det flaueste er vel når jeg satser på to, og min motpart bare på ett kyss… Flott med en livbøye, tok meg et par år å finne en sånn i utlandet!

    • Og så er det flaut når du satser på ett, og så blir det to. Jeg har hatt flere sånne «nesten-brukket-nesen» opplevelser! Livbøye er rett og slett magisk, og nå ser det ut til at det blir flere enn én :D

  3. Jeg kjenner meg igjen i dette. (selv om jeg ikke har småbarn, da). Og det om at man trenger «langtidshvile» etter sosiale sammenkomster er helt riktig. Utrolig så utslitt man blir av et helt vanlig kaffebesøk. Man går hele tiden rundt og gjør sitt beste for å «passe inn», ikke gjøre for mange språkflauser, ikke spise maten i «feil» rekkefølge (Italia har strenge regler for dette….), tenke ut i hodet en morsom ting man kan si i løpet av samtalen (bare at muligheten for å skyte inn den setningen aldri kommer så man har brukt kreftene forgjeves…), ikke gjøre tabber som gjør at all oppmerksomhet blir rettet mot deg (for eksempel sette håndvesken på gulvet og så høre samtlige italienske damer i selskapet skrike «neeei, hvorfor setter du håndvesken på gulvet????!!!? Sett den i sofaen… !!! (jaha, ja..?). Listen er mye lengre, men skal ikke bruke opp hele kommentarfeltet… ;-)

    Vil bare si at dette er virkelig et supert innlegg for du har truffet spikeren fullstendig på hodet!! Gratulerer med livbøyen! Håper jeg finner en snart jeg også….

    • Ja! Hva er det der med ikke å sette håndvesken på gulvet!? Jo, det er vel noe med at den blir skitten eller noe. Vi har en del italienske immigranter her i området også skjønner du, så den der har jeg og opplevd… Ellers tuen takk for veldig hyggelig kommentar, og du skal se at livbøyen din kommer når du minst venter det. Jeg hadde helt gitt opp håpet ;)

  4. Åh takk og takk. Jeg delte denne på facebook. Mens jeg trakk et lettet sukk (enda ett) over at det finnes flere enn meg. Særlig det sosiale livet er i perioder begredelig, og jeg kjenner så _altfor_ godt igjen ønsket om å bure seg inne, ned i en bok, eller i sofaen foran tv’en i perioder…

    Man skulle liksom tro at det var over nå. 8 år etter ankomst, og spede forsøk på å slå ned røtter. Men jeg er liksom fremdeles ikke helt hjemme. Og begynner å innfinne meg med at jeg muligens _aldri_ kommer til å bli det? Sånn…helt, mener jeg.

    • Takk for deling, det setter jeg stor pris på. Og godt å høre at vi er flere som har det sånn, det gjør det i grunnen enklere å holde ut de stundene. Disse røttene har spede spir for mitt vedkommende, og jeg har også vært her i snart åtte år. Jeg trøster meg stort sett med at det går bedre og bedre for hvert år, og nå som språket sitter greit så går det litt fortere. Men hundre prosent hjemme? Nei, det tror jeg ikke. Satser på 80 – 90…

  5. Bra blogg! Det er Magne fra VG her. Jeg har valgt ut innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett! Følg Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg så deler jeg det kanskje der også. Alle som har forslag til gode blogger jeg kan anbefale på VG Netts forside bør sende meg et tips på magne.antonsen [@] vg.no

  6. Og når man blir fornorska og skal på besøk til landet ditt. Så ser de på deg som på en alien.

  7. Selvsagt er å komme til Norge for pyser. Intet annet land i denne verden legger ting så opp i hendene på innvandrere som Norge. Om det bare var litt tak i innvanderne selv, og her tenker vi på ikke-vestlige innvandrere generelt og muslimer spesielt, ville de enkelt og greit og uten noe bråk akseptert verdigrunnlaget samtidig som de hadde gjort alt for å få seg en jobb.

    Neida, erfaringen viser at ikke-vestilge innvandere generelt og kanskje pakistanere spesielt, fordi de er muslimer, ikke møter opp på felles dugnader. Dette ligger åpent i dagen for enhver å observere. Muslimer spesielt, og ikke-vestlige innvandrere generelt, synes å foretrekke sin egen familie, stamme eller klan fremfor storsamfunnet hvor relasjonene til andre ikke nødvendigivis stikker så dypt som innad i ens egen famiiie.

    Dette finner sikkert noen krenkende, støtende, diskriminerende, stigmatiserende, rasistisk osv. men påstanden blir ikke mindre sann av den grunn.

    • Nå handler egentlig ikke denne bloggposten spesielt om Norge, men om integrering generelt, overalt. VG sin overskrift er litt misvisende sånn sett, for mitt innlegg heter altså «Integrering er ikke for pyser.» Ellers finner jeg vel uttalelsene dine grovt generaliserende.

    • Whap , jeg tror du bygge mye på stereotyper som er henta fra, media, du generalisere » pakistanere» , »muslimer» og »ikke-vestlige- invandrerer». Tror ikke norske samfunnet får til en bedre integrerering hvis alle har som utgangspunkt som deg. Du er ikke rasist men du tar feil der du påstår mye uten å bevise noe konkret.

      • Helt enig, Sami, som det står på slutten av blogginnlegget: «Alle kan ikke bli venn med en immigrant. Men klarer vi å flytte perspektiv litt oftere, bry oss litt mer, se enkeltmennesket fremfor etnisitet, status eller religion, kan vi få det flerkulturelle samfunnet til å fungere på en bedre måte.”

        Min kampsak er nyansene. Jeg tror dersom vi hele tiden skal plassere mennesker i båser, så står de i fare for å bli sånn til slutt for det er ikke vits i noe annet. Jeg for mitt vedkommende er veldig lettet over at jeg ikke blir skåret under samme kam som det mennesket som angrep Norge 22/7, bare fordi jeg er norsk.

  8. Ååååå, så herlig å lese dette! Jeg kjenner meg jo så godt igjen! Nå er det snart mannen min sin tur, for vi flytter om ikke lenge til Norge. Da må jeg gjøre mitt beste for at det skal bli så enkelt for ham som overhodet mulig :-)

    • Tusen takk for veldig hyggelig kommentar! Og lykke til både til deg og mannen. Jeg har skrevet et innlegg om omvendt kultursjokk her http://ohlalacestlavie.wordpress.com/2011/09/19/hjemreisen-kultursjokk-pa-vranga/ Kan være nyttig å lese dersom du har bodd i utlandet et stund. Og så må jeg jo innrømme at jeg er litt misunnelig på deg som skal tilbake til Norge :)

    • Kjære, kjære deg. IKKE gjør det. Ikke flytt til Norge med den utenlandske mannen din, med mindre dere har det skikkelig fælt der dere er nå. For snart 6 år siden flyttet jeg og min britiske mann (da samboer på 4 året) til Norge. Jeg har aldri angret så mye på noe i hele mitt liv. Det går sjelden en dag uten at vi angrer. Min mann er etnisk britisk, hvis noen skulle lure, snakker nå veldig godt norsk og har universitetsutdannelse og arbeidserfaring fra UK. Likevel var de eneste jobbene han kunne få hardt, fysiske jobber. Vi må ha søkt på hundrevis av jobber, tilbudt seg som gratis arbeidskraft for å få erfaring, til ingen nytte. Nå har han begynt å studere for å få en norsk universitetsutdannelse. Så da er planer og ønsker om å starte familie ytterligere satt på hold, i tillegg til at gjelden øker.
      Jobb er en ting. Men det er nøkkelen til integrering i Norge. ”Alle” har venner som er venner siden barne- og ungdomsårene. Jeg vet ikke hvor din man kommer fra, men etter å selv ha bodd i UK i flere år, kan jeg konstantere at alle min tanker om ”men det blir jo lett, Norge og UK er jo så likt”. Wrong on all accounts. OK, er ikke like forskjellig som for eksempel Norge og Somalia, men forskjellene er mange, og blir veldig tydelige når man flytter hit. Vanskelig integrering, fordommer og skeptiskhet møter vestlige, så vel som ikke-vestlige innvandrere. Vi har, og har hatt, flere vennepar, kolleger osv som har vært i samme situasjon. Nordmann/kvinne gift eller samboer med en vestlig person. De aller fleste ender opp med å dra etter noen år, nesten alltid hver for seg.
      Så igjen, kjære deg, tenk deg veldig godt om før dere flytter hit. Snakker din mann norsk, har ”riktig” utdannelse, jobb før dere kommer, og du har et stort nettverk, dere har masse penger spart opp, så har dere en litt bedre sjanse enn det vi hadde. Men jeg har også sett par i denne situasjonen bli ødelagt av å flytte til Norge.

      • Jeg får tårer i øynene av å lese kommentaren din, og blir bare så veldig oppgitt av hvor lite langt vi har kommet i den såkalte opplyste delen av verden! Jeg er fristet til å spørre, kan dere ikke bare dra tilbake til UK igjen?

        For mitt vedkommende er det nok uaktuelt med noen retur, av mange årsaker. Men nå er det også slik at jeg innerst inne ikke har lyst til det lenger, og har blitt flinkere til å se at de dårlige dagene ikke nødvendigvis er mitt nye land sin skyld men rett og slett en dårlig dag.

        Men jeg håper bare det ordner seg for dere, jeg blir virkelig helt matt av å lese det du skriver og har nesten ikke ord.

  9. Må få være anonym enkelte ganger

    Jeg synes at det som virkelig vil prøve å integreres skal tas imot med åpne armer, mens de som ikke gidder eller er kjeltringer skal man kaste ut .
    Kanskje det er vanskelig, men hvis man virkelig prøver, med norskkurs og kulturinformasjon, villig til å bo andre steder enn i Oslo, så synes jeg man burde ta dere imot med vennlighet.
    De som ikke gidder eller er kjeltringer, vil jeg kaste ut av landet og fjernet fra Norge.
    Kanskje ikke den rette til å snakke, men mitt synspunkt.

    • Jo helt enig med deg i det du sier! Og dette blir sagt av en inder.. som jobber, sliter, skatter og bor på samme måte som alle andre nordmenn gjør!!

  10. Kjenner igjen mye av det du forteller, men jeg skulle bare bo kort tid utenfor Norge, så det ble ikke mange lokale man knyttet seg til, men det var mye å holde sammen med de andre utlendingene (samme båt …) Og utrolig interessant med kulturelle forskjeller, tabber man gjorde og ikke minst språklige tabber da man forøkte men alt bare falt hel feil og folk så på deg som om du faktisk var helt gal..ikke så rart egentlig, når hunkjønn ble hankjønn (i mitt hode) du ble jeg osv osv…Og nå har jeg endt opp med å ha vondt i språket på flere språk..hehe…

    Men, nå som jeg er tilbake i Norge, merker jeg har endret meg noe, og at jeg tenker tilbake på oppholdet som en bra ting å ha vært igjennom, også for å skjønne noe bak det å måtte forholde seg til helt andre koder, et helt annet språk, og at jeg har klart å opprettholde en passe kontakt med flere av de andre jeg var utlending sammen med.

    Lykke til med barn, livbøyer, språk og andre koder :)

    • Tusen takk for fin kommentar. Og jeg tror det er helt rett det du sier, det er en verdifull erfaring fordi du nå vet hvor frustrerende det kan være innimellom det å skulle integrere seg på heltid. Det er lett å uttale seg om integrering og tro at det bare er å gjøre sånn eller slik, uten å ha opplevd det selv.

      Ellers må jeg jo si at for mitt vedkommende så «går det likar no»! ;)

  11. Dette er jo totalt urelatert til kanskje flertallet av de som har kommet til Norge som asylsøkere og «flyktninger» til Norge siste 20 år! Spesielt islam troende muslimer som allerede før de kommer hit er innprentet med et fiendebilde og nedlatende holdninger om oss kristne/vestlige som urene,hunder osv.osv.

  12. Det er ikke for pyser og flytte til noen land, Du vil alltid bli betraktet som en ikke landsmann, som svensker, som nordmann osv. feks i Danmark, det samme i de andre skandinaviske land. Og dette uansett om språket, religionen og kulturen er nesten den samme. Man kan kort og godt si at en tilhører ikke stammen. Selvfølgelig er det ennu vanskeligere hvis kultur og religion er totalt forskjellig, i noen tilfeller nesten umulig. Hvis jeg som skandinav skulle flytte til Saudi, ville jeg ikke kunne fungere, for den enorme undertrykkelsen i muslimske land, er helt uforståelig for skandinaver. Derfor ville mitt siste valg være og flytte til et muslimsk land,
    her ville man ikke bare være fremmed, men i tilegg vantro, med de konsekvenser det kan medføre. Muslimene i Europa burde reise hjem og oppbygge deres egne land til siviliserte samfunn. Det vil gi respekt, akkurat som opprørene i de samme land har gjort. Og gå på sosialen i Europa gir kun forakt fra urbefolkningen, ingen respekt og ære.

    konsekvenser det kan få. Jeg kan kun forstå, at muslimer emigrerer til

    kristne land fordi det er en gullgruve og komme til. Her behøver man ikke og arbeide for overlevelse, det har man urbefolkningen til, ikke så farlig med svindel og kriminalitet, fengslene er bedre enn de beste hoteller i hjemlandene. Dette vet den europeiske urbefolkning, derfor har de ingen respekt for muslimer, som de betrakter som snyltrere, uten stolthet og ære, og som blir påtvunget europeerne av sinnsforvirrede akademiske politikere. Like barn leker best, sånn er det alle steder. Hvis muslimene ønsker respekt fra vestens folk, skal de dra hjem, og oppbygge siviliserte samfunn, det er det bruk for, i stedet for og snytre på vestens folk. Fortsetter de med det, vil de alltid bli sett ned på som parasitter, de blir aldri akkseptert

  13. Kjenner meg igjen i det du skriver. Har bodd i Norge i 9 år nå med en norsk mann, men føler meg fortsatt ikke hjemme. Det er vanskelig å finne norske venner som er virkelig interessert i å bli kjent med meg. Etter flere år med forsøk kom jeg fram til at det å finne en nær venn i voksenalder ser jeg på som umulig ting. Hvertfall her i Norge. Kjenner til frustrasjon om å knekke alle koder i sosiale sammenheng. Skal man gi klem nå? Hvilken frase skal jeg bruke nå? Sa jeg noe dumt? Var jeg alt for personlig? Det kan bli veldig krevende og jeg føler meg sliten etterpå. Av og til frister det ikke en gang å være sosial.
    Gratulerer med livbøye:-) Kanskje det er håp for meg også:-)

    • Jo! Det er håp! Og det skjer når du minst venter det, akkurat som det gjorde med meg. Vi er jo tydeligvis mange som har det sånn, og om ikke annet er det ihvertfall godt å vite… Men,, jeg får nesten lyst til å si «hang in there» for nå er jeg som nyfrelst etter at jeg fikk en livbøye. Men hadde du snakket med meg for to måneder siden, hadde nok pipa hatt en annen lyd. Så håpet må du ikke gi opp, og en vakker dag – om femten-tyve år kanskje – vil vi se tilbake på denne perioden og le bittelitt?

    • Akkurat der vil jeg tro hun jeg er sammen med vil si seg enig i, men samtidig vil hun også si att personer med samme bakgrunn som henne ikke er det spor bedre å bli kjent med. Jantelov og sjalusi finnes utenfor våre grenser også.

      • Helt enig med deg, Roger. Det dreier seg egentlig om å finne mennesker man er på samme bølgelengde med, og det trenger jo ikke være tilfellet selv om man kommer fra samme land. Men det er nok lettere å knytte vennskapsbånd når du befinner deg i ditt eget land ifht det å bo i utlandet, for der har man ikke nødvendigvis språkkunnskap nok til å være så sosial.

  14. Thorvald er enig. Integrering er tøft. Det holder å være nordmann, og så forsøke å integrere seg i Bergen.

    De har for eksempel kjørekultur som i Tyrkia.

  15. Åh, du er min nye blogghelt <3 Gi beng i trolla. Vi andre vet hva du snakker om.

  16. Jeg forstår ikke hvorfor bloggforfatteren er så inderlig opptatt av å imitere alle vanene og uvanane til vertsfolket. Jeg bodde årevis i Frankrike uten å kysse en eneste person på kinnet eller i lufta. Naturligvis håndhilser man, det gjør jo franskmennene stadig, men å kysse fremmede? De kan kysse fremmede så mye de vil, men ikke jeg. Jeg er oppdratt med alminnelig folkeskikk, og det slår alltid igjennom – det er ofte nok med et observerende blikk for å etablere kontakt. Jeg tror at bloggforfatteren fokuserer så intenst på det sosiale fordi hun er en dame. Personlig er jeg ikke særlig interessert i kaffeklatscher og sosialt småprat.

    Det synes som om bloggforfatteren mangler selvtillit. Jeg har alltid betraktet meg selv som en oppegående og intelligent person, og hvis det er noen som er uenige i det så gir det meg ikke søvnløse netter. Jeg fant det aldri nødvendig å lime et fårete glis på trynet når det var noe jeg ikke forsto. Jeg kom gjennom oppveksten med en temmelig god forståelse om hvordan man skal oppføre seg blant folk, og har bodd og arbeidet i flere land uten de ringeste problemer. Faktum er at jeg liker det så godt i utlandet at jeg ikke har bodd i Norge siden 1969. Jeg har vært på besøk, men det er alt.

    • Ettersom at du har bodd så mange år i Frankrike, synes jeg det er dumt at du ikke skrev svaret på fransk. Så hadde jeg i det minste kunnet trene meg litt på språket.

      • Mitt innlegg var ikke bare til deg, men til alle som leser bloggen. Og det er jo en norsk blogg siden jeg fant den i VG og ikke i Le Figaro, så jeg skrev naturligvis på norsk.

      • Ricardo, jeg har dessverre ikke så høye hæler at jeg klarer å komme meg opp på den høyden du ser ned på oss vanlige mennesker, men humor har jeg dog.

  17. Akkja, så vondt hun har det! Dra tilbake da der du kom fra! Vi ønsker ikke sånne surpomper her! Morna-

    • Dersom jeg skal dra tilbake til der jeg kommer fra, så kommer jeg jo til deg ettersom Norge er hjemlandet mitt. Og da kan du jo risikere at vi blir naboer!? Nei, det er nok best for oss begge at jeg blir hvor jeg er, så kan jeg surmule i fred…

  18. Til de som måtte lure på hvorfor en håndveske ikke kan settes på gulvet, så er «overtroen» den at da blir man fattig.

  19. Master Baits

    Det er så utrolig mange land som har en kultur som er mye lettere og tilpasse seg, som er nærmere den du skal avvennes i fra, hadde vært greit å først bodd der i noen år før du flytter til norge kanskje?

  20. Etter å ha lest alle disse «uforståelige» kommentarene fra en del folk så tok jeg en titt på VG… (Har du vært inne og sett?) De markedsfører det som «bekjennelser fra en innvandrer». Og med tittelen som da sier at «å flytte til Norge er ikke for pyser», så regner jeg med at mesteparten tror at du er innvandrer i Norge (som antakelig har store problemer med integreringen….) og ikke utvandret nordman…. Ja ja. Dette viser vel veldig godt at det ikke kan være lett å være innvandrer i Norge. Godt du har vært på yoga i kveld… ;-)

    • Jepp! Jeg har fått med meg den misvisende tittelen de har satt på forsiden sin, pluss dunkelt bilde av en Ludvig og en dame med skaut. Hva nå i all verden de prøver å signalisere med det.

      Det viser ikke bare at det ikke er lett å være innvandrer i Norge, men at disse innvandrerfiendtlige menneskene som legger igjen kommentarer her ikke har forsøkt å lese teksten og sette seg inn i hva det dreier seg om før de kommenterer. Noen av kommentarene virker som de skrives på autopilot, og at straks de ser en overskrift som handler om innvandrere ja så løper fingrene bortetter tastaturet. Det er synd, for det er jo nettopp disse jeg ønsker å nå! Men, men c’est la vie! Ikke sant? ;)

      Åja, yoga i går kveld var et sjakktrekk, jeg er fortsatt veldig zen. Yogalæreren er brasiliansk, og det kommer nok en bloggpost om gebrokken yoga etterhvert :D

  21. Hahaha, så fantastisk mange tullinger som har kommentert her. Det er jaggu en fest å få innlegget sitt fronta på vg.no, da kommer ormene krypende ut av treverket. Men lese, det kan de ikke. Kanskje innlegget rett og slett er litt for velskrevet for dem, i motsetning til capslock-og-versaler-smørja som åpenbart utgjør hovedlitteraturen til denslags sjarmtroll.

    De burde imidlertid prøve å stave seg gjennom innlegget før de gulper opp den vanlige, hjernetomme skiten om å «pelle seg ut av Norge» og andre gullkorn. Gud hjelpe oss alle. Det verste er at de faktisk kan være naboene våre (ikke dine, da Hege, og det er vel en fordel med å bo der du bor). ;)

    • Haha! Jeg sitter her med en aldri så liten bakoversveis og kan vel ikke annet enn å le oppi all galskapen!? Sjarmtroll er jo en søt beskrivelse, vi må ikke glemme at disse menneskene også har vært barn en gang. En ting er uansett sikkert, jeg er, som har har sagt tusen ganger før i denne bloggen, usigelig lettet over at jeg i tillegg til integreringsutfordringer slipper å daglig skulle havne i disse båsene disse menneskene plasserer asylsøkere, flyktninger, ja, mennesker som kommer fra ubeskrivelige forhold. Akkurat som de ikke har nok utfordringer i livet sitt, så skal de måtte forholde seg til slike lavpannede idioter i tillegg, merde alors!

      Er nesten litt fristende å sette på CAPSLOCKEN!?!»?!??! ;)

  22. Ca ira! Det tar tid å knekke kulturkodene, og man blir vel aldri fullt og helt integrert uten å oppgi en del av seg selv, men min erfaring fra å ha bodd i Canada, Sveits, Tyskland og England (joda, to anglofone land) er at det går seg til. Først er alt spennende og interessant, og man ser mye positivt med sitt nye samfunn. Når neste fase inntreffer etter 6-12 uker havner man i helt motsatt ende av skalaen og finner feil på de mest absurde småting, som runde dørhåndtak og varmtvannskraner merket «C». Denne fasen er beintøff, og kan godt vare mye lenger enn man skulle tro var mulig. Men så kommer det en morgen da man våkner og oppdager at nattens drøm foregikk på et annet språk enn morsmålet. Plutselig innser du det selvfølgelige med verbbøyingen, og i at noen skal ha to kyss, og andre tre. De heldigste kan i denne fasen gjenoppleve sin egen kultur, og bli slått av hvor fremmed den plutselig har blitt. Nå kommer godperioden, der man er utenfor begge kulturer og kikker inn og sammenligner. Utrolig interessant! Og så, umerkelig, glir man inn og blir på innsiden av to kulturer samtidig som man fortsatt kan se dem utenfor. Vi som har det slik strever nok litt med å forstå fremmedfrykt og proteksjonisme, men har til gjengjeld forståelse for utrolig mye våre landsmenn ikke engang aner finnes!

    Jeg ønsker deg all mulig lykke i etableringen av egen vennekrets. Forbered deg på at det vil ta tid. For meg har det vanligvis tatt et drøyt halvår å få minst en livsvarig venn, men opp til seks år for å virkelig «bo meg til» på et sted i såpass stor grad at man har en stor bekjentskapskrets og forstår de interne båndene mellom menneskene i lokalsamfunnet. Det eneste som kan få fortgang i den prosessen er hvis samfunnet rundt deg opplever at du er i krise og fortjener hjelp. Da oppdager man hvor akseptert man faktisk har blitt, og i hvor stor grad man anses som «medlem» som har krav på beskyttelse. Men slike kriser må være legitime, og slike opplevelser unner jeg egentlig ingen, så jeg får heller bare si «bonne chance!».

    • Tusen takk for en kjempehyggelig og inspirerende kommentar! Slike refleksjoner er alltid hjertelig velkomne i denne bloggen. Når det gjelder disse fasene, tror jeg nok at jeg har befunnet meg i fase nummer to på overtid. Det har nok å gjøre med det at jeg ble mor for første gang tre dager etter vi flyttet til den franske delen av landet mitt, og det ble plutselig mange utfordringer som skulle taes på strak arm uten språk. Jeg kunne ikke gå på helsestasjonen en gang uten at mannen var med som tolk, og jeg som var vant til å klare meg selv og ordne opp i livet mitt måtte plutselig ha hjelp til det meste. Det er nok først nå i ettertid jeg skjønner hvor mye jeg hadde å stri med samtidig som jeg stilte umenneskelige krav til meg selv ifht integrering og språklæring. Det endte en periode med at jeg stengte meg inne rett og slett. Men nå, nå ser du, så går alt så meget bedre. Språket sitter, og jeg tør mer og mer. Har faktisk blitt ganske tøft, mye tøffere enn jeg var den gangen jeg kom til landet og trodde jeg visste og kunne alt. Ergo, sumasumarum en erfaring som har gjort at jeg har vokst som menneske, og som jeg i dag selvsagt ikke ville vært for uten.

      Og jeg er helt enig med deg, at nå begynner det å bli veldig interessant det å stå litt utenfor å observere. Det er litt derfor jeg skriver denne bloggen, for jeg vil gjerne dele disse erfaringene med mennesker som enten går gjennom det samme eller de som ikke har peiling men kanskje kan lære noe som åpner perspektivene litt. For en ting er i hvert fall sikkert, jeg er en privilegert innvandrer og jeg må bøye meg i støvet for de som kanskje har flyktet fra traumatiske opplevelser og samtidig mestrer integreringsprosessen. Og jeg har full forståelse for de som ikke greier det, dersom de ofte utsettes for trakassering fordi de ser annerledes ut.

  23. Veldig bra innlegg! Jeg er en av dem som har prøvd, og prøver nå, meg i engelskspråklige land for opptil ett år om gangen, og som synes det er utfordrende nok til tider. Jeg skjønner selvsagt at dette bare er bittebitte-små utfordringer i forhold til det du opplever og det mange innvandrere opplever i Norge. Får vondt i magen av å lese dine opplevelser, og tenker at du er kjempetøff! ;o)
    Men selv om mine erfaringer knapt kan regnes som gyldige i denne sammenheng, er jeg jammen blitt bevisst på integreringsutfordringene som finnes i Norge og som så mange rundt meg hjemme må deale med hver dag. Det er så viktig å sette seg inn i hva en slik prosess faktisk innebærer før man så bastant mener mangt og meget.

    • Tusen takk for veldig hyggelig og nyttig kommentar! For det er så sant som du sier, man kan ikke vite hva det dreier seg om dersom man ikke har prøvd. Og da burde man heller ikke uttale seg så bastant. For meg er livet mye mer interessant i farger enn i svart hvitt!

      Ellers må jeg si at jeg føler meg ganske tøff etterhvert, men vil samtidig understreke at jeg tror ikke mine opplevelser er i nærheten av å måle seg med de negative erfaringene mennesker fra mer eksotiske strøk gjør seg. Jeg kommer jo fra Norge, et land de fleste synes er flott og ingen føler behov for å trakassere bakgrunnen min og heldigvis ikke sette meg i samme bås som det mennesket som angrep landet 22/7. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde klart å takle dette noe særlig dersom jeg i tillegg skulle måtte svare for det og bli uglesett fordi jeg ser sånn ut eller kler meg slik…

  24. Mitt råd er: les FØR dere kommenterer – så er det en aldri så liten mulighet for a dere forstår hva det dreier seg om, og kanskje – bare kanskje kan dere etterhvert også lære noe på veien?

    • Det er jo lov å håpe. Men samtidig er det ganske avslørende at disse nettrollene umulig kan ha lest innlegget, for det vitner jo kommentarene deres alt om. Derfor skal det jo godt gjøre å ta de seriøst. Men, men jeg er uansett overbegeistret for alle de som faktisk har lest og som kommenterer fine ting, så DET veier i hvert fall opp de sure oppstøtene ;)

  25. Norge er ikke for pyser uansett hvem du er spør du meg. Her finner du alle former for fysisk og psykisk selvpining.

  26. Franskmenn er gærne. Og det er ikke så rart. Landet er fanget mellom to verdener: Nordlig moralisering og feminisme, og sørlig anti-feminisme.

  27. Syntes dette var bra skrevet, har delt deler av den på min fb for er et viktig tema i dagens samfunn

  28. Burde nok egentlig ikke komme med noen kommentar, men.
    Du som skriver er tydeligvis norsk har vi efterhvert forstått.
    Du befinner deg i en situasjon der du er extremt opptatt av å skaffe deg en ny vennekrets, kort sagt integrert i det samfunnet du befinner deg.
    Jeg får en dårlig magefølelse, når jeg leser ditt velskrevne sutre innlegg.
    Faktisk gjør det meg direkte kvalm. Nå er det selvfølgelig din situasjon vi skal fokusere på, men jeg tillate meg allikevel, fordi ditt innleg handler om integrering å relatere din situasjon med ikke vestlige innvandreres, muslimer sin situasjon, som skal integreres i Norge, som ifølge din beskrivelse av din situasjon, må være fullstendig umulig for en muslim å bli integrert i Norge.
    Hvorfor i allverden skal vi bruke en masse penger på å integrere muslimer i Norge, når vi leser om hvor vanskelig det er for en «avansert» norsking å bli integrert i Utlandet?

    • Nei, du har helt rett. Du burde kanskje ikke kommet med noen kommentar, men du gjorde det likevel. Du burde sikkert ikke lest heller, for nå er du både kvalm og har vondt i magen.

  29. hei Hege,
    Når det gjelder kysseproblematikken: jeg reiser mye rundt i forbindelse med jobb, både på mindre møter og større konferanser, og etter mye prøving og feiling har jeg lært meg til å si «I’m norwegian, and we simply hug», før jeg gir ordentlig klem. Det pleier å funke både for å unngå pinlighet og som ice-breaker, selv om enkelte blir temmelig paff :)

    • Takk for kommentar, Espen! Jo, jeg forklarer som regel jeg også hvor jeg kommer fra og at vi ikke har samme hilsningsritualer, og det blir som du sier ofte en ice-breaker. Og det kommer gjerne frem at de innfødte selv er usikre på når de skal kline til eller ikke. Som for eksempel på yogaen i går hvor det begynte en ny, og jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre. Samme var det med hun ene jeg går med, kunne hun fortelle meg etterpå, selv om hun er belgier. Så jeg har vel egentlig kommet frem til at det ikke er så farlig om jeg gjør feil, så får jeg muligheten til å fortelle hvor jeg kommer fra og introdusere meg selv ;)

  30. Inspirerende, og har aldri tenkt over hvor viktig det er å få seg en venn for innvandrere. Det skal jeg huske :) 0

  31. Hei!
    Koselig blogg! Jeg er norsk men har bodd i Tyrkia med min mann og vaare to barn i 13 aar. Min sönn var bare 3 mnd da vi flyttet saa jeg kjenner meg igjen i det meste av det du forteller. Spraakveggen var total for meg – her snakker ikke mange engelsk og absolutt ikke norsk! I tillegg var jo kulturforskjellene store – men IKKE av negativ natur enkelte hevder i kommentarene dine at det maa vaere naar landet er ikke-vestlig/muslimsk. I tyrkia er 98% muslimer. Her er det skille mellom kirke og stat og barna har IKKE Islam som fag paa skolen. De har «livssyn». Det er ikke lov med religiöse symboler (slör, hijab e.l) i statlig etat og Tyrkia er et moderne demokrati, medlem i NATO etc. Jeg synes det er utrolig trist at det er saa mange mennesker i norge som skjaerer alle muslimer over en kam – og faar seg til aa si de forferdeligste ting om dem. I Tyrkia er det 90 millioner muslimer som er like moderate i sin tro som de kristne i norge er det. Her i Tyrkia blir man behandlet ekstra pent/med mer toleranse og faar mange fordeler av aa vaere innvandrer. I norge er det omvendt. Det er bakgrunnen for at jeg og min familie valgte aa bosette oss her. Mannen min er utdannet marinbiolog ved Universitetet i Bergen og jobbet i noen aar der som försteamanuensis. Jeg er lektor i Engelsk. Selv om mannen min hadde god jobb, snakket meget godt norsk etc. etc. maatte han godta aa alltid bli stemplet som utlending/muslim/mindreverdig om vi skulle fortsatt aa bo der. Den behandlingen blir jeg forskaanet fra her. Tyrkerne tar en imot med aapne armer. Det hjertelaget tror jeg franskmennene ogsaa viser deg – eller hva?
    Klem, Karin

    • Så enig, så enig, så enig i alt du skriver. Muslimer er vår tids store syndebukker, og jeg kan godt forstå at dere valgte å ikke bo i Norge pga av utlending/muslim/mindreverdig- stempelet. Fryktelig og en en stor skam for et såkalt opplyst demokrati. Min man er også en slik «mørkemann» og det å bo i Norge er uaktuelt også på grunn av dette dessverre, selv om de sikkert godt kunne ha bruk for utdanningsbakgrunnen hans (altfor mange år på universitetet ;) ) og språkkunnskapene – hadde han lært seg norsk, hadde han vært firespråklig. Og når det er sagt, skal man lete lenge etter en varmere og mer omsorgsfull svigerfamilie enn min. Nei, vi trives her vi. I Belgia har de også sine problemer selvsagt, med høyreekstremitet og slikt, men her hvor vi bor får vi være i fred.

      Klem tilbake

  32. bettebett

    JA!!! Gjør som trollene sier og kom deg hjem dit du kommer fra! Ta med deg mann og barn og kom! :-)

    • Haha! Tror du jeg tør?! ;)

      • bettebett

        Nei, forresten la det være. Jeg tror nok at det motsatte kultursjokket for deg, samt sjokket for barna og mannen din ville vært unødvendig mye. Vet jo av erfaring hvor ille det motsatte kultursjokket kan være, tror jeg tidvis lider av det enda, 16 år etter jeg kom hjem. Tror egentlig at har du først dratt er det bedre å forbli der enn å dra hjem, det er ihvertfall enklere på mange måter :-)

      • Ellers takk, tror jeg har nok med kultursjokkeringer rette veien, jeg og snur meg ikke tilbake – bortsett fra på ferie da selvsagt ;)

  33. For en velskrevet og interessant blogg.
    Jeg har vært utflyttet nordmann mesteparten av mitt voksne liv og har bodd i en god del, hovedsakelig europeiske land. Jeg tilbrakte også 10 år i et fransktalende afrikansk land og faktum er – det var faktisk der jeg fant det enklest å bo. For det første forventet jeg at det skulle være anderledes og forberedte meg på det og for det andre så var befolkningen der så inkluderende, tålmodige og gjestfrie at jeg nå, 25 år etter at jeg flyttet derfra fremdeles drømmer om å reise tilbake.

    Nå bor jeg i et engelsktalende land og selv etter mange år her føler jeg meg som en fremmed. Men det har muligens mere med at jeg er byjente på min hals og nå bor langt ute på landet.

    • Tusen takk for veldig hyggelig tilbakemelding! Vet du hva, jeg blir ikke overrasket et øyeblikk av det du sier. Mannen min har selv opprinnelse fra Afrika, og når vi er på besøk der, er det ikke måte på til oppvartning og gjestfrihet :D

      Lykke til på landet, det kan sikkert være en utfordring dersom du er byjente!

  34. spanjolen

    Fantastisk innlegg. du faar ha all lykke til i Belgia. Jeg er selv en spanjol som har bodd i Bergen hele livet, og maa si at selv om jeg har norske venner, saa er det enklere aa faa venner i voksen alder i andre land enn her i Norge, ihverfall det er inntrykket jeg har faatt fra mangen utlendinger og opplevd selv. jeg har bodd mangen steder, baade i Europa (Spania, Polen, Norge, Tyskland), Australia og Amerika. En ting er sikker, det er enklere aa bli akseptert som vestlig i et vestlig land. vi trenger bare aa tilpasse oss spraaket og kulturforskjellene som foelger med. tenk hvis vi ogsaa maattet ha tilpasset oss alle fordommene i tillegg. personlig saa har jeg aldri opplevd rasisme her, bortsett fra 1 morsom kommentar om at jeg trenger en siesta naar jeg er morgentroett paa jobben, eller litt pepper pga tyrefektingen (som jeg personlig er for, sorry folkens men det er min mening).

    Uansett, Du faar ha all lykke til i ditt nye hjemland.

    • JA, det er det som er hele poenget mitt: Tenk om vi måtte tilpasse oss fordommene i tillegg til alt det andre? Fordommer er ren gift som spiser opp omsorg for andre mennesker. Og hva er de som regel basert på?! Jo, uvitenhet. Kom å vis meg én eneste fordom som er basert på erfaring og sannhet, så skal jeg slutte å skrive!

      Og lykke til til deg med, selv om du er for tyrefektning! ;)

      • Ole Jensen

        Hvis en fordom er basert på sannhet, er det ikke en fordom. Men hvis vi for eksempel sier at muslimske menn generelt er kvinneundertrykkende, er det en fordom. Allikevel er det et faktum, eller en sannhet om du vil, at muslimske samfunn er kvinneundertrykkende, og at menn fra disse samfunnene nok importerer sin kultur til vesten. Personlig kjenner jeg flere muslimer som tenker og oppfører seg omtrent som det jeg selv gjør, men jeg kjenner langt flere som har et kvinnesyn jeg tar avstand fra. Dette blir en digresjon til temaet, men problemet med integrering er vi ikke helt har vokst ut av steinalderen, vi er fremdeles på stammestadiet.

      • Kjære Ole Jensen,

        nå vil jeg at du leser det jeg skriver, og ikke det du ønsker å lese.

        En fordom er en fordom. En sannhet er en sannhet. Det fins ikke fordommer basert på sannheter, fordi dersom det er en sannhet så er det en sannhet. En fordom, er akkurat det. En dom foran, eller forut om du vil, altså før du kjenner fakta. Opprinnelig ble ordet brukt i rettslig sammenheng, om en foreløpig dom før endelig dom ble gitt – basert på fakta. Den foreløpige dommen var nettopp det, foreløpig, før alle fakta lå på bordet og man visste helt sikkert hva det dreide seg om. Man hadde en fornemmelse, kanskje, men man kunne heldigvis ikke dømme folk utifra fornemmelser.

        På engelsk heter det «prejudice» og er definert som følgende:

        1. An adverse judgment or opinion formed beforehand or without knowledge or examination of the facts / A preconceived preference or idea.
        2. The act or state of holding unreasonable preconceived judgments or convictions
        3. Irrational suspicion or hatred of a particular group, race, or religion.
        4. Detriment or injury caused to a person by the preconceived, unfavorable conviction of another or others.

        (Kilde: http://www.thefreedictionary.com/prejudice)

        Ergo, når du sier at det er et faktum at muslimske samfunn er undertrykkende så er det like mye en fordom som å si at muslimske menn generelt er kvinneundertrykkende.

        Og ja, du har helt rett, dette er en digresjon fra temaet. Men jeg er heldigvis ikke enig med deg i vi ikke har vokst ut av steinalderen og fremdeles befinner oss på stammestadiet når det gjelder integrering, hva nå egentlig dette skulle bety. Dessuten, jeg har opplevd mer kvinneundertrykkende atferd blant sossegutter på vestkanten enn i såkalte muslimske miljøer, mye mer faktisk når jeg tenker meg om, men jeg forstår at jeg ikke trenger å skjære alle disse sosseguttene under én og samme kam. Mange av dem er særdeles oppegående og hyggelige gutter. Jeg tar ikke for gitt at mine opplevelser fra enkelte i en såkalt gruppe automatisk gjør at andre som tilhører denne såkalte gruppen vil oppføre seg tilsvarende. Individet får svare for sine handlinger, og så tar jeg ansvaret for å ikke gå rundt og tro at det individet representerer noen som helst andre enn seg selv.

  35. Kjære C’est la vie! Tusen takk for at du satte ord på det jeg egentlig vet, nemlig hvorfor våre nye venner synes vi er så fantastiske (som vi ikke er): vi tar oss tid til å være medmennesker, som kan gi tips, råd og hjelp som gjør tilværelsen deres lettere, i et nytt og fremmed land. De vil så gjerne klare seg selv, lære språket, få seg jobb. Det vil de nok klare, for de er ressursterke og flinke, men jeg forstår jo – og vet av erfaring – at det blir enklere hvis du har en innfødt venn.

  36. Takk for fint og viktig innlegg! Imponerande parering av trollske angrep.

  37. Takk for fantastisk god lesning! Orker ikke lengre bli oppgitt over en del av svarene her, som er samme man kan lese på en hvilken som helst blogg hvor de ser sitt snitt til gulpe opp samme, gamle rasisme preiket. De bør huske at de som ikke vil lese har ingen fordel over de som ikke kan lese.

    • Tusen takk for en fantastisk hyggelig kommentar! Nei, vi må ikke bruke opp kreftene på å bli oppgitt over en del av svarene her, og heller konsentrere oss om alle de som har bidratt positivt – sånn som deg! God helg :D

  38. Jeg skulle til å kommentere da innlegget var helt ferskt, men gjorde det ikke – angrer litt nå, jeg kunne vaert foran alle trollene! :) Kjempebra innlegg og veldig glad for at du har funnet livbøyen!!

  39. @ Takk som spør, meget bedre:)

  40. Det flott og spennende med disse livbøyene er at de ofte er helt andre enn de man ville sett – og kanskje trengt – i det hjemlige «trygge». Jeg føler at livet blir rikere når jeg positivt blir utfordret til å se andre mennesker på en ny måte – og jeg liker når de får meg til å møte meg selv på en ny måte :)
    Og så er det litt deilig å kunne velge en engelsk eller norsk TV-kanal og bare slappe av med å skjønne ALT med jevne mellomrom ;)

    • Helt enig i alt du skriver! Og… parabolen (som jeg aldri skulle skaffe meg, men så gjorde jeg det likevel) er stilt inn mot Storbritannia ;)

  41. Det er åpenbart ikke udelt positivt å bli anbefalt av VG.. Skulle nok tatt meg en yogatime selv i dag.

  42. Disse trollene må ha god tid, synes jeg kjenner igjen nickene fra andre troll-innlegg.
    Men jeg hadde tenkt å skrive noe om Norge også: Jeg lurer på om innvandrere i Norge på introduksjonskurs lærer noe om akkurat dette her? Jeg synes det er noe av det viktigste å lære på et introduksjonskurs.

    • Disse trollene trenger tydeligvis en kanal for å få ut frustrasjon og gruff, for det virker på meg som om de svarer såpass i hytt og pine at de umulig kunne ha lest teksten min.

      Når det er sagt, så aner jeg ikke om det er tilfellet at de går gjennom slikt på introduksjonskurs, og jeg regner med at det er praktiske ting som blant annet språklæring det fokuseres på. Jeg vil tro at det nevnes litt rundt psykologiske aspekter, men samtidig kommer vel ikke de utfordringene jeg snakker om her før et stykke ut i integreringsprosessen og da vil vel gjerne all slik teori være glemt?

  43. Spennende kommentarer i dag, jeg er litt stolt og litt sjokkskadd, av å ha lest alle. 92 sto det da jeg begynte. Det er mange troll, og du svarer dem altfor pent! – men uansett er det mange som får anledning til å lese denne flotte bloggen som ikke hadde fått det uten VG. Det er mange ting du skriver om,ikke bare i dag, som hjelper å ha lest når den norske hverdagen skal tolkes. Og leves i. For fordommer har jeg desverre flere av enn jeg er klar over. Selv om jeg stadig forsøker å ta livet av dem, dukker det nye opp. Da er denne bakvendtverdenen din god å ty til. Hva ville Hege skrevet om dette….

    Flott innlegg også, bare så det er sagt. Men det er jo så mange innlegg i denne bloggen som er flotte :-)

    • Bravo! At du faktisk leste gjennom alle kommentarene, står det jo virkelig respekt av! Og det er jo hyggelig å høre at du synes at jeg svarer trollene altfor pent, jeg syntes kanskje jeg ble i overkant frekk enkelte ganger men så klarte jeg liksom ikke holde igjen – litt moro må man jo ha det når man har bestemt seg for å svare på dem alle mann!

      Uansett, tusen takk for veldig hyggelig kommentar og at jeg ser ut til å være en aldri så liten referanse når det kommer til oppgjør med egen fordommer, jeg smiler godt for meg selv nå her jeg sitter og skriver for det betyr at jeg har oppnådd så veldig mye mer med denne bloggen enn jeg noensinne drømte om. Takk for at du følger den, og det håper jeg du fortsetter med :D

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s