En suksesshistorie om integrering: Heldigvis var det én som trodde på henne

Foto: Solveig Husøy / NRK

Vet du hvem Hoodo Ali Aden er? Dersom du kun leser Aftenposten, Dagbladet eller VG på nett, er sannsynligheten lik null for at du vet hvem hun er. I hvert fall jamfør mitt søk i alt innhold på deres respektive nettsider. (Korrigerer meg gjerne dersom jeg tar feil.)

Men dersom du fikk med deg forrige sending av «Dalen vår» på NRK på tirsdag eller har vært innom nrk.no fordypning i løpet av de siste par dagene, kan det godt tenkes at du allerede har fått med deg historien til den somaliske kvinnen som for femten år siden fikk livet sitt snudd i en riktig positiv retning. Og det takket være naboen hennes. Den etnisk norske naboen sin, vel og merke.

Hoodo forteller følgende om hvordan livet hennes så ut den gangen:

«Den gangen visste jeg ikke om prevensjon. Jeg visste ikke at jeg kunne sende barna i barnehagen. Jeg vurderte ikke en gang om jeg hadde lyst til å jobbe, for jeg trodde det var uaktuelt. Jeg kunne jo ingenting, forteller hun.»

Med tre barn og ett til på vei, i tillegg til en ektemann som jobbet døgnet rundt, satt hun stort sett hjemme alene. Ensom og lei seg, ble kontrasten til storfamilien i Somalia stor. Planen hennes, som var å få tolv barn, var hun godt i gang med.

«Da tok venninnen i naboleiligheten grep. «Du må komme deg ut av leiligheten, du trenger en jobb», mente hun. Men Hoodo kunne ikke lese og skrive. Hun kunne minimalt med norsk, og hadde ikke mer enn grunnskole. Heldigvis var det én som trodde på henne.»

Dette var altså femten år siden. I dag driver Hoodo sin egen butikk på Grønland. Hvordan dette har seg, kan lese mer om her.

Integrering fungerer best dersom det går begge veier, og da tenker jeg ikke form av iverksettelse av tiltak fra offentlig instans på den ene eller andre måten. Integrering trenger ikke være veldig komplisert. Det er som med alt annet i livet, hvor man gjerne kan komme ganske langt med et vennlig blikk, et nikk, et smil, et enkelt initiativ, en utstrakt hånd. Eller en ærlig kommentar à là denne naboen:

«Hvor mange barn har du egentlig tenkt å få? Tenker du ikke? Du er alene i Norge, og du har ingen til å hjelpe deg!»

Naboen er en hverdagshelt som jeg er sikker på at det finnes flere av over det ganske land, det er bare så synd at de så sjelden kommer i avisene.

Språklig tilbakeblikk

Da jeg gikk gravid med Junior, leste jeg bøker om flerspråklighet og det å oppdra flerspråklige barn. Jeg var fast bestemt på at mine barn skulle bli minst tospråklige fra dag én, og ville forsikre meg om at jeg gjorde det riktig helt fra starten av. Jeg fulgte rådene jeg fant både i bøker og i diverse forum på internett, og snakket med Junior på morsmålet mitt allerede mens han lå i magen. Av og til ble det litt barnesanger fra fordums tid, men det var bare mens jeg var helt sikker på å være helt alene, for det var nok ikke meningen at det var sanger jeg skulle bli i dette livet.

Det var, som jeg har skrevet om før her inne, uaktuelt å oppdra barna mine på fremmedspråk, altså fransk. Ikke bare var ikke fransken god nok til at noen ville kunne ta meg alvorlig på noe som helst nivå, men jeg ville dessuten ikke komme til å være like genuin mamma på noe annet enn det språket jeg selv var født og oppvokst med.

Strategien min var å bare snakke norsk, uansett, til barna, fra den dagen de ble født. Det sier seg selv at det ble mye enveiskommunikasjon ganske lenge. Førstemann hørte bare norsk fra meg, for når mannen og jeg kommuniserte, var det på fransk eller engelsk. Mest det siste i begynnelsen, men mest det første senere. Jeg leste norske eventyr, spilte sang CD-er, tok turen til gamlelandet, og ellers prøvde jeg å komme med så mange norskspråklige innspill som mulig. Sniknorskifisering, liker jeg å kalle det. Bare så synd at den bare kom fra meg, for mannen min snakker ikke norsk, og skjønner det heller ikke. Skal han ikke lære seg norsk, han da, når du lærer deg fransk? Har folk ofte lurt. Akkurat som om jeg hadde lært meg fransk dersom vi bodde i Norge. Det kan jeg i hvert fall si med hånden på hjertet, at jeg nok fort hadde sluttet med.

Men, det at mannen min ikke forstår norsk, skulle få særlig betydning for norsklæringen til mine barn, reflekterte jeg ikke noe særlig over mens jeg leste norske folkeeventyr for den nyfødte gutten min. Jeg visste ikke at det et stykke inn i fremtiden skulle komplisere hverdagen sånn som det av og til, eller ganske ofte gjør. Når jeg gir barna en beskjed som, for eksempel, nå må de gå på badet og ta på seg pysjamas mens jeg lager kveldsmat, så skjer det mer enn en gang at jeg plutselig finner dem ut i hagen med pappaen i ferd med å spille ball. Ja men, pappa sa jo at vi kunne jo! Svarte de selvfølgelig, noe jeg bare kunne takke meg selv for ettersom jeg hadde glemt å levere beskjeden på to språk. I begynnelsen skjedde jo dette oftere enn det gjør nå, selvfølgelig, fordi nå vet jeg jo at jeg må oversette beskjeden jeg gir til barna, til mannen. Nå er det til og med enklere, fordi Junior oversetter til faren dersom han spør hva mamma nettopp har sagt. Men det sier seg jo selv at en gutt på syv år er relativt selektiv med hva han oversetter, og det er liten sjanse for at han gjør det dersom han ikke blir spurt, eller det har med sjansen til å få litt ekstra godteri å gjøre!

Det hender jeg har dager (oversett hender med ganske ofte …) at det går litt rundt for meg sånn språkmessig. Spesielt i den perioden jeg frekventerte min engelskspråklige venninne. Hun har, både dessverre og heldigvis kanskje, flyttet tilbake til der hun kommer fra. De gangene vi var sammen begge familiene, mine og hennes barn samt begge ektemenn, var det et språkkaos av engelsk, fransk og norsk, og jeg var den eneste som behersket alle tre språkene. Jeg snakket norsk til mine barn, som jo svarte meg på fransk. Og jeg engelsk til vennene våre og deres barn. Ofte nok ble det til at jeg midt oppi all svimmelheten, endte med å snakke engelsk til mine barn, norsk til mannen min og fransk til vennene våre. Så i denne perioden syndet jeg mye. Alle prinsipper om kun norsk til barna, gikk i glemmeboken, og det ble til at jeg snakket en del fransk til barna, for å ha et språk mindre å forholde meg til. Jeg har dessuten syndet en del innimellom når jeg skal gi beskjeder til barna jeg vil at mannen skal forstå, og jeg er for sliten (les: lat) til å være oversetter. Og ellers i hverdagen når jeg merker at barna ikke forstår det jeg sier.

Så nei, jeg har ikke klart å være hundre prosent konsekvent. Men det må du være! Sa en annen dame jeg ble kjent med her nede. Det er jeg, jeg snakker bare engelsk og aldri tyrkisk til jenta mi. Akkurat som du ikke trenger å snakke fransk til barna dine. Hun var mammaen til en av jentene i klassen til datteren min på den forrige skolen hun gikk på, og engelskspråklig med tyrkisktalende ektemann. Datteren deres snakket engelsk med sin mor, tyrkisk med sin mor, og var i ferd med å bli ganske god i fransk, som hun lærte på skolen. Min datter på den tiden, hadde knapt begynt å snakke. Og når hun snakket, var det på et språk vi ikke forstod. Som nevnt tidligere i bloggen, så trodde belgierne at hun snakket norsk, og nordmenn at hun snakket fransk. Jeg lot dem som sagt bare tro det, mens panikken omtrent paralyserte meg. Samtidig prøvde jeg å forsvare meg med at det ikke er like lett å være konsekvent når du snakker et språk ingen andre forstår. For jeg skal love at det holder hardt mange ganger å snakke med barna på et språk ingen andre forstår. Engelsk er noe helt annet. Og denne jenta det er snakk om, var jo født i Tyrkia, og mammaen snakket også tyrkisk flytende. Så mamma og pappa forstår hverandre på begge språk, det er faktisk noe helt annet.

Det unnskylder i hvert fall jeg meg med her jeg sitter og evaluerer norskutviklingen til barna mine. Nå, åtte år senere, sitter jeg her og slikker sårene, mens jeg ser tilbake på flerspråklighetsprosjektet mitt, tenker jeg at jeg har lyktes sånn noenlunde i hvert fall. Og det er jo heller ikke over ennå.

Og dersom det er noen av leserne som har erfaringer med å oppdra barna deres flerspråklig, hører jeg gjerne fra dere om hvordan det har utartet seg. Og ellers gode råd, mottas med takk.

Skal det være en hverdagsmykner?

neuhaus.be

Jeg sitter og blar i leksepermen til Junior. Den permen han har med hjem hver dag som inneholder leksene han får i fransk, matematikk og naturfag. Som jeg har skrevet om før her inne, så har de ikke skolebøker her nede, men stensiler, og det sier seg selv at de ikke kan dra med seg alle permene sine hjem hver dag. Derfor lekseperm.

Det er forresten rart det der med hvordan man tilpasser seg. Jeg husker i fjor på denne tiden, da Junior gikk i første klasse, og hvor jeg forbannet dette permsystemet opp og ned og frem og tilbake, for ikke å glemme i mente. Helsikes imbesile folk. Jeg kavet meg opp og kjeftet på ektemannen, som prøvde å protestere at ‘det er sånn han er vant til’, men skjønte fort at han også var inkludert i den gruppa jeg uttalte meg så nedlatende om og det nok var best å holde kjeft til innvandrerkona hadde fornærmet lærerstanden, skoleverket, regjering, konge og nabolag. Det pleide ikke ta mer enn en kveld eller to, dersom man ikke avbrøt eller motsa. Sånn går liksom dagene, med integrering.

Heldigvis for at ektemannen ikke er som meg. En sånn som ikke har noen røtter her, og som klør etter å brøle til læreren fordi de ikke har vanlige skolebøker som ethvert land med respekt for seg og sine. Heldigvis for at det bare er meg i denne familien som har behov for å poengtere at ‘der jeg kommer fra, så er alt så mye bedre.’ For hadde han også vært en slik en, så hadde jeg ikke hatt noen til å rette ut rynkene i hverdagen for meg. Til å sette meg forsiktig på plass når det trengs. Eller til å komme med en ekstra stor kopp te med en ekstra stor nogo attåt ved siden av de dagene riene står på som verst.

En douceur kaller de det her nede. Den nogo attåten altså. En ‘sødme ‘eller ‘søthet,’ i følge min ivrigste følgesvenn, ordboken. Men ordet douce kan også bety ‘myk’, og for meg er det akkurat det. En douceur ved siden av tekoppen, det kan være en belgisk sjokoladebit, en fransk patisserie, skal ha akkurat den funksjonen. Gjøre tilværelsen mykere, som en tøymykner. En slags hverdagsmykner.

Så altså, noen douceur-er senere, og takket være ektemannen, og simsalabim så har jeg vennet meg til permesystemet, og kan omtrent ikke se for meg livet uten. Omtrent, ja. Men det er godt nok, for det betyr at jeg ikke irriterer meg og føler behov for å forbanne det «nye» landet mitt på alle nivå hver gang jeg åpner skolesekken til Junior. Det betyr også at jeg ikke smitter avkommet med mine aversjoner mot alt som er nytt her nede. Dessuten, i stedet for et ubehersket behov for å skjelle ut de stakkars lærerne, så blir jeg heller imponert over den jobben de gjør. For ikke bare gjør de den jobben som lærerne gjør ‘der jeg kommer fra’, i tillegg tilbringer de nok sin overdose med timer med å finne passende materiale (stensiler) til sin klasse. For ikke å glemme alle timene de nok står ved en kopimaskin og banner.

Vel, så da sitter jeg altså der og blar i stensiler med oppgaver i alle fag og alle varianter. Jeg blar forbi matematikk, og konstaterer at Junior henger godt med. Det er stort sett full score på det meste, for ja, de får jo karakterer her nede allerede i første klasse, noe jeg også har vennet meg til gitt. På fredag, i morgen faktisk, er det dags for podens karakterbok nummer tre dette skoleåret. Naturfag ser også greit ut, og jeg blar videre til fransk. Der blar jeg saktere, og leser gjennom alt. Det er fin repetisjon for meg. De har holdt en del på med bestemt og ubestemt artikkel, og det er ikke det dummeste å ta en titt på igjen, for jeg vet jeg gjør mye feil der. For selv om jeg er på en såkalt flytende fransknivå, så er det fortsatt mange huller i grammatikken sånn på detaljnivå, som jeg ikke kan bry meg om mens jeg snakker på tilmålt tid og dersom jeg vil snakke så flytende som mulig. For sånn er det bare, livet, dersom folk skal høre etter det du sier, så må du snakke i en viss fart. En fart som ikke tillater at man tenker seg om når det kommer til ‘et hus’ eller ‘en hus.’

Som sagt, så blar jeg meg forsiktigere frem nå, helt til jeg får øye på det. Jeg må se en gang til. Sjekke at det er riktig. Kroppen stivner. Hendene blir visne, og jeg kjenner knuten i magen. Den har jeg ikke kjent på en stund. Men nå er den der igjen. Jeg lukker permen. Åpner den igjen. Det er der fortsatt.

Junior har begynt med verbbøyning. Er det så farlig? Tenker du vel. Nei, norsk verbbøyning er ikke så farlig. Det skal jeg være den første til å skrive under på. Fransk, derimot, det er til og med fransktalende mennesker enige om at er farlig nok. Så da kan du tenke deg hva det gjør med en stakkars innvandrermamma.

Jeg roper på gutten min, og spør hvordan det går med fransken. Han svarer med den største selvfølge at fransk er bare så kjempelett. Latterlig lett. Noe han bruker en liten stund på å vise med latter og oppgitte bevegelser, på syvåringers vis, hvor latterlig enkelt det faktisk er. Det er så lett han han ikke klarer å slutte og le med det første. Jeg ler med, selv om jeg må tvinge meg.

«Hva med dette da?»

Spør jeg, og peker på verbbøyningene.

«Men mamma! Det er det letteste jo!»

Bare vent du, tenker jeg i mitt stille sinn. Bare vent til du begynner på gruppe to og gruppe tre. Foreløpig holder de jo bare på med gruppe én. Bare vent til du skal lære om fortid, nåtid, litterær verbbøyning, subjunktiv verbbøyning. Og så videre. Og så videre. Og så enda litt til. Du som leser, kan lese enda mer om det her dersom du ønsker.

Men jeg sier ingenting. Bare ber en stille bønn om at han alltid må synes det er like latterlig enkelt. For dersom det skulle bli vanskelig, kan nok ikke mammaen hans være så mye til hjelp. Annet enn å dele fra sitt hemmelige lager av assorterte hverdagsmyknere.

Barn kan lære to språk samtidig!

blog.santelog.com

Utdanningsdirektoratet har talt: Barn kan lære to språk samtidig. I sin veiledning til foreldre og ansatte i barnehager og på helsestasjoner “Barn i flerspråklige familier,” er konklusjonen at det viktigste er samarbeidet mellom barnehage, foreldre og skole.

Ikke at dette er noe som overrasker meg, for jeg, som mor til flerspråklige barn, vet at det ikke skorter på forskning. Dette er noe som interesserer mange, mange familier over hele verden, ettersom jordkoden blir bare mindre og mindre. Og ettersom en del land i verden, har mer enn ett offisielt språk. Flerspråklighet i Norge har også kommet for å bli, og når Frp påstår at innvandrerforeldre må snakke norsk hjemme, er ikke dette i samsvar med barns evne til å tilegne seg språk.

På Omniglot, et internettleksikon for skrivesystemer og språk, skriver Christina Bosemark, grunnlegger av Multilingual Children’s Association, blant annet at det at barn vil bli forvirret av å lære mer enn ett språk, er en av de mest typiske mytene når det gjelder flerspråklige barn:

“This belief is prevalent in monolingual countries and has far more politics than science to back it up. Rest assured that your child’s little brain has more than enough neurons firing to cope with two languages (or even more) without frizzing out. On the contrary, decades of research in countless studies actually show significant cognitive advantages to being multilingual. And what about the experience of millions of families around the world where multilingualism is the norm, not the exception? Just look at Canada, Belgium, Switzerland, and Finland — to mention a few.”

Til tross for at dette er noe man vet fra før og som det har vært forsket på i flere tiår, så er Utdanningsdirektoriates veiledning likevel en svært viktig dokument for de som er usikre med hensyn til hvordan det er best å gjøre det dersom man ønsker at barnet sitt skal bavare morsmålet samtidig som det lærer norsk. Og for de som jobber med barn som har denne utfordringen i hverdagen. Tema som berøres er følgende:

• Kan barn lære to eller flere språk samtidig?
• Hvilket språk skal foreldre som har et annet morsmål enn norsk, snakke med barna sine hjemme?
• Hvilket språk skal jeg bruke når jeg snakker med barnet mitt dersom vi som foreldre har ulike morsmål?
• Kommer barnet mitt til å lære seg norsk dersom jeg fortsetter å snakke morsmålet mitt hjemme?
• Spiller det noen rolle om barnet mitt blander ulike språk?
• Hva skal jeg gjøre dersom barnet mitt bare svarer på norsk?
• Hva kan jeg gjøre for å støtte mitt barns språkutvikling på morsmålet?
• Hvordan kan jeg støtte mitt barns språkutvikling på norsk?
• Hva kan være grunnen til at barnet mitt ikke snakker i barnehagen?
• Bør barnet mitt ha tospråklig assistanse i barnehagen?
• Bør barnet mitt ha morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring på skolen?
• Bør barnet mitt ha særskilt norskopplæring/norsk som andrespråk på skolen?

Her er det mye nyttig informasjon som jeg håper når ut til de menneskene Utdanningsdirektoratet ønsker å nå. Men, og det er et ganske stort men, hva med de foreldrene som ikke mestrer norsk bra nok til å kunne lese gjennom denne veiledningen? Det er jo stor forskjell i språkkompetanse på en som har bodd i Norge en del år, og en som nettopp har kommet. Jeg kunne fint klart å lese gjennom en tilsvarende veiledning på fransk i dag, men det samme hadde nok ikke vært tilfellet for noen år siden.

Og nå kommer jeg til et punkt i denne språkdebatten som jeg skulle ønske fikk mer plass. For det virker på meg som om det er en opplest og vedtatt sannhet at innvandrerforeldre bør kunne lære seg språket over natta, og dermed kunne være en språklig ressurs for barna sine allerede fra dag én. Noen kommenterte her inne på bloggen en gang at hun hadde lest om en eller annen, husker ikke detaljene, som hadde lært seg norsk på tre måneder. Ja, joda, det hadde jo vært fantastisk dersom det hadde vært tilfellet, tenker jo jeg, men denne historien hører selvsagt med til et ekstremt mindretall. Jeg og trodde jo at fransklæringen min skulle gå så lett så, før jeg visste hva jeg snakket om og før jeg hadde funnet ut at det språkøret jeg hadde den gangen jeg gikk på gymnaset for hundre år siden, hadde falt av for lenge siden. Det hjalp heller på ikke på overskuddet at jeg ble mor kort tid etter at jeg hadde begynt å lære språket.

Saken er vel heller at når det kommer til språklæring, er vi også her alle forskjellige med hvert vårt utgangspunkt, kjedelig nok. Det nytter ikke å plassere oss alle i den samme båsen, her heller, selv om mange gjør det likevel. Jeg velger å tro at de fleste av oss har rent mel i posen når det kommer til å ville gjøre vårt beste for å lære språket i vårt nye land. Men det er en viss fare for at det tar tid, mer for noen enn for andre. Og dessuten tror jeg, at vi alle vil det beste for barna våre. Akkurat som de som er født og oppvokst og har røttene sine godt plantet der de bor.

 

Har kontantstøtte skylden for manglende yrkesdeltakelse av innvandrerkvinner?

Jeg har nettopp sett opptak av debatt med blant andre Mammadame bloggeren Karianne Gamkinn fra NRK nyhetene i gå kveld. Hun er i disse dager aktuell med boken «Beklager, jeg må være mamma», som jeg gleder meg til å skaffe så snart jeg har kommet gjennom litt av bokhaugen fra forrige Norgestur. Her kan du lese hva Tanum skriver om utgivelsen:

«Karianne Gamkinn, kjent fra bloggen mammadamen.com, forteller i denne boka om hverdagslivet med mann og to små barn. Som markedsfører med en jobb med høyt tempo hver dag merket Gamkinn plutselig tidsklemma på kroppen. Hun satt på jobbmøter med melkespreng i brystene og lengtet etter sønnen som hadde begynt i barnehagen. Det endte med at hun sa opp jobben og startet eget firma, slik at hun selv kan styre tiden. Hva er det egentlig som skjer med kvinner når de blir mammaer? Hvordan er det å være mamma i dag? Hva er det viktigste, er det kaffekoppen med kollegaen eller de små barnehendene rundt halsen din? Her får du ærlige og tankevekkende historier om jobbliv og hverdagsliv, generasjonsforskjeller, syke barn og sure sjefer, det å konstant ha dårlig samvittighet for noe eller noen, og å føle seg om en udugelig mor. Alle snakker om at man må nyte småbarnstiden, men hvordan gjør man det? Her får du ærlige og usminkede historier fra dagens familieliv, en mammas tanker og erfaringer og om viktigheten av å leve her og nå.»

Og dersom du er interessert i å lese om familielivets utfordringer: Løp og kjøp! Jeg har fulgt bloggen til Karianne Gamkinn lenge, og kan se for meg at hun har mange interessante tanker rundt dette.

Når det gjelder debatten på TV i går kveld, var det spesielt ett punkt jeg hengte meg opp i, og det handlet – ikke overraskende kanskje – om innvandrerkvinner og deres såkalt manglende integrering på grunn av kontantstøtten. Denne bloggposten skal ikke handle om hverken for eller motargumenter når det gjelder kontantstøtten, men den skal handle om i hvor stor grad den hemmer integreringen av innvandrerkvinner.

En av debattantene, Mari Teigen, fra institutt for samfunnsforskning, hevder nemlig at kontantstøtten reduserer innvandrerkvinners yrkesdeltakelse. Og ergo integrering. Men gjør den egentlig det? Jeg ønsker bevis på at kontantstøtten hemmer integrering av innvandrerkvinner. Ikke anekdotisk. Ikke uttalelser som at: «Altfor mange innvandrerfamilier mottar kontantstøtten, og veldig få innvandrerkvinner er i jobb – ergo hemmer kontantstøtten integrering.» Her kan vi ende opp med en diskusjon om hva som kom først, høna eller egget. Jeg er nemlig opptatt av om innvandrerkvinnen ville fått jobb i det hele tatt, selv om ikke kontantstøtten hadde vært der.

Etter min mening legger den type argumentasjon et slør over de virkelige utfordringene med hensyn til integrering, nemlig at det ikke er en enveisprosess. Integrering av for eksempel innvandrerkvinner krever at arbeidsgivere gir disse kvinnene jobb. Og når da forskning viser at dersom du har et utenlandsklingende navn, reduseres sjansene dine til å bli innkalt til intervju med 25 prosent, får vi raskt øye på en del av problematikken. Vi kan for eksempel lese følgende på nrk.no:

«Er det vanskeligere for jobbsøkere med utenlandsk navn å komme inn i arbeidslivet enn for søkere med norske navn? Selv når kvalifikasjonene er identiske?

For å finne ut av dette har forskere fra Fafo og Institutt for samfunnsforskning sendt ut 1800 fiktive jobbsøknader til “ekte” stillingsutlysninger.

Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn, sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn, heter det i rapporten.»

Vi kan dessuten lese i en kronikk i Aftenposten skrevet av en gruppe innvandrerkvinner at:

«Mediene fremstiller innvandrerkvinner som stakkarslige, analfabeter, undertrykkede og dårlig integrert.»

Videre skriver de:

«SSB definerer innvandrerbefolkning som personer som enten selv har innvandret til Norge eller er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, men norske medier har skapt en helt annet definisjon og bilde av innvandrere. Antropologen Marianne Gullestad sier at ordet “innvandrer” – selv om det eksisterer en offentlig definisjon – i praksis underforstått brukes om mennesker som oppfattes som synlig forskjellige og som tilhører en form for lavklasse eller underklasse. Mørk hud, aksent, rart navn og religiøs tilknytning utenfor den norske kirke er noen sentrale tegn på det å være innvandrer.

I tillegg til denne underforståtte definisjonen har vi innvandrerkvinner fått noen andre kjennetegn via mediene, for eksempel stakkarslig, analfabet, undertrykket og dårlig integrert. Alle disse stigmatiserende mediekonstruerte bildene har vært med på å svartmale oss innvandrerkvinner og skade ryktet vårt blant folk flest. Mange som ikke selv har noen kontakt med innvandrerkvinner kan lett tro på disse stereotypiene, uten å finne sannheten gjennom egen erfaring.»

Selv har det ikke lykkes meg å få noen av de jobbene jeg har søkt på. Nå bor ikke jeg i et land som tilbyr kontantstøtte, men til tross for 500 timer med språkkurs og vel så det, samt praktisering av fransk i hjemmet ettersom det er mannen min sitt morsmål, så fikk jeg gang på gang beskjeden at jeg må beherske språket bedre. Men jeg visste ikke hva mer jeg kunne gjøre for å bli mer flytende i språket enn det å begynne og jobbe på en arbeidsplass med bare fransktalende kollegaer. På et tidspunkt gikk jeg tom for ideer rett og slett. For meg var det en jobb som trengtes for å komme over den siste språklige kneika. Men den sjansen var det ingen som var villige til å gi meg. Og det hører med til situasjonen at jeg søkte på jobber som lå langt under min kompetanse, så jeg var ikke veldig kravstor med hensyn til jobbkriterier. Etter flere år med jobbsøk ga jeg opp, og skapte min egen arbeidsplass. Og dessverre opplever jeg ofte nok kommentarer som « ja, du får vel ikke lov til å jobbe du» på grunn av ektemannens arabiske opprinnelse. I rest my case.

Nei, for meg handler derfor ikke manglende integrering av innvandrerkvinner kun om kontantstøtte og gammeldagse kjønnsrollemønster. Jeg er overbevist om at bildet er mye større og mye mer komplekst enn som så. Eller kanskje ganske enkelt, det kommer an på øyet som ser. Det handler om at det ikke er kult å være gebrokken. Det handler om at det er litt slitsomt å omgåes noen som ikke er så flytende som en selv. Det handler om at det som er annerledes er noe man holder seg unna dersom man kan. Ens egne er en tryggere investering, rett og slett, og krever mindre innsats fra en selv.

FrP vil teste innvandrerforeldres språkkunnskaper – for meg er det utenkelig å være mamma på fremmedspråk

Jeg husker den gangen sønnen min ble født. Det er snart åtte år siden, og jeg forstod nesten ingenting av det som ble sagt rundt meg. Mennesker i hvitt løp frem og tilbake, og den eneste tanken jeg hadde i hodet, var at jeg ville ha lystgass. Men ingen forstod hva jeg sa. Så jeg forsøkte meg på miming. Vill i blikket med hendene foran munnen mens jeg pustet overdrevent ut og inn som for å illustrere at jeg dro inn gass, så jeg sikkert ikke ut som den smarteste førstegangsfødende i verden. Selv om de sikkert har sett mye rart, er det likevel ikke sikkert de har overvært en nordkvinnes desperate forsøk på å skaffe seg litt smertelindring. Noe jeg ikke visste da, var at de ikke bruker slikt her til lands. Naturen gikk sin gang, selv om ordene ikke strakk til, og gutten min kom til verden intetanende om mors språklige begrensninger.

Mens jeg gikk gravid, leste jeg ikke som andre førstegangsmødre, om fosterets utviklingsstadier fra minutt til minutt. Nei, min hovedinteresse var barnets språklige utvikling fra dag én. Spesielt flerspråklig utvikling. De bruddstykkene jeg husker fra den lesningen, var at barnets hjerne absorberer flere språk mye lettere enn en voksen hjerne. Jeg var fast bestemt på å snakke norsk med barna mine, og bøkene jeg leste, ga meg ikke annet enn positive innspill på det. Det var faktisk utenkelig å bli mamma på fremmedspråket mitt. Ikke bare hadde jeg ikke nok ordforråd til å være i nærheten av å gjøre meg skikkelig forstått, men hele meg strittet imot ved tanken på å innta morsrollen på gebrokkent vis.

Jeg tok ganske mange tak selv for å lære meg fransk, språkkurs, selvstudium etc, men viktigste skrittet i den retning var nok at mannen og jeg begynte å snakke fransk med hverandre, og ikke engelsk. Det er hans morsmål, så jeg måtte tåle at han hadde et språklig overtak i flere år. Den dag i dag faktisk. Men det er ikke verre enn at jeg slår om til engelsk dersom jeg trenger å snakke i store bokstaver. Med barna fortsatte jeg selvsagt å snakke norsk.

Parallelt med min egen språkutvikling, bekymret jeg meg hele tiden for barnas. Gutten gikk i deltidsbarnehage fra han var rundt ett år, og begynte på belgisk førskolen da han var to og ett halvt. Men han begynte ikke å snakke før han var tre. I det hele tatt. Det eneste ordet han sa frem til da, var ‘bil.’ På to forskjellige språk. Det var omgivelsene som beroliget meg med at det kom til å gå bra, og at jeg ikke måtte stresse. Noe jeg selvfølgelig gjorde likevel. Sånn er det jo å være mor. Men plutselig skjedde det, sånn omtrent over natten. Han snakket! Hele setninger! På fransk. Ikke norsk. Foreløpig. Det skulle vise seg at han kun gjør med slekta mi i Norge de gangene vi er på ferie der. Han har skjønt at mammaen hans forstår fransk, derfor snakker han fransk til meg selv om jeg alltid snakker norsk til ham.

Så ble det jentungen sin tur. Hun ble også født uten lystgass, men av en mor som hadde tre år mer franskkunnskaper enn forrige fødsel og som var fullstendig klar over at lystgass brukes kun til barn når de skal få lagt inn venekanyle. Alle snakket om hvor mye raskere hun kom til å snakke i forhold til storebroren. Ettersom hun er jente, og jenter visstnok er mer verbale enn guttene. Ikke vet jeg. Det var i hvert fall ikke det som skjedde i min heim. Det varte og det rakk, men jentungen sa ikke stort. Hun ble to. Hun ble tre. Og hun ble fire. Ingenting. Jeg har ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg hadde med meg selv. Skulle jeg ikke bare snakke fransk til henne? Var det ikke best om jeg sluttet med all norskspråklig propaganda i form av bøker og filmer? Datteren min ble ved å bable på et uforståelig språk som ikke lignet hverken norsk eller fransk. I Belgia trodde de hun snakket norsk, mens nordmenn tenkte det var franske gloser som kom strømmende fra barnemunn. Så veldig, veldig søtt. Jeg lot dem bare tro det, samtidig som jeg innerst inne var veldig, veldig bekymret. Lærere og ellers andre interesserte, beroliget meg med at det kom til å gå så bra så. Heldigvis gjorde det det. Med henne også. Nå, i en alder av fire og et halvt, går alt så meget bedre. Ikke på norskfronten, dessverre. Men jeg er optimist, og satser på at det kommer etter hvert.

Når jeg forteller lærerne til sønnen min at han både forstår og snakker norsk, blir de imponerte. Det er akkurat som han får en ekstra stjerne i margen. Og når gutten fortalte at han skulle til Norge i vinterferien, fikk vi en hyggelig hilsen i meldeboka fra Madamen hans. Hun ønsket oss riktig god tur til landet jeg kommer fra.

Det rører meg. Og jeg kan si mye rart om det å være innvandrer, men når det kommer til barnas flerspråklighet, har jeg kun møtt forståelse og oppmuntring. Det er ingen som har sett skjevt på meg, eller mistenkt meg for å ville hindre barnas fransklæring. De har vel gjerne tenkt at jeg ønsker det beste for barna mine, som de fleste andre foreldre. Innvandrere som innfødte.

I Norge vil FrP språkteste innvandrerforeldre på grunn av manglende språkkunnskaper hos minoritetsbarn. Jeg skrev om VG sin fremstilling av statistikken her, og raskt oppsummert ser det ut til at FrP baserer seg på samme tall som VG. Syv av ti minoritetsbarn har behov for norskopplæring. De, som mange andre, mener at dette er for dårlig. Og det er det jo. Men bare dersom tallene hadde medført riktighet. For som jeg skrev i tidligere bloggpost, så plasseres barn i særskilt norskopplæring som egentlig ikke burde være der fordi skolene trenger pengene de får per elev som har slike behov. Du kan lese mer om dette her og her.

Saken er at vi egentlig ikke vet eksakt hvor mange barn som har problemer, nettopp fordi det jukses med midlene til språkopplæring av fremmedspråklige. Saken er dessuten at nok en gang blir innvandrerforeldre fremstilt som noen udugelige døgenikt som knapt vet det beste for barna. De blir sauset sammen i den samme kasserollen uten noen som helst mulighet til å forsvare sin individuelle historie. For de har også sin historie. Akkurat som jeg har min. Og jeg skal love deg at jeg ikke hadde scoret veldig høyt på en slik språktest på fransk, og jeg lurer på hva FrP egentlig ønsker å oppnå med en slik måling. Det lukter enda mer bortkastede midler.

Språktest heller femåringene, og la de som er sterke nok i norsk begynne i første klasse. De som ikke har godt nok nivå, må vente enda et år. Eller gjør som belgierne, innfør gratis førskole fra 2-3 års alderen. Blant annet. Men først og fremst, skaff reelle tall, slik at vi vet hvor mange som virkelig sliter. For det vet vi faktisk ikke per i dag.

Kjære VG!

Jeg tror ikke på dere lenger. Ikke at det er noen nyhet i seg selv, og heller ikke noe som har skjedd sånn over natten, men jeg synes det er forferdelig synd at dere er en av de avisene som leses mest over det ganske land. Hadde dere bare holdt dere til kjendisstoff, slanketips og siteringer fra ukeblader om kjendismødres behov for å fortelle andre mødre hva de skal gjøre og ikke gjøre, så hadde det vært greit. Men dere holder dere dessverre for gode til bare å feilsitere mennesker som selv har valgt et liv hvor de må regne med litt offentlig uthengning i ny og ne, selv om det ikke skulle vise seg å ha et snev av sannhet i seg.

Ja, nei, dessverre så skriver dere blant annet om innvandrere også. En gruppe som ikke er bortskjemte på positiv omtale i mediene. VG intet unntak. De som følger denne bloggen vet jo at jeg er i overkant positiv til denne gruppen mennesker, og det er mulig jeg kan beskyldes for ikke å se skogen for bare de fineste trærne. Men ettersom jeg faktisk befinner innvandrerens sko og vet litt om hva jeg snakker om, føler jeg sterkt for å balansere den vinklingen som gjerne presenteres tabloidenes enfoldige verden.

Så til denne saken.

8. februar 2013 skrev dere om minoritetsbarn og særskilt norskopplæring. Regjeringen har brukt 400 millioner kroner på tilbud om gratis barnehage som skulle forbedre norskkunnskaper hos minoritetsbarn. Dette tilbudet skal evalueres til neste år, men det er klart at språksatsningen har mislykkes. Og hvorfor er det klart at språksatsningen har mislyktes? Jo, fordi syv av ti minoritetsbarn har behov for særskilt norskopplæring i skolen.

Er dette virkelig sant?

Det er nemlig ikke første gang vi får akkurat disse tallene presentert. Det er ikke første gang vi hoderystende setter morgenkaffen i halsen over håpløse innvandrerforeldre som er så til de grader udugelige at de ikke skjønner sine barns beste. De snakker bevisst sitt eget språk i heimen og blokkerer således bevisst avkommets fremtidige tilegnelse av det språket som snakkes i alle fora rundt dem utenfor husets fire vegger. At det går an liksom, og å tenke at barna trenger et par måneder på å lære seg norsk før de begynner på skolen.

Men jeg tror ikke noe på det. Jeg tror ikke på at foreldrene til syv av disse minoritetsbarna har en slik tankegang med hensyn til barnas språkutvikling. Og jeg tror heller ikke at disse tallene medfører riktighet.

Hvorfor tror jeg ikke på det? Fordi jeg har skrevet om dette før. Her.

«En ny undersøkelse viser at rektorene i Norge plasserer elever i særskilt norskopplæring selv om de har norsk som morsmål. Dette medfører både til stigmatisering og sykeliggjøring av minoritetselever samt til at nyankomne innvandrerbarn med et annet morsmål enn norsk ikke får nok undervisningstimer.»

Du kan dessuten lese en grundiger utredning om saken i Norges flerkulturelle avis, Blend, her. Det kan jeg anbefale dersom du, som jeg, skulle ønsket at VG hadde gått tallene grundigere etter i sømmene. Et raskt google søk hadde vært nok. Og det burde ikke være for mye forlangt av en av Norges største aviser.

Hatten av for årets læringshelt!

Foto: Werner Juvik

Dersom jeg bare hadde lest VG, Dagbladet eller Aftenposten (noe jeg uansett svært sjelden gjør), så hadde denne fine nyheten om årets læringshelt gått meg hus forbi. Nå kan jeg ikke akurat skryte på meg at jeg er fast leser av Fagbladet.no heller da, det er for øvrig av helt andre grunner, men jeg følger Minotenk (Minoritetspolitisk tenketank) på facebook og de publiserte følgende sak på sin vegg i dag:

“Som liten gutt hjemme i landsbyen i fjellene i Afghanistan, hørte han en historie om et land langt borte. Et land der det var mørkt det ene halve året og lyst det andre halve året. Fantes det i virkeligheten, og gikk det an å leve der?

Mange år senere, da han satt på asylmottaket i Narvik midt på vinteren, tenkte han: Nå har jeg kommet dit. Nå har jeg kommet til landet der det er mørkt halve året.

Historien om Hashem Jafari er historien om en lang reise og en kamp for retten til å velge sitt liv. Da 29-åringen fra Afghanistan mottok prisen Årets læringshelt i Oslo i oktober, fikk han bekreftelsen på at han har klart det.

Prisen deles ut av Voksenopplæringsforbun­det i Oslo, og juryen mener årets vinner er et «godt eksempel på at man gjennom læring, steg for steg, kan oppnå store positive endrin­ger i sin livssituasjon, og at det gjelder å stå på og ikke gi opp».”

Han kom til Norge som tyveåring, og kunne hverken skrive eller lese. Nå, ni år senere, mottar han altså denne prisen som ble uttdelt i oktober i fjor.

Jeg har googlet de tre avisene jeg nevnte innledningsvis, men de har ikke nevnt saken med et eneste ord. Men dersom du har lyst til å lese mer om ham og du, som meg, ikke interesserer deg nevneverdig for vestkantskjendisfruers meninger om sitt eget privatliv, så kan du trykke her.

God helg!

Hvor blir det av kultursjokkdebatten?

Foto: Hege V. Haugvik

Mens kulturdebatten raser frem og tilbake som et forhåpentligvis snart ferdigtygd og utspyttet refreng, befinner jeg meg fortsatt i min utlendighet. Året er 2013 og i slutten av denne måneden er det ni år siden mannen i mitt liv, han som er skyld i utlendigheten min, og jeg krysset Dover-Calais i en sliten Ford Escort med salongbordet på taket.

Siden den gang har livet bydd på ulike utfordringer, som for eksempel det å bli mamma for første gang på språkløst vis. Anbefales forresten ikke. Bli flytende i ditt fremmede språk før du bestemmer deg for å videreføre slekta i utlendighet. Eller bli hvor du er. Det er nemlig hardt arbeid å kombinere innvandrerens språkløse offerrolle med morsrolle. Tidsklemma blir bare en blek utfordring i forhold. Og jeg kan love deg at ingen vifter med Oscarstatuett uansett om du fremfører rollen din med aldri så mye glans. Nei da, innsats og utførelse nevnes sjelden, ikke så mye som i en bisetning en gang.

Siden den gang, har jeg dessuten vært hardt angrepet av kultursjokk. Dere som følger denne bloggen, har fått stykkevise innblikk i hvordan det har utartet seg. Kultursjokk? Tenker du kanskje. Men Belgia er da ikke så langt unna. Det er jo Europa. Samme hudfarge og slikt. Har du vært i Brussel, sier du? Fin by det. Kan umulig få kultursjokk i slike omgivelser. Det er for sånne som reiser langt.

Men nei, det er ikke det. Vi må alle gjennom det. Ikke du, tenker du kanskje. Du opplevde det ikke det året du studerte til Master i Australia, eller reiste på loffen i Asia. Men å innbille seg at man ikke gjennomgår kultursjokk på reise, er nesten som å tro at man ikke trenger å sørge når man mister noen nær. Du må gjennom det, enten du vil det eller ei. Akkurat som du må finne en ny måte å leve på etter at et menneske du var sterkt knyttet til brått ble borte, så må du finne ut av hvem du er i den nye og fremmede kulturen du har immigrert til.

Den euforiske gleden i begynnelsen. Over alt som er nytt, spennende og eksotisk. Deretter kommer smerten, savnet, mørket. De vanskelige følelsene. Sinnet over det som ikke er mer. Angsten for det som måtte komme etterpå. Ensomheten fordi du er annerledes, til tross for at du kulturelt sett kanskje er tilsynelatende lik.

Du slipper ikke unna. Vi må alle gjennom de forskjellige fasene. Turistfasen. Sjokkfasen. Tilpasning. I ulik grad selvsagt. Noen stagnerer og blir på stedet hvil i én av dem. Andre igjen raser gjennom og gjør seg ferdig med det vanskeligste på kort tid. Det kommer an på hvem vi i utgangspunktet er. Ikke hvor vi kommer fra. Men hvem vi er. Hva slags personlighet vi har. Hvor gode vi i utgangspunktet er på forandring, altså hvor tilpasningsdyktige vi er, uten at det trenger å bli noen konkurranse i hvem som er flinkest.

Utfra personlig erfaring, vil jeg tippe at introverte personlighetstyper har vanskeligere for det enn de som er ekstroverte. Introverte mennesker lader batteriene helst for seg selv, og setter pris på den dype samtalen. Smalltalk er ikke noe en introvert trakter etter, for å si det slik. Hovedingrediensene for mislykket integrering kort oppsummert altså. For skal du lære språk, må du ut å treffe mennesker. Du må tålmodig smalltalke til du blir blålilla, om vær, vind og regn. Og den dype samtalen kan du se langt etter på fremmedspråket ditt, for den ligger noen år frem i tid. Nå etter ni år, har jeg blitt såpass flytende i fransk at jeg endelig kan snakke om det som ligger meg innerst i hjertet på en forståelig måte. Min integrering har tatt lang tid, og jeg er åttini prosent introvert. Noen vil kanskje mene at årsaken til det ligger i at jeg er eksepsjonelt treg. Det trodde jeg jo selv i en del år, selvsagt. Helt til jeg begynte å lese om kultursjokk på ordentlig. Og helt til jeg leste Susan Cains bok, Quiet: The Power of Introverts In a World That Can’t Stop Talking. Sistnevnte er anbefalt lesestoff uansett hvilken personlighetstype du er. Men om kultursjokket kan du vente med å lese til boken min blir ferdigskrevet. Det er like rundt hjørnet.

Så ja, mens kulturdebatten raser i gamlelandet og CTG og hans medsammensvorne får så hatten passer fra alle hold, og folk formelig går av hengslene for å definere hva norsk kultur egentlig er for dem og hvorvidt den er truet eller ikke, så sitter jeg her med, etter min mening, et betimelig spørsmål:

Når kommer kultursjokkdebatten?

Den ville i det minste vært fruktbar, tør jeg påstå. For kultursjokk er noe vi aldri diskuterer. Jeg har til gode å se de fete overskrifter om hvordan kultursjokket gjør at integrering kan stagnere. Eller hvordan personlighetstypen til den eller den gjør at kanskje vedkommende har hatt en spesielt vellykket integrering i forhold til andre vedkommende kan sammenlikne seg med.

En slik debatt hadde vi kanskje lært noe av, for de fleste av oss har jo reist, og noen av oss har bodd lengre borte enn hjemme. En slik debatt kunne til og med være opplysende for innvandreren selv, for ofte er man ganske intetanende om det som foregår på det psykologiske planet mens fremmedspråk pugges og man forsøker å tilpasse seg fremmedtilværelse med vaklende gange. Kanskje vedkommende vil legge opp integreringsstrategien litt annerledes, og holde seg innomhus mens kultursjokkets fase to og sinnet mot vertskulturen raser som verst. Akseptere det. Og vite at det går over.

Kanskje vi ville kunne få nasjonale retningslinjer hva angår integreringskrav og personlighetstype, hvor for eksempel introverte anbefales sterkt å holde seg der de kommer fra. Men dersom de likevel skulle ha forvillet seg utpå utlendighetens evige kanossagang, kunne man i det minste informere om konsekvensene. At de må finne seg i vente lenge på den dype samtalen, men at de likevel ikke må isolere seg inne i vente på den. At det er slikt det blir onde sirkler av. Og at det er lov til å synes at det er i overkant energitappende.

En slik debatt hadde muligens dessuten kunne forklart hvorfor nordmenn på Spanskekysten holder seg til sine egne og ikke lærer seg lokalspråket. Blant annet.

Innvandrerkvinne anbefaler bok hun ikke har lest

(Foto: CappelenDamm)

Her har jeg tenkt å gjøre noe  så uhørt som og komme med en bokanbefaling uten selv å ha lest boka. Men dette fordi jeg ikke har muligheten til å kjøpe den før neste gang jeg skal til Norge, og jeg håper at noen av dere (helst alle selvsagt, og flere til!) kan spre det gode budskap og helst til og med lese den selv før den tid:

“Muhammad Anwar Soofi kom til Norge i 1974 som arbeidsimmigrant fra Pakistan. I den nyutkomne biografien om ham retter han skytset både mot sin egen generasjon, norske politikere og media … Han mener media er et hinder for økt mangfold og bredere forståelse.“

(http://www.utrop.no/Nyheter/Kulturnytt/23962).

Høres ikke dette uhyre interessant ut, så vet ikke jeg! Men nå er jeg kanskje også spesielt interessert da …

Ha en fin kveld!