En hverdag med bismak

Jeg husker det som det var i går. Blikket hennes. Fylt av undring. Jeg klarte ikke å møte det, slo øynene ned mens jeg kjente det kvalmende ubehaget blande seg i motstridende følelser. Skammet meg. Men hvorfor skulle jeg? Stotret likefullt frem en forklaring som uansett ville være nytteløs. Hun kom ikke til å forstå, det følte jeg. Men likevel, den ville kanskje stille meg i et bedre lys. Unnskylde litt det jeg hadde gjort. Ta brodden av det.

Jeg søkte tilbake til øynene hennes for å undersøke hva hun tenkte. Men hun stirret i retning av den åpne hagedøren hvor små høstgufs danset med de rustrøde gardinene jeg ikke eier lenger. Jeg bet meg hardt i leppen og lurte på hvordan jeg kunne la dette skje. Jeg hadde jo hele tiden vært så påpasselig. Alltid forsikret meg om at marginene var der, slik at jeg skulle rekke å dekke til alle spor. Men jeg hadde ikke forsikret meg mot at noen skulle banke på døren før tiden. Ikke her til lands hvor de alltid er forsinket. Hvor en alltid må vente dersom man er presis.

”Ligger han der ute?” Gjentok hun.

”Ja.” Svarte jeg. Uten lyd i stemmen.

”Er det virkelig sant?”

”Vi pleier det. Det jeg kommer fra. Det er bra for dem.” Tårene presset på. Jeg manglet ord for å forklare mer. I stedet for å utbrodere hjemlandets skikk og bruk på mitt gebrokne vis, skyndte jeg meg ut for å hente ham. Vekket ham midt i den fredsommelige søvnen likesom for å bevise at jeg var normal.

Jeg hadde alltid fryktet dette der jeg listet meg så stilt på tå. Åpnet døren forsiktig og snek meg ut i hagen for å sjekke om junior fortsatt sov. Ikke av redsel for å vekke ham. Han kunne sove gjennom det meste som rørte seg av lyd. Nei, jeg var ikke redd for at han skulle våkne. Jeg var redd for å bli tatt på fersk gjerning. At for eksempel nabokjerringa skulle oppdage hva som egentlig foregikk bak huset midt på lyse dagen. At mistanken hennes om at jeg ikke var tilregnelig, gebrokken som jeg var, endelig skulle bli bekreftet slik at hun kunne ringe passende instanser for å anmelde meg.

Skjente på meg selv stadig vekk. Hvorfor skulle jeg bry meg om hva de andre tenkte? Jeg gjør noen ting annerledes, ja vel, men det må da vel være mitt valg? Dette var viktig for meg, lå forankret i blodet mitt og jeg ble nesten fortvilet ved tanken på at jeg ikke skulle gjøre det slik.  Men jeg tidde og gjorde det på min måte i det skjulte. Alt for å unngå spørrende blikk. Forakt og fordømmelse. Utestengelse fra fellesskapet. Der går hun som lar ungen sin sove ute. Følte meg allerede rar nok.

— — —

For noen uker siden leste jeg på nettavisen om en barnehage hvor noen tvillinger hadde blitt glemt i vognen sin. Sovende hadde de blitt parkert i en vognbod, hvor de ble stående i et par timer før man hadde forstått hvor de befant seg. Jeg nevner episoden for en av mammaene på skolen til sønnen min.

”Sover de virkelig ute?” Spør hun med vantro mine.

”Ja, de gjør faktisk det. Utrolig, er det ikke?” Hører jeg meg selv svare. Og mener det. Kjenner at utesoving ikke er noe jeg har noe følelsesmessig forhold til lenger, og rister på hodet til den andre mammaen.

”Er glad de ikke gjør det her.” Legger jeg til. Og mener det.

Junior ble lagt inn på sykehus med lungeproblemer bare noen dager etter jeg ble tatt på fersken av besøket mitt. Sånn kan det nemlig gå dersom barna får for mye frisk luft, påpekte selvsagt besøket mitt i ettertid. Denne hendelsen ligger omtrent fem år tilbake i tid. Siden har jeg gått over til å gjøre som mine nye landsmenn. Lar barna sove i sengen sin når de skal sove.

Lurer på om det er et snev av bikulturalisme som er i ferd med å snike seg innpå meg? Mulig det er ren og skjær kapitulerering. For det koster å ikke være som de andre i det lange løp.

Og det er best å velge sine kamper med omhu.

Reklame