Kronikkanbefaling: Furuset – verdens vanligste sted

“Jeg liker å tro at det var rom for oss alle der. Enten man var norske eller utenlandske, lyse, mørke eller kinderegg, skriver forfatter Linn Strømsborg i forbindelse med dokumentarserien «Dalen vår».”

Linn Strømsborg, som debuterte med romanen “Roskilde”, har nylig gitt ut sin andre roman “Furuset”.

“Og jeg møtte opp på Hartvig Nissens skole på Frogner til en klasse med bare norske elever. Det var først da jeg begynte på videregående at jeg skjønte at det å komme fra Furuset var noe folk reagerte på. Det var mange som aldri hadde vært i Groruddalen i Oslo som likevel hadde helt klart for seg hvordan det var der.”

Du kan lese artikkelen i sin helhet på NRK Ytring.

FrP vil teste innvandrerforeldres språkkunnskaper – for meg er det utenkelig å være mamma på fremmedspråk

Jeg husker den gangen sønnen min ble født. Det er snart åtte år siden, og jeg forstod nesten ingenting av det som ble sagt rundt meg. Mennesker i hvitt løp frem og tilbake, og den eneste tanken jeg hadde i hodet, var at jeg ville ha lystgass. Men ingen forstod hva jeg sa. Så jeg forsøkte meg på miming. Vill i blikket med hendene foran munnen mens jeg pustet overdrevent ut og inn som for å illustrere at jeg dro inn gass, så jeg sikkert ikke ut som den smarteste førstegangsfødende i verden. Selv om de sikkert har sett mye rart, er det likevel ikke sikkert de har overvært en nordkvinnes desperate forsøk på å skaffe seg litt smertelindring. Noe jeg ikke visste da, var at de ikke bruker slikt her til lands. Naturen gikk sin gang, selv om ordene ikke strakk til, og gutten min kom til verden intetanende om mors språklige begrensninger.

Mens jeg gikk gravid, leste jeg ikke som andre førstegangsmødre, om fosterets utviklingsstadier fra minutt til minutt. Nei, min hovedinteresse var barnets språklige utvikling fra dag én. Spesielt flerspråklig utvikling. De bruddstykkene jeg husker fra den lesningen, var at barnets hjerne absorberer flere språk mye lettere enn en voksen hjerne. Jeg var fast bestemt på å snakke norsk med barna mine, og bøkene jeg leste, ga meg ikke annet enn positive innspill på det. Det var faktisk utenkelig å bli mamma på fremmedspråket mitt. Ikke bare hadde jeg ikke nok ordforråd til å være i nærheten av å gjøre meg skikkelig forstått, men hele meg strittet imot ved tanken på å innta morsrollen på gebrokkent vis.

Jeg tok ganske mange tak selv for å lære meg fransk, språkkurs, selvstudium etc, men viktigste skrittet i den retning var nok at mannen og jeg begynte å snakke fransk med hverandre, og ikke engelsk. Det er hans morsmål, så jeg måtte tåle at han hadde et språklig overtak i flere år. Den dag i dag faktisk. Men det er ikke verre enn at jeg slår om til engelsk dersom jeg trenger å snakke i store bokstaver. Med barna fortsatte jeg selvsagt å snakke norsk.

Parallelt med min egen språkutvikling, bekymret jeg meg hele tiden for barnas. Gutten gikk i deltidsbarnehage fra han var rundt ett år, og begynte på belgisk førskolen da han var to og ett halvt. Men han begynte ikke å snakke før han var tre. I det hele tatt. Det eneste ordet han sa frem til da, var ‘bil.’ På to forskjellige språk. Det var omgivelsene som beroliget meg med at det kom til å gå bra, og at jeg ikke måtte stresse. Noe jeg selvfølgelig gjorde likevel. Sånn er det jo å være mor. Men plutselig skjedde det, sånn omtrent over natten. Han snakket! Hele setninger! På fransk. Ikke norsk. Foreløpig. Det skulle vise seg at han kun gjør med slekta mi i Norge de gangene vi er på ferie der. Han har skjønt at mammaen hans forstår fransk, derfor snakker han fransk til meg selv om jeg alltid snakker norsk til ham.

Så ble det jentungen sin tur. Hun ble også født uten lystgass, men av en mor som hadde tre år mer franskkunnskaper enn forrige fødsel og som var fullstendig klar over at lystgass brukes kun til barn når de skal få lagt inn venekanyle. Alle snakket om hvor mye raskere hun kom til å snakke i forhold til storebroren. Ettersom hun er jente, og jenter visstnok er mer verbale enn guttene. Ikke vet jeg. Det var i hvert fall ikke det som skjedde i min heim. Det varte og det rakk, men jentungen sa ikke stort. Hun ble to. Hun ble tre. Og hun ble fire. Ingenting. Jeg har ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg hadde med meg selv. Skulle jeg ikke bare snakke fransk til henne? Var det ikke best om jeg sluttet med all norskspråklig propaganda i form av bøker og filmer? Datteren min ble ved å bable på et uforståelig språk som ikke lignet hverken norsk eller fransk. I Belgia trodde de hun snakket norsk, mens nordmenn tenkte det var franske gloser som kom strømmende fra barnemunn. Så veldig, veldig søtt. Jeg lot dem bare tro det, samtidig som jeg innerst inne var veldig, veldig bekymret. Lærere og ellers andre interesserte, beroliget meg med at det kom til å gå så bra så. Heldigvis gjorde det det. Med henne også. Nå, i en alder av fire og et halvt, går alt så meget bedre. Ikke på norskfronten, dessverre. Men jeg er optimist, og satser på at det kommer etter hvert.

Når jeg forteller lærerne til sønnen min at han både forstår og snakker norsk, blir de imponerte. Det er akkurat som han får en ekstra stjerne i margen. Og når gutten fortalte at han skulle til Norge i vinterferien, fikk vi en hyggelig hilsen i meldeboka fra Madamen hans. Hun ønsket oss riktig god tur til landet jeg kommer fra.

Det rører meg. Og jeg kan si mye rart om det å være innvandrer, men når det kommer til barnas flerspråklighet, har jeg kun møtt forståelse og oppmuntring. Det er ingen som har sett skjevt på meg, eller mistenkt meg for å ville hindre barnas fransklæring. De har vel gjerne tenkt at jeg ønsker det beste for barna mine, som de fleste andre foreldre. Innvandrere som innfødte.

I Norge vil FrP språkteste innvandrerforeldre på grunn av manglende språkkunnskaper hos minoritetsbarn. Jeg skrev om VG sin fremstilling av statistikken her, og raskt oppsummert ser det ut til at FrP baserer seg på samme tall som VG. Syv av ti minoritetsbarn har behov for norskopplæring. De, som mange andre, mener at dette er for dårlig. Og det er det jo. Men bare dersom tallene hadde medført riktighet. For som jeg skrev i tidligere bloggpost, så plasseres barn i særskilt norskopplæring som egentlig ikke burde være der fordi skolene trenger pengene de får per elev som har slike behov. Du kan lese mer om dette her og her.

Saken er at vi egentlig ikke vet eksakt hvor mange barn som har problemer, nettopp fordi det jukses med midlene til språkopplæring av fremmedspråklige. Saken er dessuten at nok en gang blir innvandrerforeldre fremstilt som noen udugelige døgenikt som knapt vet det beste for barna. De blir sauset sammen i den samme kasserollen uten noen som helst mulighet til å forsvare sin individuelle historie. For de har også sin historie. Akkurat som jeg har min. Og jeg skal love deg at jeg ikke hadde scoret veldig høyt på en slik språktest på fransk, og jeg lurer på hva FrP egentlig ønsker å oppnå med en slik måling. Det lukter enda mer bortkastede midler.

Språktest heller femåringene, og la de som er sterke nok i norsk begynne i første klasse. De som ikke har godt nok nivå, må vente enda et år. Eller gjør som belgierne, innfør gratis førskole fra 2-3 års alderen. Blant annet. Men først og fremst, skaff reelle tall, slik at vi vet hvor mange som virkelig sliter. For det vet vi faktisk ikke per i dag.

Kjære VG!

Jeg tror ikke på dere lenger. Ikke at det er noen nyhet i seg selv, og heller ikke noe som har skjedd sånn over natten, men jeg synes det er forferdelig synd at dere er en av de avisene som leses mest over det ganske land. Hadde dere bare holdt dere til kjendisstoff, slanketips og siteringer fra ukeblader om kjendismødres behov for å fortelle andre mødre hva de skal gjøre og ikke gjøre, så hadde det vært greit. Men dere holder dere dessverre for gode til bare å feilsitere mennesker som selv har valgt et liv hvor de må regne med litt offentlig uthengning i ny og ne, selv om det ikke skulle vise seg å ha et snev av sannhet i seg.

Ja, nei, dessverre så skriver dere blant annet om innvandrere også. En gruppe som ikke er bortskjemte på positiv omtale i mediene. VG intet unntak. De som følger denne bloggen vet jo at jeg er i overkant positiv til denne gruppen mennesker, og det er mulig jeg kan beskyldes for ikke å se skogen for bare de fineste trærne. Men ettersom jeg faktisk befinner innvandrerens sko og vet litt om hva jeg snakker om, føler jeg sterkt for å balansere den vinklingen som gjerne presenteres tabloidenes enfoldige verden.

Så til denne saken.

8. februar 2013 skrev dere om minoritetsbarn og særskilt norskopplæring. Regjeringen har brukt 400 millioner kroner på tilbud om gratis barnehage som skulle forbedre norskkunnskaper hos minoritetsbarn. Dette tilbudet skal evalueres til neste år, men det er klart at språksatsningen har mislykkes. Og hvorfor er det klart at språksatsningen har mislyktes? Jo, fordi syv av ti minoritetsbarn har behov for særskilt norskopplæring i skolen.

Er dette virkelig sant?

Det er nemlig ikke første gang vi får akkurat disse tallene presentert. Det er ikke første gang vi hoderystende setter morgenkaffen i halsen over håpløse innvandrerforeldre som er så til de grader udugelige at de ikke skjønner sine barns beste. De snakker bevisst sitt eget språk i heimen og blokkerer således bevisst avkommets fremtidige tilegnelse av det språket som snakkes i alle fora rundt dem utenfor husets fire vegger. At det går an liksom, og å tenke at barna trenger et par måneder på å lære seg norsk før de begynner på skolen.

Men jeg tror ikke noe på det. Jeg tror ikke på at foreldrene til syv av disse minoritetsbarna har en slik tankegang med hensyn til barnas språkutvikling. Og jeg tror heller ikke at disse tallene medfører riktighet.

Hvorfor tror jeg ikke på det? Fordi jeg har skrevet om dette før. Her.

«En ny undersøkelse viser at rektorene i Norge plasserer elever i særskilt norskopplæring selv om de har norsk som morsmål. Dette medfører både til stigmatisering og sykeliggjøring av minoritetselever samt til at nyankomne innvandrerbarn med et annet morsmål enn norsk ikke får nok undervisningstimer.»

Du kan dessuten lese en grundiger utredning om saken i Norges flerkulturelle avis, Blend, her. Det kan jeg anbefale dersom du, som jeg, skulle ønsket at VG hadde gått tallene grundigere etter i sømmene. Et raskt google søk hadde vært nok. Og det burde ikke være for mye forlangt av en av Norges største aviser.

Hvor blir det av kultursjokkdebatten?

Foto: Hege V. Haugvik

Mens kulturdebatten raser frem og tilbake som et forhåpentligvis snart ferdigtygd og utspyttet refreng, befinner jeg meg fortsatt i min utlendighet. Året er 2013 og i slutten av denne måneden er det ni år siden mannen i mitt liv, han som er skyld i utlendigheten min, og jeg krysset Dover-Calais i en sliten Ford Escort med salongbordet på taket.

Siden den gang har livet bydd på ulike utfordringer, som for eksempel det å bli mamma for første gang på språkløst vis. Anbefales forresten ikke. Bli flytende i ditt fremmede språk før du bestemmer deg for å videreføre slekta i utlendighet. Eller bli hvor du er. Det er nemlig hardt arbeid å kombinere innvandrerens språkløse offerrolle med morsrolle. Tidsklemma blir bare en blek utfordring i forhold. Og jeg kan love deg at ingen vifter med Oscarstatuett uansett om du fremfører rollen din med aldri så mye glans. Nei da, innsats og utførelse nevnes sjelden, ikke så mye som i en bisetning en gang.

Siden den gang, har jeg dessuten vært hardt angrepet av kultursjokk. Dere som følger denne bloggen, har fått stykkevise innblikk i hvordan det har utartet seg. Kultursjokk? Tenker du kanskje. Men Belgia er da ikke så langt unna. Det er jo Europa. Samme hudfarge og slikt. Har du vært i Brussel, sier du? Fin by det. Kan umulig få kultursjokk i slike omgivelser. Det er for sånne som reiser langt.

Men nei, det er ikke det. Vi må alle gjennom det. Ikke du, tenker du kanskje. Du opplevde det ikke det året du studerte til Master i Australia, eller reiste på loffen i Asia. Men å innbille seg at man ikke gjennomgår kultursjokk på reise, er nesten som å tro at man ikke trenger å sørge når man mister noen nær. Du må gjennom det, enten du vil det eller ei. Akkurat som du må finne en ny måte å leve på etter at et menneske du var sterkt knyttet til brått ble borte, så må du finne ut av hvem du er i den nye og fremmede kulturen du har immigrert til.

Den euforiske gleden i begynnelsen. Over alt som er nytt, spennende og eksotisk. Deretter kommer smerten, savnet, mørket. De vanskelige følelsene. Sinnet over det som ikke er mer. Angsten for det som måtte komme etterpå. Ensomheten fordi du er annerledes, til tross for at du kulturelt sett kanskje er tilsynelatende lik.

Du slipper ikke unna. Vi må alle gjennom de forskjellige fasene. Turistfasen. Sjokkfasen. Tilpasning. I ulik grad selvsagt. Noen stagnerer og blir på stedet hvil i én av dem. Andre igjen raser gjennom og gjør seg ferdig med det vanskeligste på kort tid. Det kommer an på hvem vi i utgangspunktet er. Ikke hvor vi kommer fra. Men hvem vi er. Hva slags personlighet vi har. Hvor gode vi i utgangspunktet er på forandring, altså hvor tilpasningsdyktige vi er, uten at det trenger å bli noen konkurranse i hvem som er flinkest.

Utfra personlig erfaring, vil jeg tippe at introverte personlighetstyper har vanskeligere for det enn de som er ekstroverte. Introverte mennesker lader batteriene helst for seg selv, og setter pris på den dype samtalen. Smalltalk er ikke noe en introvert trakter etter, for å si det slik. Hovedingrediensene for mislykket integrering kort oppsummert altså. For skal du lære språk, må du ut å treffe mennesker. Du må tålmodig smalltalke til du blir blålilla, om vær, vind og regn. Og den dype samtalen kan du se langt etter på fremmedspråket ditt, for den ligger noen år frem i tid. Nå etter ni år, har jeg blitt såpass flytende i fransk at jeg endelig kan snakke om det som ligger meg innerst i hjertet på en forståelig måte. Min integrering har tatt lang tid, og jeg er åttini prosent introvert. Noen vil kanskje mene at årsaken til det ligger i at jeg er eksepsjonelt treg. Det trodde jeg jo selv i en del år, selvsagt. Helt til jeg begynte å lese om kultursjokk på ordentlig. Og helt til jeg leste Susan Cains bok, Quiet: The Power of Introverts In a World That Can’t Stop Talking. Sistnevnte er anbefalt lesestoff uansett hvilken personlighetstype du er. Men om kultursjokket kan du vente med å lese til boken min blir ferdigskrevet. Det er like rundt hjørnet.

Så ja, mens kulturdebatten raser i gamlelandet og CTG og hans medsammensvorne får så hatten passer fra alle hold, og folk formelig går av hengslene for å definere hva norsk kultur egentlig er for dem og hvorvidt den er truet eller ikke, så sitter jeg her med, etter min mening, et betimelig spørsmål:

Når kommer kultursjokkdebatten?

Den ville i det minste vært fruktbar, tør jeg påstå. For kultursjokk er noe vi aldri diskuterer. Jeg har til gode å se de fete overskrifter om hvordan kultursjokket gjør at integrering kan stagnere. Eller hvordan personlighetstypen til den eller den gjør at kanskje vedkommende har hatt en spesielt vellykket integrering i forhold til andre vedkommende kan sammenlikne seg med.

En slik debatt hadde vi kanskje lært noe av, for de fleste av oss har jo reist, og noen av oss har bodd lengre borte enn hjemme. En slik debatt kunne til og med være opplysende for innvandreren selv, for ofte er man ganske intetanende om det som foregår på det psykologiske planet mens fremmedspråk pugges og man forsøker å tilpasse seg fremmedtilværelse med vaklende gange. Kanskje vedkommende vil legge opp integreringsstrategien litt annerledes, og holde seg innomhus mens kultursjokkets fase to og sinnet mot vertskulturen raser som verst. Akseptere det. Og vite at det går over.

Kanskje vi ville kunne få nasjonale retningslinjer hva angår integreringskrav og personlighetstype, hvor for eksempel introverte anbefales sterkt å holde seg der de kommer fra. Men dersom de likevel skulle ha forvillet seg utpå utlendighetens evige kanossagang, kunne man i det minste informere om konsekvensene. At de må finne seg i vente lenge på den dype samtalen, men at de likevel ikke må isolere seg inne i vente på den. At det er slikt det blir onde sirkler av. Og at det er lov til å synes at det er i overkant energitappende.

En slik debatt hadde muligens dessuten kunne forklart hvorfor nordmenn på Spanskekysten holder seg til sine egne og ikke lærer seg lokalspråket. Blant annet.

Innvandrerkvinne anbefaler bok hun ikke har lest

(Foto: CappelenDamm)

Her har jeg tenkt å gjøre noe  så uhørt som og komme med en bokanbefaling uten selv å ha lest boka. Men dette fordi jeg ikke har muligheten til å kjøpe den før neste gang jeg skal til Norge, og jeg håper at noen av dere (helst alle selvsagt, og flere til!) kan spre det gode budskap og helst til og med lese den selv før den tid:

“Muhammad Anwar Soofi kom til Norge i 1974 som arbeidsimmigrant fra Pakistan. I den nyutkomne biografien om ham retter han skytset både mot sin egen generasjon, norske politikere og media … Han mener media er et hinder for økt mangfold og bredere forståelse.“

(http://www.utrop.no/Nyheter/Kulturnytt/23962).

Høres ikke dette uhyre interessant ut, så vet ikke jeg! Men nå er jeg kanskje også spesielt interessert da …

Ha en fin kveld!

Når en innvandrerkvinne går i seg selv

Det er en stund siden dere har hørt fra meg her på bloggen nå. Og det er ikke for ingenting. Det har seg nemlig slik at det er vanskelig å skrive noe fornuftig mens man møter seg selv i døren med skjegget i postkassen, og i tillegg faller ned fra sin altfor høye hest. Med brask og bram. Samtidig. Jeg har hatt nok med akkurat det, kan du si. Sånn kan det nemlig gå, når jeg begår det samme som jeg til det kjedsommelige beskylder alle som ikke driver med integrering for. Jeg, som har nyanser som en av mine viktigste kjepphester, må motstrebende gå i meg selv og innse at jeg er ganske dyktig på å stereotypisere og plassere ting og tang i de båsene jeg er overbevist om at de hører hjemme.

Skolesystemet i dette landet, for eksempel.

Dere som har fulgt med på terapeutisk surmuling fra innvandrer i utlandet en stund, har fått med dere at skolesystemet i dette landet har fått grundig gjennomgå. Om du ikke er én av dem, så er kortversjonen at Junior nå har gjort ferdig første klasse på barneskolen, og at både han og jeg har hatt mer enn nok med å henge med på leksekrav og karakterjag. Mye lekser hele tiden. Aldri fri, hverken helg eller ferie. Avsluttende eksamener etter endt skoleår. Strenge instruksjoner med rød penn og urimelige krav til seksåringer. Og at jeg gjennom hele sommerferien har hatt en knute i magen hver gang tanken på et nytt skoleår med samme jag og stress har meldt seg. Jeg har ikke vært nådig i mine karakteristikker av det belgiske skolevesenet. «Der jeg kommer fra, er alt så meget bedre» har vært utrettelig refreng.

Jaja, sånn kan det gå, når du tror at det du ser er det som er. At ettersom det er slik ett sted, så må det jo være slik overalt. Slik som mange tenker når de leser tabloidenes overskrifter om innvandrernes mørkemenn og udugelighet; at det er slik det er. Slik de alle er.

Sånn har det altså vært i mitt tilfelle. Det har ikke falt meg inn en bitteliten centimeter en gang, at det kan være noe som er annerledes rett rundt hjørnet. Nei, dersom noe skulle bli bedre, så måtte det i så fall være fordi jeg pakket sammen familien min og dro nordover til der jeg kommer fra. Enkelt og greit. Men akk, så vanskelig å akseptere. Og det sier seg selv at det ikke kan ha vært enkelt å være min bedre halvdel som fåfengt har forsøkt å roe ned gemyttene til fruen.

Nok om det.

For å gjøre en potensiell lang historie ganske mye kortere, så har Junior byttet skole siden sist. Tredje september var han i gang med sitt andre skoleår på barneskolen i dette landet, på ny skole med nye klassekamerater og ny skolevei. Ja da, den er litt lengre, men alt går så meget bedre at det er det verdt.

Og hva er annerledes? For selve systemet med karakterer og eksamener går de jo ikke an å forandre på, sånn er det helt likt på den nye skolen. Jo, det som er annerledes, er blant annet tonen i tilbakemeldingen til barna. Den røde pennen er ikke aggressiv. Den elitistiske tankegangen er ikke-eksisterende. Barna får være barn litt lengre, samtidig som de likevel lærer det de skal og mere til. Leksemengden er overkommelig. Det er fortsatt lekser i helgene, men ikke i samme grad. Ofte har Junior allerede gjort ferdig leksene sine når han kommer hjem fra skolen. Det er mere avslappet, samtidig som det absolutt stilles krav.

Jeg senker skuldrene, og har lært nok en lekse. Ikke alle i mitt nye land er slemme. Alt er ikke nødvendigvis bedre der jeg kommer fra. Og at skjegget i postkassa rekker å bli ganske langt dersom man ikke passer seg.

Er du flytende nok?

Eller sakker du akterut med halen mellom beina når du blir stilt til veggs:

«ER DU FLYTENDE!?!?!»

For sånn egentlig er du jo ikke det. Uansett hvor mye du øver, øver og atter øver. Til du blir blå, grønn og til slutt askegrå. De vil uansett til syvende og sist riste oppgitt på hodet og sette deg rett tilbake på den plassen du hører hjemme, i ghettoen din med andre likesinnede, de som er det. Flytende altså. Selv om de skriver slike annonser:

««Søkere må være over 19 år og KUNNE FLYTENDE norsk og HA førerkort!!!!!! CV sendes med BILDE. PS! Søknader uten bilde vil ikke bli vurdert!!!!!!!»

Jada, selv om de skriver slik at man skjønner at DE I HVERT FALL IKKE!?!?!?! har fulgt med i timen, selv om de selv, når de fyller inn CV-en sin med fyll, skriver at de snakker både engelsk, spansk og tysk selv om det begrenser seg til “Ich bin, du bist” eller “por favour” , så joda, skal de få lov til å slå seg på brystet og apebrøle. Legg til grisenøffing, så blir bildet komplett. Mens du stotrer gebrokkent. Og ler forsiktig fårete med. Mens du innerst inne skjønner at det er deg de ler av.

Du har høyere utdanning fra der du kommer fra, sier du? Du har gått på universitetet i tusen år, og hadde en gang i forrige århundre arbeid med ansvar og frynsegoder. Folk bukket og neide når de passerte deg på gaten? Du er godt voksen og snakker tretti språk? Trettien med norsk? Ja vel, det får bli tretti det da, for du snakker jo ikke norsk FLYTENDE.

Så, hva er egentlig flytende, lurer du kanskje på? Er det dette:

«Norsk er å foretrekke. Vi tilbyr: Project staffing Subcontractor agreement, Exciting challenges with good terms, Many opportunities for new assignments».

Tja, ikke godt å si. En klok dame, hun som jeg siterer fra i dag, ringte litt rundt på byen for å sjekke hva som ligger i dette, hm, ja, jeg bare kan ikke dy meg, litt flytende begrepet. Men:

«En kjapp ringerunde til bemanningsbyråene bekrefter at kundene ofte krever «flytende norsk» uten å ha tenkt seg om.»

Jeg husker en samtale jeg hadde med et bemanningsbyrå i hine hårde dager, som begynte å intervjue meg der og da uten å lure på om det egentlig passet først, mens Junior var i ferd med å rive ned den nye flatskjermede TV-en og vrælte fornærmet når han ikke fikk lov til det lenger og rev og slett i buksebenaa mine «to make a point».

Dette var før jeg begynte å bli såpass flytende i fransk at jeg med korrekt høflig tale respektfullt kunne be madamen om å ringe tilbake på et annet tidspunkt uten å høres ut som ei som hadde vokst opp på gata. Fordi, som jeg gjentar til det uendelige her inne i frustrasjonskroken min, så tar det mange, lange og mange år før det fremmede språket tar en høflig vending. Og dette ikke fordi vi innvandrere ikke vil eller er generelt u(ut)dannede mennesker, men nei da, vi har nemlig nok med å sette ett ord etter det andre mens hjernebarken krøller seg hysterisk og gråter sine modige tårer idet den fortvilet prøver å tyde subtilitetene som snor seg umerkelig rundt omkring og frem og tilbake i hverdagene. Så altså, om du ikke har fått det med deg ennå, det er ikke fordi vi er en egen rase med spesielt uspiselige mennesker, og heller ikke fordi vi har lavere intelligens enn de menneskene vi gjerne skulle likt å sammenlikne oss med, fordi vi faktisk gjerne kan sammenlikne oss med disse menneskene på vårt eget morsmål.

Men altså, tilbake til telefonsamtalen med Madame Bemanningsbyrå. Med én hånd på røret og den andre på TV-en og strengt blikk og hektisk risting på hodet i håp om at Junior skulle finne på andre ting, noe han selvsagt ikke gjør der han er i ferd med å dra av meg mammabuksa jeg burde vært ute av for lenge siden, som sagt, det er tidkrevende å lære språk, for ikke å glemme det å ha blitt mamma i en helt annen verden enn min egen, kjente og kjære.

«Beklager, men De er ikke flytende nok.»

Kommer det kontant i den andre enden.

Det hadde ikke De heller vært, Madame-i-den-andre-enden. Det hadde ikke De heller vært under tilsvarende omstendigheter. Og. Gi meg bare noen uker. Så skal jeg love Dem at jeg kommer til å være mer flytende enn De noensinne kunne forestille Dem. Det er akkurat dette jeg trenger. En jobb. For å komme meg videre til neste nivå. Et nivå jeg ikke har sjans til å komme meg opp på, til tross samvittighetsfull studering på språkkurs, ved å lese bøker, se på TV, høre på radio, lese avisen, snakke med folk på butikken om været, bestille mat på restauranten og ellers konversere med naboen om dette og hint (kommer søppelbilen i dag eller morgen?). Ja, jeg har til og med gitt slipp på den siste lille rest av selvrespekt og begynt å snakke mitt nye språk i heimen. Før snakket vi engelsk oss imellom, mannen og jeg. Men nå snakker vi bare hans morsmål, for slik skal jeg fortere bli flytende. Og vi gjør det, selv om det betyr at jeg snakker som en femåring og at han alltid har overtaket. Selv om jeg er sliten.

Hadde jeg lyst å si. Men jeg var dessverre ikke flytende nok.

Språkmangel blant minoritetsbarn. Hva skjuler seg egentlig bak tallene?

Erik Hollie spør om barn bør kunne norsk før skolealder i kommentaren sin i Aftenposten 7. februar, som han skriver i kjølvannet av at Aften har presentert nokså nedslående tall når det gjelder minoritetsspråklige barn sin språkkompetanse:

«Aften skrev forrige uke at syv av ti minoritetsspråklige første­klassinger trenger særskilt norskopplæring. Og at selv om barna er født og oppvokst i Norge og har gått i barnehage, klarer de ikke å følge norskundervisningen når de har begynt på skolen.»

Det levnes ingen tvil om at dette er altfor mange, det er så mange at jeg sitter her med bakoversveis og har i det hele tatt problemer med å tro at det er sant. Men når det kommer til debatten om integrering av innvandrere, er det dessverre så altfor mye som ikke henger på grep.

Det jeg lurer på når jeg leser dette er: Hvem er disse barna og deres foreldre. Og er disse tallene representative for det ganske land? Når slik statistikk presenteres, er det nemlig lett å plassere alle barna og opphavet deres i én og samme bås. Og når det for eksempel gjelder foreldrene, har jeg på følelsen at mange tror at de boikotter norskopplæring. At de med vitende vilje snakker sitt eget språk slik at barna deres ikke skal bli velintegrerte samfunnsborgere.

Jeg har svært vanskelig for å tro at dette er tilfellet, gitt min egen erfaring som minoritetsspråklig mor. Nå befinner jeg meg riktignok i et flerkulturelt ekteskap hvor mannen snakker som de innfødte i dette landet, og kan derfor ikke helt sette meg inn i hvordan det må være dersom mannen var like språkløs som meg. Jeg kan ikke forestille meg hverdagen dersom han ikke hadde kunnet fungere som den støttespilleren han er som tolk og ellers ekspert på de kulturelle kodene. For ikke å glemme dersom jeg var på flukt fra krig til fred og sånt.

Men jeg har likevel en innsikt i hva det vil si å lære fremmedspråk i godt voksen alder. Det er nettopp derfor jeg er interessert i å vite hvem disse foreldrene er og hva slags norskkompetanse de har. Én sak er uansett helt sikker, og det er at de nok består av en gjeng vidt forskjellige mennesker, med vidt forskjellig utgangspunkt og med én eneste sikker fellesnevner: At de ikke er opprinnelig fra Norge.

Kanskje noen av dem tilhører kategorien jeg skrev om i går? Altså de som ikke har krav på norskopplæring fordi de ankom Norge før 2005 og mister sosialhjelp dersom de går på norskkurs? Og hvor byråkratene stikker ytterligere kjepper i hjulene på denne måten:

«IMDI kjenner godt til de frivillige tilbudene, men anerkjenner ikke deres innsats. Oslo kommunes etat EMI – Enhet for mangfold og integrering har gjort det klart overfor de frivillige at gratis norskkurs ikke vil få støtte fra Oslo kommune. Enkelte bydeler har til og med kuttet i midlene til frivilligheten.»

Eller kanskje denne kategorien som en leser informerer om i sin kommentar:

«På universitetets norskkurs, der jeg jobber, har vi hatt noen saker med studenter som ikke kunne ta eksamen fordi de var arbeidsledige – og hvis de tok eksamen kom de til å miste alle pengene sine. Utrolig idiotisk all den tid det eneste de mangler for å kunne få en super jobb, er språket.»

Kanskje de, som meg den gangen jeg ble mor her nede, behersker sitt nye språk så dårlig, at det blir unaturlig å oppdra barna med ord som ikke strekker til? Dessuten kan det være snakk om foreldre som hverken kan lese eller skrive, og hvor det vil ta lengre tid å tilegne seg et fremmedspråk fordi de allerede mangler de viktige referansene.

Og det neste jeg lurer på er: Hva med de tre av ti barn som ikke har behov for særskilt norskopplæring, hva har de gjort riktig som de resterende syv tilsynelatende ikke gjør? Kunne man kanskje kartlegge litt her, og se om man kan få litt innsikt i hva som fungerer?

Og så lurer jeg: Hva er egentlig særskilt norskopplæring? Hva betyr det i realiteten at man har behov for dette? Vil det for eksempel si at man ikke forstår norsk overhodet, og har problemer med å følge med på den øvrige undervisningen? Eller betyr det at disse barna har problemer med å uttrykke seg på korrekt norsk, slik at det er problematisk å forstå hva de sier? Og betyr det egentlig norsknivået deres er så dårlig at de egentlige ikke er klare for å begynne på skolen? Er det kanskje her fingeren bør stikkes i jorda?

For dersom det er slik at syv av ti barn begynner på skolen uten tilstrekkelig kompetanse i det språket det faktisk undervises i, så er sannsynligheten ganske stor for at majoriteten av disse igjen ikke vil kunne utvikle seg til å bli de samfunnsnyttige borgerne jeg er helt sikker på at foreldrene deres ønsker at de skal bli. Og dersom man ikke ønsker en slik utvikling, tror jeg det er på tide å tenke nytt og gjøre ting annerledes og kanskje vurdere og språkteste barn i skolealder for å se om de er klare for å begynne i første klasse, og eventuelt vente et år til hvor tiden brukes til å lære språk sammen med foreldrene for eksempel. Det ser ut til å være nok av frivillige organisasjoner som kan tilby den språkopplæringen det offentlige ikke tar hånd om, og kanskje med litt økt tilskudd fra staten unngår disse barna å bli en enda større utgift på skattebetalernes regning?

Men når alt dette er sagt, så er vel det jeg egentlig lurer på, og som jeg nevnte i begynnelsen: Stemmer virkelig disse tallene? Eller er denne statistikken en del av det som gang på gang har blitt påpekt av journalist Shazia Sarwar og professor Kamil Øzerk, nemlig et byråkratisk misbruk av innvandrere fordi skolene får et tilskudd på 20 000 kroner per skolebarn som har behov for særskilt norskopplæring? På morsmal.org leser jeg:

«En ny undersøkelse viser at rektorene i Norge plasserer elever i særskilt norskopplæring selv om de har norsk som morsmål. Dette medfører både til stigmatisering og sykeliggjøring av minoritetselever samt til at nyankomne innvandrerbarn med et annet morsmål enn norsk ikke får nok undervisningstimer.»

Om du trykker her, kan du lese videre og dermed få litt flere nyanser i akkurat denne debatten enn hva Erik Hollie var interessert i å gi da han uttalte seg så skråsikkert om hvor håpløse vi innvandrere er. Og nok en gang har vi fått en påminnelse om hvor viktig det er å ta tallene med en klype salt, og hvor viktig det er å undersøke hva som egentlig ligger bak.

Moralpolitiets voktere

Det er siste dag før helg. Mandag skal barna tilbake til skolen, og jeg skal gjenforenes med ordene mine på heltid. Men akkurat nå, sitter vi her, barna og jeg, rundt langbordet og venter på at eplekaken vi har bakt, i noe som – dersom man legger godviljen skikkelig til – kan ligne på fredsommelig felleskap, skal bli ferdig. Glemt er slåssingen om hvem som skal knuse egg, hvem skal røre, hvem skal slikke hva og alt det andre en mor, som fortsatt befinner seg i rutete pyjamas, skal måtte mekle seksåringen og treåringen i mellom. Dersom fred begynner i heimen, ligger vi tynt an.

Junior fabrikkerer et eller annet skikkelig lurt til tante sin katt, hun vi skal besøke etterpå for å imponere med hjemmelaget kake. Baking er ikke hennes sterkeste side, og det er kjekt når man kan føle seg ekstra flink på andres bekostning. Må bare huske å komme meg utav pyjamasen før vi drar av gårde, ellers kan vinninga fort gå opp i spinninga.

Minstejenta er i ferd med å snakke til bamsekaninen sin på et språk bare hun forstår, mens jeg i mitt stilleste sinn noe så inderlig håper flerspråkligheten snart skal bære frukter. Folks spørrende blikk når de hører henne bable i vei på noe som de fleste her nede lurer på om er norsk men som nei, dessverre, ikke er noe annet enn noe hun selv driver og finner på, og når hun i tillegg til alt annet er ekstra høy for alderen og man fort kan tro at hun er fire – fem, ja da føler en innvandrermamma ekstra mye på utilstrekkeligheten både som innvandrer, mor og menneske sånn generelt samtidig som jeg overbeviser meg selv nokså halvhjertet om at det var det samme for Junior. Han sa jo bare «bil» frem til han var tre, mens kusina allerede fra hun var ett og et halvt ringte til svigerfaren min og lurte på hvordan det stod til med helsa. Men det går seg til. For Junior snakket plutselig flytende omtrent over natten. Og siden har skravla gått på høygir og tatt igjen tapte ord for veldig, veldig lenge siden både på fransk og på trøndersk.

Selv sitter jeg nå her og snakker meg helt bort. For det jeg egentlig skulle skrive om, var da, mens jeg for en sjelden gangs skyld opphørte mitt selvpålagte nettavisforbud, satte Tetley-en i halsen. Jeg skjønner fort at jeg burde ha holdt meg unna, for nå kjenner jeg at jeg begynner å bli i dårlig humør. Louiza Louhibi har fått hetsende meldinger etter at hun fortalte til VG at hun ble brutalt voldtatt i 2008 leser jeg i Aftenposten.

Så lurer jeg: Hvem i all verden er disse menneskene som har et slikt overdrevent behov for å trakassere og sette på plass alt og alle som ikke følger deres egne så altfor smale sti? Skjer det daglig at de som har tippet «utenfor» blir spyttet på eller slengt ukvemsord ord etter midt på åpen gate, eller som sender truende og sjikanerende meldinger på Facebook eller mobiltelefon. Er dette såkalte moralpolitiet et stort problem, og ser vi bare toppen av isberget? Ekstreme islamister, mener Louhibi.

Og så lurer jeg: Har disse menneskene nettopp kommet til landet? Kanskje de befinner seg i fase tre av kultursjokket, hvor de, etter fase to og det å ha vært sint på seg selv for alle utilstrekkeligheter, det være seg språklig eller kulturelt, begynner å vende sinnet utover og skylde på omverdenen for alt som går galt? Dette er normale psykologiske reaksjoner som en gjerne må gjennom for så å komme til tredje fase hvor omverdenen straks blir mer nyansert og levelig. Eller er de født og oppvokst der? Har de vært der i flere generasjoner? Er de normalt fungerende mennesker sånn ellers i hverdagen? Er det kanskje ikke en ensartet gruppe, og finner vi alle aldersgrupper, sosiale klasser, begge kjønn osv. Hvor mange er de? Og hvor mye makt har de? Skjer det bare i et bestemt område? Og er det så ille at folk holder seg unna?

Jeg vokste selv opp i et miljø hvor det var mange pekefingre for uforståelige ting. Noe jeg ikke skal gå så veldig mye nærmere innpå her, da det tilhører privatlivets sfære. Men sånn generelt, når jeg ser tilbake, så slår det meg hvor uforståelig det er at nettopp disse pekefinger-menneskene hadde så mye makt og blandet seg så veldig mye av det de andre foretok seg av syndigheter. I dag klarer jeg ikke å se på dem med noe annet enn medlidenhet. De var i grunnen bare noen stakkarer som i mangel på et godt og innholdsrikt liv, tydeligvis fant glede i å irettesette omgivelsene i tide og utide på de mest kreative måter jeg i dag nesten må berømme dem for.

Nei, det var ikke sjarmerende mennesker med livet i vater som stod for denne oppførselen. De var ikke mennesker som strakte ut en hjelpende hånd skulle det være behov for det. De flommet ikke over av nestekjærlighet. Nei tvert imot. De snakket uopphørlig snakket om Guds barmhjertighet mens de tuktet de som de elsket. Det var ikke så veldig mange av dem. Men mange av dem hadde for mye makt.

Den giften slike moralpolitiske mennesker innfiltrer krinkler og kroker med, er, i tillegg til mye annet tragisk, et hinder for integrering. Men hva må til? Kanskje det som trengs, er moralpolititets voktere? Om det er ekstremister eller vanlige folk som ligger i nærheten av midt på treet de gjelder. De må tas. De må ristes. De må ikke få gå i fred. De må stå til rette for trakasseringen. De må, ikke minst, tas på alvor. For de mener alvor. De tror de har rett. At dette er noe de må gjøre. Det gir dem kanskje til og med mening. Digitale nabokjerringer er en god idé. Men ute i gatene burde det også finnes nabokjerringer som vokter moralpolitiets minste steg.

Det er ingen sensasjon i det at noen lykkes der andre feiler

http://www.spoonflower.com

Jeg hadde aldri hørt om Bjerke videregående i Oslo inntil for et par  uker siden da det ble kjent at skolen har delt inn noen klasser etter etnisk bakgrunn. Min umiddelbare reaksjon var å skulle skrive et flammende blogginnlegg med indignerte argumenter og avsky for denne praksisen. Jeg så for meg apartheid tendenser i gamlelandet, og skjemtes over det jeg kommer fra. Det har vært mye debatt og skriverier, de fleste hadde samme umiddelbare reaksjon som meg. I ettertid har de som har vært ansvarlige, lagt seg så flate at man ser at de angrer.

Men hva hjelper avsky og indignasjon når realiteten er at skolen forsøkte, om enn på en temmelig klossete måte, å hindre elevflukt? Jeg har ikke satt meg godt nok inn i saken til å vite hvor reell denne frykten eventuelt er. Men når jeg leser mellom linjene, ser jeg en skole som har vært fortvilet. Jeg kjenner jeg selv blir ganske fortvilet, og lurer på hvor utbredt denne fortvilelsen er over det ganske land.

Nieser som går på skole sør i gamlelandet, beroliger den gamle tanta si med at på deres skole er det ikke sånn. Der har de noe de kaller “verdensklasse,” hvor de elevene som ikke har nok norskkunnskaper  blir plassert frem til de mestrer språket tilstrekkelig til å få noe utav vanlig undervisning. Det varmer tantehjertet å høre slikt.

Og. Ikke lenge etterpå kommer det nok et lyspunkt. Et eksempel til ekstrem etterfølgelse. Malakoff videregående i Moss. En annen skole jeg aldri hadde hørt om før jeg leste følgende på morsmal.org:

“Dronning Sonjas skoleprisen tildeles en skole som har utmerket seg ved å praktisere likeverd og inkludering på en fullverdig måte. Dronningen tok initiativet til skoleprisen i 2005. Malakoff får prisen for 2011 for å ha «utviklet et omfattende opplærings- og støtteprogram for en mangfoldig ungdomsgruppe». Skolen har 1000 elever med 33 ulike morsmål. Rundt 175 er ansatt ved skolen. Videre heter det i juryens begrunnelse: «Skolen legger stor vekt på at den enkelte ungdom blir ivaretatt ut fra sine forutsetninger… Innsatsen for å gi unge mennesker med en mangfoldig flerkulturell bakgrunn god fremtid, preger hele skolens arbeidsprogram.» I 2009 vant Malakoff Ungdommens Fredspris for Oslo-Gøteborgregionen. Skolen har fokus på formidling av gode verdier, positive holdninger og at elevene skal lære å respektere hverandre og seg selv. Videre har Malakoff miljøtiltak med egne miljøkråker og forebyggende tiltak mos rus, mobbing og vold. Skolen driver et systematisk arbeid mot fravær og frafall, gjennom blant annet egne nettverksprosjekt.”

Dessuten:

“Malakoff videregående skole ble hardt rammet etter terroranslagene 22. juli. Elleve av skolens elever var på Utøya og en av elevene omkom.”

Og er det noe som ryster meg, så er det at det bare er Bjerke som får så stor oppmerksomhet i media. Etter et raskt søk på VG, Dagbladet og Aftenposten sine nettsider, konstaterer jeg at skolepris til Malakoff  ikke er nevnt med ett eneste ord. Korriger meg veldig gjerne dersom jeg har bedrevet feilsøk. Det eneste jeg kan finne, er noe om en voldsepisode på skolen omtalt i 2006. Vold selger. Frykt selger. Det er ingen sensasjon i det at noen lykkes der andre feiler.

“Det å gå foran som et godt eksempel, er ikke den viktigste tingen når det gjelder å påvirke andre. Det er den eneste tingen.” (Albert Schweitser)