Do You Speak Engslish?

Er yndlingsfrasen min. Hver gang noen forsøker å overtale meg til og kjøpe, abonnere, signere eller hva som helst noe jeg ikke har tid, lyst eller ork til å forholde meg til, sier jeg bare:

”Do you speak English?”

Jeg har funnet mine nye landsmenns Akilles og med lett avventende øyenbryn og blikk fylt av forventningsfull ironi, observerer jeg det nonsjalante uttrykket slukke som en fyrstikk under regnskyll. Det svares alltid «non» med unnskyldende mine og mens frustrert mismot får overtaket og rak holdning blir til lut rygg, nyter jeg hver eneste tiendedel.

Jeg breier meg i hovmodig arroganse hver gang jeg får muligheten til å parere mitt nye språk med disse fire enkle ord. Det varer ikke lenge. Men. Det er nok. It makes my day. Hevnen for språkløshet er dessverre altfor kort, men likevel både blodtørstig og søt. Jeg ler overbærende der jeg ser vedkommende forsvinne i horisonten med halen mellom beina. Inni meg selvsagt. Og dannet. Frekke og ubeherskede innvandrere skal vi ha oss fullstendig frabedt.

Vi lever forøvrig i en tid hvor det er viktig å være skeptisk. Det er vår soleklare rett å peke advarende pekefingre mot det som kan krype og gå av lurendreiere der ute, for å hjelpe de som ikke er like kritiske til å forstå hva som egentlig foregår av bedrag og snyterier. Min skepsis retter seg mot ovennevnte gruppe. Altså de som vil selge meg noe. Om det er på telefon, dør eller i gågata, så ringer det iltert i den innebygde varsellampen hver gang noen vil at jeg skal bruke penger på noe jeg i utgangspunktet ikke vet at jeg egentlig trenger. De forstår som regel ikke at nei betyr nei. Og gir seg ikke før det blir skikkelig dårlig stemning og du føler deg som en imbesil ingenting.

Som for eksempel hun som spydig kommenterte: ”Du leser vel ikke klassikere, du da?” Da jeg høflig takket nei til bokklubbens tjukkeste samlede verker av klassikere fra verden over mens jeg stod på flyttefot til utlandet. Eller han som kom på døren og ville at jeg skulle bytte strømleverandør. Han ble aggressiv og ville vite hvorfor jeg ikke ville slipe han inn i huset mitt hvor jeg befant meg mutters alene midt på blanke formiddagen. Jeg måtte smelle døren rett i fleisen på ham for å gjøre slutt på en endeløs rekke av aggressive salgstriks og skjønte plutselig nytten av ikke å ha håndtak på utsiden. Denne mannen hadde ikke tenkt å gi seg med det første.

Forresten. Ikke ta det personlig dersom du er en sånn en som befinner deg i et yrke som driver med slikt, men etter slike dårlige erfaringer som nevnes ovenfor, har jeg for enkelthetens skyld plassert dere alle i én og samme bås. Det er best sånn i den kompliserte verden vi lever i. Slik unngår jeg å komme i ubehagelige situasjoner og sparer meg selv for unødvendig trakassering.

Men denne gangen er et unntak. Jeg har ventet i hele dag. På henne som vandret rundt i nabolaget i hele går og overrakte brosjyrer med et tillitsvekkende smil om munn. Frossenprodukter. Bestill og få det levert på døren. Snøft. Hån. Og hah! Her i huset spiser vi bare ferskt dersom du lurer. Så det så. Det som eventuelt en sjelden gang tines, er selvfrosset. Derfor trenger ikke vi disse produktene til blodpris. Ingenting i katalogen frister, og det gleder jeg meg til å fortelle dette kvinnemennesket som har vært så frekk å skyve en lapp under døren for å informere meg om at hun kommer innom i dag for å diskutere min bestilling nærmere. Helt i orden. Om det er diskusjon vedrørende min ikke-eksisterende bestilling hun vil ha, kan hun bare komme. Hele lappen oser av den typiske selgerarrogansen, og jeg gleder meg til å bruke den til og tørke vekk det selvtilfredse gliset hennes. Jeg skal ikke ty til anglofon yndlingsfrase denne gangen. Neida, jeg har brettet opp ermene og er klar til fremmedspråklig dyst. Jeg vet akkurat hva jeg skal si her jeg sitter og venter klar til å parere ethvert knep med mitt verbale balltre. Og der ringer det på døren.

”God dag, Madam. Jeg er her for å snakke med Dem om brosjyren De fikk i går.”

Smiler hun vennlig. Ulv i fåreklær. Jeg er heldigvis ikke født i går. Etter dyp innpust gjør jeg meg klar til motangrep.

”Jo takk, den har jeg kikket gjennom og jeg er nok ikke interessert.”

Jeg venter begjærlig på neste etappe og ønsker enhver salgsmanøver velkommen med åpne armer.

”Nei vel. Om De ombestemmer Dem, er det bare å ta kontakt. Ha en fin ettermiddag!”

Og her sitter jeg litt sånn småskjelven med skjegget i postkassa og føler meg forferdelig snytt. Hadde nemlig godt kunne tenke meg en terapeutisk utblåsning før helgen setter inn…

About these ads

6 Svar til “Do You Speak Engslish?

  1. Haha, fantastisk! Det hortes ut som en veldig grei selger, selv om du var klar for den stereotypiske aggresive selgeren!

  2. Haha, skjønner du føler det snytt. En utblåsning før helga kan def både være forebyggende og lindrende:) Jeg pleier å ta mine ut på frekkisene fra fiskebilen som tror de skal selge meg rådyr frossen fisk når de ringer på døra halv ti om kvelden, og vekker treåringen som akkurat sovnet.

    God søndag:)

    • Halv ti på kvelden er jo skikkelig drøyt… Da hadde jeg og blåst kraftig ut!

      Og fin søndag til deg, forhåpentligvis uten frossenfiskebilen :D

  3. Haha – det gjorde alltid jeg også da jeg bodde i Frankrike og det virket hver gang :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s