Riddere av konjunktiv

”Hvor lenge har De lært fransk?”

Lurer damen i andre enden av røret på. Hun er nummer tre i rekken av alle fransklærerne jeg har hatt gleden av å stifte bekjentskap med i løpet av mitt liv. Jeg husker dem, alle som én. Første i rekken, var C-språklæreren på gymnaset for to hundre år siden. Nummer to var en fransk kollega fra den gang jeg bodde i England, som ga meg et intensivkurs rett før jeg dro over til Europas hovedstad for å friste lykken. Og så kom denne damen, som selvsagt ikke skulle være den siste i rekken. Men jeg husker henne ekstra godt. Hun var nemlig den som introduserte meg for fransk konjunktiv.

”Vel, jeg ligger på nybegynnernivå. Har ikke mange timene bak meg. Ikke på denne siden av millenniumet i hvert fall. Hehe.”

Denne samtalen utspiller seg på et lukket kontor midt i arbeidstiden og telefonspråkkurset er sponset av arbeidsgiveren min. En halv time i uken skal denne damen og jeg konversere om grammatikk, vokabular og livet og sånt.

”Så De har ikke lært om konjunktiv ennå da?”

I gjeldende stund er fortsatt all franskspråklig optimisme intakt. Men denne samtalen skal etter hvert vise seg å være begynnelsen til slutten på det.

”Neei, det tror jeg ikke.”

Og det blir stille i den andre enden. Litt for lenge. Jeg aner fare der hun trekker pusten dypt og ikke sier så mye annet enn at jeg ikke trenger bekymre meg om det nå, men at vi skal gjennomgå det på et senere tidspunkt. Når det tidspunktet kom, hadde det allerede begynt å hope seg opp en viss skepsis til mitt nye språk. Konjunktiv var det som skulle velte lasset av de siste illusjonene. Illusjonen om at det er greit å skulle lære fremmedspråk selv om man begynner å nærme seg halvveis i livet og hjernen kanskje helst vil lære språk til feriebruk. Og ikke sånn ”stand up for yourself” i integreringsprosessenbruk.

Det er sånt det blir Kebabnorsk av som det heter så inkluderende. Sterk aksent ispedd grammatiske feil og mangler blir det ikke mye R-E-S-P-E-C-T av må vite. Lær språket. Sier folk flest indignert. Slik at vi kan le av dere etterpå. Om det jeg driver med her nede kan kalles fiskebollefransk eller noe i den duren, så koker jo hele summasummariumet ned til at uansett hvor iherdig jeg jobber og uansett hvor lenge jeg sitter langt utover kveld og vrir hjernebarken i alle retninger så blir det aldri helt sånn som det skal være for å kunne bli inkludert på lik linje som de jeg deler land med.

Konjunktiv er en av disse språklige finurlighetene som skiller klinten fra hveten. Medregnelig fra utilregnelig. Mestring av konjunktiv gir deg friheten til å lire av deg en fransk som ikke setter deg i noen andre båser enn de du helst vil tilhøre.

Dersom du har hengt med helt hit, betyr det kanskje at du er litt interessert i hva denne grammatiske regelen innbærer. Og det skal jeg gi deg et lite innblikk i her. For ikke bare er denne bloggen en blogg som handler om livet i utlendighet, men den inneholder jo også en stor grad av terapeutisk surmuling. Ergo blir det å greie ut om hverdagens uutholdelige finurligheter ren terapi for meg. Dersom du ikke er interessert, ber jeg deg likevel innstendig om å holde ut lite grann til. Dette er nemlig ikke en innføring i fransk grammatikk. Neida. Dette er nok et bevis på hvorfor språklæring og integrering og sånt går trått om senn og ikke skjer over natten.

”Modus (flertall modi) er en måte å inndele verbbøyingen på, en verbalkategori. Begrepet betyr nærmest måte og si det på, utsagnsmåte. Modus viser hvordan det som sies skal tolkes (for eksempel som en fortelling, en påstand, et ønske, et påbud osv.). Norsk har to modi, indikativ og imperativ. Norsk har dessuten rester av den modus som kalles konjunktiv (Leve kongen!). Fransk har tre slike kategorier, indikativ, imperativ og konjunktiv. Ofte regnes også kondisjonalis som en egen modus på fransk. Konjunktiv brukes på fransk i enkelte leddsetninger, ofte i visse typer at setninger og etter visse typer konjunksjoner i adverbiale leddsetninger.” (Ronsjø & Moen, ”Fransk grammatikk”, Gyldendal Norsk Forlag, revidert utgave 1995, 3. opplag).

Henger du med så langt? Er det kanskje betimelig med et par eksempler slik at du ikke risikerer at hjernebarken slår krøll på seg? Joda. Nå skal du se.

L’instituteur veut que nous chantions.                               

Læreren vil at vi skal synge.

Dersom du ennå ikke har lært konjunktiv og er lykkelig uvitende om dens eksistens, ville du bøyd verbet ”å synge” (chanter) slik: chantons. Det er vel ikke så ille forskjellig, tenker du kanskje? Hva med denne:

Je ne crois pas que ce soit la vérité.                                      

Jeg tror ikke det er sannheten.

Uten kjennskap til konjunktiv ville verbet ”å være” (être) bøyes på denne måten: est. Det er ille forskjell mellom ”est” og ”soit”. Videre kan boken jeg henviser til ovenfor fortelle at:

”Konjunktiv brukes i que-setninger (at-setninger): etter uttrykk for vilje (ønske, befaling, nødvendighet). Andre uttrykk for vilje: forby, tillate, kreve. Det brukes også etter uttrykk for følelse og sinnsstemning: frykte, glad, fornøyd, sint, henrykt, bli forbauset. Dessuten etter setning der en tanke, ytring eller iakttakelse nektes, og etter uttrykk for tvil. Etter upersonlig uttrykk for vilje, følelse, mulighet og subjektiv vurdering. Andre slike uttrykk: nødvendig, merkelig, forbausende, rettferdig, det er tilstrekkelig og det synes (som om). Etter nektende uttrykk for det som er sant, sikkert, trolig eller usannsynlig.”

Nå har jeg bare tatt for meg konjunktiv i at-setninger. Konjunktiv i visse relative eller adverbiale leddsetninger er utelatt. Uansett er dette bare toppen av isfjellet. Jeg trodde dette var alt, helt til jeg kom til språkkurs nummer åtte tror jeg det var og læreren som jeg kommuniserte med via Skype og e-post, mente jeg var blitt såpass avansert i dette språket at hun kunne innvie meg i konjunktiv for viderekommende. Jeg latet bare høflig som jeg var helt enig i det, mens jeg på det mentale plan koblet ut av redsel for at toppartiet mitt skulle kortslutte for evig og alltid.

Det var i kjølvannet av mitt første møte med fransk konjunktiv at jeg begynte min språklige tri. Eller sortering som det heter på godt norsk. Jeg skjønte at jeg ikke kunne lære alt. At det var visse kompromiss jeg måtte inngå med meg selv. At det var deler av grammatikken jeg ikke kom til å kunne mestre som jeg skulle ønsket.

”Men det gjør da ikke noe? Du snakker sikkert så godt at de forstår deg?”

Tenker du kanskje? Jeg har sagt det mange ganger før i denne bloggen, og kommer til å si det igjen og igjen til krampa tar både deg og både meg: Får gebrokne mennesker like mye gehør som flytende mennesker? Nei! Vi gjør ikke det. Dermed basta.

Så slik har det gått til at jeg unngår å ytre ønsker og behov og slikt som er ramset opp ovenfor i at-setninger, bortsett fra de jeg har pugget og som faktisk sitter fast. Jeg snakker omkring konjuntiven som en slu rev som sirkler rundt byttet sitt. Men jeg angriper ikke, jeg feiger ut med halen mellom beina og velger andre ord. Eller lar være å si noe i det hele tatt.

I bokhyllen min står det en fransk bok som heter ”Les Chevaliers du Subjonctif,” som direkte oversatt blir “Ridderne av konjunktiv.” Den er skrevet av Érik Orsenna alias Érik Aroult, fransk politiker og forfatter. Han har blant annet skrevet en annen bok jeg også har stående sånn litt for moro skyld: ”La grammaire est une chanson douce” eller ”Grammatikk er en myk sang”. Sistnevnte handler om Jeanne, ti år, og den fire år eldre broren hennes, Thomas, og deres omgang og lek med grammatikken i det franske språk. De fortsetter med dette i førstnevnte bok, men her spesialiserer de seg på min hodepine. De flykter fra ord politiet til øya ”Konjunktiv”, en øy for opprørere. Fordi konjunktiv er modusen for begjær, forventning og fantasi. Her fortsetter Orsenna sin kamp for språket, heter det. Ikke som skolemester, men som poet og en mann som elsker ord.

Edith Piaf synger at hun angrer intet. Men det gjør altså jeg. Selv om det er ingenting som er så bortkastet energi som det å tenke på det en skulle ha gjort så sitter jeg her og angrer bittert på at jeg ikke hadde fransk B-språk i hine hårde dager. Hva skulle jeg egentlig med tysk?! De tyskerne jeg har truffet i mitt liv har alltid snakket godt engelsk. Dessuten. Hvorfor i all verden dro jeg til England som au-pair etter gymnaset hos en familie som lå i skilsmisseforhandlinger og som ville at jeg skulle vaske huset deres hver eneste dag?! Jeg skulle ha dratt til Paris.

Etterpå skulle jeg ha studert fransk videre. Helt til språket satt og jeg kunne nyte poeter som Orsenna og hans likesinnede med mer. Og ikke minst ledd av slike som meg som er så dumme å hive seg overoptimistisk på franskkurs på gamledagene sine. For det jeg innbiller meg, er at hjernen ikke vil mer på grunn av alderen min. Men av og til kommer det selvsagt en uunngåelig fornemmelse av at jeg kanskje ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Det er da det hjelper med følgende referanse fra Wikipedia angående ”Critical period hypothesis”:

“On reviewing the published material, Bialystok and Hakuta (1994) conclude that second-language learning is not necessarily subject to biological critical periods, but «on average, there is a continuous decline in ability [to learn] with age.»

Jeg trykker dette til mitt hjerte og vil ikke høre ett eneste ord om positiv tankegang eller «jamen, du er så flink at.»

Reklame