Category Archives: asylsøkere

En papirløs heltedåd

STIB Bruxelles

Det er høst i 2010 i Europas hovedstad. En mann står fast i dørene til en T-banevogn i Brussel sentrum. Banen begynner å kjøre, og han blir dratt bortover langs perrongen. Idet vognen skal kjøre inn i tunnelsystemet, kutter metalldørene fingrene hans av og han faller ned og blir liggende på togsporet. Med risikoen for elektrisk støt fra skinnene med 900 volt i tillegg til nær forestående ankomst av neste tog, hopper en ung mann ned fra perrongen for å redde ham.

Ly Khali, en papirløs flyktning fra Senegal, risikerer ikke bare sitt eget liv. I månedene som følger etter heltedåden mister han jobben, får avslag på asylsøknaden sin og blir truet med utvisning. Han vet ikke en gang om mannen han forsøkte å redde faktisk lever. Overbevist om at han er død, saumfarer han kirkegården for å finne graven slik at han kan be og meditere for ham. Og be om tilgivelse for at han ikke klarte å redde ham.

Men tobarnspappaen lever, seks måneder senere treffes de for første gang og holder kontakten videre. Ly Khali får omsider oppholdstillatelse for ekstraordinære omstendigheter, det vil si opphold på ett år om gangen som fornyes dersom han er i jobb. Og æresmedalje.

Leser du fransk, kan du lese historien i sin helhet her og her.

Jeg kom ikke til Norge for å få penger, jeg kom for å få trygghet

Det er verdens flyktningedag, millioner på flukt og de fleste kommer aldri til Norge, skriver Orrvar Dalby fra Norsk Folkehjelp på Nye Meninger i dag. Han forteller blant annet om en 23 år gammel somalisk kvinne som bor på asylmottak. Hun flyktet fra krig i hjemlandet. De hadde ingenting, ikke engang mat. Mannen og barna har oppholdstillatelse, selv har hun fått avslag.

”Jeg og barna mine bor på mottak og mannen min bor og jobber i Oslo. Barna mine er 3 ½ år, 2 år og 7 måneder. Vi bor på et rom uten toalett på rommet. Barna mine har opphold, men må bo på asylmottak. Jeg kan ikke gå på skole. Jeg får litt over 900 kroner annen hver uke så bare det å ta bussen til byen blir vanskelig, det koster 60 kroner tur/retur.”

Ahmed er 35 år. Han er papirløs og ureturnerbar. Han måtte flykte fra hjemlandet sitt fordi noen i familien hans var politisk aktiv. Kom til Norge på denne måten:

”Da saken kom opp i domstolen ble jeg dømt til ti års fengsel. Jeg fikk noen dagers permisjon fra fengselet og da rømte jeg. Jeg dro først til Tyrkia. På grensen mellom Tyrkia og Hellas ble jeg stoppet. Jeg var redd for å si at jeg var fra Iran så jeg sa Irak og ble satt i fengsel der. Da jeg slapp fri dro jeg igjen til Tyrkia. Jeg tok meg til Norge på en lastebil. Først satt jeg i et spesialrom under en lastebil i 3-4 dager, så byttet jeg til en annen og var med den i to dager.”

Vi kan lese om 6-åringen ”Mignon” i Aftenposten.no. Han bor sammen med faren og 10 000 andre mennesker i en flyktingeleir på Elfenbenskysten. Han var vitne til morens henrettelse.

”For to måneder siden reiste Mignon sammen med sin mor til Dabou, en kystby hvor moren pleide å kjøpe kassava, som hun videresolgte på et marked i hovedstaden Abidjan. De fikk skyss med en ukjent mann, som viste seg å være bevæpnet. Da vaktene ved en av de mange veisperringene på turen fant våpenet, ble alle beordret ut av bilen. De hugget hodet av mannen som kjørte bilen. Så sa de til moren at hun skulle lukke øynene. Hun lukket øynene og da skjøt de henne. De kuttet armene hennes med en machete.”

Men Frp lar seg ikke vippe av pinnen. De holder koken og skal vinne velgere ved å skvise ut den siste skitne dråpe av innvandrerkortet:

”Ingen skal få utnytte asylstatusen og reise hjem og leve som lykkelige, rike, feite menn,” kan Frp-leder Siv Jensen berolige folk flest med under valgkampstart på Stokke. Det er først og fremst behovene til den norske befolkning som skal tilfredsstilles, ikke andres, beroliger Carl I. Hagen videre. Det ene ser ut til å utelukke det andre i hans bok, og nå går de til kamp mot late innvandrere (Utrop.no).

”Jeg kom ikke til Norge for å få penger, jeg kom for å få trygghet,” sier den somaliske kvinnen. Hun og mannen hadde helst sett at de kunne få blitt i hjemlandet sitt, men der er det ikke trygt for dem.

”Det er viktig at det norske folk ser at bak begrepene asylsøkere og papirløse, det er mennesker med egne drømmer, tanker og følelser. Det er mange på Norsk Folkehjelps mottak som er ureturnerbare, papirløse. Men de er ikke identitetsløse… Når verden nå markerer flyktningdagen og de mange millionene mennesker på flukt i verden, håper Norsk Folkehjelp at folk tar seg tid til å tenke på det fåtall tusen som kommer hit til landet. Vi håper folk tenker over at det finnes individer bak begrepene og tallene, som alle har sine egne historier, drømmer og ønsker,” avslutter Dalby innlegget sitt.

Jeg lurer ofte på om Frp-politikere noensinne tenker på ansiktene bak tallene. Det er vanskelig å forestille seg akkurat det.  Jeg mistenker at de heller tilhører kategorien til de som tåler så inn i hampen vel den urett som de har vært så heldige ikke har rammet dem selv.

Stigmatiserende retorikk ovenfor innvandrere

FOTO: Kjartan Bjelland

Bekymrer tidligere fylkestingspolitiker for Frp, Joseph Salomonsen. Jeg leser i Utrop.no at han har valgt å melde seg ut av partiet etter å ha begynt og studere statsvitenskap:

”Jeg begynte å studere statsvitenskap for å gjøre en bedre jobb som politiker. Det gikk ikke helt etter planen. Som jeg pleier å si, når folk spør: Å studere statsvitenskap er politisk selvmord for en Frp-er. Først ble jeg svekket i min tro, siden fant jeg sentrale feil i partiets politikk. Du kan snakke mye om ideologi, men når man ser helheten og systemet, viser historien at den norske modellen med blanding av privat og offentlig fungerer optimalt. Det viser alle indekser. Det er mye å ta fatt i, men man trenger absolutt ingen kursendring.”

Sier han. Og fortsetter:

I Fremskrittspartiet er det en frykt for faglighet. Man skal helst ha skitt på skoene, være tømrer eller noe slik. Partiet mangler også ærlighet og ryggrad til å gå inn i tyngre saker. Siv Jensen sier EU ikke er viktig for oss. Men det er jo det, men partiet går ikke dypt nok i de viktigste sakene. Innvandringspolitisk talsmann Per-Willy Amundsen foreslo å legge norske asylmottak i Afrika. Forslaget hans ville blitt tidenes største uhjelpspakke, fordi man kunne risikere å måtte bygge opp hele samfunnet der disse skulle ligge, for å tilfredsstille krav til slike mottak. Det er Frp, de skyter fra hofta og håper folk går på det.”

Når det gjelder innvandring, kan han fortelle fra sist landsmøte:

”Leder Christian Tybring-Gjedde i Oslo Frp sier «innvandringen truer med å rive Norge i filler». Og da jeg hørte hans uttalelser om innvandrere til landsmøtet i vår ble jeg vettskremt. Slike kollektive utspill hører ikke hjemme i et liberalistisk parti.”

Mine første minner fra Frps stigmatiserende retorikk, handlet om alenemødre. Det er en god del år siden, og jeg husker det skurret allerede veldig i mine unge ører når følgende og mange lignende utsagn fra Carl Ivar Hagen gikk som varmt hvetebrød over eteren:

”Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene.”

Alenemødrene var en utgiftspost på budsjettet, og fikk så ørene flagret ved enhver mulig anledning. Det var ikke måte på hvor ille denne gruppen mennesker var. Hadde det ikke vært for alenemødrene, ville sikkert alle økonomiske ”problemene” Norge – med mer – blitt løst over natten.

Jeg er ganske sikker på at disse uansvarlige alenemødrene pustet lettet ut når innvandrerne tok over skuddlinja. Det var ikke måte på hva mennesker fra andre steder i verden skulle få skylden for, og fortsatt i dag skal måtte bære på skuldrene av ansvar. Boligkrisen i Oslo i hine hårde dager for eksempel. I dag er det alt fra manglende integreringsvilje via kriminalitet til forsøpling av visse bydeler i landets hovedstad. Det mangler ikke på indignerte pekefingre ovenfor innvandrere. Og det mangler heller ikke på selvmotsigelser og dobbeltspill fra ett av Norges største parti. En av yndlingpekefingrene er at fremmedspråklige innvandrere og deres barn skal beherske norsk. For i neste øyeblikk å tilføye:

”Partiet vil fjerne all opplæring i norsk og samfunnsfag på asylmottak. Det er ikke meningen at folk skal bli værende lenge på mottak. Da er det ikke vits i at de skal sitte der og lære norsk.” (Stortingsrepresentant Ulf Leirstein, Frp).

Men etter det jeg forstår, så er de lenge på mottak, og de som får opphold vil jo kunne gjøre nytte for seg mye raskere dersom de lærer språket fra dag én. Logisk.

Uansett. Selv om jeg har blitt mindre og mindre politisk opptatt med årene, har jeg alltid vært og kommer alltid til å være innbitt motstander av Frp. De setter såkalte svake grupper opp imot hverandre i hytt og pine og står for en dummifisering av det norske folk jeg skulle ønske det var rettet mange flere indignerte pekefingre mot. Skjønt, svake grupper Fru Blom. Jeg ser ikke mye svakt i å flykte fra krigsherjede områder for å forsøke og trygge fremtiden for seg selv og sine. Mon tro om vi hadde taklet en bitteliten promille av det mange har måttet gjennom for å komme til vår del av verden. Jeg benytter anledningen til å anbefale en av disse historiene her. Det er dessverre bare en dråpe i havet.

Det ville nok vært et enormt fremskritt for det ganske land dersom flere partifeller gjorde som Salomonsen. At de satte seg på skolebenken for å faktisk forstå at den politikken de ønsker å føre, til syvende og sist er en mye større trussel enn innvandring og innvandrere noensinne kommer til å være.

Dårlig behandling og manglende anerkjennelse gjør vondt verre

Sier Sverre Varvin. Han er psykiater og psykoanalytiker, og har arbeidet med flyktningers traumeproblemer i mange år.

«Når man tar imot flyktninger og plasserer dem i asylmottak, men ikke har sosiale tiltak for samtaler og bearbeidelse av sorg, når man plasserer mødre og barn sammen med folk som har vært soldater, får man situasjoner som er ekstremt utrygg for alle parter. Tidligere traumer og psykiske problemer blir forsterket. Mottakssituasjonen er ekstremt viktig.»

Fortsetter han. Det som flyktningene trenger er trygghet og forutsigbarhet.

«Tryggheten i hverdagen er knyttet til dagsrytmen. Er det noe som traumatiseringen ødelegger, så er det denne indre følelsen av at ting gjentar seg på en noenlunde forutsigbar måte. Dette vet mange torturister.»

I Aftenposten i dag kan vi lese om den nye asylbølgen som kommer fra Afrika. De fleste fra Eritrea og Somalia. FNs høykommissær for flyktninger befinner seg i Oslo for å få flere europeiske land for å ta en del av byrden som følge av flyktningestrømmen.

Per-Willy Amundsen mener de rødgrønne har skylden for strømmen av innvandring, og benytter samtidig anledningen til å ramse opp potensielle kostnader i forhold til sosialhjelp, helse, kriminalitet og andre offentlige ytelser.

Byrde og kostnader.

«Traumatiserte føler seg ofte alene i verden – en følelse som de ofte får bekreftet i sitt møte med byråkratiet og hjelpeapparatet. De blir ofte dårlig behandlet av det offentlige og får ikke tilstrekkelig hjelp. Jeg har mange pasienter som ikke går på sosialkontoret / NAV selv om de sulter. De som jobber der forstår ofte ikke ydmykelsens dynamikk.»

Forteller Varvin videre.  Burde ikke dette trekkes fra på innvandrerregnskapet? Hadde det ikke vært en god idé å tilføye en egen post for «ydmykelsens dynamikk» under fradrag?

Og én ting til før jeg fortsetter hverdagen min med litt jobbing og ellers andre gjøremål – i fullstendig trygghet. FrP snakker stadig vekk om integrering og alt som må til for at dette skal skje. De avslutter alltid med: «Integrering er til syvende og sist ens eget ansvar.» Jeg og synes også det er deilig å ramse opp alt som må gjøres for så å rette pekefingeren mot mannen og forvente at han skal få sin finger ut. Delegering kalles det. Andre igjen vil kanskje påstå det er ansvarsfraskrivelse.

Når det gjelder ansvar i forhold til integrering, peker forøvrig Varvin på noe vesentlig:

«Det er viktig at flyktninger føler at de blir trodd og at deres identitet blir bekreftet og anerkjent. Dette viser flere studier. Anerkjennelse er en forutsetning for at man skal kunne integrere seg i et nytt samfunn.»

Dårlig behandling og manglende anerkjennelse gjør altså vondt bare verre.

Ulovlig redd

Bare én gang mitt liv har jeg vært virkelig redd. Så redd at jeg kjente at nå står jeg i fare for å miste alt. Ingenting kommer noensinne til å kunne bli godt igjen. Tiden stod stille de fem minuttene det varte. Jeg stivnet og kulden fryste seg fast. Ble så redd at frykten var i ferd med å paralysere meg, men adrenalinet som skylte gjennom kroppen ga meg en styrke og klarhet jeg aldri før hadde kjent.

Vi er på flyplassen i Brussel for å hente lillebror som kommer på visitt fra gamlelandet. Minstejenta, som bare er noen måneder gammel, sover i bæresele på magen. Når hun våkner, skal hun hilse på onkel for første gang. Junior er blitt større siden sist sommer, og har fortsatt friske minner fra fotballspilling med en onkel han har litt problemer med å uttale navnet til. De to venter sammen ved bordet i kafeen, mens jeg og jentungen stiller oss i kø for å hente noe drikke før vi skal legge av gårde i hundre og noe på motorveien for å komme oss hjem.

Da jeg balanserer meg tilbake til bordet er det like før vekten av overlesset brett og baby på magen gjør at jeg tipper fremover. Men, lillebroren min sitter alene.

”Hvor er gutten?”

Lurer jeg veldig.

”Er han ikke sammen med deg?”

Lurer onkel lillebror.

Nei. Det er han ikke. Jeg snur meg mot sideutgangen og ser ikke annet enn et hav av mennesker som står og venter. Et hav. En maurtue av mennesker så langt øyet kan se. Dører ut mot trafikkert vei. Jeg ser ikke gutten min noe sted.  Han er bare tre år, har så vidt lært seg å snakke og vil ikke kunne forklare seg for noen. Det er prisen han betaler for flerspråklighet. Men det han ikke har fått med seg av ord, tar han igjen med beina. Han springer veldig fort. Og jeg vet han kan ha kommet langt på de minuttene han har vært borte. Om ingen har stoppet ham på veien…

Jeg kjenner jeg dør. Men adrenalinet sparker meg av gårde og jeg finner en vaktmann som hjelper meg å lete. Han ser fortvilet ut. Vi vet begge hva vi tenker. Flere kommer til for å hjelpe og det hele foregår i en evighet av noen få minutter. Hele tiden sitter redselen i. Redselen for at noe har hendt gutten min. Redselen for at han er redd. Jeg vet at jeg er i stand til å gjøre hva som helst, hva som helst, for å skjerme barna mine fra ondskap og elendighet.

Så ser jeg. Langt der borte i en korridor kommer han hånd i hånd med en annen vaktmann. Tårene renner stritt og da blikkene våre møtes, begynner jeg å leve igjen. Det hele stod på i mindre enn fem minutter. I knappe fem minutter gjennomgikk jeg mitt livs mareritt. De verste minuttene i hele mitt liv.  Aldri har jeg vært så redd, og jeg håper jeg aldri skal måtte komme til å være så redd igjen.

Noen minutters ren kaldredsel er et privilegium skjønner jeg etter endelig å ha lest ferdig Maria Amelies bok ”Ulovlig norsk.” Det var ikke det at den tok lang tid å lese. Neida. Jeg leste den fort nok når jeg endelig fikk begynt. Jeg bare utsatte og skaffe den, utsatte og lese den, fordi jeg selvsagt skjønte at det ikke kom til å være noe glad lesning. Dette er en sann historie.

Hun beskriver et liv på flukt. Et parallelt univers av mennesker som er født uten de riktige papirene. Som på grunn av dette ikke har krav på beskyttelse når overmakten har ondsinnede hensikter. Hun forteller om foreldre som velger papirløshet til fordel for å sendes tilbake dit de kommer fra. For der de kommer fra, er de redde. Redde for sikkerheten til datteren sin. Redde for at hun skal kidnappes og bli utsatt for grusomheter. Det er ikke snakk om fem minutters redsel på en flyplass med lykkelig slutt. Redselen er kontinuerlig. Derfor flykter de. Og nekter å dra tilbake.

Det hadde jeg og gjort dersom livet til barna mine var truet.

Jeg anbefaler deg selvsagt å lese denne boken dersom du ennå ikke har gjort det. Det er en uhyre viktig bok. Den gir sårt tiltrengte nyanser i debatten rundt asylpolitikk. Og innblikk i et liv man kanskje helst ikke vil høre noe om fordi det er ubehagelig. Den gir ansikt til mennesker som tyr til det meste for å slippe og reise tilbake dit de kommer fra. Mot slutten sier hun:

Jeg husker også at da jeg var liten, forsto jeg ikke hva jeg hadde, og hvor hardt faren min hadde jobbet for å oppnå det. Jeg fikk ting for lett, for enkelt og trodde ikke at jeg måtte kjempe for å ha det bra i livet. Jeg levde inni min egen boble, og hvis noe da hadde sagt til meg at jeg skulle leve på et asylmottak og snakke et fremmed språk i et rart, fjernt land, eller at moren og jeg ville vaske i mange år for å få råd til en utdannelse og et liv, ville jeg ledd av denne personen, ledd rått og lenge.

På den tiden kjente jeg en viss undring, jeg forsto ikke hvem asylsøkerne i nabolaget i Kaukasus var, jeg forsto bare at de var vesener som rømte fra krig og ødeleggelser og bodde i nærheten av huset vårt. Jeg forsto ikke at de hadde mistet et hjem, jeg forsto ikke hvordan det føltes å miste alt man hadde. Jeg forsto ikke hvorfor pappa og mamma hjalp dem med jobb og andre ting. Jeg trodde at livet mitt skulle være trygt, godt og fint for alltid.

Mens jeg skrev denne boken, forsto jeg at denne historien ikke bare handlet om meg, en asylsøkerjente som kom til Norge, ble illegal innvandrer og hadde mye flaks. Det ble en historie om perspektiver som utvidet horisonter slik at man kom til nye land. Det ble en historie om at man kan være på toppen av alt og alle, men det er likevel så lett å falle ned (s. 216 – 217).”


Andre relevante bloggposter:

There is something about Maria Amelie

Dagens aprilspøk

Eller aprilfisk (poisson d’avril) som det visstnok egentlig heter (poisson = fisk, avril = april) da skikken sies å stamme fra Frankrikes overgang til gregoriansk kalender hvor årets første dag ble flyttet fra vårjevndøgn til 1. januar. De som fortsatt brukte den gamle kalenderen ble offer for lureri og fikk kallenavnet aprilfisk på denne dagen.

Så altså. Dagens lureri må uansett være denne:

”Vi ser at veldig mange trenger flere timer enn 300 timer for å komme opp på et akseptabelt nivå, sier barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken i en pressemelding til utdanningsnytt.no”

Tenker jeg for meg selv der jeg blar gjennom Utrop.no på nett. Trehunder timer er ikke akkurat noe å slå på stortromma for, er det vel? De fremmedspråklige har selvsagt allerede mer enn det dersom de skal kunne finne ut av sitt nye lands gjøren og laden og ikke minst bruke det i jobbsammenheng slik at de skal kunne fungere som samfunnsnyttige borgere på et tidligst mulig tidspunkt?

Og selvsagt har de obligatoriske prøver for å ha noe å strekke seg mot og noe å kunne slå i bordet med når de skal ut i samfunnet og vise hva de er gode for, ettersom stakkato talemåter ikke alltid vitner om de helt store språkkunnskapene eller gjør at potensiell fremtidig arbeidsgiver tar dem på alvor. Tvert imot.  De må da kunne skilte med noe som ikke bare bekrefter tilstedeværelse, men som faktisk viser hvor i sjiktet de ligger språkmessig? Selvsagt har de det, vi lever tross alt i 2011.

Audun Lysbakken altså. Moroklumpen.

Etter et raskt regnestykke, finner jeg ut at jeg selv ligger på omtrent fem hundre timer og uttalige eksamensbevis hittil. I mine fem hundre timer ligger det:

30 timer mens jeg ennå bodde i England, privat fra en fransk kollega

30 timer kveldskurs med en gang jeg kom til Brussel

120 timer fordelt på språkkurs hver lørdag formiddag over ett helt år

80 timer kurs per telefon i arbeidstiden sponset av sjenerøs arbeidsgiver (IBM) til tross for at jeg kun trengte engelsk for å utføre jobben min

— Etter to år med diverse språkkurs i Europas hovedstad flytter vi til fransktalende del av landet hvor engelskunnskapen ikke ligger på sammen nivå. Derfor går vi over fra å snakke engelsk i hjemmet til kun fransk slik at jeg kan få fart på læringen. Deretter med varierende mellomrom alt ettersom barna kommer til verden og jeg har anledning til å videreutvikle språket:

140 timer kurs over tre måneder

70 timer kurs over tre måneder

Korrespondansekurs med lærer kontakt per Skype (1/2 time per uke, til sammen 6 timer)

I tillegg til disse tørre tallene, er det betimelig å tilføye at jeg har samme alfabet som det språket jeg lærer, kan lese og skrive og har full skolegang og vel så det i ryggen pluss ingen nevneverdige traumatiske opplevelser bak meg forut for emigrering. For ikke å glemme de to årene med fransk C-språk jeg hadde den gang det fortsatt het gymnas, altså lenge siden. Men til tross for at de små grå har hatt mye å bryne seg på siden den gang, er jo uansett et visst grunnlag allerede lagt.  I tillegg er mannen min tolk og talsmann i de situasjonene jeg ikke behersker, som det blir færre og færre av. Heldigvis må jeg si, etter alle de timene jeg skjønner jeg har holdt på med verbøyinger og glossepugging.

Men så ser jeg på datoen på avisinnlegget. Det er datert i går. Ingen aprilspøk fra verken Audun Lysbakken eller Utrop sin side altså. Ved nærmere ettersyn finner jeg at:

”50 av disse timene skal være samfunnskunnskap formidlet på innvandrerens morsmål eller på et annet språk som personen forstår.”

Altså to hundre og femti timer norskopplæring har personer mellom 16 – 67 år med asylstatus, overføringsflyktninger, personer på opphold med humanitært grunnlag, personer med kollektiv beskyttelse etc. hatt rett og plikt til siden loven kom på plass 1. september 2005 (http://bit.ly/g4a7he).

Det er heldigvis ikke en aprilspøk at de tre hundre timene blir økt til seks hundre. For de ser nemlig at veldig mange trenger flere timer, Audun Lysbakken og kollegaene hans. Og ettersom de ikke forstod det allerede i 2005 har de tydeligvis ikke selv forsøkt å lære seg fremmedspråk de skal bruke til å virkelig orientere seg i fremmedland og jobbsammenheng. Sånn rent bortsett fra engelsk som man har lært siden man begynte i barneskolen. Kanskje med et helt annet alfabet for eksempel.

Men til tross for at de mest sannsynlig ikke har opplevd dette på kroppen selv, burde det ikke komme som noen overraskelse at tre hundre timer uten obligatorisk prøving er så altfor lite.

Anbefalt lesning om hverdagshelt

Jeg blir så glad når jeg kan lese noe godt og positivt i avisen. Historien om bergenseren Kåre Bakken (72) som står på trykk i Aftenposten i dag hører til i denne kategorien. En mann som bryr seg når han opplever at mennesker blir urettferdig behandlet.

Du kan lese den her.

God søndag fra regntunge Belgia.

There is something about Maria Amelie

Pen, smart, hvit kvinne vekker følelser. Hvorfor bare Maria Amelie? Hvorfor fikk ikke Fathia Ahmed Omar og hennes sønn Munir like stor oppmerksomhet da de ble kastet ut av landet for ett år siden? Spør Wasim Zahid i sitt innlegg i Aftenposten blogg i dag.

Jeg vet ikke om det er dette som gjør at engasjementet koker i hjemlandet akkurat nå. For mitt vedkommende dreier det seg veldig lite om akkurat det. Joda, hun har gjort det beste utav situasjonen. Hun er tydelig ingen dum dame. Og hun har noen smilende øyne som går rett i hjertet på en. Men det er ikke det. Hun kunne vært stygg som draugen selv, men det ville ikke utgjort noen forskjell for meg.

Jeg er privilegert. Mine papirer er velkomne omtrent hvor det måtte være. Jeg kan reise hvor jeg vil, og tar det som en selvfølge. Ingen mistenker meg skumle hensikter når de ser passet mitt. Og det møter jeg med et skuldertrekk. Jeg er godt vant, og vet ikke om noe annet. Fordi jeg er født innenfor de riktige landegrensene. Når jeg forteller hvor jeg kommer fra, nikker folk rundt meg anerkjennende. ”Det er bra folk det, nordmenn.” Var det én som sa en gang.

Hvor mange papirløse som befinner seg rundt om i det ganske land vites ikke eksakt. Naturlig nok. De er jo uten papirer. Usynlige. Uten ansikt. Stemmeløse. En tilstand og tilværelse vi vet lite om. Som et parallelt univers, beskriver Maria Amelia det. Og det er nettopp dette at hun forteller historien sin som nok utgjør den store forskjellen oppmerksomhetsmessig. Gjennom hennes bok kan vi bedre forstå den uholdbare situasjonen til alle de andre som befinner seg i lignende omstendigheter.

Jeg har ikke lest boken. Unnskyldningen min så langt er at jeg skal kjøpe den neste gang jeg er i gamlelandet. Men sånn innerst inne vet jeg ikke om jeg egentlig har lyst. Jeg vet ikke om jeg egentlig vil vite. Utvidet innsikt kan føre til økt ubehag, ikke sant? Sist jeg fikk et bittelite innblikk i papirløse menneskers gjøren og laden, var da jeg så filmen ”Welcome”. Den rystet meg så langt i det innerste indre at jeg hverken kan eller vil beskrive det med ord. Se den selv om du ikke har gjort det allerede, så skjønner du hva jeg mener.

Neida. Man kan ikke ta alle verdens sorger på sine skuldre. Dessverre så er realiteten slik at noen av oss er privilegerte papirmessig sett. Mens andre igjen, som søker et bedre liv for seg og sine men mangler korrekt stempel, ikke skal kunne ha denne retten. Shit happens. Tough luck. Og så videre.