Sier Sverre Varvin. Han er psykiater og psykoanalytiker, og har arbeidet med flyktningers traumeproblemer i mange år.
«Når man tar imot flyktninger og plasserer dem i asylmottak, men ikke har sosiale tiltak for samtaler og bearbeidelse av sorg, når man plasserer mødre og barn sammen med folk som har vært soldater, får man situasjoner som er ekstremt utrygg for alle parter. Tidligere traumer og psykiske problemer blir forsterket. Mottakssituasjonen er ekstremt viktig.»
Fortsetter han. Det som flyktningene trenger er trygghet og forutsigbarhet.
«Tryggheten i hverdagen er knyttet til dagsrytmen. Er det noe som traumatiseringen ødelegger, så er det denne indre følelsen av at ting gjentar seg på en noenlunde forutsigbar måte. Dette vet mange torturister.»
I Aftenposten i dag kan vi lese om den nye asylbølgen som kommer fra Afrika. De fleste fra Eritrea og Somalia. FNs høykommissær for flyktninger befinner seg i Oslo for å få flere europeiske land for å ta en del av byrden som følge av flyktningestrømmen.
Per-Willy Amundsen mener de rødgrønne har skylden for strømmen av innvandring, og benytter samtidig anledningen til å ramse opp potensielle kostnader i forhold til sosialhjelp, helse, kriminalitet og andre offentlige ytelser.
Byrde og kostnader.
«Traumatiserte føler seg ofte alene i verden – en følelse som de ofte får bekreftet i sitt møte med byråkratiet og hjelpeapparatet. De blir ofte dårlig behandlet av det offentlige og får ikke tilstrekkelig hjelp. Jeg har mange pasienter som ikke går på sosialkontoret / NAV selv om de sulter. De som jobber der forstår ofte ikke ydmykelsens dynamikk.»
Forteller Varvin videre. Burde ikke dette trekkes fra på innvandrerregnskapet? Hadde det ikke vært en god idé å tilføye en egen post for «ydmykelsens dynamikk» under fradrag?
Og én ting til før jeg fortsetter hverdagen min med litt jobbing og ellers andre gjøremål – i fullstendig trygghet. FrP snakker stadig vekk om integrering og alt som må til for at dette skal skje. De avslutter alltid med: «Integrering er til syvende og sist ens eget ansvar.» Jeg og synes også det er deilig å ramse opp alt som må gjøres for så å rette pekefingeren mot mannen og forvente at han skal få sin finger ut. Delegering kalles det. Andre igjen vil kanskje påstå det er ansvarsfraskrivelse.
Når det gjelder ansvar i forhold til integrering, peker forøvrig Varvin på noe vesentlig:
«Det er viktig at flyktninger føler at de blir trodd og at deres identitet blir bekreftet og anerkjent. Dette viser flere studier. Anerkjennelse er en forutsetning for at man skal kunne integrere seg i et nytt samfunn.»
Dårlig behandling og manglende anerkjennelse gjør altså vondt bare verre.
C'est la vie! 
Helt enig. Jeg skjemmes over den måten innvandrere blir omtalt av mange politikere og i media ellers, og skulle ønske mange flere kunne se sammenhenger slik som deg!
LikerLiker
Tusen takk for det, Trine, for veldig hyggelig tilbakemelding 🙂
LikerLiker
Enkelte ting kan man ikke delegere bort. Hvem har vel ikke i spøkefullt tonefall sagt noe a la «kan ikke du gå på do for meg, jeg ligger så godt i sofaen nå» eller «kan ikke du gå på jobb for meg idag ‘a?»
Men sånn fungerer ikke verden. Noen ting må man gjøre selv. Som å strekke ut hånda si til andre. For uansett hvor mye den andre strekker ut sin egen hånd, så er det nødt til å være 2 om det å «se» hverandre som mennesker og ikke bare et nummer i køen.
LikerLiker
Helt enig! Kunne ikke sagt det bedre selv. Jeg tror det ville vært færre integreringsproblemer dersom folk flest i større grad kunne se mennesket bak innvandreren og som du sier, strekke ut hånden sin. Det hadde vært interessant å gjøre en spørreundersøkelse for å se hvor mange nordmenn som har vært / er i kontakt med mennesker fra andre kulturer…
LikerLiker