Uten lystgass fødte jeg

…Begge mine barn. Med førstemann visste jeg ikke det var sånn det skulle bli. Det var ekstremt ufrivillig, for jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle ha alt jeg kunne få. Jeg var ikke redd for å føde, nettopp fordi jeg hadde bestilt alt som skulle være mulig for å lindre uutholdelige smerter. Slik holdt jeg ut tanken på å føde langt borte fra der jeg kommer fra.

For det var unnskyldningen jeg brukte ovenfor meg selv og andre for å rettferdiggjøre at jeg med fullt overlegg hadde bestemt å utsette mitt ufødte barn for den slags fyskap. Skjønt, det var ingen andre enn mannen som visste om min  smertesolide backupplan, utad var jeg nemlig riktig så modent selvsikker og fortalte alle som gadd høre på hvor naturlig dette var og at hvor innmari denne smerten hadde en uhyrlig viktig funksjon og at pusten, ja, den pusten ja, var det viktigste av alt for å holde smertene i sjakk. Og blablabla kvinner har jo blablabla født i årtusener blablabla og så videre.

Sannheten er at jeg er ei pyse (som nok er nevnt én eller tre ganger allerede i denne bloggen), og jeg var redd. Utland eller innland. Borte eller hjemme. Smerte er smerte. Okke som. Inni meg visste jeg at jeg kom til å bukke under uten min nesten hemmelige smerteplan. Men det var én ting jeg ikke hadde tatt med i beregningen i min omstendelige planlegging. Eller. For å være ærlig, ganske mange ting faktisk.

Som for eksempel at jeg ikke hadde diskutert min superlure og supertette smerteplan med de som skulle hjelpe gutten min til verden. Eller at jeg som førstegangsfødende skulle være unntaket som bekrefter regelen om at de gjerne går et stykke over tiden. Junior hadde det travelt med å komme til verden han, og hadde ikke tid til å vente på termindato. Dessuten visste jeg ikke engang hva lystgass het på fransk. Eller alle de andre remediene for den saks skyld. Og jeg vet heller ikke om det hadde hjulpet. Du kan jo forestille deg å uttale «l’oxyde nitreux» når du befinner deg midt inni den verste rien.

Joda. Junior meldte sin ankomst tre dager etter vi hadde flyttet fra hovedstaden. Og noe sånt som ti dager før termin. Hverken den splitter nye sprinkelsengen hans eller den gang fine røde sofaen fra IKEA var pakket ut, og hele huset var forholdsvist uutpakket. Men det brydde ikke han seg om. Rier som, uerfarne som  vi var, trodde bare var kynnere skulle vise seg å være ekte saker. Tre timer senere kom han til verdenen vår. Uten en eneste bitteliten smertelindring en gang.

Fordi. Da vi ankom sykehuset, var det for sent med medisinering. Noe ingen fortalte meg, de ville nemlig ikke at jeg skulle miste motet. Så der lå jeg, sammenkrøpet, og klamret meg fast til min imaginære vanntette smerteplan mens jeg  forsøkte å rope på alle språk jeg kunne at det måtte de altså se til å skynde seg fort med.

Til slutt får jeg vite. Det er for sent. Det har gått for langt. Jeg er igjen ett av unntakene som bekrefter regler. Denne gang om at førstegangsfødende bruker lang tid på fødsel. Jeg forbannet meg selv for at jeg ikke i det minste hadde sjekket hva lystgass het på fransk, og prøvde oppi fødselsarbeidet å mime en maske foran munnen og ropte «gass» med en fortvilelse som uansett ikke skulle kunne forandre på det faktum at: Lystgass ikke brukes ved fødsler i mitt nye land. C’est la vie.

Men vet du hva de bruker det til? Jo, det skulle jeg finne ut av fire år senere da Junior skadet hånden sin og skulle få lagt inn veneflon før operasjon. Der ser du, ja der kommer de slepende på en diger gassbeholder og fester en maske på ansiktet til gutten som er livredd for å bli stukket av nål. Idet han puster dypt inn som han blir instruert om å gjøre, så begynner han å le. Alt er greit. Vi kan stikke han både her og både der. Han bare fniser og legger armen velvillig på fanget til sykepleieren.

«Dette bruker vi til fødsler i Norge.» Forteller jeg.

«Hva? Det må da være farlig…» Svarer hun.

Farlig du liksom, tenker jeg med forakt i mitt stille sinn. Dere vet jo ingenting her nede, dere. Hvorfor gir dere det til gutten min da, dersom det skulle være så farlig?

Men i VG.no står det jo følgende i dag:

«Landets største sykehus vil ikke lenger tilby lystgass til fødende. Gassen kan føre til spontanaborter hos jordmødre.»

Aftenposten.no melder videre at dette har skapt mye debatt på diverse nettforum:

«Uten lystgass føder jeg ikke, sånn er det med den saken, lyder et av innleggene på forumet til nettsamfunnet Babyverden.com.»  

Det trodde jeg også. Men vet heldigvis ikke hva jeg eventuelt går glipp av ettersom jeg ikke har noe valg.

About these ads

8 Svar til “Uten lystgass fødte jeg

  1. Aaaah, vidunderlige lystgass! Det gjorde absolutt riene utholdelige og det var lettere å huske å puste riktig. Men det er jo ikke verdt det på bekostning av helsen til de ansatte. Men synes kanskje de kunne bruke mer penger på skikkelig ventilasjon.

    I følge en artikkeli slate ønsker flere amerikanske jordmødre å bruke lystgass, bl.a. fordi de mener det vil føre til at færre bruker epidural. Epidural er jo ikke helt uten bivirkninger det heller. http://mobile.slate.com/rss.jsp?rssid=411&item=http://www.slate.com/default.aspx?displaymode=201&id=2294978&device=rss

    Det hører med til historien at jeg fikk epidural til slutt jeg også. Men det er fordi begge barna mine har valgt å komme til verden med rumpa først.

    • For meg høres lystgass ut som en veldig god løsning på de verste riene. Men dersom det fører til økt spontanabortfare blant de kvinnene som administrerer det, så er jod et dilemma, og hvis skikkelig ventilasjon er det som skal til så burde jo det være en selvfølge… Og nei, epidural er slett ingen spøk det heller, dessuten er det mer arbeidskrevende for personalet…

  2. Prinsessa kom til verden på under to timer. Noen minutter mot slutten fikk jeg lystgass og det gjorde susen! ;) Skjønner imidlertid svært godt problematikken knyttet til dette, og at de ansattes helse må komme først.

    Prinsessa blei født på Haukeland, og da på et rom hvor det egentlig ikke var mulighet for å få lystgass, da ventilasjonsmulighetene ikke var gode nok.

    Jeg hadde nok klart meg uten lystgassen, men siden prinsessa hadde navlestrengen surret to ganger rundt halsen var det avgjørende at jeg i innspurten hadde krefter til å yte det lille ekstra, så de valgt allikevel gi lystgass for at det ikke skulle gå galt. Alternativet hadde vært et hastekeisersnitt.

    • Uff nei, hastekeisersnitt er nå virkelig ikke noe å trakte etter, og dersom lystgass kan gi de siste kreftene så er jo det flott! Skikkelig ventilasjonsanlegg virker som en god løsning!

  3. bettebett

    Jeg har i voksen alder fått en sinnsyk tannlegeskrekk og byttet tannlegekontor til noen som tilbyr lystgass og det var fantastisk. Jeg slappet skikkelig av og redselen forsvant og det er vel derfor den ble brukt ved fødsler også. Og jeg er enig med Ida som sier at de heller bør få på plass et skikkelig ventilasjonsanlegg enn å fjerne tilbudet om lystgass til fødende.

    • Lystgass mot tannlegeskrekk har jeg aldri hørt om, men det virker jo som en veldig god løsning! Enig med deg om skikkelig ventilasjonsanlegg :D

  4. Åh, enda en rask førstegangsføder :) Tok litt over 3 timer fra vannavgang hjemme for min del.

    Det ville vel ikke trøstet deg den gangen om du hadde visst at lystgass overhodet ikke demper noen smerte for alle fødende… Men at man kan bruke lystgassen til å ta seg et par skikkelige magadrag idet ria er nesten borte… Presto, man er høy i 5 sekunder :p Superrask hvile, bedre enn sånn 20 minutters powernap. Som man jo uansett ikke har tid til i en slik situasjon.

    Ville du blitt trøstet av å vite at epi. ikke rekker å virke dersom det går så raskt uansett om man ber om det fra starten? For hvis man har en student (nyutdannet?) jordmor som ikke tror du vet hva du driver med når kroppen «allerede» krøller seg i trykketrang mens man knurrer som et hittils ukjent rovdyr fra Amazonas, og legen som derfor ble tilkalt 30 minutter etter man ba om epi, samt kommer veldig mye senere pga mye å gjøre, også har med seg en student som skal gjøre jobben? Og pressriene bare hagler på mens man får beskjed om å la ryggen være rak, så kaster de dessuten bort tida på 3 bom-stikk, og at enden på visa er null bedøvelse samt noe som føles som et blåsvart lite supervondt blåmerke på ryggen? Og at man derfor kan finne på å si at kroningen fanken meg var vondere enn første gangen man hadde sex? Og at man faktisk bare er _ganske_ sikker på at det ble med tanken om å si noe slikt, og ikke helt sikker på at det?

    Siden det gikk så fort og var så intenst, så druknet slike ting i Den Store Sammenhengen, og jeg kunne ikke annet enn å le av det hele i etterkant :)

    Det jeg syns er imponerende er at du fødte uten å ha den selvfølgelige tryggheten de fleste har når det kommer til å gjøre seg forstått, og forstå hva som foregår rundt seg. Jeg fikk en dyp respekt for alle fremmedspråklige som setter barn til verden, etter å ha født i mitt eget hjemland, på mitt eget språk.

    • Takk for det :) Jeg tenkte vel ikke over det først etterpå at jeg hadde disse ulempene så opptatt som jeg var av smerteplanen min ;) Men i ettertid er jeg også egentlig glad for at det var for sent med alle disse smertelindringene jeg hadde planlagt å få, for det gikk jo veldig bra likevel. Men jeg tror nok at en «dæsj» lystgass kunne gjort susen for som du sier, noen «powernap» er det hverken tid eller sted for!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s