“Håret mitt er blondt, øynene blå og navnet mitt har en urnorsk klang. Likevel er jeg utlending,” skriver Guri Riksaasen på Utrop.no.

Artikkelen hennes gir et svært godt bilde av hva integrering dreier seg om i virkeligheten, og jeg anbefaler deg å lese den her.

Venninne 2, venninne 3 og jeg møtes denne morgenstunden etter skolelevering for å beundre venninne 3 sitt nyfødte, bittelille nurk. Du glemmer hvor små de er så tidlig når det er godt og vel tre år siden sist. Tallbenevnelsene stammer forresten fra hvilken rekkefølge disse damene kom inn i livet mitt. Venninne 1 har jeg allerede skrevet om her. Vi er opprinnelig fra tre forskjellige land, tre forskjellige verdensdeler, er gift med menn fra tre forskjellige verdensdeler, uten samme opprinnelse som oss selv, og det er lenge siden noen av oss bodde der vi egentlig kommer fra.

Jeg bestemmer meg for å benytte anledningen til å dele en liten kulturell hverdagsfrustrasjon jeg har lurt litt på en stund.

«Jeg har et kysse-dilemma jeg må diskutere med dere.»

«I hvilken situasjon da!?» Kommer det samstemt uten nevneverdig undring. Dette er et tema vi har diskutert flere ganger før. Nummer 2 er ikke vant til kysse-hilsen der hun kommer fra, mens tredje dame har litt mer erfaring fra sitt eget land.

«Vel, dere vet de to nye som har begynt på yogaen? De som driver helsekostbutikken i sentrum? Jeg pleier å gå der ofte for å handle diverse, men nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre og bare utsetter neste handlerunde. Dere pleier å gå på den butikken dere også, ikke sant?»

Samstemt nikking følger og jeg fortsetter.

«Nå er det slik at én av dem har sønnen sin på samme skole som barna mine, og når vi treffes i forbifarten hilser vi bare verbalt og fortsetter hver vår vei. Men på yogaen kysse-hilser vi jo, og nå er jeg usikker på hva jeg skal gjøre når jeg kommer i butikken. Jeg blir så stresset, at nå har jeg unngått å gå dit i ukesvis. Dersom det hadde vært en annen helsekost i byen, hadde jeg begynt å gå der i stedet for. Joda, jeg vet det er idiotisk, men c’est la vie, ikke sant?»

Begge to nikker fortsatt både samstemt og ivrig. De vet akkurat hva jeg snakker om. Det er ikke sånn som når jeg spør de innfødte, sånn som mannen min for eksempel, og de bare sier at du føler deg frem. Men selv om jeg begynner å bli mer og mer selvhjulpen på dette området, trenger jeg fortsatt veiledning når det gjelder spesielle situasjoner. Hadde jeg skulle følt meg frem og gjort det som var hundre prosent naturlig for meg, så hadde jeg blitt stående med armene og kors og det hadde blitt nada kyssing. Det kan du være helt sikker på.  Men sånt blir det jo ikke mye integrering av. Venninne 3, som er kysseeksperten blant oss, tar ordet:

«I butikken kysser du ikke, du bare sier goddag og står til og slikt. Det er mer naturlig.» Og jeg er for så vidt enig, men det er likevel ikke logisk.

«Ja men, på yogaen gjør vi det, og det er tross alt de samme menneskene det dreier seg om. Ikke utenfor skolen, ikke i butikken, men på yogaen..?»

«I butikken er det jo gjerne disken som skiller dere fra hverandre, så det blir liksom fysisk litt klossete å kline til. På skolen er det i forbifarten, og heller ikke så naturlig, da må du stoppe opp.» Hvorpå andrekvinne skyter inn:

«På yogaen er det liksom en annen atmosfære, føler jeg, så det blir så man gjør det. I butikken er det jo utelukket, uten at jeg kan forklare hvorfor. Men egentlig bryr jeg meg ikke så veldig ettersom jeg skal flytte herfra til neste år, så det gjør liksom ikke noe om jeg begår faux pas i det uendelige eller fornærmer noen. Jeg forstår jo deg da, som skal bli…»

Ja, jeg skal bli. Og sier som Sigbjørn Obstfelder: «Jeg ser, jeg ser … Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underligt …»

Men jeg har i hvert fall blitt klokere. Og så kan jeg endelig dra på helsekosten igjen, uten å grue meg.

www.dakaronline.net

Det er sikkert mange rare ting du kan beskylde oss innvandrere for, men banning er ikke én av dem. Neida, nå snakker jeg ikke om en sjettegenerasjonsinnvandrer som har litt mørkere hudfarge enn deg og som en eller annen gang har tiltalt deg med stygge gloser på en måte du helt sikkert aldri har fortjent. I min ordbok er du innvandrer når det er du selv som har vandret inn i et fremmed land med fremmed språk. De oldebarna som fødes inn i samme fremmed land og fremmed språk, regner jeg som innfødte. Om du likevel vil innvende at disse menneskene etnisk sett ikke kommer fra landet ditt, så du om det. Det sier seg selv at de har fått med seg ett og annet banneord på veien, og kanskje til og med bruker det.

Nå har jeg kanskje snakket meg litt bort. Men det er tross alt viktig å ha definisjonene i orden når en skal skrive noe om innvandrere. Ellers er det ekstremt fort gjort for folk og fe flest å misforstå, selv de med de edleste av intensjoner.

Utrop.no skrev for et par dager siden en artikkel om forsøpling av språket, hvor det blant annet konkluderes med at mange, spesielt ungdommer bruker banning i dagligtalen.

Banning er ikke noe du lærer på språkkurs. Nei, språkkurs for fremmedspråklige er omtrent kjemisk renset for både stygge ord og slang. Det skulle jo bare mangle, vi har mer enn nok å konsentrere oss om når de gjelder høflig tale.

«Richard Stephens ved Keele University i Staffordshire i England har forsket på nettopp dette med banning. Han påstår at for eksempel når noen slår seg, banner de fordi det senker følelsen av smerte.»

Au! Sier jeg da. Og hyler høyt. Og tenker at dette var bortkastede forskningsmidler. Men ser jeg tilbake på livet mitt, så bannet jeg nok en hel del der jeg kommer fra. Jeg synes å huske om enn noe vagt, at det var en gang noen som påpekte akkurat dette da vedkommende syntes jeg forsøplet språket litt for mye. Jeg synes også å huske at jeg ble overrasket over bemerkningen, for dette var noe jeg aldri hadde tenkt over selv. Jeg brukte disse ordene mer for å understreke betydningen av enkelte ord og fraser, litt som emotegn brukes i sosiale medier. Når språket sånn ellers kommer til kort, liksom. Nå er jo dette mange år siden, for det begynner å bli godt og vel et decennium siden jeg vandret ut, men jeg kan ikke skylde på at jeg var så veldig ung den gang jeg brukte et språk som i gamle dager nok hadde kvalifisert til munnvask med grønnsåpe.

Lillemoen skole i Elverum er en av mange barneskoler som har startet holdningskampanjer for å få elevene til å slutte og banne og kalle hverandre stygge navn:

«Skoleledelsen ved Lillemoen bestemte seg for å gjøre noe etter at de fikk klager fra foreldre, ansatte og elever på at det var mye stygt snakk i skolegården. Det ble bestemt at elevene sjøl skulle samle inn ord de hørte, og disse ble puttet i en postkasse.

– Det var ikke koselig å høre på. Mange ord hadde jeg ikke hørt før engang. Det var mange stygge ord. Jeg hadde ikke trodd at det var så ille, sier Hurum Wasa. Sammen med sine medelevene samlet hun inn ord som dust, idiot, pung, dverg, pakkis, hengepupper, brilleslange, trusesniffer, ballestein, rottetryne og nerd. Ordene ble diskutert blant elever og lærere, og limt på et ark under kategoriene akseptabelt, uakseptabelt og vet ikke. De fleste havnet under uakseptabelt.»

Og det er flere skoler som har gjort som Lillemoen skole:

«Seterbråten skole i Oslo satte i gang en språkbrukkampanje i vinter. Da måtte elever som ble tatt i å si noe stygt ringe hjem til foreldre for å fortelle hva de hadde sagt.

– Det var ikke populært å ringe hjem, og vi merket fort en bedring i språkbruken. Hele stemningen på skolen ble bedre. Vi er en flerkulturell skole, men jeg har ennå ikke møtt en foresatt som synes det er greit at barna snakker stygt, sier rektor Kristin Saulnier Lyngstad.»

Vel, jeg ser ikke noen sammenheng med det at det dreier seg om en flerkulturell skole, og at det skulle være noen foreldre som synes det er greit at barna snakker stygt. Dersom foreldrene til disse flerkulturelle barna befinner seg i mine sko, så vil de jo være fullstendig ignorante om hvorvidt barna snakker som en dritings sjømann eller Hans Kongelige Høyhet. Her i gården har for eksempel Junior gått rundt og sagt et ord jeg ikke har visst hva betydde. Mannens umiddelbare reaksjon talte for seg og oppklarte mysteriet om hvorfor jeg ikke kunne finne det i ordboka. Derfor, om du skulle komme over et barn av en innvandrer som lirer av seg vulgariteter, så tilgi oss stakkars innvandrerforeldre, for vi vet ikke hva de gjør. Selv har jeg nå holdt på med integrering på heltid en lang stund, og har derfor etterhvert blitt ganske dreven på banneforebygging når det kommer til gjengangerne som Junior en gang i mellom prøver seg forsiktig på.

Men jeg får meg altså ikke til å bruke dem selv. Ikke bare fordi de er stygge, men det blir ikke ekte. De få gangene jeg har begitt meg utpå glattisen, i forbindelse med en opphetet diskusjon med min bedre halvdel for eksempel, blir effekten helt feil og enden på visa at mannen får latterkrampe og vinninga går opp i spinninga. Så dersom du skulle komme i skade for å høre en innvandrer – som definert tidligere altså – banne, noe jeg ikke tror du hører så ofte, så kan det jo bli god underholdning av det. Vi er gode på å være ufrivillig morsomme når det kommer til språk, det skal vi ha. Men nå det kommer til forsøpling av språket, er i hvert fall det én ting vi ikke skal ha på den allerede svarte samvittigheten vår. Vi har mer enn nok med rettskriving og verbbøyninger.

(Tekster med lignende innhold: Store ord )

Here’s an excerpt:

The concert hall at the Sydney Opera House holds 2,700 people. This blog was viewed about 50 000 times in 2011. If it were a concert at Sydney Opera House, it would take about 19 sold-out performances for that many people to see it.

Click here to see the complete report.

Det er siste dag før helg. Mandag skal barna tilbake til skolen, og jeg skal gjenforenes med ordene mine på heltid. Men akkurat nå, sitter vi her, barna og jeg, rundt langbordet og venter på at eplekaken vi har bakt, i noe som – dersom man legger godviljen skikkelig til – kan ligne på fredsommelig felleskap, skal bli ferdig. Glemt er slåssingen om hvem som skal knuse egg, hvem skal røre, hvem skal slikke hva og alt det andre en mor, som fortsatt befinner seg i rutete pyjamas, skal måtte mekle seksåringen og treåringen i mellom. Dersom fred begynner i heimen, ligger vi tynt an.

Junior fabrikkerer et eller annet skikkelig lurt til tante sin katt, hun vi skal besøke etterpå for å imponere med hjemmelaget kake. Baking er ikke hennes sterkeste side, og det er kjekt når man kan føle seg ekstra flink på andres bekostning. Må bare huske å komme meg utav pyjamasen før vi drar av gårde, ellers kan vinninga fort gå opp i spinninga.

Minstejenta er i ferd med å snakke til bamsekaninen sin på et språk bare hun forstår, mens jeg i mitt stilleste sinn noe så inderlig håper flerspråkligheten snart skal bære frukter. Folks spørrende blikk når de hører henne bable i vei på noe som de fleste her nede lurer på om er norsk men som nei, dessverre, ikke er noe annet enn noe hun selv driver og finner på, og når hun i tillegg til alt annet er ekstra høy for alderen og man fort kan tro at hun er fire – fem, ja da føler en innvandrermamma ekstra mye på utilstrekkeligheten både som innvandrer, mor og menneske sånn generelt samtidig som jeg overbeviser meg selv nokså halvhjertet om at det var det samme for Junior. Han sa jo bare «bil» frem til han var tre, mens kusina allerede fra hun var ett og et halvt ringte til svigerfaren min og lurte på hvordan det stod til med helsa. Men det går seg til. For Junior snakket plutselig flytende omtrent over natten. Og siden har skravla gått på høygir og tatt igjen tapte ord for veldig, veldig lenge siden både på fransk og på trøndersk.

Selv sitter jeg nå her og snakker meg helt bort. For det jeg egentlig skulle skrive om, var da, mens jeg for en sjelden gangs skyld opphørte mitt selvpålagte nettavisforbud, satte Tetley-en i halsen. Jeg skjønner fort at jeg burde ha holdt meg unna, for nå kjenner jeg at jeg begynner å bli i dårlig humør. Louiza Louhibi har fått hetsende meldinger etter at hun fortalte til VG at hun ble brutalt voldtatt i 2008 leser jeg i Aftenposten.

Så lurer jeg: Hvem i all verden er disse menneskene som har et slikt overdrevent behov for å trakassere og sette på plass alt og alle som ikke følger deres egne så altfor smale sti? Skjer det daglig at de som har tippet «utenfor» blir spyttet på eller slengt ukvemsord ord etter midt på åpen gate, eller som sender truende og sjikanerende meldinger på Facebook eller mobiltelefon. Er dette såkalte moralpolitiet et stort problem, og ser vi bare toppen av isberget? Ekstreme islamister, mener Louhibi.

Og så lurer jeg: Har disse menneskene nettopp kommet til landet? Kanskje de befinner seg i fase tre av kultursjokket, hvor de, etter fase to og det å ha vært sint på seg selv for alle utilstrekkeligheter, det være seg språklig eller kulturelt, begynner å vende sinnet utover og skylde på omverdenen for alt som går galt? Dette er normale psykologiske reaksjoner som en gjerne må gjennom for så å komme til tredje fase hvor omverdenen straks blir mer nyansert og levelig. Eller er de født og oppvokst der? Har de vært der i flere generasjoner? Er de normalt fungerende mennesker sånn ellers i hverdagen? Er det kanskje ikke en ensartet gruppe, og finner vi alle aldersgrupper, sosiale klasser, begge kjønn osv. Hvor mange er de? Og hvor mye makt har de? Skjer det bare i et bestemt område? Og er det så ille at folk holder seg unna?

Jeg vokste selv opp i et miljø hvor det var mange pekefingre for uforståelige ting. Noe jeg ikke skal gå så veldig mye nærmere innpå her, da det tilhører privatlivets sfære. Men sånn generelt, når jeg ser tilbake, så slår det meg hvor uforståelig det er at nettopp disse pekefinger-menneskene hadde så mye makt og blandet seg så veldig mye av det de andre foretok seg av syndigheter. I dag klarer jeg ikke å se på dem med noe annet enn medlidenhet. De var i grunnen bare noen stakkarer som i mangel på et godt og innholdsrikt liv, tydeligvis fant glede i å irettesette omgivelsene i tide og utide på de mest kreative måter jeg i dag nesten må berømme dem for.

Nei, det var ikke sjarmerende mennesker med livet i vater som stod for denne oppførselen. De var ikke mennesker som strakte ut en hjelpende hånd skulle det være behov for det. De flommet ikke over av nestekjærlighet. Nei tvert imot. De snakket uopphørlig snakket om Guds barmhjertighet mens de tuktet de som de elsket. Det var ikke så veldig mange av dem. Men mange av dem hadde for mye makt.

Den giften slike moralpolitiske mennesker innfiltrer krinkler og kroker med, er, i tillegg til mye annet tragisk, et hinder for integrering. Men hva må til? Kanskje det som trengs, er moralpolititets voktere? Om det er ekstremister eller vanlige folk som ligger i nærheten av midt på treet de gjelder. De må tas. De må ristes. De må ikke få gå i fred. De må stå til rette for trakasseringen. De må, ikke minst, tas på alvor. For de mener alvor. De tror de har rett. At dette er noe de må gjøre. Det gir dem kanskje til og med mening. Digitale nabokjerringer er en god idé. Men ute i gatene burde det også finnes nabokjerringer som vokter moralpolitiets minste steg.

“2011 bør uansett huskes som året hvor vi ble påminnet at det finnes alternativer til “oss” og “dem”. Et alternativ som heter samhandling. Jordskjelvsnasjoner som Mexico og Chile hjalp Japan i nødens stund på samme måte som de selv fikk hjelp året før. Her hjemme samlet vi alle oss rundt rosehavet, og bildene av imamen og presten som forrettet sammen i begravelsen til en av terrorofrene gikk verden rundt. Lærdommen, særlig i de usikre tidene vi nå lever i, er at konsensus og konfliktdemping er veien å gå fremfor polarisering. Tanken om at vi er i samme båt bør være overbevisningsverktøyet overfor dem som lefler med ytterliggående ideer, eller verre, ytterliggående handlinger.”

På det mer  personlige plan, kan jeg dessuten føye til at integreringsmessig har 2011 vært et år med både stillstand og endring, så jeg konkluderer med at de verste kneikene er beseiret og at jeg er i ferd med å hoppe komfortabelt mellom fjerde og femte fase i kultursjokket mitt:

• Autonomy stageDifferences and similarities are accepted. You may feel relaxed, confident, more like an “old hand” as you become more familiar with situations and feel well able to cope with new situations based on your growing experience.
• Independence-stageDifferences and similarities are valued and important. You may feel full of potential and able to trust yourself in all kinds of situations. Most situations become enjoyable and you are able to make choices according to your preferences and values.

Jepp, det er deilig!

I  tillegg til alt annet godt, ble jeg på tampen av året vinner av fire av de seks kategoriene jeg var nominert til i  Gulrot bertas upretensiøse gulrot award 2011 på bloggen Ege Denne. Altså ble C’est la vie! kåret til:

1. Beste blogg med KVINNE bak tastaturet

2. Beste seriøse, men allikevel med humor, blogg

3. Beste samfunns engasjerende blogg

4. Beste design – teknisk blogg

Tusen takk til dere som har stemt, det er jeg rett og slett veldig takknemlig for og  det er en super motivasjon for blogging inn i det nye året.

Ønsker dere alle et riktig godt nytt år og takker for det gamle som har vært! Håper det blir mye mer fred enn krig og sånt …

Un petit café

«Jobber hun egentlig?»  Hun himler med øynene mens hun legger overdrevent trykk på hver eneste stavelse.

«Dette spørsmålet får alltid mannen min fra innfødte mennesker når de ser hva slags kone han har.» Kommer det videre lattermildt fra min sårt etterlengtede og nyervervete venninne. Når du er innvandrer, må du jo lære språket før du kan gjøre nytte som venn. Og det er ikke gjort over natten.  Selv da er det heller ikke sikkert det er deg forunt. Derfor er dette et stort skritt for min menneskehet. Vi sitter på kjøkkenet hennes over en kopp kaffe og kontemplerer hverdagslivets små og store frustrasjoner.  Barna er på skolen, bortsett fra to av hennes minste som dilter rundt kjøkkenstolene med hver sine gjøremål.

«Nei, du er vel for lat og udugelig til det?» Parerer jeg lett fnisende. Vi slår oss på låret. Ikke bare har jeg språk nok til å være venninne, men jeg har i tillegg til alt annet godt i livet funnet meg ei som ler av de samme tingene som meg. Selv om vi opprinnelig kommer fra hver vår kant av verden. Innimellom latterkulene fortsetter hun:

«Lat ja!? Det er jo selvsagt det som er sakens kjerne. Jeg har jo bare gått på universitetet i trillioner år. Studert til krampa tok meg. Og til og med arbeidserfaring har jeg. Men hva er det jeg innbiller meg?! Alt dette skjedde i AFRIKA! Der kan vi jo ingenting.» Med kulerunde øyne ser hun på meg og nikker seriøst alvorlig. Jeg nikker samtykkende med. Og så ler vi oss skakke. Igjen.

«Men det er da vel bare å søke jobb. Ikke gi opp. Ikke være så pessimistisk. Eller lat.» Hermer jeg etter innfødte forståsegpåere.

«Ja, du kan skjønne det. Jeg var jo så dum at jeg trodde det var så enkelt jeg også, ja. Søkte i vei. Ble kalt inn til diverse intervjuer til og med. Det var ikke dét det sto på.» Hun rister på hodet.

«Når det kom til studiebakgrunnen min, så er responsen hver gang og uten unntak: Du har gått på universitet i AFRIKA ja. Jahaja, kremt, jo, vi ringer deg vi. Det gjør de jo selvfølgelig ikke. Nei. Laisse tomber! Bare glem det…» Etter en dyp innpust, fortsetter hun:

«Jeg studerte til og med ett ekstra år etter jeg kom hit. Men det hjelper jo ikke. Helst burde jeg sikkert gjort hele utdannelsen på nytt. Da, kanskje, kunne jeg fått meg en jobb. Men det gidder jeg altså ikke. Jeg er vel for lat.» Jeg benytter pausen i taleflommen til selv å tømme meg for litt hverdagsgørr.

«Det vet der jeg altså alt om. Jeg er jo gift med en som kommer derfra, og kan herved uttale meg med faglig tyngde. Det beste han vet, er å innta horisontalen på sofaen og se fotball. Typisk latsekk når plen og hekk skal klippes altså. Men han har jo jobb da. Begynner å bli tre stykker snart med det nye firmaet han starter parallelt med fast jobb og byggeprosjektene på si. Skulle bare mangle. Ellers er han jo selvsagt ekstremt ubrukelig.»

«Ja, han har kanskje jobb selv om han er født i AFRIKA. Men han studerte jo her. Og her er jo universitetene et sted hvor man lærer nyttige ting. Et sted hvor menneskene er intelligente. Sånn er det jo ikke der jeg har gått på skole!» Avbryter hun og ser konspiratorisk på meg.

«Men du da? Du får vel ikke lov til å jobbe du av han der macho mannen din?» De kulerunde øynene er tilbake igjen og hun vugger overkroppen forståsegpåelig frem og tilbake. Jeg nikker og bekrefter med samme forståmegpåelige mine. Når er det på sin plass med Ricky Lake pekefingeren og hodebevegelser fra høyre til venstre.

«Moi!? Får lov til å jobbe?! Nei, selvsagt gjør jeg ikke det! Han har lenket meg godt fast til kjøkkenbenken i håp om at jeg en vakker dag skal lære meg å lage skikkelig mat. Sånn som moren hans for eksempel. Men bortsett fra det, så er han jo ganske snill altså. Eller, det er vel helst bare noe jeg innbiller meg.»

Som du sikkert har skjønt, så ler vi oss fordervet nok en gang. Slår oss på låret og fyller på med kaffe. Dersom det faktisk er slik at en god latter forlenger livet, kommer jo vi til å å leve ekstremt evig.

Og sånn går liksom dagene oss innvandrerkvinner imellom. For det jeg vet, foregår slikt snakk også blant innvandrerkjerringene i gamlelandet.

Hvor jeg i tillegg til alt annet som kom min vei akkurat da, var lei av både blogg og blogging. Men det var helt til jeg fant ut at C’est la vie! er nominert i flere kategorier til Gulrot bertas upretensiøse gulrot award 2011 på bloggen Ege Denne. Og etter å ha telt gjennom flere ganger, kommer jeg frem til at det dreier seg om hele seks kategorier!

1. Beste blogg

3. Beste blogg med KVINNE bak tastaturet

7. Beste seriøse, men allikevel med humor, blogg

15. Beste samfunns engasjerende blogg

17. Beste design – teknisk blogg

19. Beste hverdags blogg

Alt som var i nærheten av å ligne på surleppe og  tenners gnissel feies jo sporenstreks bort, og jeg kaster meg over tastaturet med ny giv og stormende jubel for å reklamere for avstemning.

Og dersom du ønsker å ta en titt på bloggkåringen og eventuelt stemme på meg eller noen andre (jeg er i svært celebert selskap), så kan du du jo gjøre det her akkompagnert av denne:

For ute er stormhimmelen svart, sterk vind kaster dagen hit og dit med sitt bastante regn, og jeg synes fanfare er på sin plass.

På forhånd takk for din stemme!

rabiatius.com

Nei, det har vi ikke:

Reis tilbake dit du kommer fra

Men heldigvis har vi ytringsfrihet:

Tja, vi elsker dette landet

Mens de største avisene i gamlelandet var i ferd med å samle seg som blodtørstige gribber rundt nyheten om at Nobels avkom er i harnisk over den retning fredsprisnomineringen har tatt, var svigerinnen min og hennes mor på audiens hos fredsprisvinnerne fra Liberia.

Mens den tabloide statsmakt siklet verre enn ondskapsfulle sladrekjerringer over muligheten til nok et sleivspark i retning Jagland og hans kolleger i fredspriskomiteen, var svigerinnen min, hennes to brødre og deres mor på fredsprisutdeling.

Og mens såkalte seriøse politiske journalister omtalte fredsprisutdelingen med mindre spalteplass enn det mest uinteressante realitetsshow, ja mens alt dette foregikk på forsidene fredag og lørdag, ble svigerinnen min og hennes familie nok en gang tatt tilbake til den brutale dagen for snart åtte år siden. Svigerinnen min og brødrene hennes mistet pappaen sin. Mammaen deres mistet ektemannen sin. Broren min mistet svigerfar. Barna deres mistet bestefar. Og bistands-Norge mistet en helt spesiell ressurs.

Hans tragiske bortgang skulle bli en av de viktigste inspirasjonskilder for Leymah Gbowee og hennes avgjørelse for å begynne med fredsarbeid på heltid. Men ettersom tabloidpressen heller velger å ironisere over Jagland eller spamme nyhetskanalene med lavkarbo, reality, kjendiser, helse og ellers alt som har med sladder og spekulasjoner å gjøre, enn å fortelle denne historien, så anbefaler jeg deg på det sterkeste å lese det svigerinnen min forteller her.

Han utgjorde en forskjell.

Og jeg personlig er i harnisk over at hans historie ikke ble nevnt med et eneste bittelite ord i hverken VG, Dagbladet eller Aftenposten.