Category Archives: flerkulturell

Tre gode integreringsnyheter på en gang, det går såvisst an!

unomaha.edu

unomaha.edu

Startet som vaskehjelp, endte som butikksjef

I 2008 flyktet Ahmed Saleem (33) fra krigstilstander i Irak. Fem år senere er han en av Reitangruppens aller beste kjøpmenn.

Gode resultater for integrering i Grimstad

I Grimstad har hele 76% av flyktningene som har avsluttet introduksjonsprogrammet i 2012, gått direkte over i arbeid eller utdanning.

Samira hjelper innvandrerkvinner å blomstre

Først fikk Musawi Samira selv hjelp til å komme seg ut av hjemmet og finne sin plass i det norske samfunnet. Nå er hun hektet på å gjøre det samme for andre.

Når det gjelder min egen integrering, skjer det stadig vekk små ting som gjør at jeg føler meg mer og mer hjemme i dette landet. Neste uke skal jeg fortelle litt om hvilken rolle dette tårnet spiller når det gjelder akkurat det:

Bildet er lånt privat av noen veldig snille mennesker

Bildet er lånt privat av noen veldig snille mennesker

Riktig god helg!

Kronikkanbefaling: Furuset – verdens vanligste sted

«Jeg liker å tro at det var rom for oss alle der. Enten man var norske eller utenlandske, lyse, mørke eller kinderegg, skriver forfatter Linn Strømsborg i forbindelse med dokumentarserien «Dalen vår».»

Linn Strømsborg, som debuterte med romanen «Roskilde», har nylig gitt ut sin andre roman «Furuset».

«Og jeg møtte opp på Hartvig Nissens skole på Frogner til en klasse med bare norske elever. Det var først da jeg begynte på videregående at jeg skjønte at det å komme fra Furuset var noe folk reagerte på. Det var mange som aldri hadde vært i Groruddalen i Oslo som likevel hadde helt klart for seg hvordan det var der.»

Du kan lese artikkelen i sin helhet på NRK Ytring.

Innvandrerkvinne anbefaler bok hun ikke har lest

(Foto: CappelenDamm)

Her har jeg tenkt å gjøre noe  så uhørt som og komme med en bokanbefaling uten selv å ha lest boka. Men dette fordi jeg ikke har muligheten til å kjøpe den før neste gang jeg skal til Norge, og jeg håper at noen av dere (helst alle selvsagt, og flere til!) kan spre det gode budskap og helst til og med lese den selv før den tid:

«Muhammad Anwar Soofi kom til Norge i 1974 som arbeidsimmigrant fra Pakistan. I den nyutkomne biografien om ham retter han skytset både mot sin egen generasjon, norske politikere og media … Han mener media er et hinder for økt mangfold og bredere forståelse.«

(http://www.utrop.no/Nyheter/Kulturnytt/23962).

Høres ikke dette uhyre interessant ut, så vet ikke jeg! Men nå er jeg kanskje også spesielt interessert da …

Ha en fin kveld!

Fremmedspråk og fine mennesker

Det er lettere å lære språk dersom man kan lære det via fine mennesker. Det er helt sikkert. Jeg har blant annet mannen min, og Bibbi Bas har blant annet Kjersti Vasli:

Flyktningkvinne imponerer

Det er ingen sensasjon i det at noen lykkes der andre feiler

Jeg hadde aldri hørt om Bjerke videregående i Oslo inntil for et par  uker siden da det ble kjent at skolen har delt inn noen klasser etter etnisk bakgrunn. Min umiddelbare reaksjon var å skulle skrive et flammende blogginnlegg med indignerte argumenter og avsky for denne praksisen. Jeg så for meg apartheid tendenser i gamlelandet, og skjemtes over det jeg kommer fra. Det har vært mye debatt og skriverier, de fleste hadde samme umiddelbare reaksjon som meg. I ettertid har de som har vært ansvarlige, lagt seg så flate at man ser at de angrer.

Men hva hjelper avsky og indignasjon når realiteten er at skolen forsøkte, om enn på en temmelig klossete måte, å hindre elevflukt? Jeg har ikke satt meg godt nok inn i saken til å vite hvor reell denne frykten eventuelt er. Men når jeg leser mellom linjene, ser jeg en skole som har vært fortvilet. Jeg kjenner jeg selv blir ganske fortvilet, og lurer på hvor utbredt denne fortvilelsen er over det ganske land.

Nieser som går på skole sør i gamlelandet, beroliger den gamle tanta si med at på deres skole er det ikke sånn. Der har de noe de kaller «verdensklasse,» hvor de elevene som ikke har nok norskkunnskaper  blir plassert frem til de mestrer språket tilstrekkelig til å få noe utav vanlig undervisning. Det varmer tantehjertet å høre slikt.

Og. Ikke lenge etterpå kommer det nok et lyspunkt. Et eksempel til ekstrem etterfølgelse. Malakoff videregående i Moss. En annen skole jeg aldri hadde hørt om før jeg leste følgende på morsmal.org:

«Dronning Sonjas skoleprisen tildeles en skole som har utmerket seg ved å praktisere likeverd og inkludering på en fullverdig måte. Dronningen tok initiativet til skoleprisen i 2005. Malakoff får prisen for 2011 for å ha «utviklet et omfattende opplærings- og støtteprogram for en mangfoldig ungdomsgruppe». Skolen har 1000 elever med 33 ulike morsmål. Rundt 175 er ansatt ved skolen. Videre heter det i juryens begrunnelse: «Skolen legger stor vekt på at den enkelte ungdom blir ivaretatt ut fra sine forutsetninger… Innsatsen for å gi unge mennesker med en mangfoldig flerkulturell bakgrunn god fremtid, preger hele skolens arbeidsprogram.» I 2009 vant Malakoff Ungdommens Fredspris for Oslo-Gøteborgregionen. Skolen har fokus på formidling av gode verdier, positive holdninger og at elevene skal lære å respektere hverandre og seg selv. Videre har Malakoff miljøtiltak med egne miljøkråker og forebyggende tiltak mos rus, mobbing og vold. Skolen driver et systematisk arbeid mot fravær og frafall, gjennom blant annet egne nettverksprosjekt.»

Dessuten:

«Malakoff videregående skole ble hardt rammet etter terroranslagene 22. juli. Elleve av skolens elever var på Utøya og en av elevene omkom.»

Og er det noe som ryster meg, så er det at det bare er Bjerke som får så stor oppmerksomhet i media. Etter et raskt søk på VG, Dagbladet og Aftenposten sine nettsider, konstaterer jeg at skolepris til Malakoff  ikke er nevnt med ett eneste ord. Korriger meg veldig gjerne dersom jeg har bedrevet feilsøk. Det eneste jeg kan finne, er noe om en voldsepisode på skolen omtalt i 2006. Vold selger. Frykt selger. Det er ingen sensasjon i det at noen lykkes der andre feiler.

«Det å gå foran som et godt eksempel, er ikke den viktigste tingen når det gjelder å påvirke andre. Det er den eneste tingen.» (Albert Schweitser)

Hår i suppa

Det er tre måneder og altfor lenge siden sist. Jeg gruer meg til kjeft som jeg vet jeg fortjener. Marcello står klar med saks og rister oppgitt på hodet, og proklamerer at det er et under at jeg fortsatt er gift mens han gestikulerer dramatisk som bare italienere kan. Jeg vet han har rett, og beskjemmelsen står skrevet med store bokstaver over hele meg der jeg stirrer i bakken og venter på at det berømte hullet skal sluke meg rått. Misbilligende drar han i de tørre, gule fjonene og lurer på om jeg har eksperimentert med hjemmelaget hårfarge på badet. Med lyset avslått. Og det er ikke fordi jeg er gift jeg trenger å drite i hvordan jeg ser ut, ikke sant?! Og så videre.

Nei da. Det har han rett i. Og ettersom gårsdagen var dagen for mannen og mitt sitt tiårs jubileum som skal feires med brask og bram lørdag på kino og restaurant (vi er hverken kravstore eller bortskjemte på alenetid skjønner du), er det betimelig å få orden på kråkereiret dersom jeg vil fortsette å være gift de neste ti årene for eksempel.

“Men du!? Var ikke du i Norge da…?!”

“Jo.” Svarer jeg. Det er unødvendig å fullføre setningen. I gamlelandet skjer det aldri noe som lager de store overskriftene i mitt nye land. Dessverre måtte det denne sommeren til for å gjøre nettopp det.

“Alt vel med familie og slikt?” Lurer han. Og jeg bekrefter at ingen av mine nærmeste var direkte berørt.

“Men dere har mange immigranter der borte, har dere ikke!? Du vet, folk begynner å få nok av slikt…” Fortsetter han, og jeg kjenner jeg ikke har lyst til å høre det jeg tenker kommer, og før jeg rekker å tenke meg om eller filtrere ordene jeg kjenner presse seg frem, avbryter jeg og kaster meg ut i en tirade jeg ikke klarer å stoppe før jeg har fått sagt alt jeg har på hjertet. Og alt jeg har hatt på hjertet siden den famøse dagen i juli:

“Allez, Marcello! Hør på meg nå, og svar meg på følgende: Hva skjer når stormaktene bestemmer seg for å slippe bomber og granater i øst og i vest, over såkalte despoter og fandens oldemødre og jeg vet ikke hva lenger, hva skal de stakkars menneskene foreta seg som er så heldige at de overlever?! Synes du de skal bli, og tålmodig vente på at det blir deres tur!? Bo på gaten fordi huset deres er ikke eksisterer mer for eksempel, nei, for det har bombene sprengt i stykker, og dessuten, skal de kanskje leve på luft og kjærlighet!? Hadde du blitt i landet ditt under slike forhold?! Nei! Ikke jeg heller, skal jeg si deg. Jeg hadde fått med meg alle menneskene mine og flyktet til trygghet. Kall meg naiv og født i går, men jeg er for i svarte skitlei, bordel de merde, av at de som er skyldige i disse såkalte fredsskapende operasjonene slipper unna med fredspriser og klapp på skuldra i gutteklubben kjekk og grei, mens den uskyldige part, menneskene som er drevet fra landet sitt på grunn av krig og elendighet, er dømt til et liv i flukt hvor de landene de kommer til ikke vil ha dem. De skal behandles som pariaer og det mennesket de en gang var i førkrigstid, teller ikke lenger. Ja, de hadde det kanskje ille under den eller den despoten, men jeg vet ikke jeg om et liv på flukt og det å være et menneske med stempelet flyktning, asylsøker, innvandrer et cetera er så fantastisk mye bedre, tror du?! Joda, i mange tilfeller er det kanskje det. Jeg vet ikke, for jeg har aldri vært i deres sko og jeg regner med at de individuelle forskjellene er store. Men noen dans på roser kan det uansett ikke være. Jeg leste i våres at gamlelandet mitt hadde bestemt seg for å ta imot 85 kvoteflyktninger fra Libya. De øvrige som skulle måtte finne på å komme etter de 85, skulle behandles som vanlige asylsøkere. Det vil si at dersom du er så uheldig å være nummer 86, kan du risikere å ende opp som en klandestin. Tant pis. Synd, trist, leit. Å ja, forresten, det hører til historien at gamlelandet mitt har sluppet minst 500 bomber over dette landet, og at i hvert fall 500.000 mennesker allerede er drevet på flukt derifra. Du kan jo selv regne ut rettferdigheten i dette her.”

Det er umulig å stoppe. Jeg vet ikke hvor alle ordene kommer fra, men de bare spruter ut. På fransk. Jeg trekker pusten og tørker fråde. Og er ikke ferdig riktig ennå:

“Og vet du!? I dette femtenhundre siders dokumentet til denne ignorante éspece de sale connard de merde, så er Belgia nevnt som et av versting landene!? Og hvorfor det?! Jo fordi det formodentlig er indoktrinert av multikulturalisme – hva nå enn det skulle måtte bety!? – og at i Brussel er visstnok det mest populære navnet Mohammed. Og hvorfor, lurer jeg da, hvorfor er det så mange immigranter i dette landet mon tro?! Min svigerfar, som altså kommer fra Marokko, sleit seg omtrent halvt i hjel nede i bekmørke kullgruver i mange år før disse ble stengt. Han og mange, mange flere immigranter med ham, bidro til rikdommen i Vallonia, og gjorde den jobben de innfødte var for fine til uten at han nødvendigvis fikk delta på festen av den grunn. Bien sûr que non! De ble behandlet som et hår i suppa, intet mer, intet mindre. For etter alle disse årene i kullgruva, skulle han ta med seg den etablerte familien sin med kone og seks barn tilbake til hjemlandet sitt når gruvedrifta ble nedlagt?! Jada, når han har gjort ferdig drittjobben, kan han ba seg tilbake dit han kommer fra, for nå trengs han ikke mer… Så ikke kom og snakk til meg om at folk er leie immigranter og deres gjøren og laden. Til syvende og sist er vi alle mennesker som kun vil det beste for oss selv og våre egne, og vi lever ikke i en verden som bare er svart og hvit, gjør vi vel?! Jeg gleder meg til tiden vi lever i blir mer opplyst og nyansene får lov til å komme frem. Bon sang! Men det er selvsagt ikke de historiene som selger i reality serienes tidsalder, er det!?”

Den vanligvis så taleføre Marcello er stum. Assistenten mister snart hårfargemiksen i gulvet. Selv har jeg fått sagt mitt. Det meste, i hvert fall for i dag.

Sånne som oss

Jeg hakker meg frem på tastaturet, for dette er en bloggpost jeg egentlig ikke har lyst til å skrive.

Det er litt over én uke siden nå. Og hver dag siden har jeg tenkt at nå, nå må jeg skrive noe. Få det ut og ned på papiret. Opplevelser, tanker, følelser, alt. Det skulle jo vært nok å ta av, for en skriveglad som meg. Og noe fikk jeg da skrevet, lagt ut på blogg for så å ta det tilbake igjen etter en halv dag. Det har ikke skjedd før.

Alt er snudd på hodet. Og jeg blir bare mer og mer svimmel.

Da det skjedde, var jeg på vei for å spise lukket valnøtt på konditori. Da jeg fikk greie på at det hadde vært bombeattentat i hovedstaden, var jeg god og mett på den perfekte kake det ikke fins maken til i mitt nye land. Kakenytelsens etterdønninger fikk raske ben å gå på. Jeg ble kvalm og fikk et  akutt behov for å gjemme meg.

Hvorfor det? Jo, fordi jeg tenkte det folk flest tenkte de første timene. Og fordi mannen min har såkalt kulturell tilhørighet med de som har blitt kjent for å bombe uskyldige mennesker.

Jeg husker godt sommeren 2006. De var første gang jeg var i gamlelandet med førstefødte. Junior hadde sjarmert både nabolag og slekt i et par uker allerede, da pappaen skulle komme å være sammen med oss siste uken av norgestur. Jeg er spent på Juniors reaksjoner der vi står og venter på flyplassen, og gleder meg til å se mannen igjen etter den lille pausen. Men gjensynsgleden blir ikke så veldig stor sånn med en gang.

«Hvorfor bestilte du flybillett akkurat i dag? I dag av alle dager?!»

Han er ikke glad for å se meg. Stum av innestengt gjensynsglede og en snikende følelsen av urettferdig behandling, begynte det likevel men sikkert å demre. For nøyaktig ett år siden ble London bombet, og det skulle blant annet mannen min få betale for. Han er jo araber, og utseendet levner ingen tvil om akkurat det. Så klart blir han utpekt på hvert eneste sjekkpunkt som én som de må ta en nærmere kikk på. Hadde jeg bestilt flybilletten hans en dag før eller en dag etter, ville det nok ha vært enklere å ikke bli sur på tur.

Jeg så det for meg. Begynte å grue meg til flyreisen om én uke. Begynte å forberede meg mentalt på alle blikkene. Fiendtligheten. Leste på twitter om mennesker som ble trakassert på gaten på grunn av opprinnelsen sin, og den gode, gamle steinen i magen fikk fritt leide.

Men så. Så var det ikke det vi alle gikk rundt å trodde. Kvalmen blir umiddelbart avløst av lettelse. En lettelse jeg tror jeg kan kalle ubeskrivelig. Så fikk vi greie på hvem som egentlig stod bak. Lettelsen blir til vantro. Og hva han står for. Vantro blir til kvalme. Igjen.

For de unge og heltemodige menneskene som stod i skuddlinjen den dagen, gjorde det nettopp på grunn av sånne som oss. De ble angrepet på en idyllisk øy hvor de skule få utløp for sitt politiske engasjement, på grunn av de verdiene de trodde på. Barn. Unge. Mødre. Fedre. De skulle måtte dø fordi de ikke ser noe unaturlig i flerkulturelle familier. Sånne som oss.

Jeg håper han er et engangstilfelle. Jeg velger å tro at de som føler seg hjemme i hans verdisyn, er så altfor få. Jeg tenker at folk flest har fått seg en oppvåkning. Jeg stolt over å komme fra et land som snakker kjærlighet i en sådan stund. Og sånn sett døde ikke disse flotte menneskene forgjeves.