Kategoriarkiv: «Barn av regnbuen»

That’s beautiful

Sier min skotske venninne. Det er tidlig morgenstund og vi står og hutrer foran skolen etter levering av våre respektive  små. Jeg har allerede skjønt i over en uke nå, at det å rydde vekk alle remedier mot kulde og vinter ikke bare var forhastet, der jeg for én måned siden lot meg rive med av premature sommertemperaturer og pakket bort tykke klær, nei det var ikke bare forhastet, det var optimisme i ekstrem forstand. Men den type ekstremisme kan vi vel egentlig bare kimse av.

Mens jeg står der og skjelver i tynn genser og småsko, forteller jeg altså venninnen min om hva minst 40 000 av tidligere landsmenn bedrev tiden med omkring lunsjtid i går. Hun lurer på hvorfor hun ikke hørte noe om det på BBC radio som hun stort sett hadde gående hele tiden og hvor selve rettsaken ble nevnt flere ganger. Og jeg mener å ha fått med meg at internasjonale medier har vært interesserte i dette arrangementet, men lurer på om kanskje denne sangen gjør seg best på bilde for folk som ikke deler samme språk?

Jeg har litt behov for å snakke om dette nå, kjenner jeg. Jeg som gikk over fra å være en sånn som distanserte seg til alt hele den første uka, fordi jeg ikke vil gi han noe oppmerksomhet og fordi det ikke har vært noe vanskelig å distansere seg her nede med nye landsmenn som er mest opptatt av politisk valg i nabolandet, til bli en sånn som nå leser alt jeg kommer over. Så til de grader at det har gått ut over både skriving og husarbeid. Men hittil er det bare en person som har henvendt seg til meg om akkurat dette, og det var i den første uka hvorpå jeg svarte kontant at jeg nei, jeg følger ikke med på slikt et mediesirkus. Og det var i hvert fall ikke noe jeg skulle blogge om.

Men nå gjør jeg altså det. Og det jeg har behov for å snakke om, er at vedkommende umulig kan være utilregnelig. Jeg registrerer med lettelse at det er flere og flere tilsvarende stemmer som kommer til i den offentlige debatten, for i en periode må jeg innrømme at jeg syntes forsøkene på latterliggjøring og mistenkeliggjøring var ubehagelige. For hvordan kan man mistenkeliggjøre motivene her? Vi vet jo hva han har gjort, det er sant, og han innrømmer det selv. I grotesk detalj. Alt han har foretatt seg de siste årene, hvert minst steg, har vært med tanke på den forestående terroraksjonen. Til og med munnbindet han brukte mot bakterier. Det var ikke på grunn av en sykelig redsel mot bakterier, men fordi han ikke hadde tid til å bli syk. Og ikke fordi han er mentalt syk.

Tankene hans om hvordan Europa kommer til å se ut dersom han og hans meningsfeller ikke hjelper oss inn på den rette sti, kan muligens karakteriseres som syke og latterlige, men foruroligende mange rundt omkring i det ganske Europa deler nettopp disse tankene akkurat nå. Og her er det neste momentet jeg har behov for å snakke om som jeg også føler har blitt avfeid litt for lettvint. Hvem er disse menneskene i nettverket hans? Og hvordan kan det betviles at han har hatt møter med noen av betydning i utlandet? Jeg går utifra at dette etterforskes av folk som ikke nødvendigvis snakker så mye om jobben sin, men jeg skulle ønsket at det ble presset på litt ekstra i rettsaken når det gjelder akkurat dette. For vi vet hva han har gjort, han har tilstått. Det vi virkelig trenger å vite, er om det er flere i hans kaliber der ute. Sånne som ikke bare snakker, men som gjør.

Så ja, fra å være ei som ikke skulle følge med i det hele tatt, sitter jeg altså her i går sånn rundt lunsj og lar tårene renne fritt. Ikke fordi jeg hadde tilgang på noen direktesending fra Youngstorget, nei for det ble det for mange tekniske feil til. Men jeg satt og fulgte med på twitterstrømmen mens jeg spilte et gammelt youtube-opptak på PC-en med en litt yngre utgave av Lillebjørn Nilsen, og det var nok til å la det velte ut. Innimellom kom det noen kyniske tweets, som gjorde at jeg måtte spørre meg selv litt hva det var jeg egentlig drev på med her oppe på skriveloftet mitt, hva har egentlig jeg å gråte over som ikke var der og ikke kjenner noen, og er det ikke egentlig bare litt sånn teit å la seg rive med sånn egentlig. Greit nok at ingen ser meg her jeg sitter, men det får jo være litt måte på. Og hele arrangementet, ja, var ikke det bare litt sånn småteit, er jeg ikke egentlig litt enig i de negative meldingene som kommer og går i strømmen? Er det noe vits i dette liksom?

Så fikk jeg endelig se opptak. Og nei, det var ikke flaut. Det var ikke kleint. Det var i hvert fall ikke teit. Det var flott. Kanskje til og med litt forløsende. Og Harald Føsker, som vitnet i går, oppsummerer det så fint der han i regnværet står utenfor Tinghuset og hørte på mens titusener synger «Barn av regnbuen»:

«Vakkert. Det er selvfølgelig veldig godt for alle som har opplevde det vi har opplevd. Ofrene og pårørende er en ting, men alle er rammet av dette. Hele Norge er rammet av dette. Det er helt nydelig. Å markere på en sånn måte …«