Barnehagetilvenning i ukjent terreng

”Monsieur, jobber han?”

”Ja, det gjør han. Jeg…”

”Hva med Madame?”

Kremt. ”Jeg jobber ikke. Akkurat nå… Men…”

”Dersom Madame ikke jobber, er det vel ikke behov for barnehageplass til barnet, er det vel?”

”Hm, nei, det er vel ikke det…”

Men jo. Egentlig så var det vel det. Som ledd i integreringsprosessen min. Junior skulle fylle ett år veldig snart, jeg var fortsatt i permisjon fra jobben min i hovedstaden og planen var at jeg skulle forbedre fransk for så og finne en jobb i den fransktalende regionen vi hadde flyttet til rett før han ble født.

Men vi prøver igjen.

”Når fyller sønnen din tre måneder?”

”Erm, han er allerede snart ett år.”

”Hva? Hva sa De? Her tar vi ikke imot barn som er eldre enn seks måneder. Seks måneder er virkelig maksimum. De er nok for sent ute.”

De aller fleste av oss har nok temmelig sterke meninger når det kommer til hvordan vil at våre egne barns første leveår skal utarte seg. Dette er gjerne basert på erfaringer fra egen barndom og det som er normen i det samfunnet vi har vokst opp i. I Norge er barna så privilegerte at selv om foreldrene jobber, kan de være hjemme med enten mamma eller pappa frem til ettårs alderen. Her er det tre måneder for mor, og to uker for far i forbindelse med fødselen. Da jeg gikk gravid med junior, var det mange ting jeg allerede hadde bestemt meg for. Det aller viktigste for meg var at jeg skulle være hjemme med barnet mitt ett år, dermed basta bom. Ikke komme hverken her eller der med at her til lands begynner de i barnehagen når de er mellom tre og seks måneder gamle. Jeg fnøs lenge og vel over belgisk gjøren og laden, og mente at dette måtte da være grove brudd på menneskerettighetene. Jeg var overhodet ikke interessert i å høre på hvor lurt det var å sette barnet mitt på venteliste allerede da. Jeg setter ikke bort barnet mitt til fremmede før det er ett år, glefset jeg til alle som prøvde seg.

Vi hadde nok litt flaks og fant etter hvert en ledig plass til gutten vår. Har du selv barn og husker med skrekk og gru hvordan det var å skulle gjennom barnehagetilvenning med førstemann? Hvor hjerteskjærende det var å være borte fra barnet ditt hele dagen etter å ha vært sammen nesten hele tiden i et helt år? Joda. Det går selvfølgelig bedre etter hvert. Men prøv og forestill deg at du ikke behersker språket. At du nesten ikke forstår hva menneskene som skal ta vare på barnet ditt sier. At tilvenning av ettåringer ikke er noe de er vant med. At de tror at du har en unaturlig binding med barnet ditt ettersom han hylskriker til utmattelsen tar ham fordi mamma eller pappa ikke er der. Men for meg var følgende scenario den aller tyngste kamelen å svelge:

”Hvor skal jeg henge utedressen hans?”

”Henge hva-for-noe?”

”Utedressen. Til å være ute i?”

”Det trenger han ikke. Barna er aldri ute.”

— — —

Ingen er uenig i viktigheten av at innvandrere integreres, og dette er noe vi leser om i avisene omtrent daglig. Mye må læres og det er mye man skal tilpasse seg. Mange ting er selvsagte, sånn som språk for eksempel. I tillegg til det å lære språk, er det viktig å tilpasse seg nye vaner og tradisjoner i sitt nye land og ikke minst være åpen for at mang en gjøren og laden er svært forskjellig fra det man er vant til. Men fins det en grense for i hvor stor grad man tilpasser seg? Har mine nye landsmenn rett til å uttale seg kritisk i forhold til hvordan mine barn vokser opp for eksempel? Joda, jeg er villig til integrering jeg, og skal integreres så godt at tilpasningsdyktighet spruter ut av ørene mine. Men mine barns velferd har da strengt tatt ikke noe med integrering å gjøre, har det vel? Det dreier seg om hvordan jeg vil at barna mine skal vokse opp, og det må vel være utelukket personlig? Hva tenker du? Ja? Nei?

Joda. Barnas ve og vel er selvsagt en del av integreringsprosessen. En uhyre viktig del som sådan. Det sier seg selv. Men det er uten tvil de aller mest smertefulle kamelene å svelge.

Da lillesøster meldte sin ankomst, var jeg såpass klok av skade at jeg valgte å gjøre som mine landsmenn.

To be continued…

About these ads

7 Svar til “Barnehagetilvenning i ukjent terreng

  1. Takk for nok en flott bloggpost! Jeg må innrømme at det knøt seg i magen her. Ikke så mye fordi ungene er så små når de begynner i barnehagen – de sover jo uansett minst halvparten av tiden. Men det med at ungene ikke er ute.. Det er.. utenkelig! Jeg har ikke ord egentlig.. Trodde ikke det gikk an, rett og slett.

    • c'est la vie!

      Tusen takk for for fin kommentar! Det knøt seg i magen hos meg også når det gikk opp for meg at de ikke skulle være ute… Men det er heldigvis bare i barnehagen. På skolen er de mye ute, og der begynner de allerede når de er 2 1/2 år. Det varierer dessuten fra barnehage til barnehage, og jeg husker jeg beklaget meg til ei venninne som er fra sør-Europa. Hun var av helt motsatt oppfatning og syntes at hennes barn var for mye ute igjen!

  2. elisabethdl

    Du får starte friluftsbarnehage!:)

    • c'est la vie!

      Det var ingen dum idé! Og ville vært veldig innovativt i disse trakter ;)

  3. Barna er aldri ute…

    Jeg fikk litt dystopiske fremtidsvisjoner i hodet av det der. Ai.

  4. Tilbaketråkk: Skolefri! Annerledesheter #4 | C'est la vie!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s