Kategoriarkiv: fordommer

Fremskritt

fremskritt

tripadvisor.com

I forrige uke levde jeg i en boble. Dagene bestod i å stort sett gjøre en av de tingene jeg liker aller best: Lese, lese og lese enda litt til. Ikke til eksamen heldigvis, men romaner som har ligget og ventet i månedsvis på Kindelen på at eieren dens skulle reise på en ferie hvor hun skulle oppvartes fra morgen til kveld mens hun innimellom observerte barna (som plutselig har blitt store nok til å befinne seg i bassenget uten meg, o’ lykke!) der de plasket og skled på intrikate badesklier dagen lang. Det er utrolig hvor lenge de klarer å holde på med dette, i timevis faktisk, uten å få hele bassenget i vrangstrupen. Ektemannen er heldigvis en sånn som blir fem år igjen så fort han befinner seg i varmere strøk og stikker tåa uti et basseng, og har det minst like gøy som barna der han bryter alle reglene som brytes kan i samtlige sklier.

Med jevne mellomrom måtte jeg selvsagt reise meg opp fra den behagelige solsenga for å smøre ungene med faktor 50, noe de selvsagt ikke syntes noe om til tross for at jeg (med lett sammenbitte tenner) forsikret dem om at de nok kom til å takke meg en vakker dag for at mammaen deres er så plagsom til enhver tid. Ellers var det ikke andre forstyrrelser i lesningen enn den bugnende matbuffeten som til faste tider trofast sørget for at den overmette magen ble enda mettere. Og mens jeg spiste enda en dessert, lovte jeg meg selv dyrt og hellig at dekadent latskap og blasert fråtseri skulle erstattes med energisk måtehold og driftig innsatsvilje så fort jeg satte bena mine på belgisk jord igjen.

At jeg befant meg i et land som for bare noen måneder siden var åstedet for folkeopprør og omfattende demonstrasjoner mot regjeringen, klarte jeg ikke helt å ta innover meg der jeg lå og lurte på hva for slags godsaker jeg skulle spise til neste måltid. Egentlig er jeg jo iherdig motstander av den slags ferieturer, helst skulle jeg vel ha langet ut gjennom de norske viddene i allslags vær med tung sekk på ryggen og ankommet håndlaftet turisthytte overfylt av likesinnede med lommene fulle av rosiner og nøtter, men ektemannen nekter. Så alt dette, og mer til selvfølgelig, er hans skyld.

Vi koblet helt ut, bokstavelig talt, han og jeg, ettersom Wifi-en glimret med sitt fravær alle andre steder enn en bitteliten flekk i resepsjonsområdet. Det hører med til historien at mannen ikke var like entusiastisk over dette faktum som kona si (jeg foretrekker jo å stikke nesa i bøkenes verden og er det noe internett med all dens tiltrekningskraft har sørget for, så er det nettopp at jeg gjør dette mindre enn før), men det ga ham jo bare enda mer tid til å bli fem år igjen og leke masse med barna, slik at jeg kunne lese enda mer mens jeg iherdig forsøkte å overhøre Richard Claydermanns utrettelige pianotriller i bakgrunnen.

Ikke bare gjorde meg skyldig i dovenskap og overspising denne uka, men jeg lot meg lokke ut på vill galei i stereotypienes enkle men svært så underholdende verden. Glemt var fire år med indignert blogging om menneskeverd og toleranse uansett nasjonal tilhørighet der jeg mesket meg i båsplasseringer og såkalte uskyldige humoristiske kommentarer om fremmede mennesker rundt meg på bakgrunn av deres tilsynelatende kulturelle tilhørighet. Ja ha da. Ektemannen og jeg rottet oss sammen og klaget over de andres manglende høflighet og utpregete dårlig klessmak mens vi lo overbegeistret nedlatende. Jeg skjemtes såpass av meg selv i ettertid at jeg vurderte å vaske munnen grundig med såpe, men om ikke det ble gjort, så lovte jeg i hvert fall meg selv at jeg aldri skal gjøre det mer.

I de første dagene var det forresten deilig å slippe fransktalende trutmunner i hytt og pine til enhver tid, og det var befriende å snakke engelsk de få gangene jeg skulle ha behov for å snakke med noen andre enn de få utvalgte som befant seg i bobla mi. Men etter et par dager kjente jeg likevel at det var noe som manglet. Da jeg omsider traff på et belgisk ektepar med barn som var jevngamle med mine ved bassengkanten, ble jeg ekstra glad over å kunne konversere med noen utenom bobla mi som forstod litt hvor jeg kom fra, og mens barna våre plasket og sklei kjente jeg min egen trutmunn vokse seg større og større.

Og når kelneren samme kveld lurte på om jeg var norsk (og ikke russisk, til en velkommen forandring) og om jeg ville treffe andre norske som han visste om på samme hotell, så ble jeg plutselig travelt opptatt med å finne på dårlige unnskyldninger for å slippe akkurat det. Og mens jeg satt der og fornektet mitt eget folk, kjente jeg dessuten at jeg gledet meg til å tilbringe kvelden med belgierne og skyndet meg å spise ferdig slik at vi kunne gå og møte dem på avtalt sted.

Vanligvis ville jeg ikke gått glipp av sjansen til å kaste meg over både nordmenn og nordkvinner med rovdyrets utsultede glupskhet, og snakket hull i hodene deres på morsmålet mitt hele resten av oppholdet. De kan nok takk høyre makter for at de slapp akkurat det.

Vel, jeg kan ikke se annet enn at dette betyr at jeg har gjort solide fremskritt i integreringen min, sånn helt uten å merke det. Det har tatt meg ti år å komme hit, treg trønder som jeg er, og jeg får neppe Fremskrittspartiets medalje for min innsats på integreringsfronten. Men, når det er sagt, hvem ville vel egentlig fått den?

Undervurdert gebrokkenhet

gentlemansgazette.com

gentlemansgazette.com

«Jeg føler meg så dum når jeg bare står der og sier ingenting,» sa den fjorten år gamle niesen min oppgitt til meg mens vi ruslet nedover gågaten sist lørdag. Hun var på kjærkomment besøk fra gamlelandet, og hadde bare én dag igjen før hun skulle reise hjem til seg og sitt. Så mens ektemannen tok seg av barna slik at vi skulle få fred til voksenaktiviteter, viste jeg henne rundt i byen min for siste gang denne korte uka. På agendaen sto det shopping, kafelunsj og å lese bok i yndlingsparken vår. Den skal jeg forresten komme tilbake til i neste bloggpost.

«Jeg blir så frustrert av at jeg ikke skjønner noen ting,» fortsatte hun, «det er bare sååå slitsomt!»

«Tell me about it!» svarte jeg og kjente at faren for å få blod på tann var farlig nær, og at jeg måtte ta meg sammen for ikke umiddelbart å tømme alle årene i språkløshet over på den stakkars niesen min. Det kan fort bli hard kost for de fleste. Jeg nøyde meg med den korteste versjonen hvor jeg ba henne tenke etter hvordan den stakkars gamle tanta hennes må ha hatt det i hverdagen, i alle situasjoner, før hun mestret fremmedspråket sitt, og avslutter med en sånn «og tenk på de som flykter fra krig eller sult eller begge deler, hvordan de må ha det, kanskje de i tillegg er analfabeter – for tenk!?»

Puh. Det er neimen ikke bare bare. Og noen stående ovasjoner mens vi er i læringsprosessen, er det i hvert fall ikke å hente. Tvert imot:

Vi blir latterliggjort –

Vi blir dessuten sett på som mennesker det ikke er verdt å regne med:

Researchers consistently show that people with accents are judged as less intelligent, less competent, less educated, having poor English/language skills, and unpleasant to listen to.[19] [20] [21] [22][23] » (http://en.wikipedia.org/wiki/Accent_(sociolinguistics))

Og ja, tro det eller ei (!) diskriminert –

Speakers with certain accents often experience discrimination in housing and employment.[25][26] For example, speakers who have foreign or ethnic-minority accents are less likely to be called back by landlords and are more likely to be assigned by employers to lower status positions than those with standard accents.[27] In business settings, individuals with non-standard accents are more likely to be evaluated negatively.[28] Accent discrimination is also present in educational institutions. For example, non-native speaking graduate students, lecturers, and professors, across college campuses in the US have been targeted for being unintelligible because of accent.[29] (http://en.wikipedia.org/wiki/Accent_(sociolinguistics))

Det at niesen min følte seg dum når hun hverken kunne forstå eller bidra til samtalene, hører jo også med til opplevelsen. Ikke bare blir man sett på som mindre intelligent eller komisk mens man strever med å finne de rette ordene, plassere dem i riktig rekkefølge og utstyre dem med korrekte verbbøyninger, men man føler seg også dum og blir veldig frustrert. Og ja, veldig, veldig sliten.

For ikke lenge siden hadde vi et vennepar av ektemannen på middag. De hadde studert sammen med mannen min, og klaget over hvor lite de hadde sett til ham etter han flyttet tilbake fra England – som jo er ti år siden nå. Mannen min fant på alle mulige unnskyldninger for hvorfor det hadde vært slik, og forsøkte å forsvare seg så godt han kunne med at det hadde vært travelt å få barn, mye jobbing etc. Jeg kjente at jeg rødmet der jeg satt, for jeg visste jo hva den egentlige årsaken var, og at det ikke var ektemannens skyld, men min. Endelig er fransken min god nok til å kunne forklare, noe jeg også gjorde. At det var slitsomt å sitte en hel kveld uten å forstå samtalens gang og uten å kunne bidra med noe som helst fornuftig. Det var slitsomt å sitte der som et mehe og smile høflig fårete og le usikkert forsiktig med, selv om jeg ikke ante hva de andre lo av. Bare sitte der, og ikke være noe annet enn en som bare satt der.

En god venninne av meg møtte seg selv i døra nylig. Hun anser seg selv for å være rimelig tolerant og fordomsfri, men oppdaget til sin forskrekkelse at hun hadde gått glipp av en viktig kontakt i jobbsammenheng på grunn av at vedkommende var gebrokken. Hun hadde latt seg lure av at personen hadde en lavtlønnet stilling, og ikke skjønt at vedkommende var overkvalifisert og vel så det men foreløpig ikke fikk brukt kompetansen sin nettopp på grunn av språkmangel. Det satt langt inne hos venninnen å innrømme ovenfor seg selv at gebrokkenhet faktisk var årsaken til at hun ikke hadde brydd seg med å sjekke kvalifikasjonene til dette mennesket som snakket dårlig norsk, og at hun bare hadde avskrevet vedkommende som en ubrukelig assistent.

Nei, det er slett ingen spøk å være gebrokken, og det er vanskelig å forstå hva det virkelig vil si før du opplever det selv. Innimellom kan det for øvrig være en stor fordel, i hvert fall for sånne som Hercule Poirot:

Poirot is also willing to appear more foreign or vain than he really is in an effort to make people underestimate him. He admits as much:

It is true that I can speak the exact, the idiomatic English. But, my friend, to speak the broken English is an enormous asset. It leads people to despise you. They say – a foreigner – he can’t even speak English properly. […] And so, you see, I put people off their guard.[21]

Så ikke la deg lure, mon amie, det kan godt tenkes at den personen foran deg som snakker komisk gebrokkent egentlig er ganske smart.

— — —

Tidligere bloggposter med samme tema:

http://ohlalacestlavie.wordpress.com/2012/12/11/god-jul-pa-begge-kakene/

http://ohlalacestlavie.wordpress.com/2010/11/17/sprak-talk/

http://ohlalacestlavie.wordpress.com/2011/12/08/det-er-spraket-som-knytter-oss-sammen/

Kronikkanbefaling: Furuset – verdens vanligste sted

«Jeg liker å tro at det var rom for oss alle der. Enten man var norske eller utenlandske, lyse, mørke eller kinderegg, skriver forfatter Linn Strømsborg i forbindelse med dokumentarserien «Dalen vår».»

Linn Strømsborg, som debuterte med romanen «Roskilde», har nylig gitt ut sin andre roman «Furuset».

«Og jeg møtte opp på Hartvig Nissens skole på Frogner til en klasse med bare norske elever. Det var først da jeg begynte på videregående at jeg skjønte at det å komme fra Furuset var noe folk reagerte på. Det var mange som aldri hadde vært i Groruddalen i Oslo som likevel hadde helt klart for seg hvordan det var der.»

Du kan lese artikkelen i sin helhet på NRK Ytring.

FrP vil teste innvandrerforeldres språkkunnskaper – for meg er det utenkelig å være mamma på fremmedspråk

Jeg husker den gangen sønnen min ble født. Det er snart åtte år siden, og jeg forstod nesten ingenting av det som ble sagt rundt meg. Mennesker i hvitt løp frem og tilbake, og den eneste tanken jeg hadde i hodet, var at jeg ville ha lystgass. Men ingen forstod hva jeg sa. Så jeg forsøkte meg på miming. Vill i blikket med hendene foran munnen mens jeg pustet overdrevent ut og inn som for å illustrere at jeg dro inn gass, så jeg sikkert ikke ut som den smarteste førstegangsfødende i verden. Selv om de sikkert har sett mye rart, er det likevel ikke sikkert de har overvært en nordkvinnes desperate forsøk på å skaffe seg litt smertelindring. Noe jeg ikke visste da, var at de ikke bruker slikt her til lands. Naturen gikk sin gang, selv om ordene ikke strakk til, og gutten min kom til verden intetanende om mors språklige begrensninger.

Mens jeg gikk gravid, leste jeg ikke som andre førstegangsmødre, om fosterets utviklingsstadier fra minutt til minutt. Nei, min hovedinteresse var barnets språklige utvikling fra dag én. Spesielt flerspråklig utvikling. De bruddstykkene jeg husker fra den lesningen, var at barnets hjerne absorberer flere språk mye lettere enn en voksen hjerne. Jeg var fast bestemt på å snakke norsk med barna mine, og bøkene jeg leste, ga meg ikke annet enn positive innspill på det. Det var faktisk utenkelig å bli mamma på fremmedspråket mitt. Ikke bare hadde jeg ikke nok ordforråd til å være i nærheten av å gjøre meg skikkelig forstått, men hele meg strittet imot ved tanken på å innta morsrollen på gebrokkent vis.

Jeg tok ganske mange tak selv for å lære meg fransk, språkkurs, selvstudium etc, men viktigste skrittet i den retning var nok at mannen og jeg begynte å snakke fransk med hverandre, og ikke engelsk. Det er hans morsmål, så jeg måtte tåle at han hadde et språklig overtak i flere år. Den dag i dag faktisk. Men det er ikke verre enn at jeg slår om til engelsk dersom jeg trenger å snakke i store bokstaver. Med barna fortsatte jeg selvsagt å snakke norsk.

Parallelt med min egen språkutvikling, bekymret jeg meg hele tiden for barnas. Gutten gikk i deltidsbarnehage fra han var rundt ett år, og begynte på belgisk førskolen da han var to og ett halvt. Men han begynte ikke å snakke før han var tre. I det hele tatt. Det eneste ordet han sa frem til da, var ‘bil.’ På to forskjellige språk. Det var omgivelsene som beroliget meg med at det kom til å gå bra, og at jeg ikke måtte stresse. Noe jeg selvfølgelig gjorde likevel. Sånn er det jo å være mor. Men plutselig skjedde det, sånn omtrent over natten. Han snakket! Hele setninger! På fransk. Ikke norsk. Foreløpig. Det skulle vise seg at han kun gjør med slekta mi i Norge de gangene vi er på ferie der. Han har skjønt at mammaen hans forstår fransk, derfor snakker han fransk til meg selv om jeg alltid snakker norsk til ham.

Så ble det jentungen sin tur. Hun ble også født uten lystgass, men av en mor som hadde tre år mer franskkunnskaper enn forrige fødsel og som var fullstendig klar over at lystgass brukes kun til barn når de skal få lagt inn venekanyle. Alle snakket om hvor mye raskere hun kom til å snakke i forhold til storebroren. Ettersom hun er jente, og jenter visstnok er mer verbale enn guttene. Ikke vet jeg. Det var i hvert fall ikke det som skjedde i min heim. Det varte og det rakk, men jentungen sa ikke stort. Hun ble to. Hun ble tre. Og hun ble fire. Ingenting. Jeg har ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg hadde med meg selv. Skulle jeg ikke bare snakke fransk til henne? Var det ikke best om jeg sluttet med all norskspråklig propaganda i form av bøker og filmer? Datteren min ble ved å bable på et uforståelig språk som ikke lignet hverken norsk eller fransk. I Belgia trodde de hun snakket norsk, mens nordmenn tenkte det var franske gloser som kom strømmende fra barnemunn. Så veldig, veldig søtt. Jeg lot dem bare tro det, samtidig som jeg innerst inne var veldig, veldig bekymret. Lærere og ellers andre interesserte, beroliget meg med at det kom til å gå så bra så. Heldigvis gjorde det det. Med henne også. Nå, i en alder av fire og et halvt, går alt så meget bedre. Ikke på norskfronten, dessverre. Men jeg er optimist, og satser på at det kommer etter hvert.

Når jeg forteller lærerne til sønnen min at han både forstår og snakker norsk, blir de imponerte. Det er akkurat som han får en ekstra stjerne i margen. Og når gutten fortalte at han skulle til Norge i vinterferien, fikk vi en hyggelig hilsen i meldeboka fra Madamen hans. Hun ønsket oss riktig god tur til landet jeg kommer fra.

Det rører meg. Og jeg kan si mye rart om det å være innvandrer, men når det kommer til barnas flerspråklighet, har jeg kun møtt forståelse og oppmuntring. Det er ingen som har sett skjevt på meg, eller mistenkt meg for å ville hindre barnas fransklæring. De har vel gjerne tenkt at jeg ønsker det beste for barna mine, som de fleste andre foreldre. Innvandrere som innfødte.

I Norge vil FrP språkteste innvandrerforeldre på grunn av manglende språkkunnskaper hos minoritetsbarn. Jeg skrev om VG sin fremstilling av statistikken her, og raskt oppsummert ser det ut til at FrP baserer seg på samme tall som VG. Syv av ti minoritetsbarn har behov for norskopplæring. De, som mange andre, mener at dette er for dårlig. Og det er det jo. Men bare dersom tallene hadde medført riktighet. For som jeg skrev i tidligere bloggpost, så plasseres barn i særskilt norskopplæring som egentlig ikke burde være der fordi skolene trenger pengene de får per elev som har slike behov. Du kan lese mer om dette her og her.

Saken er at vi egentlig ikke vet eksakt hvor mange barn som har problemer, nettopp fordi det jukses med midlene til språkopplæring av fremmedspråklige. Saken er dessuten at nok en gang blir innvandrerforeldre fremstilt som noen udugelige døgenikt som knapt vet det beste for barna. De blir sauset sammen i den samme kasserollen uten noen som helst mulighet til å forsvare sin individuelle historie. For de har også sin historie. Akkurat som jeg har min. Og jeg skal love deg at jeg ikke hadde scoret veldig høyt på en slik språktest på fransk, og jeg lurer på hva FrP egentlig ønsker å oppnå med en slik måling. Det lukter enda mer bortkastede midler.

Språktest heller femåringene, og la de som er sterke nok i norsk begynne i første klasse. De som ikke har godt nok nivå, må vente enda et år. Eller gjør som belgierne, innfør gratis førskole fra 2-3 års alderen. Blant annet. Men først og fremst, skaff reelle tall, slik at vi vet hvor mange som virkelig sliter. For det vet vi faktisk ikke per i dag.

Kjære VG!

Jeg tror ikke på dere lenger. Ikke at det er noen nyhet i seg selv, og heller ikke noe som har skjedd sånn over natten, men jeg synes det er forferdelig synd at dere er en av de avisene som leses mest over det ganske land. Hadde dere bare holdt dere til kjendisstoff, slanketips og siteringer fra ukeblader om kjendismødres behov for å fortelle andre mødre hva de skal gjøre og ikke gjøre, så hadde det vært greit. Men dere holder dere dessverre for gode til bare å feilsitere mennesker som selv har valgt et liv hvor de må regne med litt offentlig uthengning i ny og ne, selv om det ikke skulle vise seg å ha et snev av sannhet i seg.

Ja, nei, dessverre så skriver dere blant annet om innvandrere også. En gruppe som ikke er bortskjemte på positiv omtale i mediene. VG intet unntak. De som følger denne bloggen vet jo at jeg er i overkant positiv til denne gruppen mennesker, og det er mulig jeg kan beskyldes for ikke å se skogen for bare de fineste trærne. Men ettersom jeg faktisk befinner innvandrerens sko og vet litt om hva jeg snakker om, føler jeg sterkt for å balansere den vinklingen som gjerne presenteres tabloidenes enfoldige verden.

Så til denne saken.

8. februar 2013 skrev dere om minoritetsbarn og særskilt norskopplæring. Regjeringen har brukt 400 millioner kroner på tilbud om gratis barnehage som skulle forbedre norskkunnskaper hos minoritetsbarn. Dette tilbudet skal evalueres til neste år, men det er klart at språksatsningen har mislykkes. Og hvorfor er det klart at språksatsningen har mislyktes? Jo, fordi syv av ti minoritetsbarn har behov for særskilt norskopplæring i skolen.

Er dette virkelig sant?

Det er nemlig ikke første gang vi får akkurat disse tallene presentert. Det er ikke første gang vi hoderystende setter morgenkaffen i halsen over håpløse innvandrerforeldre som er så til de grader udugelige at de ikke skjønner sine barns beste. De snakker bevisst sitt eget språk i heimen og blokkerer således bevisst avkommets fremtidige tilegnelse av det språket som snakkes i alle fora rundt dem utenfor husets fire vegger. At det går an liksom, og å tenke at barna trenger et par måneder på å lære seg norsk før de begynner på skolen.

Men jeg tror ikke noe på det. Jeg tror ikke på at foreldrene til syv av disse minoritetsbarna har en slik tankegang med hensyn til barnas språkutvikling. Og jeg tror heller ikke at disse tallene medfører riktighet.

Hvorfor tror jeg ikke på det? Fordi jeg har skrevet om dette før. Her.

«En ny undersøkelse viser at rektorene i Norge plasserer elever i særskilt norskopplæring selv om de har norsk som morsmål. Dette medfører både til stigmatisering og sykeliggjøring av minoritetselever samt til at nyankomne innvandrerbarn med et annet morsmål enn norsk ikke får nok undervisningstimer.»

Du kan dessuten lese en grundiger utredning om saken i Norges flerkulturelle avis, Blend, her. Det kan jeg anbefale dersom du, som jeg, skulle ønsket at VG hadde gått tallene grundigere etter i sømmene. Et raskt google søk hadde vært nok. Og det burde ikke være for mye forlangt av en av Norges største aviser.

Hvor blir det av kultursjokkdebatten?

Foto: Hege V. Haugvik

Foto: Hege V. Haugvik

Mens kulturdebatten raser frem og tilbake som et forhåpentligvis snart ferdigtygd og utspyttet refreng, befinner jeg meg fortsatt i min utlendighet. Året er 2013 og i slutten av denne måneden er det ni år siden mannen i mitt liv, han som er skyld i utlendigheten min, og jeg krysset Dover-Calais i en sliten Ford Escort med salongbordet på taket.

Siden den gang har livet bydd på ulike utfordringer, som for eksempel det å bli mamma for første gang på språkløst vis. Anbefales forresten ikke. Bli flytende i ditt fremmede språk før du bestemmer deg for å videreføre slekta i utlendighet. Eller bli hvor du er. Det er nemlig hardt arbeid å kombinere innvandrerens språkløse offerrolle med morsrolle. Tidsklemma blir bare en blek utfordring i forhold. Og jeg kan love deg at ingen vifter med Oscarstatuett uansett om du fremfører rollen din med aldri så mye glans. Nei da, innsats og utførelse nevnes sjelden, ikke så mye som i en bisetning en gang.

Siden den gang, har jeg dessuten vært hardt angrepet av kultursjokk. Dere som følger denne bloggen, har fått stykkevise innblikk i hvordan det har utartet seg. Kultursjokk? Tenker du kanskje. Men Belgia er da ikke så langt unna. Det er jo Europa. Samme hudfarge og slikt. Har du vært i Brussel, sier du? Fin by det. Kan umulig få kultursjokk i slike omgivelser. Det er for sånne som reiser langt.

Men nei, det er ikke det. Vi må alle gjennom det. Ikke du, tenker du kanskje. Du opplevde det ikke det året du studerte til Master i Australia, eller reiste på loffen i Asia. Men å innbille seg at man ikke gjennomgår kultursjokk på reise, er nesten som å tro at man ikke trenger å sørge når man mister noen nær. Du må gjennom det, enten du vil det eller ei. Akkurat som du må finne en ny måte å leve på etter at et menneske du var sterkt knyttet til brått ble borte, så må du finne ut av hvem du er i den nye og fremmede kulturen du har immigrert til.

Den euforiske gleden i begynnelsen. Over alt som er nytt, spennende og eksotisk. Deretter kommer smerten, savnet, mørket. De vanskelige følelsene. Sinnet over det som ikke er mer. Angsten for det som måtte komme etterpå. Ensomheten fordi du er annerledes, til tross for at du kulturelt sett kanskje er tilsynelatende lik.

Du slipper ikke unna. Vi må alle gjennom de forskjellige fasene. Turistfasen. Sjokkfasen. Tilpasning. I ulik grad selvsagt. Noen stagnerer og blir på stedet hvil i én av dem. Andre igjen raser gjennom og gjør seg ferdig med det vanskeligste på kort tid. Det kommer an på hvem vi i utgangspunktet er. Ikke hvor vi kommer fra. Men hvem vi er. Hva slags personlighet vi har. Hvor gode vi i utgangspunktet er på forandring, altså hvor tilpasningsdyktige vi er, uten at det trenger å bli noen konkurranse i hvem som er flinkest.

Utfra personlig erfaring, vil jeg tippe at introverte personlighetstyper har vanskeligere for det enn de som er ekstroverte. Introverte mennesker lader batteriene helst for seg selv, og setter pris på den dype samtalen. Smalltalk er ikke noe en introvert trakter etter, for å si det slik. Hovedingrediensene for mislykket integrering kort oppsummert altså. For skal du lære språk, må du ut å treffe mennesker. Du må tålmodig smalltalke til du blir blålilla, om vær, vind og regn. Og den dype samtalen kan du se langt etter på fremmedspråket ditt, for den ligger noen år frem i tid. Nå etter ni år, har jeg blitt såpass flytende i fransk at jeg endelig kan snakke om det som ligger meg innerst i hjertet på en forståelig måte. Min integrering har tatt lang tid, og jeg er åttini prosent introvert. Noen vil kanskje mene at årsaken til det ligger i at jeg er eksepsjonelt treg. Det trodde jeg jo selv i en del år, selvsagt. Helt til jeg begynte å lese om kultursjokk på ordentlig. Og helt til jeg leste Susan Cains bok, Quiet: The Power of Introverts In a World That Can’t Stop Talking. Sistnevnte er anbefalt lesestoff uansett hvilken personlighetstype du er. Men om kultursjokket kan du vente med å lese til boken min blir ferdigskrevet. Det er like rundt hjørnet.

Så ja, mens kulturdebatten raser i gamlelandet og CTG og hans medsammensvorne får så hatten passer fra alle hold, og folk formelig går av hengslene for å definere hva norsk kultur egentlig er for dem og hvorvidt den er truet eller ikke, så sitter jeg her med, etter min mening, et betimelig spørsmål:

Når kommer kultursjokkdebatten?

Den ville i det minste vært fruktbar, tør jeg påstå. For kultursjokk er noe vi aldri diskuterer. Jeg har til gode å se de fete overskrifter om hvordan kultursjokket gjør at integrering kan stagnere. Eller hvordan personlighetstypen til den eller den gjør at kanskje vedkommende har hatt en spesielt vellykket integrering i forhold til andre vedkommende kan sammenlikne seg med.

En slik debatt hadde vi kanskje lært noe av, for de fleste av oss har jo reist, og noen av oss har bodd lengre borte enn hjemme. En slik debatt kunne til og med være opplysende for innvandreren selv, for ofte er man ganske intetanende om det som foregår på det psykologiske planet mens fremmedspråk pugges og man forsøker å tilpasse seg fremmedtilværelse med vaklende gange. Kanskje vedkommende vil legge opp integreringsstrategien litt annerledes, og holde seg innomhus mens kultursjokkets fase to og sinnet mot vertskulturen raser som verst. Akseptere det. Og vite at det går over.

Kanskje vi ville kunne få nasjonale retningslinjer hva angår integreringskrav og personlighetstype, hvor for eksempel introverte anbefales sterkt å holde seg der de kommer fra. Men dersom de likevel skulle ha forvillet seg utpå utlendighetens evige kanossagang, kunne man i det minste informere om konsekvensene. At de må finne seg i vente lenge på den dype samtalen, men at de likevel ikke må isolere seg inne i vente på den. At det er slikt det blir onde sirkler av. Og at det er lov til å synes at det er i overkant energitappende.

En slik debatt hadde muligens dessuten kunne forklart hvorfor nordmenn på Spanskekysten holder seg til sine egne og ikke lærer seg lokalspråket. Blant annet.

Innvandrerkvinne anbefaler bok hun ikke har lest

(Foto: CappelenDamm)

Her har jeg tenkt å gjøre noe  så uhørt som og komme med en bokanbefaling uten selv å ha lest boka. Men dette fordi jeg ikke har muligheten til å kjøpe den før neste gang jeg skal til Norge, og jeg håper at noen av dere (helst alle selvsagt, og flere til!) kan spre det gode budskap og helst til og med lese den selv før den tid:

«Muhammad Anwar Soofi kom til Norge i 1974 som arbeidsimmigrant fra Pakistan. I den nyutkomne biografien om ham retter han skytset både mot sin egen generasjon, norske politikere og media … Han mener media er et hinder for økt mangfold og bredere forståelse.«

(http://www.utrop.no/Nyheter/Kulturnytt/23962).

Høres ikke dette uhyre interessant ut, så vet ikke jeg! Men nå er jeg kanskje også spesielt interessert da …

Ha en fin kveld!

Når en innvandrerkvinne går i seg selv

Det er en stund siden dere har hørt fra meg her på bloggen nå. Og det er ikke for ingenting. Det har seg nemlig slik at det er vanskelig å skrive noe fornuftig mens man møter seg selv i døren med skjegget i postkassen, og i tillegg faller ned fra sin altfor høye hest. Med brask og bram. Samtidig. Jeg har hatt nok med akkurat det, kan du si. Sånn kan det nemlig gå, når jeg begår det samme som jeg til det kjedsommelige beskylder alle som ikke driver med integrering for. Jeg, som har nyanser som en av mine viktigste kjepphester, må motstrebende gå i meg selv og innse at jeg er ganske dyktig på å stereotypisere og plassere ting og tang i de båsene jeg er overbevist om at de hører hjemme.

Skolesystemet i dette landet, for eksempel.

Dere som har fulgt med på terapeutisk surmuling fra innvandrer i utlandet en stund, har fått med dere at skolesystemet i dette landet har fått grundig gjennomgå. Om du ikke er én av dem, så er kortversjonen at Junior nå har gjort ferdig første klasse på barneskolen, og at både han og jeg har hatt mer enn nok med å henge med på leksekrav og karakterjag. Mye lekser hele tiden. Aldri fri, hverken helg eller ferie. Avsluttende eksamener etter endt skoleår. Strenge instruksjoner med rød penn og urimelige krav til seksåringer. Og at jeg gjennom hele sommerferien har hatt en knute i magen hver gang tanken på et nytt skoleår med samme jag og stress har meldt seg. Jeg har ikke vært nådig i mine karakteristikker av det belgiske skolevesenet. «Der jeg kommer fra, er alt så meget bedre» har vært utrettelig refreng.

Jaja, sånn kan det gå, når du tror at det du ser er det som er. At ettersom det er slik ett sted, så må det jo være slik overalt. Slik som mange tenker når de leser tabloidenes overskrifter om innvandrernes mørkemenn og udugelighet; at det er slik det er. Slik de alle er.

Sånn har det altså vært i mitt tilfelle. Det har ikke falt meg inn en bitteliten centimeter en gang, at det kan være noe som er annerledes rett rundt hjørnet. Nei, dersom noe skulle bli bedre, så måtte det i så fall være fordi jeg pakket sammen familien min og dro nordover til der jeg kommer fra. Enkelt og greit. Men akk, så vanskelig å akseptere. Og det sier seg selv at det ikke kan ha vært enkelt å være min bedre halvdel som fåfengt har forsøkt å roe ned gemyttene til fruen.

Nok om det.

For å gjøre en potensiell lang historie ganske mye kortere, så har Junior byttet skole siden sist. Tredje september var han i gang med sitt andre skoleår på barneskolen i dette landet, på ny skole med nye klassekamerater og ny skolevei. Ja da, den er litt lengre, men alt går så meget bedre at det er det verdt.

Og hva er annerledes? For selve systemet med karakterer og eksamener går de jo ikke an å forandre på, sånn er det helt likt på den nye skolen. Jo, det som er annerledes, er blant annet tonen i tilbakemeldingen til barna. Den røde pennen er ikke aggressiv. Den elitistiske tankegangen er ikke-eksisterende. Barna får være barn litt lengre, samtidig som de likevel lærer det de skal og mere til. Leksemengden er overkommelig. Det er fortsatt lekser i helgene, men ikke i samme grad. Ofte har Junior allerede gjort ferdig leksene sine når han kommer hjem fra skolen. Det er mere avslappet, samtidig som det absolutt stilles krav.

Jeg senker skuldrene, og har lært nok en lekse. Ikke alle i mitt nye land er slemme. Alt er ikke nødvendigvis bedre der jeg kommer fra. Og at skjegget i postkassa rekker å bli ganske langt dersom man ikke passer seg.

Er du flytende nok?

Eller sakker du akterut med halen mellom beina når du blir stilt til veggs:

«ER DU FLYTENDE!?!?!»

For sånn egentlig er du jo ikke det. Uansett hvor mye du øver, øver og atter øver. Til du blir blå, grønn og til slutt askegrå. De vil uansett til syvende og sist riste oppgitt på hodet og sette deg rett tilbake på den plassen du hører hjemme, i ghettoen din med andre likesinnede, de som er det. Flytende altså. Selv om de skriver slike annonser:

««Søkere må være over 19 år og KUNNE FLYTENDE norsk og HA førerkort!!!!!! CV sendes med BILDE. PS! Søknader uten bilde vil ikke bli vurdert!!!!!!!»

Jada, selv om de skriver slik at man skjønner at DE I HVERT FALL IKKE!?!?!?! har fulgt med i timen, selv om de selv, når de fyller inn CV-en sin med fyll, skriver at de snakker både engelsk, spansk og tysk selv om det begrenser seg til «Ich bin, du bist» eller «por favour» , så joda, skal de få lov til å slå seg på brystet og apebrøle. Legg til grisenøffing, så blir bildet komplett. Mens du stotrer gebrokkent. Og ler forsiktig fårete med. Mens du innerst inne skjønner at det er deg de ler av.

Du har høyere utdanning fra der du kommer fra, sier du? Du har gått på universitetet i tusen år, og hadde en gang i forrige århundre arbeid med ansvar og frynsegoder. Folk bukket og neide når de passerte deg på gaten? Du er godt voksen og snakker tretti språk? Trettien med norsk? Ja vel, det får bli tretti det da, for du snakker jo ikke norsk FLYTENDE.

Så, hva er egentlig flytende, lurer du kanskje på? Er det dette:

«Norsk er å foretrekke. Vi tilbyr: Project staffing Subcontractor agreement, Exciting challenges with good terms, Many opportunities for new assignments».

Tja, ikke godt å si. En klok dame, hun som jeg siterer fra i dag, ringte litt rundt på byen for å sjekke hva som ligger i dette, hm, ja, jeg bare kan ikke dy meg, litt flytende begrepet. Men:

«En kjapp ringerunde til bemanningsbyråene bekrefter at kundene ofte krever «flytende norsk» uten å ha tenkt seg om.»

Jeg husker en samtale jeg hadde med et bemanningsbyrå i hine hårde dager, som begynte å intervjue meg der og da uten å lure på om det egentlig passet først, mens Junior var i ferd med å rive ned den nye flatskjermede TV-en og vrælte fornærmet når han ikke fikk lov til det lenger og rev og slett i buksebenaa mine «to make a point».

Dette var før jeg begynte å bli såpass flytende i fransk at jeg med korrekt høflig tale respektfullt kunne be madamen om å ringe tilbake på et annet tidspunkt uten å høres ut som ei som hadde vokst opp på gata. Fordi, som jeg gjentar til det uendelige her inne i frustrasjonskroken min, så tar det mange, lange og mange år før det fremmede språket tar en høflig vending. Og dette ikke fordi vi innvandrere ikke vil eller er generelt u(ut)dannede mennesker, men nei da, vi har nemlig nok med å sette ett ord etter det andre mens hjernebarken krøller seg hysterisk og gråter sine modige tårer idet den fortvilet prøver å tyde subtilitetene som snor seg umerkelig rundt omkring og frem og tilbake i hverdagene. Så altså, om du ikke har fått det med deg ennå, det er ikke fordi vi er en egen rase med spesielt uspiselige mennesker, og heller ikke fordi vi har lavere intelligens enn de menneskene vi gjerne skulle likt å sammenlikne oss med, fordi vi faktisk gjerne kan sammenlikne oss med disse menneskene på vårt eget morsmål.

Men altså, tilbake til telefonsamtalen med Madame Bemanningsbyrå. Med én hånd på røret og den andre på TV-en og strengt blikk og hektisk risting på hodet i håp om at Junior skulle finne på andre ting, noe han selvsagt ikke gjør der han er i ferd med å dra av meg mammabuksa jeg burde vært ute av for lenge siden, som sagt, det er tidkrevende å lære språk, for ikke å glemme det å ha blitt mamma i en helt annen verden enn min egen, kjente og kjære.

«Beklager, men De er ikke flytende nok.»

Kommer det kontant i den andre enden.

Det hadde ikke De heller vært, Madame-i-den-andre-enden. Det hadde ikke De heller vært under tilsvarende omstendigheter. Og. Gi meg bare noen uker. Så skal jeg love Dem at jeg kommer til å være mer flytende enn De noensinne kunne forestille Dem. Det er akkurat dette jeg trenger. En jobb. For å komme meg videre til neste nivå. Et nivå jeg ikke har sjans til å komme meg opp på, til tross samvittighetsfull studering på språkkurs, ved å lese bøker, se på TV, høre på radio, lese avisen, snakke med folk på butikken om været, bestille mat på restauranten og ellers konversere med naboen om dette og hint (kommer søppelbilen i dag eller morgen?). Ja, jeg har til og med gitt slipp på den siste lille rest av selvrespekt og begynt å snakke mitt nye språk i heimen. Før snakket vi engelsk oss imellom, mannen og jeg. Men nå snakker vi bare hans morsmål, for slik skal jeg fortere bli flytende. Og vi gjør det, selv om det betyr at jeg snakker som en femåring og at han alltid har overtaket. Selv om jeg er sliten.

Hadde jeg lyst å si. Men jeg var dessverre ikke flytende nok.

Språkmangel blant minoritetsbarn. Hva skjuler seg egentlig bak tallene?

Erik Hollie spør om barn bør kunne norsk før skolealder i kommentaren sin i Aftenposten 7. februar, som han skriver i kjølvannet av at Aften har presentert nokså nedslående tall når det gjelder minoritetsspråklige barn sin språkkompetanse:

«Aften skrev forrige uke at syv av ti minoritetsspråklige første­klassinger trenger særskilt norskopplæring. Og at selv om barna er født og oppvokst i Norge og har gått i barnehage, klarer de ikke å følge norskundervisningen når de har begynt på skolen.»

Det levnes ingen tvil om at dette er altfor mange, det er så mange at jeg sitter her med bakoversveis og har i det hele tatt problemer med å tro at det er sant. Men når det kommer til debatten om integrering av innvandrere, er det dessverre så altfor mye som ikke henger på grep.

Det jeg lurer på når jeg leser dette er: Hvem er disse barna og deres foreldre. Og er disse tallene representative for det ganske land? Når slik statistikk presenteres, er det nemlig lett å plassere alle barna og opphavet deres i én og samme bås. Og når det for eksempel gjelder foreldrene, har jeg på følelsen at mange tror at de boikotter norskopplæring. At de med vitende vilje snakker sitt eget språk slik at barna deres ikke skal bli velintegrerte samfunnsborgere.

Jeg har svært vanskelig for å tro at dette er tilfellet, gitt min egen erfaring som minoritetsspråklig mor. Nå befinner jeg meg riktignok i et flerkulturelt ekteskap hvor mannen snakker som de innfødte i dette landet, og kan derfor ikke helt sette meg inn i hvordan det må være dersom mannen var like språkløs som meg. Jeg kan ikke forestille meg hverdagen dersom han ikke hadde kunnet fungere som den støttespilleren han er som tolk og ellers ekspert på de kulturelle kodene. For ikke å glemme dersom jeg var på flukt fra krig til fred og sånt.

Men jeg har likevel en innsikt i hva det vil si å lære fremmedspråk i godt voksen alder. Det er nettopp derfor jeg er interessert i å vite hvem disse foreldrene er og hva slags norskkompetanse de har. Én sak er uansett helt sikker, og det er at de nok består av en gjeng vidt forskjellige mennesker, med vidt forskjellig utgangspunkt og med én eneste sikker fellesnevner: At de ikke er opprinnelig fra Norge.

Kanskje noen av dem tilhører kategorien jeg skrev om i går? Altså de som ikke har krav på norskopplæring fordi de ankom Norge før 2005 og mister sosialhjelp dersom de går på norskkurs? Og hvor byråkratene stikker ytterligere kjepper i hjulene på denne måten:

«IMDI kjenner godt til de frivillige tilbudene, men anerkjenner ikke deres innsats. Oslo kommunes etat EMI – Enhet for mangfold og integrering har gjort det klart overfor de frivillige at gratis norskkurs ikke vil få støtte fra Oslo kommune. Enkelte bydeler har til og med kuttet i midlene til frivilligheten.»

Eller kanskje denne kategorien som en leser informerer om i sin kommentar:

«På universitetets norskkurs, der jeg jobber, har vi hatt noen saker med studenter som ikke kunne ta eksamen fordi de var arbeidsledige – og hvis de tok eksamen kom de til å miste alle pengene sine. Utrolig idiotisk all den tid det eneste de mangler for å kunne få en super jobb, er språket.»

Kanskje de, som meg den gangen jeg ble mor her nede, behersker sitt nye språk så dårlig, at det blir unaturlig å oppdra barna med ord som ikke strekker til? Dessuten kan det være snakk om foreldre som hverken kan lese eller skrive, og hvor det vil ta lengre tid å tilegne seg et fremmedspråk fordi de allerede mangler de viktige referansene.

Og det neste jeg lurer på er: Hva med de tre av ti barn som ikke har behov for særskilt norskopplæring, hva har de gjort riktig som de resterende syv tilsynelatende ikke gjør? Kunne man kanskje kartlegge litt her, og se om man kan få litt innsikt i hva som fungerer?

Og så lurer jeg: Hva er egentlig særskilt norskopplæring? Hva betyr det i realiteten at man har behov for dette? Vil det for eksempel si at man ikke forstår norsk overhodet, og har problemer med å følge med på den øvrige undervisningen? Eller betyr det at disse barna har problemer med å uttrykke seg på korrekt norsk, slik at det er problematisk å forstå hva de sier? Og betyr det egentlig norsknivået deres er så dårlig at de egentlige ikke er klare for å begynne på skolen? Er det kanskje her fingeren bør stikkes i jorda?

For dersom det er slik at syv av ti barn begynner på skolen uten tilstrekkelig kompetanse i det språket det faktisk undervises i, så er sannsynligheten ganske stor for at majoriteten av disse igjen ikke vil kunne utvikle seg til å bli de samfunnsnyttige borgerne jeg er helt sikker på at foreldrene deres ønsker at de skal bli. Og dersom man ikke ønsker en slik utvikling, tror jeg det er på tide å tenke nytt og gjøre ting annerledes og kanskje vurdere og språkteste barn i skolealder for å se om de er klare for å begynne i første klasse, og eventuelt vente et år til hvor tiden brukes til å lære språk sammen med foreldrene for eksempel. Det ser ut til å være nok av frivillige organisasjoner som kan tilby den språkopplæringen det offentlige ikke tar hånd om, og kanskje med litt økt tilskudd fra staten unngår disse barna å bli en enda større utgift på skattebetalernes regning?

Men når alt dette er sagt, så er vel det jeg egentlig lurer på, og som jeg nevnte i begynnelsen: Stemmer virkelig disse tallene? Eller er denne statistikken en del av det som gang på gang har blitt påpekt av journalist Shazia Sarwar og professor Kamil Øzerk, nemlig et byråkratisk misbruk av innvandrere fordi skolene får et tilskudd på 20 000 kroner per skolebarn som har behov for særskilt norskopplæring? På morsmal.org leser jeg:

«En ny undersøkelse viser at rektorene i Norge plasserer elever i særskilt norskopplæring selv om de har norsk som morsmål. Dette medfører både til stigmatisering og sykeliggjøring av minoritetselever samt til at nyankomne innvandrerbarn med et annet morsmål enn norsk ikke får nok undervisningstimer.»

Om du trykker her, kan du lese videre og dermed få litt flere nyanser i akkurat denne debatten enn hva Erik Hollie var interessert i å gi da han uttalte seg så skråsikkert om hvor håpløse vi innvandrere er. Og nok en gang har vi fått en påminnelse om hvor viktig det er å ta tallene med en klype salt, og hvor viktig det er å undersøke hva som egentlig ligger bak.