Glassdører er til for å knuses

Det myldrer av liv der inne. Latter og glade stemmer menger seg i musikk og dans. Rommet er fylt av glade farger og det er pyntet til fest. Mennesker i alle aldre. Gammel som ung. Og alle varianter. Hyggelig stemning. Munter lek med hopp og sprett. Ansikt som glitrer om kapp med lyskrystaller.

Jeg har fulgt med dem lenge. Utenfra har jeg sett inn. Fulgt dem med argusøyne. Har jeg. For å se om jeg etter hvert kan begynne å forstå hva det er som egentlig foregår. Det kan virke som en liten evighet siden det begynte. Og i begynnelsen var det ikke så lett å få øye på noen ting som helst. Glasset i den enorme dørfasaden var møkkete og fullt av støv og skitt. Den var ikke tindrende blank og gjennomskinnelig som den er nå. Nå, som alle de felte tårene har gjort nytten og visket vekk det meste. Stille tårer. Noen ganger velter de dramatisk som en foss i fritt fall. Andre ganger spretter de sinte ut og av gårde. Mer effektivt enn den mest effektive JIF. Men kanskje ikke billigere. Det er grenser for hvor mye utenforhet en kropp skal måtte tåle. Fordi en er jo ikke Askepott. Jeg har ingen magiske venner med tryllestav. Her i min tilværelse kommer det ingen simsalabim og banker på min dør.

Av og til banker jeg forsiktig på deres. Etter å ha forvirret stanget hodet noen ganger. Men det var i begynnelsen, for Donald-kul i pannen er både flaut og vondt. Og så hender det seg at det kommer noen og åpner opp. Litt spørrende og forundret. Hva vi De med oss, Madame? Jeg kurser meg selv for å kunne svare. Tålmodig og lærevillig. Drukner meg ordene deres både lenge og vel. Så lenge og så vel at det nesten går over styr. Går på kurs både her og både der. Hører på radio, uten å forstå. Ser film etter film, uten å forstå. Leser og studerer. Pugger og repeterer. Flittig og tålmodig. For tålmodighet, det er nok en av de viktigste remediene i integreringens umagiske tryllefrie drikk.

Etter hvert som tiden går sin gang, og de trollete bokstavene slutter med rampestrekene sine og samler seg fra hulter i bulter til en lang, lang rekke i noenlunde orden, så går det jo bedre. Den tålmodige disiplineringen av uskikkelige ord og vendinger er i ferd med å betale seg, og de snubler bare en sjelden gang inni mellom. Så sjeldent at skammekrok er i ferd med å bli en saga blott.

Så sjeldent, at nå svares når de spør. De som av og til åpner den. Døren. Slik kommer jeg jeg nærmere og nærmere. Og kan bedre se og lære enda mer. Hva de gjør på når de er sammen. Hvordan de går om hverandre. For det er så mye som er annerledes og snudd på hodet på deres fest.

I dag knuste jeg den. For nå har jeg gnikket og gnudd lenge nok. Og festen min har allerede begynt.

8 responses to “Glassdører er til for å knuses

  1. Flott lesning! Du er helt klart et fullferdig medlem av festen nå!
    Det har vært spennende å følge deg det siste året, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

    Jeg fikk brukt fransken min i påsken, da jeg var på ferie i et afrikansk land. Merket at det gikk lettere nå enn i sommer, da jeg ikke hadde brukt språket muntlig på femten år.

    Gjorde en stor tabbe en dag: Jeg skulle spørre i forbindelse med et bryllupsbilde: «Var det han som viet dere?» Husket ikke hva å vie var, så jeg tenkte jeg skulle si «velsignet» i stedet. Så da kom det ivrig fra meg: «Est-ce que c’est lui qui vous avait blessés?»!!!!!

    En som stod ved siden av meg kremtet høflig og rettet på meg ;-)

    • Haha! Herlig! Dagens gode latter for mitt vedkommende :D Og all ære til deg for at du faktisk prøver å praktisere språket! Og for å være helt ærlig, så er jeg ikke helt sikker på hvordan jeg ville formulert meg i akkurat den situasjonen…

  2. *Nikker gjenkjennelig*
    Også den lettelsen når man endelig kommer seg innafor døra og kjenner at det ikke er så verst å være der.
    Jeg føler riktignok at det finnes uendelig mange slike glassdører og at…så fort man har knust en, så kommer man til en ny. Men…det ER jo fremgang, ikke sant? For vi kommer nærmere og nærmere dansegulvets midtpunkt for hver gang. Jeg skulle bare ønske at jeg var flink til å danse, og ikke hadde two left feet og totalt manglet rytmesans. ;)

    • Ha Ha! Vi innvandrere er nok dømt til two left feet og totalt manglende rytmesans til evig tid, men det gjør oss nok bare – om mulig – enda mer sjarmerende ;) Og ja, du har rett, det er mange glassdører, noen tykkere enn andre til og med. Men jeg er likevel glad jeg ikke er på jakt etter viktige lederstillinger, for som kvinne hadde jeg jo måttet forholde meg til det evinnelige glasstaket i tillegg! ;)

  3. Glassdører som skaper skiller mellom «oss» og «dem» er til for å knuses. Vi trenger jo fellesskap. Vi trenger å få være oss – sammen med andre. Når vi selv må være den som definerer oss inn, og samtidig kjenner på at vi hadde rett – vi hører til der – det er jo en godfølelse – selv om det var innmari mye jobb for å komme dit.

    • Ja, du har helt rett, det føles faktisk ekstra godt! Hadde jeg ikke hatt disse opplevelsene, hadde jeg nok tatt det for gitt, noe jeg nok fortsatt hadde gjort dersom jeg befant meg i mitt trygge miljø der hvor jeg kommer fra ;) Og dessuten, ja til knusing!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s