En suksesshistorie om integrering: Heldigvis var det én som trodde på henne

Foto: Solveig Husøy / NRK

Vet du hvem Hoodo Ali Aden er? Dersom du kun leser Aftenposten, Dagbladet eller VG på nett, er sannsynligheten lik null for at du vet hvem hun er. I hvert fall jamfør mitt søk i alt innhold på deres respektive nettsider. (Korrigerer meg gjerne dersom jeg tar feil.)

Men dersom du fikk med deg forrige sending av «Dalen vår» på NRK på tirsdag eller har vært innom nrk.no fordypning i løpet av de siste par dagene, kan det godt tenkes at du allerede har fått med deg historien til den somaliske kvinnen som for femten år siden fikk livet sitt snudd i en riktig positiv retning. Og det takket være naboen hennes. Den etnisk norske naboen sin, vel og merke.

Hoodo forteller følgende om hvordan livet hennes så ut den gangen:

«Den gangen visste jeg ikke om prevensjon. Jeg visste ikke at jeg kunne sende barna i barnehagen. Jeg vurderte ikke en gang om jeg hadde lyst til å jobbe, for jeg trodde det var uaktuelt. Jeg kunne jo ingenting, forteller hun.»

Med tre barn og ett til på vei, i tillegg til en ektemann som jobbet døgnet rundt, satt hun stort sett hjemme alene. Ensom og lei seg, ble kontrasten til storfamilien i Somalia stor. Planen hennes, som var å få tolv barn, var hun godt i gang med.

«Da tok venninnen i naboleiligheten grep. «Du må komme deg ut av leiligheten, du trenger en jobb», mente hun. Men Hoodo kunne ikke lese og skrive. Hun kunne minimalt med norsk, og hadde ikke mer enn grunnskole. Heldigvis var det én som trodde på henne.»

Dette var altså femten år siden. I dag driver Hoodo sin egen butikk på Grønland. Hvordan dette har seg, kan lese mer om her.

Integrering fungerer best dersom det går begge veier, og da tenker jeg ikke form av iverksettelse av tiltak fra offentlig instans på den ene eller andre måten. Integrering trenger ikke være veldig komplisert. Det er som med alt annet i livet, hvor man gjerne kan komme ganske langt med et vennlig blikk, et nikk, et smil, et enkelt initiativ, en utstrakt hånd. Eller en ærlig kommentar à là denne naboen:

«Hvor mange barn har du egentlig tenkt å få? Tenker du ikke? Du er alene i Norge, og du har ingen til å hjelpe deg!»

Naboen er en hverdagshelt som jeg er sikker på at det finnes flere av over det ganske land, det er bare så synd at de så sjelden kommer i avisene.

Hatten av for årets læringshelt!

Foto: Werner Juvik

Dersom jeg bare hadde lest VG, Dagbladet eller Aftenposten (noe jeg uansett svært sjelden gjør), så hadde denne fine nyheten om årets læringshelt gått meg hus forbi. Nå kan jeg ikke akurat skryte på meg at jeg er fast leser av Fagbladet.no heller da, det er for øvrig av helt andre grunner, men jeg følger Minotenk (Minoritetspolitisk tenketank) på facebook og de publiserte følgende sak på sin vegg i dag:

“Som liten gutt hjemme i landsbyen i fjellene i Afghanistan, hørte han en historie om et land langt borte. Et land der det var mørkt det ene halve året og lyst det andre halve året. Fantes det i virkeligheten, og gikk det an å leve der?

Mange år senere, da han satt på asylmottaket i Narvik midt på vinteren, tenkte han: Nå har jeg kommet dit. Nå har jeg kommet til landet der det er mørkt halve året.

Historien om Hashem Jafari er historien om en lang reise og en kamp for retten til å velge sitt liv. Da 29-åringen fra Afghanistan mottok prisen Årets læringshelt i Oslo i oktober, fikk han bekreftelsen på at han har klart det.

Prisen deles ut av Voksenopplæringsforbun­det i Oslo, og juryen mener årets vinner er et «godt eksempel på at man gjennom læring, steg for steg, kan oppnå store positive endrin­ger i sin livssituasjon, og at det gjelder å stå på og ikke gi opp».”

Han kom til Norge som tyveåring, og kunne hverken skrive eller lese. Nå, ni år senere, mottar han altså denne prisen som ble uttdelt i oktober i fjor.

Jeg har googlet de tre avisene jeg nevnte innledningsvis, men de har ikke nevnt saken med et eneste ord. Men dersom du har lyst til å lese mer om ham og du, som meg, ikke interesserer deg nevneverdig for vestkantskjendisfruers meninger om sitt eget privatliv, så kan du trykke her.

God helg!

Siste nytt fra Kongen

Han er å finne i Groruddalen.

Kongens fjerde besøk i Groruddalen på en måned

Kongen lot seg imponere av høye spark

Og det holder jeg med ham i.

Fremmedspråk og fine mennesker

Det er lettere å lære språk dersom man kan lære det via fine mennesker. Det er helt sikkert. Jeg har blant annet mannen min, og Bibbi Bas har blant annet Kjersti Vasli:

Flyktningkvinne imponerer

Enkel oppskrift på fred i verden

Jeg synes ikke jeg er spesielt naiv når jeg innbiller meg at det å drepe mennesker, altså for eksempel i krig, noen sinne vil kunne skape en dyp og inderlig fred i verden. Vold avler vold, og ellers medfører vel krigshandlinger mest av alt at mennesker drives på flukt fra sine kjære.

Det er derimot mulig jeg er bittelitt naiv når jeg innbiller meg at fred på jord kan oppnås uten så altfor mye om og men. Og at både du og jeg – lett – kan bidra.

Oppskriften finner du her:

An Awesome Young Man

Se hele opptaket, det er mot slutten de fredsbevarende ingrediensene avsløres. Samt mitt forslag til årets fredspriskandidat.

Hverdagsinkludering viktigst for integrering

Hvem har egentlig ansvar for integrering av innvandrere? Innvandreren så klart, tenker du muligens. Plukker man ordet innvandrer fra hverandre, levnes det ingen tvil om hvem som skal passe seg til: Innvandrer. En som har vandret inn til mitt land. På sine egne ben. Det var ikke du som tok bena hans fatt. Du har ikke bedt ham om å komme. Hun eller han får se til å finne seg til rette, ellers kan de jo bare reise tilbake. Så enkelt er det.

Årsaken til at mange av disse menneskene er nødt til å reise fra sitt og sine, feies til side. Det er de som har kommet for å bli, det er de som må ta seg på tak: Lære seg språket, finne seg en jobb og bli verdige medborgere. Dette skal de klare ved hjelp av statlige tiltak. Men når du tenker deg godt om og kjenner litt grundigere etter, er det virkelig så enkelt? Og ikke minst, har det fungert?

I artikkelen «Fremmedfølelse»  fra SinnetsHelse.no sier psykolog Judith Van Der Weele følgende:

«Menneskene rundt deg fungerer som speil og viser hvem du er. Men hvis ingen bekrefter deg og gir deg anerkjennelse og tilhørighet, da blir du en fremmed både for deg selv og for andre. Å forebygge og få bukt med fremmedfølelse er også et samfunnsansvar. Du selv kan gjøre mye, både om du er den som føler deg fremmed – eller den som omgås personer med fremmedfølelse.»

Videre påpeker hun:

«En definisjon på kultursjokk lyder slik: Det er ikke det fremmede i den andre kulturen som er problemet, men at det er ingen som bekrefter deg for den du er. Det motsatte av fremmedfølelse er altså anerkjennelse og tilhørighet.»

Det fins mennesker som forstår dette og gjør noe med det i praksis. Hverdagsinkludering, kaller jeg det. Blant annet en firebarnsmor på Gjøvik. Hun tok direkte kontakt med Arij Osman, den eneste jenta i klassen til datteren hennes som ikke takket ja til å komme hjem til dem og feire seksårsdag. Arij hadde kommet fra Somalia til Norge to uker før hun skulle begynne i første klasse, og hadde aldri vært i noe bursdagsselskap før. Men i stedet for å overse denne jenta, tok mammaen en telefon til foreldrene og det endte med at Arij fikk komme. Dette skulle bli et viktig vendepunkt. Og det er ti år siden. Etter dette var hun tatt inn i varmen av de andre seksåringene i klassen sin. Bursdagsbarnet selv summerer det opp slik:

«Bursdagen husker jeg godt og den gjorde at Arij ikke lenger ble den rare jenta i klassa som ikke kunne norsk.»   

Jeg husker selv Juniors første invitasjon til bursdag. Selv om det aldri falt meg inn at han ikke skulle dra, var jeg så stresset i forkant at mannen i huset valgte å bringe og hente guttungen. Slik slapp jeg å stå der med fårete glis uten og skjønne mesteparten av det som ble sagt. Uten å kunne si det jeg så gjerne ville si.

Fra det politiske partiet som ønsker at skrittene skal gå fremover og som er ekstra engasjerte i innvandrernes integrering og kommer (for) ofte nok med innspill i media om hvor tragisk dårlig integrert mange kan tillate seg å være, har jeg til gode å se en uttalelse hvor det ikke bare er innvandreren selv som ansvarliggjøres. For meg ser det ut til at de først skal lære seg språk og kultur, for så å kunne menge seg med fiffen. Jeg har en sterk mistanke om at de selv ikke skjønner hva de snakker om. Noe som selvsagt også kan være tilfellet for såkalte ikke-innvadrerfiendtlige politiske partier.

Ulempen eller fordelen med meg, er at jeg er en nordkvinne som faktisk vet hva jeg snakker om. Fordi jeg selv har gått i disse skoene i mange år, og opplevd fremmedfølelsen på kroppen. Irritasjonen over ikke å kunne uttrykke meg slik jeg skulle ønske eller angsten for ikke å forstå menneskene rundt meg, har vært hverdagskost så lenge at jeg vet at det oftest ikke dreier seg om uvilje til å lære seg og passe inn. At det nok handler mer om å komme seg helskinnet gjennom fremmedfølelsen. Trå feil mange ganger, for så og trå mer og mer rett. Det tar tid. Det krever mer enn statlige tiltak. Det krever medmenneskelighet.

Så. I stedet for å bekjempe hverdagsrasismen i demonstrasjonstog, se hva du selv kan gjøre i det små for hverdagsinkluderingen.

En papirløs heltedåd

STIB Bruxelles

Det er høst i 2010 i Europas hovedstad. En mann står fast i dørene til en T-banevogn i Brussel sentrum. Banen begynner å kjøre, og han blir dratt bortover langs perrongen. Idet vognen skal kjøre inn i tunnelsystemet, kutter metalldørene fingrene hans av og han faller ned og blir liggende på togsporet. Med risikoen for elektrisk støt fra skinnene med 900 volt i tillegg til nær forestående ankomst av neste tog, hopper en ung mann ned fra perrongen for å redde ham.

Ly Khali, en papirløs flyktning fra Senegal, risikerer ikke bare sitt eget liv. I månedene som følger etter heltedåden mister han jobben, får avslag på asylsøknaden sin og blir truet med utvisning. Han vet ikke en gang om mannen han forsøkte å redde faktisk lever. Overbevist om at han er død, saumfarer han kirkegården for å finne graven slik at han kan be og meditere for ham. Og be om tilgivelse for at han ikke klarte å redde ham.

Men tobarnspappaen lever, seks måneder senere treffes de for første gang og holder kontakten videre. Ly Khali får omsider oppholdstillatelse for ekstraordinære omstendigheter, det vil si opphold på ett år om gangen som fornyes dersom han er i jobb. Og æresmedalje.

Leser du fransk, kan du lese historien i sin helhet her og her.

Anbefalt lesning om hverdagshelt

Jeg blir så glad når jeg kan lese noe godt og positivt i avisen. Historien om bergenseren Kåre Bakken (72) som står på trykk i Aftenposten i dag hører til i denne kategorien. En mann som bryr seg når han opplever at mennesker blir urettferdig behandlet.

Du kan lese den her.

God søndag fra regntunge Belgia.