Mitt aller siste franskkurs

Livet på språkkurs er slett ingen dans på roser, det vet jeg alt om som har fått min overdose etter å ha frekventert et titalls av dem for å få dreisen på dette galskapens språk. Jeg har ikke tall på alle de timene jeg tålmodig har sittet gjennom læring i alle varianter: klassisk kveldskurs, lørdagmorgenkurs, telefonkurs, privattimer og dagkurs. Min språkskjebne har ligget i hendene på alt fra folk til fe, hvorav sistnevnte kategori er en sørgelig majoritet. Det at jeg endelig våget å si: ”nei takk, dette er bortkastet tid” viste seg å skulle bli en sjokkartet opplevelse, som til syvende og sist kuliminerte i innkallelse på rektors kontor.

Det hele startet med at jeg skulle få oppleve verdens beste fransklærer. En som endelig hadde skjønt at når man har nådd et visst språklig nivå, er det ikke lenger nødvendig med restaurant-rollespill eller repetisjon av ”hvordan-spørre-etter-retningen-når-du-er-på-ferie.” Herlig uformell insisterte hun på at vi sa ”du” og ikke ”De” til henne. Hun hadde dessuten perfekt balanse mellom grammatikk og vokabular, og kunne svare på absolutt alle spørsmål. Jeg sprang rett hjem til ektefellen og insisterte på at vi skulle adoptere henne den dagen hun forklarte noe jeg for lengst hadde innfunnet meg med at « dette kommer jeg aldri til å forstå » takket være en inkompetent lærer som hevdet: ”det bare er sånn, det finnes ingen spesiell regel”. Med en lidenskap for språket som smittet raskt enten man ville det eller ei, hadde hun full kontroll foran en klasse med elever fra samtlige verdensdeler. Det er stor forskjell på det å skulle undervise fremmedspråk til en gruppe som har samme morsmål som en selv, og det å skulle forklare komplisert grammatikk uten å kunne trekke paralleller til ens eget språk. Hun hadde knekt koden.

Brått og brutalt ble det slutt på idyllen. Da nytt semester sto for tur og vi hadde ”graduert” til avansert nivå bestemte rektor at min heltinne ikke var kompetent nok til å undervise oss – ettersom hun ”bare” var høyskoleutdannet,” nå måtte det universitetsnivå til – dermed hadde vi fått ny lærer. Med tungt hjerte registrerte jeg at vedkommende dro opp rykende, ferske kopier av veikart fra vesken sin. «Here we go again..» Vi tilbrakte to neste timene med disse kartene og laget dialoger over de forskjellige retninger det var mulig å ta for å komme raskest mulig fra A til B, C til D, o.s.v. Da hun deretter skulle ha oss til å bøye ”être” (å være) og ”avoir” (å ha) i presens,  skjønte jeg at det var på tide å finne raskest vei hjem. 

Min frydefulle romanse med det franske språk var herved over.  Sukk, deilig mens det varte.

Jeg slepte meg avgårde  med tunge skritt til sekretariatet, og hadde ikke tenkt å gjøre noe mer utav denne sorgens dag enn å melde meg av. Men vedkommende i administrasjonen ville gjerne vite hvorfor, og før jeg ante ordet av det befant jeg meg ansikt til ansikt med rektor som beordret meg inn på teppet med en streng autoritet som selv den barskeste generalmajor ville misunt henne. Jeg bestemte meg for å være ærlig, redgjorde for mine forventninger til språkopplæring på et såkalt avansert nivå og presiserte at veikart såvisst ikke var en av dem. Til min forskrekkelse blir jeg plutselig bedt om å ti stille et øyeblikk mens hun ringer opp vedkommende lærer der og da, setter samtalen på høytaler og indikerer at vi skal ha telefonkonferanse. Ved et under greier jeg å undertrykke en desperat, lettelsens krampegråt når ringingen går over i telefonsvarer, for deretter å bli satt på plass av en illsint rektor som med sammenbitte tenner konstaterte strengt at jeg ikke hadde lært mye om høflighet i det franske språket, nei! Uten å ane helt hvor dette utbruddet kom fra, jeg hadde kun svart på det hun spurte meg om i utgangspunktet, fant jeg det betimelig å gå og takket gebrokkent for meg.

I ettertid har det slått meg at jeg nok må ha virket uhyre uhøflig på denne damen, som tross alt var rektor, da jeg sa det jeg mente på en direkte måte. Når jeg observerer hvordan de innfødte elegant uttrykker seg i lignende situasjoner innser jeg at jeg  mangler den finessen som skal til innimellom for ikke å virke frekk. Det er i slike situasjoner en utlending fort kan virke mer aggressiv og ubehøvlet enn det han i utgangspuktet ønsker, og dermed stemples som kravstor og vanskelig.

tante sofie

Dette skulle uansett bli mitt aller siste franskkurs. Vissheten om at det måtte bli slik tok et klamt tak i meg idet jeg, rystet fra innerst til ytterst, listet meg ut fra det enorme betongbygget hvor jeg nettopp hadde blitt verbalt filleristet av en uhyggelig krysning mellom frøken Spjåk og tante Sofie. Integreringsprosessen hadde fått seg en alvorlig knekk.
 
froken spjaak

(For å gjøre en potensiell mye lengre historie lettere fordøyelig: I senere tid har jeg blitt fortalt at vedkommende lærer nektet å komme tilbake da hun fikk høre kritikken som hadde blitt rettet mot henne, som jeg heldigvis ikke hadde vært alene om. Hun ble erstattet av en som kunne titulere seg med universitetsgrad i historie, men som utover dette ikke hadde mye kunnskap om det å undervise utlendinger i fransk. Det viktigste var at han hadde studert på et høyere nivå enn det heltinnen min kunne skilte med, ble det sagt).

About these ads

8 Svar til “Mitt aller siste franskkurs

  1. Det er nok ikke lett, å lære seg ett nytt språk i ett miljø hvor man ikke kan trekke paraleller til det språket du selv har vokst opp med.

    • ohlalacestlavie

      Nei, og det er mange ganger jeg angrer dypt paa at jeg ikke fulgte bedre med i fransk timene paa gymnaset ;)

  2. elisabethdl

    Dette er nok et bevis på hvor viktig gode pedagoger er for å nå fram til målgruppen. Helt sentralt å ha knekt koden i det man skal formidle.

    Skremmende hvor byråkratisk mange institusjoner fungerer.

    Må innrømme at jeg føler et snev av lettelse over at det ikke var jeg som ble stående på rektors kontor. :)

    Takk for flott post!

    • ohlalacestlavie

      Takk for kommentar! Kompetente laerere er alfa omega, og naar man opplever det motsatte blir det mye bortkastet tid. Jeg har ikke tall paa alle de gangene jeg har maattet lide meg gjennom disse restaurant-dialogene, og spiser i protest derfor helst hjemme :D

  3. Jeg er sjokkert over at du faktisk ble kalt inn og kjefta på! Snakke om hvem som var uhøflig der i gården…

    • ohlalacestlavie

      Har i ettertid tenkt at organisasjonsoppbyggingen her nede sikkert er en god del mer hierarkisk enn det jeg er vant til hjemmefra, og det er mulig at denne rektoren var bestyrtet over min direkte oppförsel. Har jo ofte fölt meg som et ku i et blomsterbed naar det kommer til det aa uttale seg om sensitive saker paa fransk, og maa nok jobbe mye mer med spraaket for aa oppnaa den finessen jeg merker for eksempel at svigerinnene mine har naar de skal si fra om vanskelige ting paa en pen men likevel «autoritaer» maate.

  4. Åh.. fikk vondt i magen bare av å lese. Høyttalende telefon?! For en personalpolitikk.
    Og for en kundebehandling. I det hele tatt, for en opplevelse dette må ha vært..

    • ohlalacestlavie

      Og det hörer med til historien at jeg var gravid og nettopp hadde blitt frisk etter en röff lungebetennelse, og hadde vel i grunnen mer enn nok med aa holde meg rak i ryggen! Naa som jeg ser tilbake paa hele hendelsen, kan jeg jo le av det, men der og da var det ikke mye morsomt…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s