Avisinnlegg anbefales

Dersom du ennå ikke har fått det med deg i dagens utgave av Aftenposten på nett, vil jeg anbefale deg å lese Rebekka Borsch  sitt perspektiv på Brochmann-utvalgets innvandrerregnestykke i “Menneskets nytteverdi i AS Norge.”

“Kan hende jeg er litt følsom, men jeg trodde slike vurderinger av store befolkningsgrupper, basert på etnisitet, hørte fortiden til.”

Skriver hun. Det var akkurat denne følelsen jeg satt igjen med etter å ha fordøyd nyheten om at et slikt regnestykke faktisk var satt opp. Et regnestykke som ikke bidrar til avstigmatisering av sårbare grupper, men som i tillegg til alt annet unødvendig, gir FrP og deres velgere blod på tann.

Dette innlegget hører inn under det beste jeg har lest om denne saken. Det peker ikke bare på den totale mangelen på medmenneskelighet  en slik kalkulering av tall bevitner, men beskriver også lettelsen over å tilhøre “riktig” innvandrergruppe.

Jeg har også gjort meg samme refleksjoner dessverre. For jeg har mer enn nok med integreringen min. Dersom jeg i tillegg skulle forholdt meg til spørsmålstegn ved min verdi som menneske eller folk som ikke kjenner meg sine fordommer på av hudfarge for eksempel, da hadde nok språkutvikling og kulturell tilpasning måtte seile sin egen sjø.

De burde skamme seg

Laila Ø. bakken sin artikkel på nrk.no ”Skolemiraklet i Rinkeby” gir håp. Den viser en tilsynelatende uoverkommelig integreringsproblematikk, hvor de nedslående statistikkene taler imot ethvert forsøk på integrering.

Hun forteller om Rinkeby i Stockholm, som er en av Sveriges fattigste områder. De har høy arbeidsledighet og mange sosialmottak. 90 prosent av innbyggerne har innvandrerbakgrunn. På skolene er det 110 nasjonaliteter og 70 forskjellige språk. Med slike tall ville nok det mest optimistiske medmennesket blant oss flytte langt vekk. Rinkebyskolan med rektor Börje Ehrstrand i spissen derimot, er drømme-eksempelet på hvordan gode integreringstiltak kan snu en ”versting-skole” til å bli en veritabel suksesshistorie. Ved hjelp av enkle grep har de bevist at det går an. I dag fortsetter omtrent 100 prosent av elevene i videregående utdanning, mot en andel på 40 prosent for 20 år siden. I fjor fikk skolen i tillegg Sveriges beste matematikkelev.

Overordnet målsetting i strategien deres er at foreldrene inkluderes og det stilles krav. Strategien deles videre inn i fem fokusområder:

-          Språkkunnskaper

-          Gode allmennkunnskaper

-          Høy sosial kompetanse

-          Regler, normer og disiplin

-          God helse, fysisk og psykisk

Det mangler ikke på gode tiltak for å oppnå denne målsettingen, både kreative og kontroversielle. Les artikkelen selv, og du vil se at det virkelig nytter dersom man faktisk ønsker integrering.

Mitt spørsmål er:

Hvorfor er ikke denne saken nevnt med et eneste i ord i noen av landets tre største aviser? Nettutgavene til VG, Aftenposten og Dagbladet dreier seg i hovedsak om kongefamilens, Marianne Aulies og realitystjerners gjøren og laden, samt de sedvanlige artiklene om krig, drap og ulykker. For ikke å glemme blåbærplukkere, uten at jeg ønsker å si noe som helst mer om akkurat den saken.

Burde ikke vellykkete integreringstiltak som har snudd en uutholdelig situasjon i et lokalsamfunn til noe som virker, være én av hovedsakene? Endelig er det faktisk noen som har valgt å ikke sitte på bakenden og erklære fallitt. Hadde det motsatte vært tilfellet, ville vi ikke lest om det da? Det går jo omtrent ikke en dag uten at versting-historiene blir presentert med fete typer. Er de egentlig opptatt av integreringsdebatten annet enn i de tilfellene det går galt? Jo verre, jo mere, jo bedre?

Hvorfor er det ikke interessant å skrive om integrering der det faktisk fungerer? Hva slags rolle mener norske medier at de har i samfunnsdebatten, dersom de kun velger å fokusere på saker som selger?

De burde skamme seg.

— — —

Les også:

Flere i Norge bør lære av Rinkeby

Tack Norge, dette trenger vi ikke

De skal bli fremtidens Sverige