Hvor kommer du egentlig fra?

Er et spørsmål som gjerne stilles dersom man ser annerledes ut enn den jevne mann i gata eller snakker med fremmed aksent. For noen er dette kilde til irritasjon. Det kan jeg godt forstå dersom de er tredje generasjons innvandrere og omtrent er i ferd med å sy bunad til neste nasjonaldag helt selv eller besteg Galdhøpiggen for n-te gang forrige helg. Noe jeg selv for øvrig aldri har gjort, verken det ene eller det andre.

Jeg derimot, er veldig takknemlig for dette spørsmålet. Det gir meg nemlig muligheten til å forklare meg selv og min språklige utilstrekkelighet. Unnskylde mine grammatiske feil og rettferdiggjøre manglende kunnskap om kulturelle normer og regler.

Når jeg tenker over det, hadde det ikke vært meg imot å gå med et skilt rundt halsen eller tatovering i pannebrasken med tydelig informasjon om min opprinnelse og fremmedspråknivå. Slik slipper de å spørre. Eller tenke sitt uten å forhøre seg for den saks skyld. For folk tipper gjerne at jeg kommer fra Russland. Eller Polen. For i det strøket jeg bor er det ikke mange nordmenn. Og ikke at det er noe galt med verken Russland eller Polen, men jeg vil jo gjerne komme fra der jeg kommer fra.

Så Russland og Polen er altså gjengangere når opprinnelseslandet mitt skal fastslås. Blå øyne, høye kinnben og (uekte) blondhet forklarer de som gjetter. Aldri har noen noensinne vært i nærheten av å tippe rett. Helt til forrige onsdag.

”Er De fra ett av de nordiske landene?” Lurer det kloke damemennesket på. Jeg har en avtale på et offentlig kontor og har nettopp liret av meg et par fraser på mitt fremmede språk. Jeg må ta et ekstra godt tak i stolen for ikke å falle av, eller hoppe av glede for den saks skyld. Det ville jo være en pinlig overdreven gledesreaksjon på et nokså enkelt og uskyldig spørsmål.

”Ja, det har De helt rett i, Madame.” Jeg klarer å gjennomføre setningen uten å gi etter for trangen til å danse min egen variant av Flashdance sin ”What a Feeling”. For det er en god følelse å bli plassert i rett bås for en gang skyld selv om båser egentlig ikke er noe jeg er overvettes begeistret for. Det får da være måte på til overreagering i gladhet, tenker du kanskje? Og jeg plasserer deg direkte i ”en-som-uttaler-seg-om-noe-hun-eller-han-ikke-har-greie-på” båsen om du vil det eller ei. Det er mange mennesker som uttaler seg skråsikkert om innvandrere og integreringsprosess som hører til i akkurat den. Noe sånt som nittini prosent tør jeg påstå.

”Sverige?” Og med det forsvant nesten ukontrollerbar dansetrang selvsagt. Men det gjør egentlig ikke så mye. Sverige er jo det nærmeste noen har kommet. Syv år har det altså tatt. Og den som venter lenge nok på noe godt, venter sjelden forgjeves.

About these ads

19 Svar til “Hvor kommer du egentlig fra?

  1. Herlig! Kjenner den «What a feeling»-følelsen :D

  2. Svensk som språk har jo fått en del fra fransk, så det er jo ikke så ille.
    Jeg får hele tiden spørsmål om jeg er «helt» norsk. Ja, sier jeg, men tydeligvis forteller mine mørke krøller og blå øyne en annen historie.

    • c'est la vie!

      Takk for kommentar og velkommen til bloggen min! Jeg kikket innom din, og ville bare si at jeg liker ugler jeg og :)

    • Ah, den skandinaviske stereotypen ;) Jeg var på utveksling i Frankrike, og jeg fikk i ettertid høre at mora i familien hadde fått hakeslepp da jeg ankom huset. 159 cm høy, sokker i sandalene, brunt hår, brune øyne, null sminke og bleik som aspirin. «Mais où est ma norvégienne?!» hadde hun tenkt :D (Hvor er den norske jenta?)

  3. Jeg har blitt spurt om jeg er belgier. Eller sveitser. Mitt offisielle standpunkt overfor franskmenn er forøvrig at jeg innehar status som kultivert barbar.

    Forøvrig er det jo kjekt å komme fra et lite land som ikke har ført krig mot noen i det siste, og som i tillegg har slike fine ting som Les Îles Lofoten.

    • c'est la vie!

      Kultivert barbar, den er god :) Jo, veldig kjekt å komme fra et land som du beskriver det, derfor blir jeg ikke irritert når folk spør meg hvor jeg kommer fra. Når det er sagt, var det jo faktisk en som trodde jeg kom fra Liège…

    • Får du virkelig positive reaksjoner på at du kommer fra Norge? Jeg fikk hele tiden høre hvor egoistiske og grådige vi var som ikke ville dele fisken og oljen vår… Og de mindre opplyste folka var usikre på hvilket kontinent vi var med i, siden vi ikke var del av Europa (som de kaller EU…)

      • c'est la vie!

        Jeg får stort sett reaksjoner som «Norge er et vakkert land, og hvorfor i all verden ville du flytte hit?» her til lands. Har faktisk til gode å møte negative holdninger i Belgia, men da jeg bodde i England var det flere motstandere av hvalfangst for eksempel som kom med negative reaksjoner. Ellers har jeg og møtt endel i kategorien «ligger Norge i Sverige, eller er det omvendt?» :D

      • Mente å svare til Erlend ovenfor, men det ble visst litt surr. Fikk også hvalfangstkommentarer i Frankrike. Husker ei i klassen nekta å sitte ved siden av meg på bussen fordi hun trodde jeg spiste babyseler :O

      • Jo, spørsmålet «mais vous ne faites pas partie de l’Europe?» har jeg fått mange ganger. Beskyldninger om egoisme og grådighet, samt om grusomhet mot assorterte arktiske dyrearter har jeg blitt spart for.

  4. Jeg hører også Sverige. Hele tiden. Selv fra dem som flere ganger har fått høre at jeg er fra Norge.

    Men jeg tar det ikke så tungt, for jeg er jo tross alt bare halvt norsk.

    • c'est la vie!

      Neida, Sverige er greit nok, selv om jeg er hel norsk. Jeg opplever det samme som deg, selv de som vet godt at jeg kommer fra Norge, er det ofte i Sverige båsen jeg blir plassert. Sverige er nok mer kjent i utlandet, det må vi kanskje bare innse…

  5. Da jeg bodde i England trodde alle jeg var amerikaner pga min amerikanske aksent – selv amerikanerne sa simpelthen «Which state are you from?» og ble paffe da jeg sa Norway og at det var «a country, not just a state». I de tre andre utlandene jeg har bodd i, har folk nøstet seg frem fra et utgangspunkt i «European?». Men i Georgia var det flere som trodde jeg var lokal – øyne og hår gjør at jeg ikke ser ‘typisk skandinavisk’ ut. (Og jeg satte pris på feiltakelsen, bare for ha det sagt!) Jeg har store deler av livet kommet fra et annet sted enn der jeg har bodd, og det har blitt en viktig del av meg somehow.

    Nå bor jeg praktisk talt i Bodø. Det tar 30 minutter hjem med fly, 6-7 timer med bil/ferge fordi man da må ‘rundt’ Vestfjorden. Men det er ikke langt. Likevel blir jeg spurt nesten oftere her enn enn i alle utlandene: Korr du egentlig e fra? De bruker 1. person entall i subjektivs form til å vite at jeg ikke er innfødt her. Andre ord (ikkje vs ikke, lamme vs sammen, m.fl.) bekrefter antagelsene deres, derfor spør de.

    Jeg skjønner veldig godt alle dem som direkte eller indirekte er nødt til å forklare og mer eller mindre «forsvare» at de kommer fra der de selv føler at de kommer fra. Ofte tror jeg at jeg tross alt er heldig fordi jeg er hvit og relativt non-descript European; jeg kan komme fra hvor som helst men ingen er i tvil om at jeg er fra ‘den rette delen’ av Europa.

    Jeg liker ikke å tenke på hva det sier om meg at jeg er så veldig bekvem i akkurat den ‘boksen’… ;-)

    • c'est la vie!

      Uffja, den siste delen av kommentaren din traff meg litt. Jeg er og veldig komfortabel akkurat i den boksen…

  6. Da jeg bodde i Frankrike, fikk jeg alltid høre at jeg umulig kunne være norsk, for jeg var ikke blond nok, og alle vet jo at alle nordmenn er blonde, blåøyde og über-ariske. I stedet ble jeg stadig tatt for å være vekselsvis nederlandsk, russisk og jugoslavisk.

    • c'est la vie!

      Sånn egentlig er det ikke så overveldende mye blondt i Norge, ikke i forhold til Sverige og Finland for eksempel. Jeg har jobbet med en god del hvithårede finner og svensker i min yrkeskarriere for å si det sånn. Vi har jo den lande kyststripa som gjennom generasjoner er blitt besøkt av fiskere og ymse fra sørligere deler av verden. I min morsslekt har for eksempel mesteparten ravnsvart hår…

  7. En annen brunhaaret nordkvinne her! Veldig interessant tema, og noe jeg ofte tenker paa. Jeg snakker engelsk ganske uten aksent, og de fleste tror jeg er «herfra», men fra tid til annen er det jo noen som horer at jeg ikke er det og spor. Og det er jo helt greit, men samtidig synes jeg det er litt rart at man alltid skal sporre – «du har aksent, hvor er du fra?» Og det er jo mye mer slitsomt for de som har mer aksent!

    Jeg har samme rare forhold til det aa snakke spansk til folk som jobber paa restauranter eller hurtigmatsteder. Jeg snakker spansk flytende men jeg liker ikke at de bak disken skal fole at jeg synes engelsken deres er daarlig og derfor snakker spansk til dem…

    Jeg vet ogsaa at folk som er adoptert ofte blir helt utrolig lei den type sporsmaal, av typen «Men hvor er du egentlig fra?

    • c'est la vie!

      Oi! Denne kommentaren forsvant nesten for meg! Jeg pleier å svare på kommentarene i rekkefølge, men her var det noe som skjedde… Ja, det er nok ganske betent dette spørsmålet, og det kan jeg godt forstå når det dreier seg om mennesker som føler seg som nordmann men ikke ser ut som en. Det er liksom noe man er nødt til å vite for å kunne plassere vedkommende et eller annet sted. Som oftest i en bås, dessverre. Derfor blir jo dette spørsmålet så problematisk og slitsomt for dem som stadig vekk må forklare seg og eventuelt rettferdiggjøre sin eksistens.

      Ellers har jeg ikke kommet så langt på kommentaren til artikkelen du tipset meg om må jeg innrømme! Ville du skrive noe? Eller vil du helst at jeg legger ut noe først som du kan kommentere eventuelt?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s