Tafatt innvandrer

I dag er det junior sin første dag av siste året på førskolen. I år er han blant de største barna. Til neste år blir det alvor. Til neste år skal jeg gå på den skolen hvor de gjør lekser, mamma!

Det glitrer i forventningsfulle øyne som har hastverk med å vokse opp og bli like stor som pappaen sin. Han klarer ikke stå stille med glinsende superhelt sekk på ryggen. Og nye klær som skal flekkes og hulles til straks anledningen byr seg.

Tankene går tilbake til den gangen han skulle begynne. For to og ett halvt år siden. Bare to og ett halvt år gammel. Hvor engstelig jeg var for dette med skole for en så liten pjokk. Syntes det var fryktelig at han ikke kunne gå i barnehagen lenger. Vettskremt ved tanken på skolegård, større barn og alt det ukjente jeg ikke visste noe om. Hadde ingen referanser selv til dette. Der jeg kommer fra er det jo barnehage frem til seks års alderen. Syntes lillegutten fortsatt var så veldig liten. Ikke snakket han ennå. Eneste ordet han mestret hundre prosent på begge språk var ”bil”. Ellers var det bare uforståelig babling. Jeg grudde meg til pedagogenes dom.

Gravid med minstejenta og overhormonell feiget jeg ut av skoletilvenningen. Gråt av alt. Ble rørt omtrent bare av å se værmelding på TV. Tenkte det var viktig å være rolig og samlet i en sådan stund, og at en overemosjonell mamma som hylgriner på sidelinja var dårlig strategi. Mannen fikset den biffen han. Tok noen fridager fra jobb for å bli med junior på skolen, mens kona lå på sofaen med kleenex-abonnement og syntes alle var dumme.

Så veldig, veldig glad for at det bare er meg som er nyinnvandret i denne familien. At ektemannen har nesten førti års forsprang i sin integrering. Slik kan jeg støtte meg til ham. Det gjør jeg også veldig mye. Han ordner og fikser der kona kommer til kort. Og det er ganske ofte. Spesielt når det gjelder slike offentlige kontorer med papirer med liten skrift på begge sider av arket. Mennesker med strenge blikk som stiller spørsmål med ord språkkursene synes det er for tidlig for oss fremmedspråklige å lære. Slik at jeg slipper å skrive under på ting som jeg egentlig ikke helt skjønner og ikke har ordforråd nok til å få en forklaring muntlig.

Sånn sett er jeg nok en litt tafatt innvandrer. Lar ham gjøre disse tingene jeg sikkert burde lært. Unnskylder meg med at det er så mye annet som skal læres og tilpasses. At jeg allerede bruker masse krefter på ting som ikke vises engang. Sånn som glosepugging og verbbøyinger. Det er trygt å ha en der som vet og kan. Slik at jeg innimellom slipper å famle, snuble og tryne midt i alt hele tiden. Slik at ikke alle fremmede situasjoner blir traumatiske. Slik at jeg kan holde hodet høyt hevet ofte nok.

Godt er det at det bare er meg i denne familien som er slik en tafatt en. For hadde mannen min vært like grønn og trengt like mye støtte i banale hverdagssituasjoner som meg, ville denne integreringsprosessen ha tatt mye lengre tid. Jeg hadde ikke hatt rom og anledning til å lære språket like fort. Alt det nye ville til tider vært omtrent uoverkommelig. Og det hadde vært fristende å stikke hodet i sanden på strutsers vis og late som om alt er i skjønneste orden.

Mange snakker om at folk som kommer til landet deres må se til å integrere seg. Det skjer ikke over natten. Akkurat som Rom ikke ble bygd på en dag. Det er ikke noe som kan observeres og konkluderes i et reality-show på syv episoder. Og det er så veldig mange faktorer som spiller inn. Det som fungerer for noen, fungerer ikke nødvendigvis for andre.

Tålmodighet. Tålmodighet. Tålmodighet. Fra alle parter. Det fungerer nok aller best.

About these ads

7 Svar til “Tafatt innvandrer

  1. Så fantastisk å lese!:) Får rent tårer i øynene! Du setter ord på det veldig mange av de jeg jobber med sliter med.

    • c'est la vie!

      Tusen takk for det, Jorun! Og så glad for at nettopp en sånn som deg jobber med dette :D

  2. Anne Marit

    Du skriver så levende og godt! Interessant lesning og nyttig for oss som har mange fra andre land rundt oss. Det er så lett å glemme at det tar tid å lære et språk og en kultur. Sender deg gode tanker i ditt nye land!

    • c'est la vie!

      Tusen takk, Anne Marit! :D Som jeg har sagt før her inne, så brenner jo hjertet mitt for mennesker som av ulike grunner immigrerer til andre land, spesielt flyktninger, og jeg blir derfor veldig glad for å høre at dette er nyttig lesning. Håper å kunne vise at dersom integrering er komplisert for en som meg som har frivillig valgt det og som er ressurssterk og har et kjempegodt liv, så må det i større grad være utfordrende for noen som ikke har disse positive elementene i livet sitt…

      Gode tanker tilbake til deg :)

  3. elisabethdl

    Du skriver så viktig om integreringsprosessen. Åpner øyne!

    • c'est la vie!

      Tusen, tusen takk for det, Elisabeth! Som sagt så er det jo takket være deg jeg skriver disse tingene, så du må også ta æren for øyneåpning ;)

  4. Tilbaketråkk: Skolefri! Annerledesheter #4 | C'est la vie!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s