Dagens aprilspøk

Eller aprilfisk (poisson d’avril) som det visstnok egentlig heter (poisson = fisk, avril = april) da skikken sies å stamme fra Frankrikes overgang til gregoriansk kalender hvor årets første dag ble flyttet fra vårjevndøgn til 1. januar. De som fortsatt brukte den gamle kalenderen ble offer for lureri og fikk kallenavnet aprilfisk på denne dagen.

Så altså. Dagens lureri må uansett være denne:

”Vi ser at veldig mange trenger flere timer enn 300 timer for å komme opp på et akseptabelt nivå, sier barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken i en pressemelding til utdanningsnytt.no”

Tenker jeg for meg selv der jeg blar gjennom Utrop.no på nett. Trehunder timer er ikke akkurat noe å slå på stortromma for, er det vel? De fremmedspråklige har selvsagt allerede mer enn det dersom de skal kunne finne ut av sitt nye lands gjøren og laden og ikke minst bruke det i jobbsammenheng slik at de skal kunne fungere som samfunnsnyttige borgere på et tidligst mulig tidspunkt?

Og selvsagt har de obligatoriske prøver for å ha noe å strekke seg mot og noe å kunne slå i bordet med når de skal ut i samfunnet og vise hva de er gode for, ettersom stakkato talemåter ikke alltid vitner om de helt store språkkunnskapene eller gjør at potensiell fremtidig arbeidsgiver tar dem på alvor. Tvert imot.  De må da kunne skilte med noe som ikke bare bekrefter tilstedeværelse, men som faktisk viser hvor i sjiktet de ligger språkmessig? Selvsagt har de det, vi lever tross alt i 2011.

Audun Lysbakken altså. Moroklumpen.

Etter et raskt regnestykke, finner jeg ut at jeg selv ligger på omtrent fem hundre timer og uttalige eksamensbevis hittil. I mine fem hundre timer ligger det:

30 timer mens jeg ennå bodde i England, privat fra en fransk kollega

30 timer kveldskurs med en gang jeg kom til Brussel

120 timer fordelt på språkkurs hver lørdag formiddag over ett helt år

80 timer kurs per telefon i arbeidstiden sponset av sjenerøs arbeidsgiver (IBM) til tross for at jeg kun trengte engelsk for å utføre jobben min

— Etter to år med diverse språkkurs i Europas hovedstad flytter vi til fransktalende del av landet hvor engelskunnskapen ikke ligger på sammen nivå. Derfor går vi over fra å snakke engelsk i hjemmet til kun fransk slik at jeg kan få fart på læringen. Deretter med varierende mellomrom alt ettersom barna kommer til verden og jeg har anledning til å videreutvikle språket:

140 timer kurs over tre måneder

70 timer kurs over tre måneder

Korrespondansekurs med lærer kontakt per Skype (1/2 time per uke, til sammen 6 timer)

I tillegg til disse tørre tallene, er det betimelig å tilføye at jeg har samme alfabet som det språket jeg lærer, kan lese og skrive og har full skolegang og vel så det i ryggen pluss ingen nevneverdige traumatiske opplevelser bak meg forut for emigrering. For ikke å glemme de to årene med fransk C-språk jeg hadde den gang det fortsatt het gymnas, altså lenge siden. Men til tross for at de små grå har hatt mye å bryne seg på siden den gang, er jo uansett et visst grunnlag allerede lagt.  I tillegg er mannen min tolk og talsmann i de situasjonene jeg ikke behersker, som det blir færre og færre av. Heldigvis må jeg si, etter alle de timene jeg skjønner jeg har holdt på med verbøyinger og glossepugging.

Men så ser jeg på datoen på avisinnlegget. Det er datert i går. Ingen aprilspøk fra verken Audun Lysbakken eller Utrop sin side altså. Ved nærmere ettersyn finner jeg at:

”50 av disse timene skal være samfunnskunnskap formidlet på innvandrerens morsmål eller på et annet språk som personen forstår.”

Altså to hundre og femti timer norskopplæring har personer mellom 16 – 67 år med asylstatus, overføringsflyktninger, personer på opphold med humanitært grunnlag, personer med kollektiv beskyttelse etc. hatt rett og plikt til siden loven kom på plass 1. september 2005 (http://bit.ly/g4a7he).

Det er heldigvis ikke en aprilspøk at de tre hundre timene blir økt til seks hundre. For de ser nemlig at veldig mange trenger flere timer, Audun Lysbakken og kollegaene hans. Og ettersom de ikke forstod det allerede i 2005 har de tydeligvis ikke selv forsøkt å lære seg fremmedspråk de skal bruke til å virkelig orientere seg i fremmedland og jobbsammenheng. Sånn rent bortsett fra engelsk som man har lært siden man begynte i barneskolen. Kanskje med et helt annet alfabet for eksempel.

Men til tross for at de mest sannsynlig ikke har opplevd dette på kroppen selv, burde det ikke komme som noen overraskelse at tre hundre timer uten obligatorisk prøving er så altfor lite.

Reklame