Category Archives: inkludering

Could it be Easy?!

dreamstime.com

dreamstime.com

Jeg begynner å bli lei av dette ordet. Det har forfulgt meg som en mare gjennom ett tiår, og det ser ut til at det ikke har tenkt å forlate min side i løpet av det neste. Når du smaker på det, har det ingen spesiell klang over seg heller. Fire stavelser senere, tungekrøll ytterst på tuppen mot slutten, så føles det platt. Forslitt. Utbrukt. Gørrkjedelig.

Ordet integrering, altså.

Ja, jeg er lei av å bruke det, og jeg er lei av at det blir brukt. For det sier ingenting. Og alt.

«Hva skal vi gjøre med integreringen?!» Spør de innfødte seg. Enkelte politikere, flere og flere, faktisk, legger an en dommedagsk mine når det slår om seg med nettopp dette ordet, uten å egentlig vite hva det betyr, for det gjør de ikke, tenker jeg, og skyver surleppa frem. Den kan umulig gå lenger frem nå.

Finnes det ikke  et annet ord? En annen måte å si det på? Eller en MIRALKUR?!

Nowhere you can be

that isn’t where 

you’re meant to be.

IT’S EASY!!

Sier Beatles. Er det kanskje så enkelt? At:

Pff. Ja, tenker jeg. Vi innvandrere hadde ikke hatt vondt av en god porsjon kjærlighet fra dere innfødte. Om det kanskje ikke er alt vi trenger, så hadde det vært en nyttig start i ferden mot å finne seg til rette. Dessuten hadde det vært fint med litt ekstra kjærlighet sånn ellers i disse dager. Peace & love blir aldri feil.

Gla’ nyhet: Ordning øker innvandrerkvinners jobbsjanse

download work

Lediggang er roten til alt ondt. Eller som Hieronymys skal ha skrevet: Fac et aliquid operis, ut semper te diabolus inveniat occupatum. Fritt oversatt (neida, tulla, wiki er selvsagt kilden) blir det til: Arbeid og gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg opptatt.

Det gjelder de fleste av oss, at det er viktig å ha noe og holde på med. En jobb å gjøre, uansett i hvilken form den skulle befinne seg, ute eller inne, hjemme eller borte, som gjør at du føler deg nyttig. Det er kanskje først når du plutselig, av ulike grunner, ikke tilhører den gruppen mennesker som føler seg nyttig, at du forstår den virkelig betydningen av den jobben du innimellom okket og offet deg over. Den dagen du ikke bidrar til fellesskapet lenger, er det fort gjort å føle seg unyttig og lite verdt som menneske. Jeg har prøvd det selv, og det kan absolutt ikke anbefales. Det er nemlig ikke det samme som ferie.

Vi innvandrere er en gruppe mennesker som kommer i søkelyset ofte nok når det gjelder arbeid, eller mangelen på sådan. Ikke bare er vi noen late, udugelige, good for nothing-er, men i tillegg snyter vi både her og både der på det ene og det andre. NAV, heter det i Norge. Her til lands heter det ONEM. Og på disse stedene flommer det visstnok over av folk som har forlatt opprinnelsen sin og tatt sjumilssteget over landegrensene. Vel, ettersom det er mange statistikker, og de alle gir oss ulike opplysninger avhengig av øyet som ser, skal jeg ikke gå inn på nøyaktig hvor mange det dreier seg om i denne bloggposten. Inni meg håper jeg selvsagt at det blir færre og færre for hver dag som går, men samtidig vet jeg jo veldig godt at dette ikke bare kommer an på innvandreren selv.

For å få en jobb, må du kunne språket. Selvsagt, det sier seg selv. Men dersom du ikke er en ekstremt privilegert innvandrer med masse innfødte venner som besitter uendelige mengder tålmodighet og omtanke, som du kan snakke med så mye du vil, selv om ingen av dere forstår hverandre (den heldige innvandreren skulle jeg likt å møte, forresten!), så er sjansene store for at du lærerer deg fremmedspråket på språkkurs. Og, som jeg har sagt mange ganger her inne allerede, men ikke nok, innbiller jeg meg, så er ikke språkkurs alene tilstrekkelig for å lære fremmedspråket godt nok. På disse språkkursene er samtlige mer eller mindre gebrokne. Bortsett fra læreren, da, men hun eller han har sikkert bedre ting å ta seg til enn å henge med de fremmedspråklige elevene sine utenom språkkurstid.

Så, greit nok, for å få en jobb, må du kunne språket, men, for å lære språket skikkelig, må du få deg en jobb. Nok en gang, innvandrerens Catch-22. Den Onde Sirkelen. Den befant jeg meg i selv ganske lenge. Etter å ha vært hjemme ett år med sønnen min, begynte jeg å søke jobber mens jeg lærte språket ved siden av. jeg var så gira, så klar, så utålmodig, etter å praktisere de franske glosene mine – og det til tross for at jeg var fullstendig klar over at fremmedspråket mitt ikke strakk til hundre prosent. Men, jeg var overbevist om at bare jeg fikk meg jobb, så skulle de siste brikkene i det fremmedspråklige puslespillet falle på plass. Frem til da hadde jeg, i tillegg til å gå på flere språkkurs, benyttet mange muligheter til å lære: Bare snakke fransk hjemme, se på fransk tv uten å skjønne noen ting, høre på fransk radio uten å skjønne noen ting, lese barnebøker på fransk, tyvlytte til konversasjoner i det offentlige rom, snakke med svigerfamilien, postmannen, naboen, om vær, vind, og ellers saker hvor jeg kunne bruke vokabluaret jeg sakte men sikkert tilegnet meg. Jeg druknet meg i språket 24/7.

Det var uansett ikke nok. Jeg kunne ikke språket bra nok til å få meg jobb, om jeg var aldri så gira, så klar, så utålmodig, etter å bruke meg selv, være nyttig, bidra. Jaja, til slutt ordnet det seg jo, og nå bruker jeg dagene til det jeg liker aller best. Så kan de bare angre seg, de som avslo de titusen jobbsøknadene mine, den dagen jeg blir verdensomspennende bestselgende forfatter med filmatisert roman i Hollywood. Jah. Med Cameron Diaz i hovedrollen, for tenk.

Men nok om det. Det jeg egnetlig ville formidle i denne bloggposten, er gladnyheter fra gamlelandet:

Tre av fem hjemmeværende innvandrerkvinner som i fjor fullførte ordningen med Jobbsjansen, gikk over i jobb eller utdanning, viser tall Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) la fram tirsdag.

Jeg hadde aldri hørt om Jobbsjansen før jeg leste dette på Utrop.no:

Jobbsjansen er en tilskuddordning til prosjekter for å få hjemmeværende innvandrerkvinner som mangler grunnleggende kvalifisering og som forsørges av andre, over i arbeid eller utdanning. Enkelte prosjekter rettes spesielt mot ungdom.

Til dette har jeg bare én ting å tilføye, og det er:

Dette blir det integrering av. Bra jobba!

 

Tretten ting (sånn omtrent, sikkert mange flere) innvandrere gjør feil

easelly_visual2

Ikke alle innvandrere, da, regner jeg med. Man bør vel helst ikke skjære alle over én og samme lusekam, eller? Men det slo meg da jeg jeg leste psykoterapeut og klinisk sosialarbeider Amy Morins liste over hva mentalt sterke mennesker unngår å gjøre her, at dette kunne vi innvandrere helt sikkert lære noe av. Alle mennesker, egentlig, når jeg tenker meg om, får vel noe ut av denne listen. Og så er det jo sånn, eureka, at vi innvadrere også er mennesker.

De innvanderne som overhodet ikke kjenner seg igjen og kanskje til og med måtte føle seg krenket av at jeg putter dem i samme suppekasserolle som meg selv og noen andre stakkarer, vel, de får han meg unnskyldt, det er bare så deilig å snakke generelt om noe som til syvende og sist kanskje skulle vise seg å være bare mitt problem. Eller var. For etter ti år som innvandrer på belgisk jord (jepp, hurra, det er jubileumsår!), så kan jeg konstatere at det begynner å bli lenge siden jeg jevnlig begikk disse tretten feilene. Men jeg ser også, at integrering vanskelig kan gjøres uten å begå disse feilene, og flere til, gang på gang. Og de må kanskje begås, okke som, for hvem hadde vel trodd at integrering var lett? (Hehehe, joda, jeg, blant annet.)

Innvandere er vel ikke i utgangspunktet mentalt skjøre mennesker, som med alle andre menneskegrupper, finnes det store indviduelle forskjeller hvor alle har sitt eget, spesielle utgangspunkt. Det vi har til felles, er at vi, omtrent over natten, ikke kan være oss selv slik som er vant til der vi kommer fra.

Utfordringer det til tider kan være vanskelig å sette ord på, til og med på sitt eget morsmål, står klar, på rekke og rad, til å blåse over ende det lille korthuset av nykulturell selvtillit en møysommelig bygger opp. Igjen og igjen. Dag etter dag. Flere ganger om dagen.

Kom til poenget da! hisser selveste Herr Jante inn i øret på meg på sitt gollumske vis. Han har selvsagt rett. Men det er fort gjort å forville seg inn i selvmedlithetens klebrige spindelvev, og bli der til virkeligheten innhenter en, titusen (millioner) ord senere. Så hva er det egentlig vi kaster bort den dyrebare tiden vår på, i stedet for å lære språket, få oss en jobb og skli umerkelig inn i massen? Hva er det vi (jeg) gjør (gjorde), som menalt sterke mennesker ikke nedverdiger seg til å bruke tiden på?

1. Å synes synd på seg selv.
Mentalt sterke mennesker klager ikke stadig over sine omstendigheter eller hvordan andre oppfører seg. De har lært å ta ansvar for sine egne handlinger, og de aksepterer at livet ikke alltid er rettferdig. De er i stand til å komme ut av vanskelige situasjoner med selvinnsikt og takknemlighet for erfaringene.

(Innvandrerkommentar: Om det fantes en Oscar for beste offerrolle, så, vel, jada, da hadde nok innvandrere (jeg) vunnet den med glans!)

2 . Å gi fra seg sin egen kraft og styrke.
Mentalt sterke mennesker lar ikke andre få dem til å føle seg mindreverdige. De sutrer ikke over at andre behandler dem dårlig. De vet at deres kraft ligger i egen respons, og evne til å reagere på en adekvat og god måte.

(Innvandrerkommentar: Det skal godt gjøres å ikke føle seg mindreverdig når du, etter å ha vært vant til å utrykke deg som en voksen person hele ditt voksne liv, plutselig kun har vokabular på lik linje med en femåring. Og dersom du tror at innfødte, voksne mennesker, behandler voksne mennesker som utrykker som femåringer, på en raus og god måte, må du rett og slett tro om igjen. Den kraften som ligger i de mentalt sterke menneskenes respons, samt evnen til å reagere på en adekvat og god måte, ligger for en innvandrer flere år og flere språkkurs frem i tid. Men slapp av, hevnen er omsider søt, selv om den ikke er umiddelbar. En vakker dag kan det til og med tenkes det blir utgitt en bok …)

3. Å unngå endringer og forandringer.
Mentalt sterke mennesker omfavner forandring og ønsker utfordringer velkommen. De er ikke redd for det ukjente, men heller for å bli for selvtilfreds og stillestående. De forstår at forandring er nødvendig, og stoler på sin egen evne til tilpasning.

(Innvandrerkommentar: Det kommer til et punkt hvor du blir allergisk mot endringer og forandringer. Allergien behandles best med litt sånn være snill mot deg selv medisin: Komedie på tv, god bok, friske blomster på stuebordet, en skypesamtale med de der hjemme, spa behandling, tur til hjemlandet i ny og ne (men ikke for ofte), etc. alt ettersom hva du liker best å gjøre når du har en dårlig dag.)

4. Å kaste bort energi på ting de ikke kan kontrollere.
Mentalt sterke mennesker klager ikke (mye) over været, trafikken, forsinkelser eller andre mennesker. De anerkjenner at slike ting som regel er utenfor deres kontroll. Når noen negativt skjer, aksepterer de at bare kan kontrollere sine egne reaksjoner og holdninger til det som skjer.

(Innvandrerkommentar: Klage?! Moi?! Ja, det kommer, for de fleste innvandreres del, til et punkt hvor den første begeistrede tiden i ens nye land går over. Honeymoon fasen av kultursjokket er definitivt ferdig, og enhver overdreven entusiasme for ny kultur og fremmedspråk faller ned fra månen med et brak. Alt blir galt. Alt blir feil. Alt er dumt. Her. Mens der hjemme, åh … Vi, som i utgangspunktet var rimelig fornøyde med å reise av gårde, blir profesjonelle rosemalere av hjemlandets gjøren og laden. Alt de driver med der hjemme, er perfekt. Men, dette, som alt annet, går til slutt over. For mitt vedkommende, har det blitt sånn at jeg faktisk har begynt å savne Belgia når jeg er i Norge!)

5. Stadige bekymringer for om de tilfredsstiller alle andre.
Mentalt sterke mennesker forstår at de ikke kan gjøre alle til lags hele tiden. De er ikke redd for å si nei eller protestere når det er nødvendig. De streber mot å være greie og rettferdige, men er i stand til å takle situasjonen dersom de må ta upopulære avgjørelser som ikke faller i smak hos alle.

(Innvandrerkommentar: Vi innvandrere gjør sjelden noen til lags mens det verste kultursjokket står på. Og ja, tror det eller ei, det bekymrer oss faktisk. Det tror jeg det blir vanskelig å slutte med.)

6. Frykt for kalkulert risiko.
En mentalt sterk person er villig til å ta kalkulert risiko. Kalkulert risiko er ikke det samme som å kaste seg inn i tåpelige risikosituasjoner. Men en mentalt sterk person vil være i stand til å vurdere både risiko og fordeler, før de tar en veloverveid beslutning.

(Innvandrerkommentar: En kalkulert risiko for oss, ville kanskje være å våge å presse oss på de innfødte. Tvinge dem til å snakke med oss, selv om ingen av partene forstår noe som helst. Eller bruke utradisjonelle metoder (bestikkelser?) for å skaffe oss den jobben ingen vil gi oss fordi vi ikke kan språket godt nok, det språket vi kanskje mye raskere ville behersket dersom vi kanskje fikk den jobben. Jeg vet ikke.)

7. Å dvele ved fortiden.
Det ligger styrke i å akseptere fortiden for det den var, og i å anerkjenne det man har lært av tidligere erfaringer – men en mentalt sterk person vil unngå å bruke energi på tidligere skuffelser eller fantasier om at «alt var bedre før». De investerer heller mesteparten av energien sin i å skape en bedre nåtid og fremtid.

(Innvandrerkommentar: Haha! Dette er det nok vanskelig å kurere mens det står på som verst, og er kanskje en av verstingene. Forhåpentligvis går det over. Jeg, for mitt vedkommende, dveler ikke lenger. Jeg følger ikke lenger med på vinter OL engang …!)

8 . Å gjøre de samme feilene om og om igjen
Vi vet hva definisjonen på galskap er, ikke sant? Å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente et annet og bedre resultat… En mentalt sterk person tar ansvar for tidligere handlinger, og er villig til å lære av sine feil. Forskning viser at evnen til å være selvreflekterende på en produktiv måte er en av de største styrkene til mennesker som har lykkes.

(Innvandrerkommentar: Skal du lære deg fremmedspråk, må du forberede deg på å gjøre de samme feilene. Gang. På. Gang.)

9. Å misunne andres suksess.
Det krever karakter å føle ekte glede og begeistring for andres suksess! Mentalt sterke mennesker har dette. De blir ikke sjalu, ergerlig eller smålig når andre lykkes. I stedet lar de seg motivere til å arbeide for å øke sine egne sjanser, uten å ta snarveier.

(Innvandrerkommentar: Jeg husker en gang jeg, helt i begynnelsen, traff en svenske, som, naturlig nok, snakket svensk til meg. Så kom det en belgier å lurte på noe, hvorpå svensken slo om til f-l-y-t-e-n-d-e fransk. Da ble jeg veldig misunnelig. De gangene jeg hørte Eva Joly snakke fransk f-l-y-t-e-n-d-e, følte jeg ingen ekte glede på hennes vegne, jeg ble både sjalu og ergerlig over at det ikke var fra min trutmunn dette fandens språk trillet ut fra. Men, det motiverte meg også til å fortsette puggingen. Et voilà!)

10. Å gi opp etter å ha mislyktes.
Ethvert nederlag er en mulighet til å bli bedre. Mentalt sterke mennesker er villig til å mislykkes igjen og igjen, om nødvendig, så lenge erfaringen med alle «feil» kan hjelpe dem å komme nærmere sine mål.

(Innvandrerkommentar: Det skal vel godt gjøres å ikke bli lei av de daglige «faux pas» som man er programforpliktet til å begå over lang tid. Men, om det kanskje ikke akkurat er frivillig, så mislykkes vi igjen og igjen uansett. Helt til den dagen det blir mindre av det. Eller til vi har gitt opp, og reist hjem med halen mellom beina …)

11. Å frykte å være alene.
Mentalt sterke mennesker liker og verdsetter tiden de tilbringer alene. De bruker denne tiden til å reflektere, planlegge, og å være produktiv. Viktigst av alt – de er ikke avhengige av andre for å demme opp deres lykke og stemninger. De kan trives godt i andres selskap, men de har også evnen til å være lykkelig når de er alene.

(Innvandrerkommentar: Vi frykter vel ikke akkurat det å være alene, kanskje tvert imot. Det kan tenkes at vi verdsetter denne tiden alene så altfor godt, slik at vi «mingler» med lokalbefolkningen i mindre grad enn vi nok helt sikkert burde. Men det går seg til.)

12. Å føle at verden skylder dem noe.
Mentalt sterke mennesker møter verden med en positiv innstilling og skjønner at egen innsats i stor grad er avgjørende for hvorvidt de lykkes eller ikke.

(Innvandrerkommentar: Positiv innstilling er vanskelig når du gang til gang blir latterliggjort når du snakker/skriver det nye språket ditt feil, eller når du mottar det ene avslaget etter det andre på jobbsøknadene dine. Egen innsats er viktig, ja, men, vi kan ikke lære fremmedspråk eller få en jobb helt alene. Hint, hint.)

13. Å forvente umiddelbare resultater.
De bruker energi og tid i oppmålte doser, og feirer hver milepæl og tilvekst av suksess på veien. De har «staying power». Og de forstår at reelle endringer tar tid.

(Innvandrerkommentar: Jeg må innrømme at jeg ofte drømte om å bli flytende i fransk over natta, og at jeg ble ganske skuffet da det viste seg å skulle ta lenger tid enn forventet. Mye lenger tid. Hadde vært fint om de innfødte forsto at reelle endringer faktisk tar tid!)

Men fortvil ikke, kjære innvandrer, om du befinner deg i den fasen hvor du sliter med det meste av dette omtrent daglig. Det finnes faktisk håp i hengende snøre. Just hang in there! så skal du se det går bra til slutt.

Raushet ønskes

cofrade.fr

cofrade.fr

Jeg har med et halvt øye fått med meg brøkdelen av raushetsdebatten som foregår i gamlelandet for tiden. Jeg forsøkte å lese et par artikler om temaet, uten å føle at jeg ble noe klokere, men ble vel snarere litt: Que? Det er jo sånn, at når en lever i utlendighet, får en gjerne med seg bare bruddstykker av det som foregår. Noe kan meddeles med 140 tegn på twitter og merkes med #dax18, og så mangler man selve programmet på TV-skjermen, slik at meningen i innholdet stort sett bare blir halv. Og så leser man et innlegg i en avis som noen anbefaler på Facebook, etterfulgt av et par bloggposter, for så å føle seg fortsatt like uklok.

Det lille jeg altså har fått med meg av raushetsdebatten, forsøkte jeg å forklare til ei venninne her nede. På fransk, ja. Ikke vet jeg hva som brakte meg dit, for ikke hadde jeg google oversatt ordet på forhånd, og brukte det franske ordet for generøs, men jeg hadde vel heller ikke fått med meg essensen i hva debatten består i der hjemme. Jeg forsøkte å forklare henne at ikke all raushet er ekte, at noen har baktanker, eller noe sånt, og rakk å rote meg inni en liten floke før jeg til slutt ble sittende igjen med en sånn keiserens nye klær følelse, ingen skjønner egentlig hva debatten dreier seg om, men alle uttaler seg, og snart kommer kanskje noen, et barn kanskje, og sier noe sånt som, dette handler om ingenting. Venninnen min trakk på skuldrene, og sa vel noe sånt som: Oui, oui, les gens (Ja, ja, mennesker, altså), og med et unisont sukk, var den diskusjonen over. Og jeg, vel, jeg skjønner den fortsatt ikke. Men jeg har likevel noen tanker om hvor rausheten virkelig trengs.

For hva med litt raushet når det kommer til oss innvandrere? Da mener jeg ikke i form av penger, at statskassa skal åpnes og oljen helles utover ghettoene, nei, men at kvinnen og mannen i gata kan tenke litt mer som så at innvandrere flest, gjør da så godt de kan. Akkurat som folk flest. Det vil alltid være noen som ikke får det til, faller utenfor eller utnytter. Som i alle grupper mennesker. Det er jeg overbevist om, selv om jeg gjerne innrømmer at jeg nok er både fargeblind og inhabil.

Det jeg mener med raushet, er å la tvilen komme oss til gode, selv om vi for eksempel snakker gebrokkent eller gjør ting annerledes. La oss fullføre våre egne setninger, selv om det kanskje tar litt ekstra tid. Forsøk å ikke dra på smilebåndet om vi sier ‘den huset’, og ikke ‘det huset’. Vær litt interessert i hvor vi kommer fra, og ikke begrens det til å handle om hvor vi egentlig kommer fra, men la oss også fortelle litt mer enn bare nasjonaliteten vår. For vi er så mye mer enn det.

En gang var vi en person som snakket flytende, som forsto hva som sto på alle papirer med liten skrift og som kunne si nøyaktig det vi tenkte og følte til enhver tid. Ha forståelse for at vi gjerne befinner oss i en prosess hvor vi mister oss selv litt på veien, og at det kan ta tid til vi finner tilbake til oss selv igjen. Og at i mellomtiden, blir vi ekstra usikre, rare, klossete med manglende evne til å forsvare oss selv med ord. Kanskje blir vi aggressive, trassige, eller uhøflige. La ikke det gå utover alle de andre som tilhører vår kategori. Avfei det med at vedkommende har en dårlig dag, punktum. Gi oss en jobb, da vil vi lære språket raskere. Snakk med oss, da kan det til og med gå enda fortere. Bli venn med oss, så skal jeg love dobbel akselerasjon. Prøv dette, så skal du se at vi vokser et par centimeter.

Og, ikke minst, at integreringen får fart på seg.

Tre gode integreringsnyheter på en gang, det går såvisst an!

unomaha.edu

unomaha.edu

Startet som vaskehjelp, endte som butikksjef

I 2008 flyktet Ahmed Saleem (33) fra krigstilstander i Irak. Fem år senere er han en av Reitangruppens aller beste kjøpmenn.

Gode resultater for integrering i Grimstad

I Grimstad har hele 76% av flyktningene som har avsluttet introduksjonsprogrammet i 2012, gått direkte over i arbeid eller utdanning.

Samira hjelper innvandrerkvinner å blomstre

Først fikk Musawi Samira selv hjelp til å komme seg ut av hjemmet og finne sin plass i det norske samfunnet. Nå er hun hektet på å gjøre det samme for andre.

Når det gjelder min egen integrering, skjer det stadig vekk små ting som gjør at jeg føler meg mer og mer hjemme i dette landet. Neste uke skal jeg fortelle litt om hvilken rolle dette tårnet spiller når det gjelder akkurat det:

Bildet er lånt privat av noen veldig snille mennesker

Bildet er lånt privat av noen veldig snille mennesker

Riktig god helg!

Om å møte seg selv ved flaggstanga

Jada, jeg vet jeg er sent ute, og at dere der oppe i gamlelandet begynner å få mer enn nok av denne diskusjonen. Men her nede hos meg, må jeg innrømme at jeg har smakt ganske lenge på dette ordet: Flaggdebatt. Og det smaker ganske rart. Spesielt når du får se hva hele debatten egentlig dreier seg om:

Stridens kjerne: Dette er flaggene noen elever kunne ha lyst til å bruke i barnetoget, sier rektor Ann Elin Haadem ved Aspøy skole. FOTO: JUNE R. JOHANSEN

Stridens kjerne: Dette er flaggene noen elever kunne ha lyst til å bruke i barnetoget, sier rektor Ann Elin Haadem ved Aspøy skole. FOTO: JUNE R. JOHANSEN

Min umiddelbare reaksjon da jeg først leste om dette, var litt sånn: Er det egentlig så farlig? Virkelig?! Selv om det kanskje ikke hadde falt meg inn å stille opp på den belgiske nasjonaldagen med norske flagg, så er det kanskje noen som synes det gjør susen å vaie med litt flere farger enn svart, gult og rødt? Den viktigste grunnen til at dette nok ikke er meg, er vel at jeg hvert år den en og tjuende juli mest sannsynlig befinner meg på ferie der hvor jeg kommer fra. Og at de gangene jeg av ulike grunner har vært her til lands på den aktuelle datoen, har jeg til gode å treffe på belgiere som gjør noe annet enn å stelle i hagene sine. Jeg kan ikke huske å ha sett et eneste flagg. Note to self: Sjekk nabolaget for flaggstenger når jeg henter barna på skolen i ettermiddag.

Så var det liksom ferdig med saken for mitt vedkommende. Flagg er ikke, og har aldri vært, noen viktig del av livet mitt. Jeg går heller ikke rundt i nasjonalromantisk lune og slår meg på brystet mens jeg smiler henrykt over den vakre naturen og det rene vannet, selv om det kanskje er en av de tingene jeg savner aller mest her i utlendigheten for nei, lille speil på veggen der, Belgia er ikke det vakreste landet i denne verdenen her. Nei, jeg føler ingen nasjonal stolthet over storslagen natur, for veldig mange andre steder i verden er vel så vakre, om ikke mange ganger vakrere til og med. Jeg får ikke umiddelbart tårer i øynene av nasjonalsangen, og klarer ikke å frembringe en eneste entusiastisk celle over gullmedaljer i all slags skisporter. Det at jeg er født i Norge, vekker ikke andre følelser i meg enn en dyp takknemlighet for at jeg ikke er født i deler av verden hvor krig, nød og fattigdom er en del av den brutale hverdagen. Jeg hadde flaks der, skikkelig flaks, for passet mitt er velkomment hvor enn det måtte være. Og jeg er dypt takknemlig for at jeg ikke vet hva det vil si å måtte tigge ved landegrensene. Jeg føler derimot ikke at det faktum at jeg er født i Norge, gjør meg til forræder dersom jeg ikke har følelser for flagget. Samtidig har jeg full respekt for de som har nettopp det. De har også sine egne grunner for dette.

Men så går det opp for meg at ganske mange mennesker mener ganske mange sterke ting om dette tøystykket. Hva er det med Norge og denne besettelsen tøystykker egentlig?! Nei, den var usaklig, tilgi meg, men jeg klarte ikke å dy sleivsparket, og hanker meg herved strakt inn i igjen. Jeg innser at kanskje mine egne besteforeldre ikke ville vært like begeistret over min manglende flaggentusiasme, men det vet jeg ikke, for ingen av dem lever lenger. De opplevde jo andre verdenskrig, og kanskje flagget for dem symboliserer noe som jeg ikke har noen forutsetning for å kunne forstå. Jeg vet ikke, men innser at jeg er i ferd med å ramle ut på viddene her. For nasjonaldagen har vel strengt tatt ikke noe med krigen å gjøre. Det er grunnloven og uavhengigheten som feires, og friheten til å styre selv.

Jeg må innrømme at jeg et sted på veien begynte å vakle i den umiddelbare magefølelsen om at andre nasjoners flagg er greit akkurat denne dagen. Selv om jeg egentlig er likegyldig til hva som foregår på en dag som jeg er for langt borte til å delta på, så var det Thomas Hylland Eriksen sine uttalelser som fikk det til å gå helt på styr for mitt vedkommende. Jeg har selvsagt lest flere av bøkene hans som ledd i romanskrivingen min, og er for det meste enig i det han har å si om integrering og multikulturalisme. Og om flaggdebatten, sa han blant annet dette:

«Det er misforstått multikulturalisme å bruke andre flagg (…) Dessuten tror jeg det er bra at noen minoritetsbarn kan være like alle andre i hvert fall én dag i året. De får vite at de er ulike alle andre dager. Å markere nasjonaldagen med norsk flagg viser at svarte og brune barn utvider nasjonen og viser at det er flere innganger til å være norsk.»

Det med å være lik, traff en nerve hos meg, fordi jeg, etter å ha drevet med integrering i mer enn ti år, vet så veldig godt hvordan det føles å ikke være lik. For selv om en kanskje er relativt lik på utsiden, hindrer ikke det at en føler seg veldig utenfor felleskapet på grunn av den manglende kulturkompetansen det tar mange år å tilegne seg sånn noenlunde. Alle som har prøvd det, vet hva jeg snakker om. Og alle de som ikke har prøvd det, ja, nei, de vet det faktisk ikke.

Ja! Tenkte jeg, det er det dette handler om, barna, og ja, Hylland Eriksen har så rett så rett. Hvorfor skal de føle at de er forskjellige akkurat denne dagen, ikke sant?!

Men så våknet jeg i morges med et brak: De er det forskjellige. Som vi alle andre er det. Og det eneste som kan krenke annerledesheten, er dersom voksne mennesker lar seg krenke av annerledesheten deres. De lar seg altså krenke av at de enkelte barn bærer flere flagg.

Jeg husker en høylytt innvandringsdiskusjon jeg hadde med et eldre medlem i slekta den gangen jeg var veldig ung og allerede veldig engasjert. Vedkommende ønsket stengte landegrenser av hensyn til innvandrerne selv, fordi han bekymret seg for at innvandrerbarna ville føle seg utenfor når stakk seg ut fordi de så annerledes ut enn de andre barnehage- eller skolebarna.

«Men de føler seg vel ikke utenfor hvis ikke vi voksne får dem til å føle seg utenfor vel?!»

Og her sitter jeg altså tjuefem år senere, og bruker akkurat samme argument som det eldre medlemmet i slekta mi. Snakk om å møte seg selv ved flaggstanga etter å snublet en stund i det lange skjegget som er i ferd med å invadere postkassen.

En suksesshistorie om integrering: Heldigvis var det én som trodde på henne

Foto: Solveig Husøy / NRK

Foto: Solveig Husøy / NRK

Vet du hvem Hoodo Ali Aden er? Dersom du kun leser Aftenposten, Dagbladet eller VG på nett, er sannsynligheten lik null for at du vet hvem hun er. I hvert fall jamfør mitt søk i alt innhold på deres respektive nettsider. (Korrigerer meg gjerne dersom jeg tar feil.)

Men dersom du fikk med deg forrige sending av «Dalen vår» på NRK på tirsdag eller har vært innom nrk.no fordypning i løpet av de siste par dagene, kan det godt tenkes at du allerede har fått med deg historien til den somaliske kvinnen som for femten år siden fikk livet sitt snudd i en riktig positiv retning. Og det takket være naboen hennes. Den etnisk norske naboen sin, vel og merke.

Hoodo forteller følgende om hvordan livet hennes så ut den gangen:

«Den gangen visste jeg ikke om prevensjon. Jeg visste ikke at jeg kunne sende barna i barnehagen. Jeg vurderte ikke en gang om jeg hadde lyst til å jobbe, for jeg trodde det var uaktuelt. Jeg kunne jo ingenting, forteller hun.»

Med tre barn og ett til på vei, i tillegg til en ektemann som jobbet døgnet rundt, satt hun stort sett hjemme alene. Ensom og lei seg, ble kontrasten til storfamilien i Somalia stor. Planen hennes, som var å få tolv barn, var hun godt i gang med.

«Da tok venninnen i naboleiligheten grep. «Du må komme deg ut av leiligheten, du trenger en jobb», mente hun. Men Hoodo kunne ikke lese og skrive. Hun kunne minimalt med norsk, og hadde ikke mer enn grunnskole. Heldigvis var det én som trodde på henne.»

Dette var altså femten år siden. I dag driver Hoodo sin egen butikk på Grønland. Hvordan dette har seg, kan lese mer om her.

Integrering fungerer best dersom det går begge veier, og da tenker jeg ikke form av iverksettelse av tiltak fra offentlig instans på den ene eller andre måten. Integrering trenger ikke være veldig komplisert. Det er som med alt annet i livet, hvor man gjerne kan komme ganske langt med et vennlig blikk, et nikk, et smil, et enkelt initiativ, en utstrakt hånd. Eller en ærlig kommentar à là denne naboen:

«Hvor mange barn har du egentlig tenkt å få? Tenker du ikke? Du er alene i Norge, og du har ingen til å hjelpe deg!»

Naboen er en hverdagshelt som jeg er sikker på at det finnes flere av over det ganske land, det er bare så synd at de så sjelden kommer i avisene.

Kronikkanbefaling: Furuset – verdens vanligste sted

«Jeg liker å tro at det var rom for oss alle der. Enten man var norske eller utenlandske, lyse, mørke eller kinderegg, skriver forfatter Linn Strømsborg i forbindelse med dokumentarserien «Dalen vår».»

Linn Strømsborg, som debuterte med romanen «Roskilde», har nylig gitt ut sin andre roman «Furuset».

«Og jeg møtte opp på Hartvig Nissens skole på Frogner til en klasse med bare norske elever. Det var først da jeg begynte på videregående at jeg skjønte at det å komme fra Furuset var noe folk reagerte på. Det var mange som aldri hadde vært i Groruddalen i Oslo som likevel hadde helt klart for seg hvordan det var der.»

Du kan lese artikkelen i sin helhet på NRK Ytring.

Barn kan lære to språk samtidig!

blog.santelog.com

blog.santelog.com

Utdanningsdirektoratet har talt: Barn kan lære to språk samtidig. I sin veiledning til foreldre og ansatte i barnehager og på helsestasjoner «Barn i flerspråklige familier,» er konklusjonen at det viktigste er samarbeidet mellom barnehage, foreldre og skole.

Ikke at dette er noe som overrasker meg, for jeg, som mor til flerspråklige barn, vet at det ikke skorter på forskning. Dette er noe som interesserer mange, mange familier over hele verden, ettersom jordkoden blir bare mindre og mindre. Og ettersom en del land i verden, har mer enn ett offisielt språk. Flerspråklighet i Norge har også kommet for å bli, og når Frp påstår at innvandrerforeldre må snakke norsk hjemme, er ikke dette i samsvar med barns evne til å tilegne seg språk.

Omniglot, et internettleksikon for skrivesystemer og språk, skriver Christina Bosemark, grunnlegger av Multilingual Children’s Association, blant annet at det at barn vil bli forvirret av å lære mer enn ett språk, er en av de mest typiske mytene når det gjelder flerspråklige barn:

«This belief is prevalent in monolingual countries and has far more politics than science to back it up. Rest assured that your child’s little brain has more than enough neurons firing to cope with two languages (or even more) without frizzing out. On the contrary, decades of research in countless studies actually show significant cognitive advantages to being multilingual. And what about the experience of millions of families around the world where multilingualism is the norm, not the exception? Just look at Canada, Belgium, Switzerland, and Finland — to mention a few.»

Til tross for at dette er noe man vet fra før og som det har vært forsket på i flere tiår, så er Utdanningsdirektoriates veiledning likevel en svært viktig dokument for de som er usikre med hensyn til hvordan det er best å gjøre det dersom man ønsker at barnet sitt skal bavare morsmålet samtidig som det lærer norsk. Og for de som jobber med barn som har denne utfordringen i hverdagen. Tema som berøres er følgende:

  • Kan barn lære to eller flere språk samtidig?
  • Hvilket språk skal foreldre som har et annet morsmål enn norsk, snakke med barna sine hjemme?
  • Hvilket språk skal jeg bruke når jeg snakker med barnet mitt dersom vi som foreldre har ulike morsmål?
  • Kommer barnet mitt til å lære seg norsk dersom jeg fortsetter å snakke morsmålet mitt hjemme?
  • Spiller det noen rolle om barnet mitt blander ulike språk?
  • Hva skal jeg gjøre dersom barnet mitt bare svarer på norsk?
  • Hva kan jeg gjøre for å støtte mitt barns språkutvikling på morsmålet?
  • Hvordan kan jeg støtte mitt barns språkutvikling på norsk?
  • Hva kan være grunnen til at barnet mitt ikke snakker i barnehagen?
  • Bør barnet mitt ha tospråklig assistanse i barnehagen?
  • Bør barnet mitt ha morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring på skolen?
  • Bør barnet mitt ha særskilt norskopplæring/norsk som andrespråk på skolen?

Her er det mye nyttig informasjon som jeg håper når ut til de menneskene Utdanningsdirektoratet ønsker å nå. Men, og det er et ganske stort men, hva med de foreldrene som ikke mestrer norsk bra nok til å kunne lese gjennom denne veiledningen? Det er jo stor forskjell i språkkompetanse på en som har bodd i Norge en del år, og en som nettopp har kommet. Jeg kunne fint klart å lese gjennom en tilsvarende veiledning på fransk i dag, men det samme hadde nok ikke vært tilfellet for noen år siden.

Og nå kommer jeg til et punkt i denne språkdebatten som jeg skulle ønske fikk mer plass. For det virker på meg som om det er en opplest og vedtatt sannhet at innvandrerforeldre bør kunne lære seg språket over natta, og dermed kunne være en språklig ressurs for barna sine allerede fra dag én. Noen kommenterte her inne på bloggen en gang at hun hadde lest om en eller annen, husker ikke detaljene, som hadde lært seg norsk på tre måneder. Ja, joda, det hadde jo vært fantastisk dersom det hadde vært tilfellet, tenker jo jeg, men denne historien hører selvsagt med til et ekstremt mindretall. Jeg og trodde jo at fransklæringen min skulle gå så lett så, før jeg visste hva jeg snakket om og før jeg hadde funnet ut at det språkøret jeg hadde den gangen jeg gikk på gymnaset for hundre år siden, hadde falt av for lenge siden. Det hjalp heller på ikke på overskuddet at jeg ble mor kort tid etter at jeg hadde begynt å lære språket.

Saken er vel heller at når det kommer til språklæring, er vi også her alle forskjellige med hvert vårt utgangspunkt, kjedelig nok. Det nytter ikke å plassere oss alle i den samme båsen, her heller, selv om mange gjør det likevel. Jeg velger å tro at de fleste av oss har rent mel i posen når det kommer til å ville gjøre vårt beste for å lære språket i vårt nye land. Men det er en viss fare for at det tar tid, mer for noen enn for andre. Og dessuten tror jeg, at vi alle vil det beste for barna våre. Akkurat som de som er født og oppvokst og har røttene sine godt plantet der de bor.

 

Har kontantstøtte skylden for manglende yrkesdeltakelse av innvandrerkvinner?

Jeg har nettopp sett opptak av debatt med blant andre Mammadame bloggeren Karianne Gamkinn fra NRK nyhetene i gå kveld. Hun er i disse dager aktuell med boken «Beklager, jeg må være mamma», som jeg gleder meg til å skaffe så snart jeg har kommet gjennom litt av bokhaugen fra forrige Norgestur. Her kan du lese hva Tanum skriver om utgivelsen:

«Karianne Gamkinn, kjent fra bloggen mammadamen.com, forteller i denne boka om hverdagslivet med mann og to små barn. Som markedsfører med en jobb med høyt tempo hver dag merket Gamkinn plutselig tidsklemma på kroppen. Hun satt på jobbmøter med melkespreng i brystene og lengtet etter sønnen som hadde begynt i barnehagen. Det endte med at hun sa opp jobben og startet eget firma, slik at hun selv kan styre tiden. Hva er det egentlig som skjer med kvinner når de blir mammaer? Hvordan er det å være mamma i dag? Hva er det viktigste, er det kaffekoppen med kollegaen eller de små barnehendene rundt halsen din? Her får du ærlige og tankevekkende historier om jobbliv og hverdagsliv, generasjonsforskjeller, syke barn og sure sjefer, det å konstant ha dårlig samvittighet for noe eller noen, og å føle seg om en udugelig mor. Alle snakker om at man må nyte småbarnstiden, men hvordan gjør man det? Her får du ærlige og usminkede historier fra dagens familieliv, en mammas tanker og erfaringer og om viktigheten av å leve her og nå.»

Og dersom du er interessert i å lese om familielivets utfordringer: Løp og kjøp! Jeg har fulgt bloggen til Karianne Gamkinn lenge, og kan se for meg at hun har mange interessante tanker rundt dette.

Når det gjelder debatten på TV i går kveld, var det spesielt ett punkt jeg hengte meg opp i, og det handlet – ikke overraskende kanskje – om innvandrerkvinner og deres såkalt manglende integrering på grunn av kontantstøtten. Denne bloggposten skal ikke handle om hverken for eller motargumenter når det gjelder kontantstøtten, men den skal handle om i hvor stor grad den hemmer integreringen av innvandrerkvinner.

En av debattantene, Mari Teigen, fra institutt for samfunnsforskning, hevder nemlig at kontantstøtten reduserer innvandrerkvinners yrkesdeltakelse. Og ergo integrering. Men gjør den egentlig det? Jeg ønsker bevis på at kontantstøtten hemmer integrering av innvandrerkvinner. Ikke anekdotisk. Ikke uttalelser som at: «Altfor mange innvandrerfamilier mottar kontantstøtten, og veldig få innvandrerkvinner er i jobb – ergo hemmer kontantstøtten integrering.» Her kan vi ende opp med en diskusjon om hva som kom først, høna eller egget. Jeg er nemlig opptatt av om innvandrerkvinnen ville fått jobb i det hele tatt, selv om ikke kontantstøtten hadde vært der.

Etter min mening legger den type argumentasjon et slør over de virkelige utfordringene med hensyn til integrering, nemlig at det ikke er en enveisprosess. Integrering av for eksempel innvandrerkvinner krever at arbeidsgivere gir disse kvinnene jobb. Og når da forskning viser at dersom du har et utenlandsklingende navn, reduseres sjansene dine til å bli innkalt til intervju med 25 prosent, får vi raskt øye på en del av problematikken. Vi kan for eksempel lese følgende på nrk.no:

«Er det vanskeligere for jobbsøkere med utenlandsk navn å komme inn i arbeidslivet enn for søkere med norske navn? Selv når kvalifikasjonene er identiske?

For å finne ut av dette har forskere fra Fafo og Institutt for samfunnsforskning sendt ut 1800 fiktive jobbsøknader til «ekte» stillingsutlysninger.

Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn, sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn, heter det i rapporten.»

Vi kan dessuten lese i en kronikk i Aftenposten skrevet av en gruppe innvandrerkvinner at:

«Mediene fremstiller innvandrerkvinner som stakkarslige, analfabeter, undertrykkede og dårlig integrert.»

Videre skriver de:

«SSB definerer innvandrerbefolkning som personer som enten selv har innvandret til Norge eller er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, men norske medier har skapt en helt annet definisjon og bilde av innvandrere. Antropologen Marianne Gullestad sier at ordet «innvandrer» – selv om det eksisterer en offentlig definisjon – i praksis underforstått brukes om mennesker som oppfattes som synlig forskjellige og som tilhører en form for lavklasse eller underklasse. Mørk hud, aksent, rart navn og religiøs tilknytning utenfor den norske kirke er noen sentrale tegn på det å være innvandrer.

I tillegg til denne underforståtte definisjonen har vi innvandrerkvinner fått noen andre kjennetegn via mediene, for eksempel stakkarslig, analfabet, undertrykket og dårlig integrert. Alle disse stigmatiserende mediekonstruerte bildene har vært med på å svartmale oss innvandrerkvinner og skade ryktet vårt blant folk flest. Mange som ikke selv har noen kontakt med innvandrerkvinner kan lett tro på disse stereotypiene, uten å finne sannheten gjennom egen erfaring.»

Selv har det ikke lykkes meg å få noen av de jobbene jeg har søkt på. Nå bor ikke jeg i et land som tilbyr kontantstøtte, men til tross for 500 timer med språkkurs og vel så det, samt praktisering av fransk i hjemmet ettersom det er mannen min sitt morsmål, så fikk jeg gang på gang beskjeden at jeg må beherske språket bedre. Men jeg visste ikke hva mer jeg kunne gjøre for å bli mer flytende i språket enn det å begynne og jobbe på en arbeidsplass med bare fransktalende kollegaer. På et tidspunkt gikk jeg tom for ideer rett og slett. For meg var det en jobb som trengtes for å komme over den siste språklige kneika. Men den sjansen var det ingen som var villige til å gi meg. Og det hører med til situasjonen at jeg søkte på jobber som lå langt under min kompetanse, så jeg var ikke veldig kravstor med hensyn til jobbkriterier. Etter flere år med jobbsøk ga jeg opp, og skapte min egen arbeidsplass. Og dessverre opplever jeg ofte nok kommentarer som « ja, du får vel ikke lov til å jobbe du» på grunn av ektemannens arabiske opprinnelse. I rest my case.

Nei, for meg handler derfor ikke manglende integrering av innvandrerkvinner kun om kontantstøtte og gammeldagse kjønnsrollemønster. Jeg er overbevist om at bildet er mye større og mye mer komplekst enn som så. Eller kanskje ganske enkelt, det kommer an på øyet som ser. Det handler om at det ikke er kult å være gebrokken. Det handler om at det er litt slitsomt å omgåes noen som ikke er så flytende som en selv. Det handler om at det som er annerledes er noe man holder seg unna dersom man kan. Ens egne er en tryggere investering, rett og slett, og krever mindre innsats fra en selv.