Og jeg kliner til

Jeg er i ferd med å plassere sekken til jentungen i skapet hennes. Det er en regnfull morgen, og Junior har brukt tiden langs skoleveien til å redde snegler på vidvanke fra travle foreldres skosåler. Det er edelt nok, men glemt er tydeligvis de stakkars fjerne slektningene deres han fortærte på en Souk i Casablanca i påskeferien med stor appetitt. Det er på grunn av sneglene vi kommer sent til skolen i dag, og det er bare de nederste skapene som er ledige. Jeg skiller meg fortsatt ut i den knallrøde regnfrakken min bestilt på postordre fra Ilse Jakobsen, men har bestemt meg for at det er viktigere å sette farge på grå og regntunge morgener enn å dempe min angst for å være annerledes.

Mens jeg sitter på huk og ordner med sakene til Minstejenta, kommer det en annen mamma til. Hun er like sent ute som meg, og må også ta til takke med et av de nederste skapene. Vi smiler til hverandre. Jeg begynner å kjenne henne nå. Hun har flere barn i forskjellige klasser, og hun er en av de første mammaene jeg erindrer å ha begynt og hilse på sånn uten videre. Hun ser hyggelig ut, og kunne kanskje vært en sånn potensiell kafevenninne, men jeg har slått tanken fra meg flere ganger. Hun har så mange barn, at hun umulig kan ha tid til å gå på kafe. Dessuten er hun nok født og oppvokst her i flere generasjoner, og har mer enn nok med å pleie røttene sine.

Vi skal til å reise oss samtidig begge to, og idet jeg er i ferd med å støtte håndbaken mot knærne, jeg er ikke så spretten som jeg en gang var og sukker litt som en eldre dame kanskje ville gjort, så plukker radaren min opp en nesten usynlig endring i damen jeg nettopp satt på huk med sitt kroppsspråk. Det er akkurat som hun er på vei til å lene seg frem, litt forsiktig. Har vi gått forbi hverandre med et høflig «bonjour» og forsiktig smil lenge nok nå? Er det på tide, i henhold til den uskrevne regelboka, å avansere omgangsformen til – til et kyss?

Ja! Det er på tide, nå har vi gått rundt grøten lenge nok. Det begynner å bli fire år siden første gangen vi treftes i forbifarten på vei til å levere våre respektive barn. Og nå er det er like før jeg står der, stolt og oppreist, i den flotte, fargerike regnkåpa som kommer, om ikke fra mitt eget land, så i hvert fall fra min egen lille verdensdel. Jeg lener meg litt frem jeg også og belager meg på å treffe med mitt høyre kinn mot hennes høyre, men bare et øyeblikk, ikke dvele, det hele skal være over i løpet av ett sekund og gjerne samtidig med at man utstøter et tilbakeholdent men likevel entusiastisk «Ça va?» Et «hvordan går det» som egentlig ikke venter noe annet svar enn «jo, det går» etterfulgt av samme spørsmål med følgende svar.

Akkurat i det jeg skal til å kline til for første gang på denne Fruen, fornemmer jeg en tilstedeværelse bak meg og oppdager samtidig at det ikke er blikkontakt mellom oss to som skal til å berøre hverandres kinn, og som seg jo hør og bør sånn rett før blikket skiller vei for å følge retningen til de respektive kinn. Jeg skjønner det for sent. Etter at det er overstått. Og når vi står der og fniser beskjemmet. Alle tre. Noe jeg bestemt mener ikke hører hjemme i det uskrevne regelverkets samlede verker.

Det var ikke meg hun lente seg frem for. Det var tilstedeværelsen jeg fornemmet bak ryggen min rett før. Der står hennes beste venninne, hennes medsammensvorne. De går sikkert på kafe sammen, kjenner jeg dem rett. Jeg later som ingenting. Det er jeg blitt flink til etter åtte års øvelse og atskillige «faux pas». Det er bare å børste hendelsen av skuldrene, og begi seg med et overentusiastisk men falskt «bonne journée!» og bestemte skritt videre til den neste.

Som ikke befinner seg mange sekundene unna skal det vise seg. I’m on fire this morning (!). For der er Minstejenta i ferd med å sno seg unna en av guttene i klassen, med ilter mine. Det er Thomas. Uttales tåma selvsagt på franskspråklige menneskers vis. Thomas har erklært sin nesegruse forelskelse for jentungen for lenge siden, men følelsene er så visst ikke gjengjeldt. Hun tilhører et firkløver av småjenter som elsker hverandre inderlig på småjenters vis, og har ikke plass til guttelus i hjertet sitt. Foreløpig.

Men han gir seg ikke, og står og venter med glade øyne og trutmunn klar til kyss. Samtidig går det opp for meg at mammaen hans står ved siden av gutten sin og tydelig venter. Jeg kommer avkommet til unnsetning, og sier med overdreven lattermildhet – jeg har ikke helt kommet meg etter forrige opplevelse og kjenner det brenner litt i kinnet fortsatt – noe sånt som at hun ikke er så motivert for guttekyssing ennå mens hun gjemmer seg bak den røde regnjakka som seriøst begynner å gå meg på nervene. Det får da være måte på med flamboyante gevanter i nettopp denne morgenstund.

«Det er bra du er høflig, Thomas (tåma)!»

Kommer det til slutt kontant fra en snurpet munn. Og med et sideblikk på meg jeg helst ikke vil tolke men gjemmer bort i skrinet for foreign affaires, tar hun gutten i hånda og fører ham med videre på noe som viser seg å være morgenens hilserunde. Ja ja, det blir vel ingen bursdagsinvitasjon fra den kanten, sukker jeg innvendig mens jeg lurer på om jeg skal springe etter dem med jenta på slep og insistere på at hun kysser denne gutten, selv om hun ikke vil, for å redde en siste flik av selvrespekt. Én ting er å bomme på kysse kutymer blant oss voksne, det kan jeg alltids tåle. Noe annet er det at den stakkars jenta mi skal lide for mammaen sin manglende kunnskap i hva som er uoppdragen atferd her til lands. Men det aner meg at selvrespekten kan få seg nok en klaps på hånden der jeg ser for meg jentas krakilske forsøk på å slippe mens jeg tvinger henne med kraft til å være høflig.

Fem minutter senere og på vei hjem kommer jeg på hva jeg skulle svart, og hva jeg skulle gjort. Det hadde vært både elegant og avvæpnende, og jeg hadde kommet seirende utav morgenen med både selvrespekt og vett i behold. I stedet for henger jeg den røde regnfrakken innerst i skapet, og kler meg heretter som mine landskvinner på en regnfull dag.

About these ads

18 responses to “Og jeg kliner til

  1. Nei, nei, nei! Du må ikke ofre den røde regnjakka over dette :-) Det er vel ikke å forvente, selv i Belgia at barn skal «tvinges» til å kysse ved når de møtes.

    • Nei, jeg har i hvert fall ikke tenkt på at dette skulle ha noe med høflighet å gjøre… Men så har en jo lyst til å ikke være den som skiller seg ut hele tiden også. Jaja, den som innbiller seg at integrering kun dreier seg om å lære seg språk og få seg en jobb skal få med meg å gjøre ;)

  2. Åååh, det her var nesten litt vondt å lese – at det skal være så himla vanskelig å passe inn, da! Ikke lett å forstå alle disse reglene, som bare er der og som man sikkert ikke kan lese seg til. Men tvangskyssing av barn synes jeg virkelig ikke burde forekomme, da får snurpemor bare snurpe så mye hun vil. Og jeg støtter kommentøren over og synes du skal tviholde på din røde regnjakke. Du lyser nok opp dagen for flere når du går med den! :)

    • Hehe, takk for det du! Samtidig med at jeg opplever disse tilsynelatende små tingene i hverdagen, prøver jeg å tenke etter lignende forventninger vi norske kanskje har til innvandrerbarn og deres foreldre. Oppførsel som er en selvfølge for oss, fordi vi er «indoktrinerte» og tenker at det er slik over hele verden. Kanskje mange utlendinger opplever mangelen på slike ritualer like ubehagelig som jeg opplever tilstedeværelsen av dem?

  3. Å så fornøyelig flaut…
    Jeg synes IKKE du skal henge bort hverken regnjakka eller selvrespekten. Neste gang smiler du pent og hilser med litt mer enn «god morgen» og «Ca va.»… Komplimenter skoene eller veska så har du det igang…
    jenta di er ikke stor men slike høfligheter kommer etterhvert.
    Og ikke minst… fortsett å skrive blogg… dette er en av de mest fornøyelige bloggene jeg vet om…
    Klem
    Marit

    • Tusen takk for veldig hyggelig tilbakemelding, det setter jeg stor pris på :D

      Fornøyelig flaut er forresten en svært god beskrivelse! Jeg begynner å bli såpass tykkhuda nå at jeg kan fortere le av disse opplevelsene, og så hjelper det jo å å rett hjem og skrive om det ;)

      Og klem tilbake

  4. Ja, det kan jo hende! Det gir meg en liten vekker å lese om disse opplevelsene dine, for det er ikke sånt jeg hører om særlig ofte. Som du sier, integrering handler om mye mer enn å lære seg språk og få en jobb.

  5. Hi Hi – du skriver morsomt og underholdende, det er en fryd aa lese! Kjenner meg saa godt igjen i dine beskrivelser ogsaa, jeg er ogsaa en utvandret nordkvinne i et land der kyssing er paakrevd (Tyrkia) og har opplevd lignende «fadeser». Staa paa – og fortsett aa skrive!

    • Tusen takk for kjempehyggelig tilbakemelding, det blir jeg veldig glad for! Og vær du trygg, jeg skal fortsette å skrive for det ser ikke ut til at disse opplevelsene har tenkt å gi seg selv etter åtte år i utlendighet ;) Og lykke til videre til deg i utlendigheten :)

  6. Haha, jeg er utrolig glad for at jeg slipper kyssingen!

    Jobbet med noen europeere for et par uker siden og han ene skulle på død og liv kysse på kinnet. Jeg ble dritnervøs og tråkket han på tærne.

  7. oj oj oj… :-) Først ble jeg så glad på dine vegne, og så litt flau, og så måtte jeg jo le… ikke lett dette her med ‘rare’ skikker og kulturer!

  8. Jeg bruker også rød regnfrakk her i Italia. Samt røde gummistøvler! Og et sånt antrekk er det bare fiskere og bønder som bruker her så man kan trygt si at jeg skiller meg ut i mengden en regnværsdag….;-)

    Måtte le av ditt harde «fremstøt» på kyssefronten. Jeg har selv gjort en del bommerter i denne sammenhengen og jeg kjenner skamrødmen helt ut i stortåen etterpå….. En gang bommet jeg og strakte kun hånden frem for å hilse og da fikk jeg et blikk fra samboeren min som fortalte meg at her hadde jeg tabbet meg ut. Neste gang jeg skulle hilse på noen så tenkte jeg at her er det bare å kline til – og det gjorde jeg… Med den følge at den stakkaren som ble utsatt for mitt «angrep» ble flakkende i blikket og litt stotrende i sin talestrøm. Så jeg går fra den ene ytterlighet til den andre tydeligvis. Ikke lett å vite hvor på høflighetsskalaen man skal legge seg ;-)

    • Haha, kjenner meg så godt igjen! Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har kommet med hånden mens motparten lener seg frem, og omvendt. For ikke å glemme nerveprirrende sekunder forut for hver menneskelig samhandling, det være seg alt fra naboen som lufter hunden til som i dette tilfeller, mammaer på skolen.

      Og forresten godt å høre at det er flere enn meg som spankulerer rundt i rød regnfrakk, når vi først skal skille oss ut kan vi jo likegodt gjøre det skikkelig! :D

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s