Category Archives: fremmedspråk

Den store forskjellen

portal.unesco.org

portal.unesco.org

På mitt morsmål seier eg kva eg vil.

På framandspråk seier eg kva eg kan.

(Vigdis Finnbogadottir)

 

 

 

Innvandrermamma lurer: Hvordan få gutten til å lese rosa bøker?

Jeg har noen kjepphester her i livet. Én av dem er, som lesere av denne bloggen nok har forstått for lenge siden, å få folk til å forstå at integrering hverken foregår over natta (beklager, men kultursjokket er temmelig innpåslitent) eller i et vakuum (vi trenger dere innfødte, dessverre). En annen, er at barna mine skal bli lesehester, okke som, enten de vil det eller ikke. Det er faktisk snakk om, vel, her er jeg fristet til å skrive liv eller død, men etter dyp innpust og en porsjon negativt selvsnakk (makan til overdramatisering, liksom), nøyer jeg meg med å skrive skille klinten fra hveten.

Frankofone mennesker med respekt for seg selv, legger sin ære i å skrive språket perfekt. Det er derfor de har den ukentlige diktaten de øver seg på hver helg fra og med første klasse på barneskolen, og får surt ansikt dersom det er for mange feil. Ja, jeg vet, det er hjerteskjærende, men c’est la vie, dessverre. Og det er derfor jeg, en stakkars innvandrermamma, trippelsjekker google-translate før jeg våger å legge igjen skriftlig beskjed på bildene som legges ut fra leirskolen Junior er på denne uka. Det er nemlig litt ekstra stas for en innvandrer å tilhøre hveten. Vi blir sett på som ugress ofte nok. Og det er nettopp fordi mammaen deres ikke behersker majoritetsspråket godt nok til å være til noen som helst hjelp skriftlig, utover det grunnleggende, at barna mine lese bøker. Jeg har, som tidligere nevnt, allerede blitt oppsagt som diktatoppleser.

Joda, du er da sikkert flink nok, nå må du ikke være så negativ, får jeg til stadig høre fra folk flest. For meg er det ikke dette positiv tankegang handler om. Nei, dette er ikke å være negativ, dette er å være realist. Jeg har ikke noe behov for å late som jeg er dyktig til å skrive på fransk, når jeg vet at jeg ikke er det. Det har ikke noe med å stikke sitt lys under en kjeppe å gjøre, men å innse sin begrensning. Jeg begynte å lære fransk da jeg var thirty-something, og da konsentrerte jeg meg i hovedsak om å forstå og gjøre meg forstått. Det får jeg til rimelig bra, og er godt fornøyd med det faktum at jeg kan besøke offentlige kontorer, gå til legen, snakke med lærer, uten at ektemannen må være tilstede. Jeg har til og med vennskap på fransk! Det var nok den største milepælen, sånn språkmessig sett, å kunne skravle i vei med venninner på fremmedspråket mitt, i timevis. Men det sier seg selv, vi skriver ikke brev til hverandre. Den skriftlige biten har jeg innsett at jeg ikke blir noen ekspert i, og at jeg alltid vil foretrekke å snakke med folk her nede fremfor å skrive.

Slik hadde det seg derfor at jeg en dag måtte ta en alvorsprat med sønnen min:
«Du, det har seg sånn at mora di er innvandrer, og faren din er best i tall, så når det gjelder fransken er du pokka nødt til ta skjeen i egen hånd! Beste måten er å lese, lese, og atter lese. Bøker, gutten min, er roten til alt godt. Ikke bare vil fransk grammatikk og ortografi smyge seg gjennom øynene dine og feste seg under huden din, helt gratis, uten pugging (jeg holdt for meg selv at pugge må han nok likevel gjøre på dette #%&! språket, men det vil uansett være lettere dersom han leser bøker), men du blir samtidig underholdt av spennende historier. Barn som leser, min sønn, kjeder seg aldri!»

Junior nikket stumt, og jeg konstaterte fornøyd at han hadde skjønt alvoret. Og han leser og han leser, mens mammaen gjør det hun kan for å skaffe bøker han kan like. Vi drar på biblioteket og jeg tar turen innom bokhandleren med jevne mellomrom. En dag fant jeg denne:

photo2

En klassiker her nede, som nettopp har gått på kino, og jeg tenkte gutten kunne lese den før vi eventuelt leide filmen. Men jeg hadde ikke fått med meg fargen på permen før jeg kom hjem: ROSA. Ved nærmere ettersyn finner jeg ut at denne boka tilhører en serie som heter La bibliothéque rose. Neste gang jeg er i den samme bokhandleren, ser jeg at mange bøker som jeg godt kunne tenke meg at gutten min leser, tilhører denne serien. Det er noe som heter La bibliothéque verte også. De grønne bøkene, altså. Men det er bøker som er for skumle. Junior liker ikke å lese om monstre og slikt. Jeg lot som ingenting, og bare la boka lett tilgjengelig, mens jeg holdt pusten og ventet på utbruddet. Noe sånt som: ROSA!? JEG SKAL VEL IKKE LESE JENTEBØKER, VEL!? Men altså, det kom ikke. Plutselig satt han der en dag, ved frokostbordet, og leste. Og jeg kunne endelig puste ut. At han ikke hadde fått med seg rosafargen på permen, var, og er meg fortsatt, et mysterium. Det kan hende at det var bildet av hunden som gjorde at oppmerksomheten ikke fikk med seg den ekstremt upopulære jentefargen. Han elsker hunder, men det er dessverre ikke mange bøkene i denne rosaserien som har bilde av hund på forsiden. Denne, for eksempel:

photo1

Den kom i posten i dag, og er en overraskelse til Junior som kommer hjem fra leirskole i morgen. Jeg hadde lyst til å gråte da jeg oppdaget at The Famous Five tilhører rosaserien, men jeg krysser fingrene for at fargen nok en gang ikke blir lagt merke til, og vurderer å fargelegge med sprittusj, samtidig som jeg har et brennende ønske om å skrive til forlaget som publiserer denne bokserien. Spørre dem hvorfor bøker trenger farge. Men det må jo bli på fransk, da. Så nei. Men så tenker jeg et sted laaangt inni meg, hvorfor ikke? Jeg skal vel klare å knote ned en paragraf med de mest presserende spørsmålene. Sånn som: POURQUOI?!?!

Gla’ nyhet: Ordning øker innvandrerkvinners jobbsjanse

download work

Lediggang er roten til alt ondt. Eller som Hieronymys skal ha skrevet: Fac et aliquid operis, ut semper te diabolus inveniat occupatum. Fritt oversatt (neida, tulla, wiki er selvsagt kilden) blir det til: Arbeid og gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg opptatt.

Det gjelder de fleste av oss, at det er viktig å ha noe og holde på med. En jobb å gjøre, uansett i hvilken form den skulle befinne seg, ute eller inne, hjemme eller borte, som gjør at du føler deg nyttig. Det er kanskje først når du plutselig, av ulike grunner, ikke tilhører den gruppen mennesker som føler seg nyttig, at du forstår den virkelig betydningen av den jobben du innimellom okket og offet deg over. Den dagen du ikke bidrar til fellesskapet lenger, er det fort gjort å føle seg unyttig og lite verdt som menneske. Jeg har prøvd det selv, og det kan absolutt ikke anbefales. Det er nemlig ikke det samme som ferie.

Vi innvandrere er en gruppe mennesker som kommer i søkelyset ofte nok når det gjelder arbeid, eller mangelen på sådan. Ikke bare er vi noen late, udugelige, good for nothing-er, men i tillegg snyter vi både her og både der på det ene og det andre. NAV, heter det i Norge. Her til lands heter det ONEM. Og på disse stedene flommer det visstnok over av folk som har forlatt opprinnelsen sin og tatt sjumilssteget over landegrensene. Vel, ettersom det er mange statistikker, og de alle gir oss ulike opplysninger avhengig av øyet som ser, skal jeg ikke gå inn på nøyaktig hvor mange det dreier seg om i denne bloggposten. Inni meg håper jeg selvsagt at det blir færre og færre for hver dag som går, men samtidig vet jeg jo veldig godt at dette ikke bare kommer an på innvandreren selv.

For å få en jobb, må du kunne språket. Selvsagt, det sier seg selv. Men dersom du ikke er en ekstremt privilegert innvandrer med masse innfødte venner som besitter uendelige mengder tålmodighet og omtanke, som du kan snakke med så mye du vil, selv om ingen av dere forstår hverandre (den heldige innvandreren skulle jeg likt å møte, forresten!), så er sjansene store for at du lærerer deg fremmedspråket på språkkurs. Og, som jeg har sagt mange ganger her inne allerede, men ikke nok, innbiller jeg meg, så er ikke språkkurs alene tilstrekkelig for å lære fremmedspråket godt nok. På disse språkkursene er samtlige mer eller mindre gebrokne. Bortsett fra læreren, da, men hun eller han har sikkert bedre ting å ta seg til enn å henge med de fremmedspråklige elevene sine utenom språkkurstid.

Så, greit nok, for å få en jobb, må du kunne språket, men, for å lære språket skikkelig, må du få deg en jobb. Nok en gang, innvandrerens Catch-22. Den Onde Sirkelen. Den befant jeg meg i selv ganske lenge. Etter å ha vært hjemme ett år med sønnen min, begynte jeg å søke jobber mens jeg lærte språket ved siden av. jeg var så gira, så klar, så utålmodig, etter å praktisere de franske glosene mine – og det til tross for at jeg var fullstendig klar over at fremmedspråket mitt ikke strakk til hundre prosent. Men, jeg var overbevist om at bare jeg fikk meg jobb, så skulle de siste brikkene i det fremmedspråklige puslespillet falle på plass. Frem til da hadde jeg, i tillegg til å gå på flere språkkurs, benyttet mange muligheter til å lære: Bare snakke fransk hjemme, se på fransk tv uten å skjønne noen ting, høre på fransk radio uten å skjønne noen ting, lese barnebøker på fransk, tyvlytte til konversasjoner i det offentlige rom, snakke med svigerfamilien, postmannen, naboen, om vær, vind, og ellers saker hvor jeg kunne bruke vokabluaret jeg sakte men sikkert tilegnet meg. Jeg druknet meg i språket 24/7.

Det var uansett ikke nok. Jeg kunne ikke språket bra nok til å få meg jobb, om jeg var aldri så gira, så klar, så utålmodig, etter å bruke meg selv, være nyttig, bidra. Jaja, til slutt ordnet det seg jo, og nå bruker jeg dagene til det jeg liker aller best. Så kan de bare angre seg, de som avslo de titusen jobbsøknadene mine, den dagen jeg blir verdensomspennende bestselgende forfatter med filmatisert roman i Hollywood. Jah. Med Cameron Diaz i hovedrollen, for tenk.

Men nok om det. Det jeg egnetlig ville formidle i denne bloggposten, er gladnyheter fra gamlelandet:

Tre av fem hjemmeværende innvandrerkvinner som i fjor fullførte ordningen med Jobbsjansen, gikk over i jobb eller utdanning, viser tall Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) la fram tirsdag.

Jeg hadde aldri hørt om Jobbsjansen før jeg leste dette på Utrop.no:

Jobbsjansen er en tilskuddordning til prosjekter for å få hjemmeværende innvandrerkvinner som mangler grunnleggende kvalifisering og som forsørges av andre, over i arbeid eller utdanning. Enkelte prosjekter rettes spesielt mot ungdom.

Til dette har jeg bare én ting å tilføye, og det er:

Dette blir det integrering av. Bra jobba!

 

Goodbye in the bathroom your old chocolate

Direkte oversettelser kan være hysterisk morsomme. Første gangen jeg leste akkurat denne stripa, lo jeg så jeg gråt:

Hadet på badet din gamle sjokolade

Eller, som det ville blitt på mitt fremmedspråk: Au revoir dans la salle de bain de votre ancien chocolat. Ha ha ha! Jeg hikster! Ingen her skjønner hvorfor, selvsagt. Men jeg prøvde likevel å forklare, jeg måtte liksom, der jeg rullet rundt på gulvet å lo til krampa tok meg og jeg ikke hadde pust igjen. Ektemannen ble naturligvis ikke klokere etter at jeg forsøkte å forklare kilden til latteranfallet, for det er sjelden at humor lar seg oversette til fremmedspråk. Men han lo likevel forsiktig med, og var vel glad på mine vegne over at jeg fikk meg en god latter.

Dette eksemplet på direkte oversettelse blir jo litt ekstremt, ettersom frasen ikke har noen som helst mening på norsk heller. Den lar seg rett og slett ikke oversette, og det er liksom ikke google-translate sin feil at det blir feil. Her derimot, kan man kanskje tenke seg at google-translate har en finger med i spillet:

I’ll be right behind you, wathcing your back: Jeg står rett bak deg og kikker på ryggen din

Luke, take my lightsword: Luke, ta mitt lette sverd

He worked as a navy-seal: Han jobbet som marinesel

Fnis.

Når det gjelder de berømte svindlerbrevene som dukker opp med jevne mellomrom i de elektroniske postkassene til folk, så har heller ikke google-translate vært spesielt hjelpsom. Dette eksemplet er hentet fra Nettavisen:

«Jeg vil gi detaljene sen, men i sammendrag, kommer fondene via en finans Firma i utlandet, gjennom ØYA-AV-MANNEN BANKEN, U.K.»

I den engelske versjonen like under forstår vi mer av denne merkelige setningen:

«I will give the details later, but in summary, the funds are coming via a finance Firm abroad, through the ISLE OF MAN BANK U.K.»

Det hele avsluttes med den hysterisk morsomme høflighetsfrasen: «Behag snilt svar på engelsk hvis mulig. Hensyn, Herr Michael Anthony.»

Dobbeltfnis.

Dersom du ikke er en av de som har latt deg lure av slike henvendelser fra folk du ikke kjenner, så synes du sannsynligvis at disse oversettelsene er særdeles god underholdning.

Forestill deg derimot at du har noe svært viktig du vil si. Du befinner deg for eksempel på et foreldremøte, og du skal videreformidle til læreren at sønnen din har betrodd deg at han blir mobbet på skolen. Eller se for deg at en idiot nettopp har kræsja inni den splitter nye bilen din, og alt er hans feil, men han prøver å lure seg unna. Kanskje er du på sykehuset og skal forklare vage symptomer som har pågått over lengre tid til en lege som har det travelt med å se på klokka. Tenk hvordan det måtte føles, dersom det som kom ut av munnen din i disse situasjonene var underholdende fraser fra google-translate. Da er det kanskje ikke morsomt lenger? Kjenner du hvordan latteren setter seg fast i halsen?

Hverdagen til en fremmedspråklig (i hvert fall min!), er å leve med en hjerne som har google-translates konstante utilstrekkelighet.

Vennskap på fremmedspråk og Catch-22

goodreads.com

goodreads.com

Denne uken har jeg hatt besøk fra gamlelandet. I fire dager har jeg skravlet hull i hodet på en god venninne mens barna våre har lekt på befriende norskt vis, ute, i trær, og med masse skrål. I tillegg har barna mine fått en real dose av det norske språket, og jeg har kunnet si akkurat det som ligger meg på hjertet – på mitt morsmål.

Det er stille i hus og hage nå. Skrålet og latteren har lagt seg, og tomheten, som alltid kommer etter et slikt besøk, skal heldigvis snart fylles av hverdages vanlige sysler. Imens surfer jeg litt på nett.

3 Reasons Why You Don’t Have Any Belgian Friends, skriver en blogger her.  Jeg smiler for meg selv mens jeg leser gjennom de tre punktene, og for en gang skyld hopper jeg ikke over kommentarfeltet men leser hver eneste én og koser meg med de ulike reaksjonene. Noen er helt enige, gjerne de som selv ikke har noen belgiske venner, naturlig nok. Andre er mer nyanserte, og flere av disse har bodd forskjellige steder på kloden og mener de tre punktene kan favne de fleste nasjonaliteter. Mens andre igjen, flest belgiere ser det ut til, ikke kan få sagt hvor feil og usaklig hele bloggposten er. Personlig konkluderer jeg ganske enkelt med at dette er et særdeles ømtålig tema, og forstår bloggforfatters frustrasjoner godt, for vennskap på fremmedspråk må være noe av det tyngste med hele integreringen.

Det er en drøss med ulike årsaker til hvorfor vi velger å forlate røttene våre. Mange nok har ikke engang valget, men er nødt til å flykte fra seg og sitt. Jeg er ofte takknemlig over at jeg ikke tilhører den kategorien. Integrering er vitterlig komplisert nok i seg selv, om en ikke skal slite med krigstraumer i tillegg. For til tross for at jeg har valgt dette selv, og stort sett er fornøyd med dette valget, så har det selvsagt ikke skortet på utfordringer. Ensomheten har nok vært den største. Det kom faktisk som en overraskelse på meg hvor ensomt det skulle bli å lære fremmedspråk som voksen, og det var nok heller ikke noe jeg reflekterte så veldig over den gangen jeg bestemte meg for at fransk skulle bli tredjespråket mitt. Du befinner deg plutselig i en boble av vokabular og verb fra situasjoner i hverdagen, som f.eks bestille mat på restaurant, spørre om veien, på legebesøk, etc. som du lærer på språkkurs sammen med andre gebrokne mennesker. Og det tar lang tid før du kan sette sammen ordene på en måte som sier noe om hvem du egentlig er.

En av kommentatorene (en innfødte kan det lett virke som) til ovennevnte bloggpost, oppsummerer utfordringene slik:

“Great article, there is def some truth in it but I might want to point out some things. These so called problems are the direct consequence of not speaking the language. I have met expats before and although they try to speak the language in the beginning, they give up really easy. We will be really happy that you try and very patient. I do understand that it is easy to switch to English because Dutch or French isn’t the easiest language to speak. But opening up to someone who doesn’t understand you or doesn’t want to make the effort to do so, is not too convenient. This makes it hard to get in the inner circle, to read someone and to keep a genuine friendship in my opinion.”

Jepp, tenker jeg, det er ikke veldig beleilig med noen som ikke kan språket. Ikke spesielt beleilig for den som ikke kan det heller. Heller ikke gøy å snakke med noen som ikke vil anstrenge seg så veldig for å snakke språket hun eller han holder på å lære seg. Og jeg kan forestille meg at det må være kjipt å snakke med noen som ikke forstår. Dette går selvfølgelig begge veier. Men forskjellen er at den innfødte kan det innvandreren er så desperat etter å lære, helst med én gang. Jeg husker hvordan jeg drømte om å bli flytende over natta, og hvor innmari tregt jeg syntes den fordømte språklæringen gikk. For det kom ikke over natta. Og som kommentatoren oppsummerer så riktig i sin siste setning: Manglende språk gjør det vanskelig å komme inn i den innerste sirkelen – der hvor vennskapene er. Jeg tør påstå at den sirkelen som går rundt det innerste, er temmelig ond. De innfødte ser helst at vi er flytende før vi kommer i kontakt med dem, mens vi innvandrere trenger de innfødte for å bli flytende. Integreringens catch22.

Nå, etter ti år her nede, er jeg så godt som flytende. Godt nok for de svina, får jeg nesten lyst til å si, ettersom jeg nettopp har lest den boka som handler om akkurat det og forstått at det ikke dreier seg om svin i negativ forstand. Les boka, så skjønner du hva jeg mener. Men altså, flytende er jeg på en god dag. Er jeg sliten, syk, eller stresset, kommer ikke nødvendigvis de riktige ordene i rett rekkefølge, men heldigvis godt nok til å ha fått venninner på fransk. Det har tatt tid.

Det tar tid. Og det at vi innvandrere i lengre perioder føler oss ensomme, må vi kanskje bare finne oss i? Alenetiden kan vi jo bare bruke til å pugge verb.

 

Tretten ting (sånn omtrent, sikkert mange flere) innvandrere gjør feil

easelly_visual2

Ikke alle innvandrere, da, regner jeg med. Man bør vel helst ikke skjære alle over én og samme lusekam, eller? Men det slo meg da jeg jeg leste psykoterapeut og klinisk sosialarbeider Amy Morins liste over hva mentalt sterke mennesker unngår å gjøre her, at dette kunne vi innvandrere helt sikkert lære noe av. Alle mennesker, egentlig, når jeg tenker meg om, får vel noe ut av denne listen. Og så er det jo sånn, eureka, at vi innvadrere også er mennesker.

De innvanderne som overhodet ikke kjenner seg igjen og kanskje til og med måtte føle seg krenket av at jeg putter dem i samme suppekasserolle som meg selv og noen andre stakkarer, vel, de får han meg unnskyldt, det er bare så deilig å snakke generelt om noe som til syvende og sist kanskje skulle vise seg å være bare mitt problem. Eller var. For etter ti år som innvandrer på belgisk jord (jepp, hurra, det er jubileumsår!), så kan jeg konstatere at det begynner å bli lenge siden jeg jevnlig begikk disse tretten feilene. Men jeg ser også, at integrering vanskelig kan gjøres uten å begå disse feilene, og flere til, gang på gang. Og de må kanskje begås, okke som, for hvem hadde vel trodd at integrering var lett? (Hehehe, joda, jeg, blant annet.)

Innvandere er vel ikke i utgangspunktet mentalt skjøre mennesker, som med alle andre menneskegrupper, finnes det store indviduelle forskjeller hvor alle har sitt eget, spesielle utgangspunkt. Det vi har til felles, er at vi, omtrent over natten, ikke kan være oss selv slik som er vant til der vi kommer fra.

Utfordringer det til tider kan være vanskelig å sette ord på, til og med på sitt eget morsmål, står klar, på rekke og rad, til å blåse over ende det lille korthuset av nykulturell selvtillit en møysommelig bygger opp. Igjen og igjen. Dag etter dag. Flere ganger om dagen.

Kom til poenget da! hisser selveste Herr Jante inn i øret på meg på sitt gollumske vis. Han har selvsagt rett. Men det er fort gjort å forville seg inn i selvmedlithetens klebrige spindelvev, og bli der til virkeligheten innhenter en, titusen (millioner) ord senere. Så hva er det egentlig vi kaster bort den dyrebare tiden vår på, i stedet for å lære språket, få oss en jobb og skli umerkelig inn i massen? Hva er det vi (jeg) gjør (gjorde), som menalt sterke mennesker ikke nedverdiger seg til å bruke tiden på?

1. Å synes synd på seg selv.
Mentalt sterke mennesker klager ikke stadig over sine omstendigheter eller hvordan andre oppfører seg. De har lært å ta ansvar for sine egne handlinger, og de aksepterer at livet ikke alltid er rettferdig. De er i stand til å komme ut av vanskelige situasjoner med selvinnsikt og takknemlighet for erfaringene.

(Innvandrerkommentar: Om det fantes en Oscar for beste offerrolle, så, vel, jada, da hadde nok innvandrere (jeg) vunnet den med glans!)

2 . Å gi fra seg sin egen kraft og styrke.
Mentalt sterke mennesker lar ikke andre få dem til å føle seg mindreverdige. De sutrer ikke over at andre behandler dem dårlig. De vet at deres kraft ligger i egen respons, og evne til å reagere på en adekvat og god måte.

(Innvandrerkommentar: Det skal godt gjøres å ikke føle seg mindreverdig når du, etter å ha vært vant til å utrykke deg som en voksen person hele ditt voksne liv, plutselig kun har vokabular på lik linje med en femåring. Og dersom du tror at innfødte, voksne mennesker, behandler voksne mennesker som utrykker som femåringer, på en raus og god måte, må du rett og slett tro om igjen. Den kraften som ligger i de mentalt sterke menneskenes respons, samt evnen til å reagere på en adekvat og god måte, ligger for en innvandrer flere år og flere språkkurs frem i tid. Men slapp av, hevnen er omsider søt, selv om den ikke er umiddelbar. En vakker dag kan det til og med tenkes det blir utgitt en bok …)

3. Å unngå endringer og forandringer.
Mentalt sterke mennesker omfavner forandring og ønsker utfordringer velkommen. De er ikke redd for det ukjente, men heller for å bli for selvtilfreds og stillestående. De forstår at forandring er nødvendig, og stoler på sin egen evne til tilpasning.

(Innvandrerkommentar: Det kommer til et punkt hvor du blir allergisk mot endringer og forandringer. Allergien behandles best med litt sånn være snill mot deg selv medisin: Komedie på tv, god bok, friske blomster på stuebordet, en skypesamtale med de der hjemme, spa behandling, tur til hjemlandet i ny og ne (men ikke for ofte), etc. alt ettersom hva du liker best å gjøre når du har en dårlig dag.)

4. Å kaste bort energi på ting de ikke kan kontrollere.
Mentalt sterke mennesker klager ikke (mye) over været, trafikken, forsinkelser eller andre mennesker. De anerkjenner at slike ting som regel er utenfor deres kontroll. Når noen negativt skjer, aksepterer de at bare kan kontrollere sine egne reaksjoner og holdninger til det som skjer.

(Innvandrerkommentar: Klage?! Moi?! Ja, det kommer, for de fleste innvandreres del, til et punkt hvor den første begeistrede tiden i ens nye land går over. Honeymoon fasen av kultursjokket er definitivt ferdig, og enhver overdreven entusiasme for ny kultur og fremmedspråk faller ned fra månen med et brak. Alt blir galt. Alt blir feil. Alt er dumt. Her. Mens der hjemme, åh … Vi, som i utgangspunktet var rimelig fornøyde med å reise av gårde, blir profesjonelle rosemalere av hjemlandets gjøren og laden. Alt de driver med der hjemme, er perfekt. Men, dette, som alt annet, går til slutt over. For mitt vedkommende, har det blitt sånn at jeg faktisk har begynt å savne Belgia når jeg er i Norge!)

5. Stadige bekymringer for om de tilfredsstiller alle andre.
Mentalt sterke mennesker forstår at de ikke kan gjøre alle til lags hele tiden. De er ikke redd for å si nei eller protestere når det er nødvendig. De streber mot å være greie og rettferdige, men er i stand til å takle situasjonen dersom de må ta upopulære avgjørelser som ikke faller i smak hos alle.

(Innvandrerkommentar: Vi innvandrere gjør sjelden noen til lags mens det verste kultursjokket står på. Og ja, tror det eller ei, det bekymrer oss faktisk. Det tror jeg det blir vanskelig å slutte med.)

6. Frykt for kalkulert risiko.
En mentalt sterk person er villig til å ta kalkulert risiko. Kalkulert risiko er ikke det samme som å kaste seg inn i tåpelige risikosituasjoner. Men en mentalt sterk person vil være i stand til å vurdere både risiko og fordeler, før de tar en veloverveid beslutning.

(Innvandrerkommentar: En kalkulert risiko for oss, ville kanskje være å våge å presse oss på de innfødte. Tvinge dem til å snakke med oss, selv om ingen av partene forstår noe som helst. Eller bruke utradisjonelle metoder (bestikkelser?) for å skaffe oss den jobben ingen vil gi oss fordi vi ikke kan språket godt nok, det språket vi kanskje mye raskere ville behersket dersom vi kanskje fikk den jobben. Jeg vet ikke.)

7. Å dvele ved fortiden.
Det ligger styrke i å akseptere fortiden for det den var, og i å anerkjenne det man har lært av tidligere erfaringer – men en mentalt sterk person vil unngå å bruke energi på tidligere skuffelser eller fantasier om at «alt var bedre før». De investerer heller mesteparten av energien sin i å skape en bedre nåtid og fremtid.

(Innvandrerkommentar: Haha! Dette er det nok vanskelig å kurere mens det står på som verst, og er kanskje en av verstingene. Forhåpentligvis går det over. Jeg, for mitt vedkommende, dveler ikke lenger. Jeg følger ikke lenger med på vinter OL engang …!)

8 . Å gjøre de samme feilene om og om igjen
Vi vet hva definisjonen på galskap er, ikke sant? Å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente et annet og bedre resultat… En mentalt sterk person tar ansvar for tidligere handlinger, og er villig til å lære av sine feil. Forskning viser at evnen til å være selvreflekterende på en produktiv måte er en av de største styrkene til mennesker som har lykkes.

(Innvandrerkommentar: Skal du lære deg fremmedspråk, må du forberede deg på å gjøre de samme feilene. Gang. På. Gang.)

9. Å misunne andres suksess.
Det krever karakter å føle ekte glede og begeistring for andres suksess! Mentalt sterke mennesker har dette. De blir ikke sjalu, ergerlig eller smålig når andre lykkes. I stedet lar de seg motivere til å arbeide for å øke sine egne sjanser, uten å ta snarveier.

(Innvandrerkommentar: Jeg husker en gang jeg, helt i begynnelsen, traff en svenske, som, naturlig nok, snakket svensk til meg. Så kom det en belgier å lurte på noe, hvorpå svensken slo om til f-l-y-t-e-n-d-e fransk. Da ble jeg veldig misunnelig. De gangene jeg hørte Eva Joly snakke fransk f-l-y-t-e-n-d-e, følte jeg ingen ekte glede på hennes vegne, jeg ble både sjalu og ergerlig over at det ikke var fra min trutmunn dette fandens språk trillet ut fra. Men, det motiverte meg også til å fortsette puggingen. Et voilà!)

10. Å gi opp etter å ha mislyktes.
Ethvert nederlag er en mulighet til å bli bedre. Mentalt sterke mennesker er villig til å mislykkes igjen og igjen, om nødvendig, så lenge erfaringen med alle «feil» kan hjelpe dem å komme nærmere sine mål.

(Innvandrerkommentar: Det skal vel godt gjøres å ikke bli lei av de daglige «faux pas» som man er programforpliktet til å begå over lang tid. Men, om det kanskje ikke akkurat er frivillig, så mislykkes vi igjen og igjen uansett. Helt til den dagen det blir mindre av det. Eller til vi har gitt opp, og reist hjem med halen mellom beina …)

11. Å frykte å være alene.
Mentalt sterke mennesker liker og verdsetter tiden de tilbringer alene. De bruker denne tiden til å reflektere, planlegge, og å være produktiv. Viktigst av alt – de er ikke avhengige av andre for å demme opp deres lykke og stemninger. De kan trives godt i andres selskap, men de har også evnen til å være lykkelig når de er alene.

(Innvandrerkommentar: Vi frykter vel ikke akkurat det å være alene, kanskje tvert imot. Det kan tenkes at vi verdsetter denne tiden alene så altfor godt, slik at vi «mingler» med lokalbefolkningen i mindre grad enn vi nok helt sikkert burde. Men det går seg til.)

12. Å føle at verden skylder dem noe.
Mentalt sterke mennesker møter verden med en positiv innstilling og skjønner at egen innsats i stor grad er avgjørende for hvorvidt de lykkes eller ikke.

(Innvandrerkommentar: Positiv innstilling er vanskelig når du gang til gang blir latterliggjort når du snakker/skriver det nye språket ditt feil, eller når du mottar det ene avslaget etter det andre på jobbsøknadene dine. Egen innsats er viktig, ja, men, vi kan ikke lære fremmedspråk eller få en jobb helt alene. Hint, hint.)

13. Å forvente umiddelbare resultater.
De bruker energi og tid i oppmålte doser, og feirer hver milepæl og tilvekst av suksess på veien. De har «staying power». Og de forstår at reelle endringer tar tid.

(Innvandrerkommentar: Jeg må innrømme at jeg ofte drømte om å bli flytende i fransk over natta, og at jeg ble ganske skuffet da det viste seg å skulle ta lenger tid enn forventet. Mye lenger tid. Hadde vært fint om de innfødte forsto at reelle endringer faktisk tar tid!)

Men fortvil ikke, kjære innvandrer, om du befinner deg i den fasen hvor du sliter med det meste av dette omtrent daglig. Det finnes faktisk håp i hengende snøre. Just hang in there! så skal du se det går bra til slutt.

Oppsagt innvandrermamma  

enseignons.be

enseignons.be

Det skjedde i helgen. Her til lands er det ikke, som jeg allerede har skrevet om flere ganger før, leksefri i helgene. Nei, helg betyr at sønnen må øve på diktat. Ikke bare det selvfølgelig, men den henger over oss som en mørk sky mens vi gjør aktiviteter som andre normale folk, for den må jobbes med på et eller annet tidspunkt. Og gjerne enda flere. Fransk er ikke for sveklinger, nemlig, og den skal tidlig krøkes som helt grei i fransk rettskriving skal bli. Det er vel en dårlig skjult hemmelighet her på bloggen at jeg knapt kan skrive på dette språket, men la oss ikke dvele ved akkurat det. Da blir jeg aldri ferdig, og poenget her, er jo å skrive om diktat.

Diktat som helgelekse begynner de med allerede i første klasse, og nå som junior går i tredje, kan man si at jeg har vennet meg til tanken på at helgene ikke er hellige hva skolearbeid angår. Jeg har blitt ganske garvet, faktisk, og som regel er vi i gang allerede fredag tidligkveld med å bli kjent med denne helgas diktat. I begynnelsen var det bare ord og lyder. Deretter avanserte de til hele setninger, og innimellom improviserte med ordene som base. Dette året er det relativt små tekster på mellom 50 – 100 ord, hvor de får bryne seg på verbbøyninger, flertallsendinger og utallige aksenter i alle mulige tenkelige former. De som kan litt fransk, vet hva jeg snakker om.

Som regel øves det på følgende måte: junior kopierer diktaten et par ganger, og leser den høyt et par ganger, deretter kjører vi første forsøk. Jeg leser høyt og tydelig på madamsk (lærere blir alltid titulert med ‘madame’ eller ‘monsieur’ før navnet sitt) vis, og junior skriver flittig med fyllepenn og sirlig formskrift (det har de gjort siden andre klasse). Når han er ferdig, leser jeg gjennom hele diktaten en gang til slik junior har forklart meg at madame pleier å gjøre. Så retter jeg, og eventuelle rettskrivingsfeil blir kopiert korrekt fem ganger hver. Er det mange feil, gjøres diktaten igjen på lørdag. Dersom det er lite eller ingen, repeteres samme prosedyre først på søndag. Mandag kjøres det diktat på skolen, som rettes av junior og skrives under av foresatte på tirsdag. Voilà!

Det er som regel jeg som styrer med dette. Ettersom jeg vet hvor vanskelig det er for en voksen hjerne å få inn dette språket på korrekt vis (nei da, jeg vet at jeg ikke kan sammenlikne junior med den stakkars mammaen sin, men brent voksen skyr også ilden, derfor), så er jeg nok ekstra opptatt av at junior skal få gleden av å lære det skikkelig mens hjernen hans er mottakelig og ivrig etter å lære. Pappaen i dette huset er ikke noe forbilde når det kommer til fransk rettskriving, noe han heldigvis tar igjen når det gjelder tall. Men forrige helg, skjedde det altså noe.

Vi er i gang med den sedvanlige prosedyren fredag kveld, og jeg er i ferd med å rette.

«Men hva i all verden,» lurer jeg, «det var da mange småfeil her i dag … Ser ut som vi må til pers igjen i morra, du og jeg.»

«Hæ!?!?» er svaret jeg får. Junior kommer springende og ser nedslått på de røde strekene i øvingsboka.

«Men mamma, det var jo ikke det du sa!» sier han og peker på ett av ordene, «ikke der heller! Mamma dette er ikke min feil!» Han ser anklagende på meg, og jeg kjenner jeg blir het i kinnene. Å bli irettesatt av min egen sønn på åtte år når det kommer til fremmedspråket mitt, har jeg ennå ikke klart å venne meg til.

«Jeg nekter å rette på ord som du har uttalt feil! Det er jo ikke min feil at jeg skriver det du sier!»

Nei. Det er ikke det. Der fikk jeg den. Og han har jo helt rett. Men om jeg prøver aldri så godt jeg kan, er det faktisk umulig for meg å uttale alle disse ordene hundre prosent riktig. Saken er jo også den, at jeg ofte ikke hører forskjell engang på den ene eller den andre måten.

Så jeg er herved oppsagt fra stillingen som diktatoppleser, og blitt erstattet av min halvdel, som tydeligvis er bedre enn meg. Og sånn går dagene i innvandrerlivet.

Fem råd til deg som flytter (fra deg selv)

comicvine.com

comicvine.com

Jeg stusset litt over hvordan jeg skulle formulere denne overskriften, ettersom bloggposten egentlig handler om å flytte til utlandet. Men så tenkte jeg at disse rådene egentlig kunne benyttes av alle som skal flytte til et nytt sted, om det så er fra Norge til Kina, eller fra Tromsø til Risør, for til syvende og sist dreier det seg om å miste seg selv litt på veien. Jeg har flere ganger skrevet om kultursjokk på bloggen, og kultursjokk handler om nettopp dette: Å miste seg selv. Eller som det heter på fagspråket, miste sin egen identitet. For det verste med kultursjokket, er at du mister din egen identitet: Du blir ikke forstått som du er vant til, og du forstår heller ikke omgivelsene som du er vant til, subtile sosiale koder gir ingen mening og selv blir du sett rart på når du bruker de kodene du har lært der du kommer fra. Kort sagt, du blir som et barn igjen, du må se verden med nye øyne og starte på scratch, som det heter på godt norsk, for til slutt å finne tilbake til deg selv igjen med en ny identitet som er tilpasset nytt land. Og ja, du kan bli rimelig kultursjokkert om du bare flytter fra en by til en annen innenfor de samme landegrensene.

Da jeg ble angrepet av denne tilstanden, var jeg ikke klar over det. Jeg hadde ikke flyttet langt, bare et par timers flytur fra gamlelandet, og så vel egentlig for meg at så snart jeg hadde lært språket, ville alt gå som smurt. Jeg så ikke for meg at tiden i mellom skulle kunne sammenlignes med å være i ny jobb hver eneste dag, over flere år. Men, jeg skal ikke kjede dere mer med dette. Boka jeg skriver, kommer til å si sitt, og mer til, om akkurat den saken.

På en blogg som skrives av et canadisk ektepar som har bodd i Belgia nesten like lenge som meg, leste jeg nylig en post som jeg skulle ønske jeg hadde lest før jeg flyttet til dette landet. Bloggen deres er rettet mot mennesker som kommer for å oppholde seg her, over en kortere eller lengre periode. Her finner de råd om det meste som en sikkert kan ha behov for når en lander. Akkurat denne posten handlet om fem ting du kan gjøre for at overgangen fra den du var til den du skal bli, blir litt lettere. Det kan ved et første øyekast virke som ganske latterlig opplagte ting, men tro meg, når du først befinner deg midt oppi det, fins det ingen logikk lenger. Og ikke mye latter.

Det første du kan gjøre for å finne deg selv litt raskere, er å gjøre noe du virkelig liker. Ja ha vel, tenker du kanskje, det gjør vel alle? Men det er dessverre ikke så enkelt. Når du er ferdig med den fantastiske bryllupsreisefasen, som er første fase av kultursjokket, og har landet i eksempelvis språkløshet og ensomhet med et brak, så er det fort gjort å glemme hva du faktisk liker. Man kan fort bli sittende og synes synd på seg selv mens man strever med å lære språk og ellers tilpasse seg fremmede kutymer, og ikke minst, prøve og bli kjent med de innfødte som kanskje foretrekker andre fritidsaktiviteter enn å høre på at du teller til hundre på språket deres eller bøye uregelmessige verb, fordi det er omtrent det eneste du har lært. Jeg glemte meg helt en periode. Aktiviteter jeg hadde likt å holde på med før, som å være i naturen, lese, gjøre yoga, gå i teater, og svømme, skulle det ta lang tid før jeg begynte med igjen. Og før den tid, slo jeg det bare vekk med begrunnelsen om at jeg ikke kunne språket. Nå tenker jeg at jeg selvfølgelig kunne ha gjort dem alle sammen, uten språk, hadde jeg turt. Ikke spør meg hva jeg var redd for, men jeg hadde mange gode argumenter den gangen.

Og redsel, er neste punkt. Gjør ting du er redd for. Haha, ler du sikkert nå, dette er jo rene selvhjelpsboka. Vel, meningen er nå å gi råd slik at man kan hjelpe seg selv, for dette fins det dessverre ingen medisiner mot. Og om du aldri har prøvd integrering på ordentlig, så må du faktisk bare innse at om den dagen skulle komme, vil latteren komme til å sitte fast i halsen i noen år. Fordi, når du ikke behersker språket, engelsk teller ikke for nordmenn, for det kan vi, så er det mye som blir skummelt. Du er redd for å rote deg bort, og ikke finne tilbake fordi du ikke forstår hva forbipasserende sier, og du er redd for at de som eventuelt tilbyr seg å vise deg veien, skal utnytte deg og ta deg med til en farlig bakgate hvor de robber deg for verdisaker. Det er nemlig ikke måte på hvor paranoid man skal måtte bli, mens man lærer språk. Den dagen jeg kvinnet meg opp og meldte meg inn i turgruppe, som jeg aldri hadde trengt å gjøre i gamlelandet, var jeg livredd for ikke å kunne få med meg det som skjedde rundt meg, henge med i samtaler, forstå humor etc. Men det var det som skulle til. Fra den dagen skjedde det noe med meg, en slags stille revolusjon, og plutselig var jeg i gang igjen med både svømming og yoga.

Mens du gjør både ting du liker og ting du er redd for, er det viktig å kultivere din indre fred. Jeg vet ikke helt om det heter akkurat det på norsk, for jeg har dessverre blitt ganske språkskadet etter alle disse årene i utlendighet! Integrering er svært stressende, og det sier seg selv at en ny jobb situasjon over lengre tid ikke akkurat er med på å redusere stresshormonene. Det er slitsomt å befinne seg i en tilnærmet konstant tilstand av «fight or flight», og det er derfor lurt å lære seg og puste dypt i hverdagen. Det kan bidra til å redusere både paranoia og ellers redsel for alt man ikke vet hva er, og gjøre at en ikke så raskt tenker det verste om både de innfødte og ens nye land. En annen side av saken er, at i både andre og tredje fase av kultursjokket, kan man slite med en del vanskelige følelser, og deriblant sinne. I første omgang er du gjerne sint på deg selv for alt du ikke forstår og ikke får til sånn som du er vant til, og i andre omgang kan du bli rasende på både de innfødte og ditt nye land for den minste ting. Om dere visste hvor mye stygt vi tenker om dere i akkurat denne fasen, ville dere i hvert fall insistert på at vi hadde oss tilbake til der vi kommer fra. Men ikke ta det personlig. Dette er helt naturlige følelsesreaksjoner som vi må gjennom i større eller mindre grad, før vi kan anse oss som velintegrert. Noen av oss stagnerer her og blir en pest og plage for alle rundt oss, og oppfører oss som en mini-Hulk til de som måtte være så dumme å påpeke det. For å unngå evig misere, så kan det å lære seg og ikke ta ting personlig, være en god ide. Samt regelmessige / konstante avslapningsøvelser.

Og mens du puster dyp yogapust idet du gebrokkent praktiserer ditt nye språk foran en utålmodig innfødt som avslutter hver eneste setning for deg der du febrilsk leter etter ord, ikke glem å verdsette forskjellene mellom det du har kommet fra og det du har kommet til. Det kan være vanskelig å la være og hele tiden fortelle alle rundt deg hvor fantastisk det landet du kommer fra, er. De fleste lurer nok på hvorfor i all verden du forlot dette saliggjørende landet ditt, der du babler av gårde om den ene fordelen etter den andre, og ellers bare kritiserer ditt nåværende land. Jeg hadde bodd i her en del år allerede og var ferdig med denne fasen og vel så det, da jeg ble kjent med en dame som var midt oppi det. Alt var ille, fra været til køen i butikken. Jeg forsøkte å ymte frempå om at de sikkert hadde dårlig vær og butikkøer der hun kom fra, men det viste seg at alt uansett var mye verre her. Jeg ble lei, og det var ikke henne jeg ringte når jeg ville gjøre noe hyggelig med venninner. Det kan kanskje være lurt å skrive dagbok i denne perioden. Skrive ned med hard penn hvor superteite alt og alle er, og kanskje investere i en boksepute for de dagene alt er ekstra irriterende. En dag forsvinner disse irritasjonene og idylliseringen av gamlelandet, og du ser ditt nye land med nye øyne, og da kan det være lurt at det ikke har gått utover så altfor mange potensielle vennskap.

Siste punkt, men kanskje aller viktigst, er å le. Masse. Le av deg selv, av de innfødte, av ting du ikke tør, av det du irriterer deg over, av forskjellene. Språkmisforståelser er kanskje ikke festlige mens du står midt oppi dem, men etterpå kan de bli til morsomme historier du kan dele med dem der hjemme. Eller eventuelt skrive om på blogg. Jeg begynte på min blogg litt for sent til at den kunne være til noen hjelp mens jeg sto midt oppi den verste fasen, men den har helt klart vært en god terapi for meg i ettertid, og jeg har bearbeidet mange vanskelige opplevelser ved å skrive om dem her, selv om det er en stund siden de skjedde.

Jeg vil også legge til ett ekstra punkt, som favner om de fleste punktene her: Vær snill med deg selv. Hver dag. Ikke kritiserer deg selv for at fremgangen går for tregt og at du ikke kan kommunisere over natta på ditt fremmede språk, for eksempel. Jeg tror de fleste av oss har en tendens til å være for strenge med oss selv, og forventer mirakler når det vi burde gjøre, er å gi oss selv tid til å lære, tilpasse oss og absorbere alt som er nytt.

Denne smørbrødlista vil nok ikke være aktuell for alle, det er veldig individuelt hvordan kutursjokk oppleves. Som med alt annet i livet. Mange tar integreringen på strak arm, mens andre igjen, deriblant meg selv, sliter litt ekstra. C’est la vie!

Harry Potter snakker ikke fransk!

Junior (8) og jeg er alene hjemme. Far i huset er på jobbreise, og lillesøster (5) har dratt av gårde på leirskole med klassen sin. Litt tidlig, tenker du kanskje? Nei da. Allerede i andre klasse på førskolen, da hun var fire år, gikk turen til en bondegård. Denne gangen har de reist av gårde til sjøen, og jeg pakket koffert i henhold til en meget detaljert liste fra skolen, som jeg, selv etter ti år i dette landet, måtte bruke ordbok til å tyde deler av. Nei, fremmedspråk læres ikke over natten, og dette fordi et ord ikke bare er et ord. Ordets betydning blir ofte nok gjerne bestemt av hvor i verden du kommer fra. Ta for eksempel dette:

  • Une paire de chaussures de marche (pas de baskets)

På norsk blir dette: Et par tursko / gåsko (ikke joggesko). Med mine referanser, blir dette til en lettere versjon av fjellsko, altså en slags tyngre utgave av joggesko. Slike man kan gå i ulendt terreng med, uten å bli våt på beina. På pakkelista står det også gummistøvler, og datteren min er vant til å gå med gummistøvlene sine på tur i dette landet, ettersom terrenget gjerne er svært gjørmete på grunn av all nedbøren. Så jeg tenkte, i mitt stille sinn, at det burde holde med gummistøvlene. Enig?

For å være på den sikre siden, spør jeg likevel førskolelæreren om jeg kan gjøre det sånn. Tja, svarer hun og drar litt på det, mens hun ser på meg med hevede øyebryn og et blikk som jeg tolker som at jeg er veldig rar. Det er jeg jo. Akkurat som alle andre innvandrere. Men hun er vant til å gå med støvler, altså, forsikrer jeg og nikker ivrig, redd for at de skal tro at jeg vil min datter vondt. Jeg har nemlig forstått det slik, at her nede er ikke gummistøvler noe barn går med så altfor ofte. Men de der er fine, sier hun, og peker på de nye skoene til jenta mi med gullglitter på. Hæ? Tenker jeg da. Se bilde, og si meg hva du tenker:

photo

Jeg klør meg i hodet, og synes jo de ligner mistenkelig på et par baskets, som det jo sto på lista at det helst ikke skulle være. Nei da, de der er perfekte, svarer hun og nå er det hennes tur til å nikke ivrig. Men, sier jeg, de er helt nye, jeg vil helst ikke at hun skal hoppe rundt i gjørma med dem, liksom. Gjørma? Spør hun da, og jeg får det der blikket på meg igjen. Ja da, jeg kommer fra en annen planet, og på den planeten synes vi at nye sko skal få være nye så lenge som mulig. Dumme oss. Men hun skal da ikke gå i gjørma med dem, fortsetter førskolelæreren, det er for å promenere i byen, det. Åh, ja, selvfølgelig! Ler jeg da, med hektiske kinn, forstår jeg. Hurra. Så på onsdag reiste jenta mi av gårde, storfornøyd over at hun fikk lov til å ha på seg gullskoene på tur.

Siden onsdag, har altså Junior og jeg vært alene hjemme. Og ettersom fremmedspråk ikke læres over natta, hadde jeg min egen lille agenda hva gutten min angikk. Det har seg nemlig slik, at jeg har lest de to første Harry Potter bøkene for ham. Det er litt over ett år siden vi var ferdige med nummer to, og Junior har siden den gang villet se filmatiseringen av bok én og to. På én betingelse, har jeg svart hver eneste gang han har mast, og det er at han ser dem på originalspråket: Engelsk. Hver eneste gang, protesteres det høylydt, selvfølgelig: Jeg kan ikke engelsk! Det er her vi kommer til min kjepphest, nemlig at han skal lære seg å lese undertekst. En kunst ikke veldig mange frankofone mennesker behersker, tør jeg påstå. De dubber alt, for deretter å klø seg i hodet over at de behersker så dårlig engelsk. I Flanderen, har de ikke dette problemet, for film og TV dubbes ikke til nederlandsk. De er også vant til å se TV-programmer og filmer på originalspråk, og i Brussel, som er både nederlandsk- og franskspråklig, tekstes filmer på kino på begge språk.

Det skal vel egentlig ikke mye tankevirksomhet til, for å skjønne at all eksponering for fremmedspråk forenkler læring? Den gangen jeg begynte å lære fransk, druknet jeg meg i språket. Jeg satt på jobb med fransktalende radio på hodetelefoner, uten å forstå noe som helst. Franske filmer ble sett med engelsk tekst, og etter hvert fransk. Innimellom forsøkte jeg meg på fransk film uten noe tekst i det hele tatt. Jeg leste franske tekster i aviser og ukeblader, mens jeg slo opp på annethvert ord i ordboka. Dette, parallelt med språkkurs, gjorde at mestringen økte og at jeg etter hvert begynte å forstå hva som ble sagt på radioen. Helt til en dag, hvor jeg plutselig glemte at jeg noensinne ikke hadde forstått.

Onsdag ettermiddag måtte vi innom tre DVD-butikker for å finne Harry Potter 1 på film. Junior forsøkte flere ganger underveis å lokke meg på ville veier med andre filmer han hadde lyst til å se. På fransk. Men dette dreide seg ikke om hva han hadde lyst til, dette hadde jeg planlagt helt siden jeg fikk vite at datter, som er for liten til å se Harry Potter på film, og mannen, som er altfor ettergivende og nok hadde holdt med sønnen, skulle reise bort, begge to, samtidig. Det ble altfor mange fluer i ett smekk, til at jeg kunne la sjansen gå fra meg. Alle gode ting er vitterlig tre, vi fikk tak i filmen på den tredje butikken, og som plaster på Juniors imaginære sår, fikk han en godteripose på kjøpet. Strålende fornøyd over at han klarte å lure seg til godteri midt i uka, ble han bittelitt mer entusiastisk med tanke på kveldens filmevent.

Jeg må innrømme at jeg var veldig spent der jeg snurret i gang filmen, men latet som om dette var en helt naturlig ting da jeg lette meg frem til språkvalg og undertekster i menyen. Jeg hørte et siste sukk fra åtteåringen idet handlingen starter. Men så hørte jeg ikke mer. Jeg holdt pusten og tittet forsiktig bort på ham, og konstaterte raskt at han fengslet fulgte med på dramaet som utspilte seg på skjermen når Hagrid kom for å hente Harry Potter vekk fra den fæle «familien» hans. En halvtime inn i filmen, utbrøt han plutselig: Mamma, det er lett å lese undertekst, jo!

I går kveld leide vi film nummer to, med like stor suksess, og nå er det ingen vei tilbake. Sønnen min er ikke besudlet med en fransktalende Harry Potter, og jeg gleder meg til videre snikengelskifisering i heimen.

Sånn føles det!

funnyjunk.com

funnyjunk.com

Når det kommer besøk fra gamlelandet, føler jeg meg veldig som han fyren på siste bilde. De vet jo ikke hva jeg sier, og blir imponert uansett. Noen fordeler må man jo kunne ha, når en stort sett har befunnet seg i samme tilstand som den midterste tegninga i flere år!