Alle lever. Ingen forsvunnet.

For tre uker siden virket alt dette som en god idé. En kjempegod idé faktisk.  Da var jeg tydeligvis inne i en god periode hva det meste angår, og bittelitt vel kjepphøy når det kom til egne evner. Jeg hadde bestemt meg for at i år var det jeg som skulle ordne og fikse alt. Jeg skulle gjøre det bedre enn i fjor. I år skulle Talsmannen få fri fra å være barnevakt for kona si. Og de andre skulle få se at jeg hverken er tapt bak en vogn eller stum som en østers. Hun blonde kona til han pappaen som ordner alt, hun som bare står og gliser ved siden av mens hun ber alle gjenta minst to ganger det de prøver å få henne til å forstå.

I fjor var det altså mannen som organiserte Juniors bursdagsselskap. Det var hans telefonnummer som foreldrene skulle ringe for å bekrefte eller avkrefte tilstedeværelse. Det sier seg selv at vi ikke hadde oversikt over hvem det var, ettersom mannen aldri har skjønt hvorfor man skriver lister. En gang i forrige århundre hadde han visst klisterhjerne, ser du. I år derimot, skulle det bli andre bursdagsboller med brus.

Ettersom det lille huset vårt fortsatt venter tålmodig på renoveringen som skal gjøre det dobbelt så stort, er det utelukket å holde noe kalas der for tretten guttunger i seksårsalderen. Egentlig, når jeg tenker meg om, burde det være utelukket å holde noe som helst kalas for tretten guttunger i seksårsalderen. Punktum finale. Men etterpåklokskapen kjenner ingen nåde. Jeg ville ikke gjøre forskjell, så jeg inviterte alle guttene i klassen. Pluss noen til. Og her sitter jeg med lunken kaffe og et skjegg som rekker helt til postkontoret og slikker mine sår. Du advares herved. Denne bloggposten kan bli veldig lang. Det er veldig mye som ligger på hjertet.

For tre uker siden altså. Nonsjalant ser jeg på mannen idet jeg svarer ham på spørsmålet om hvordan Junior sin fødselsdag skal foregå i 2011.

“Det er tatt hånd om. Du trenger ikke tenke på det, kjære.”

Hevede øyenbryn over imponert blikk er akkurat den reaksjonen jeg ønsker, og fornøyd pusler jeg videre med forberedelser på egen hånd. Jeg har bestilt bursdag på en liten, lokal, nedleggelsestruet kinosal fra fordums tid. Det er den eneste kinoen i mils omkrets som har respekt nok for seg selv til å vise filmer i originalversjon. Takket være denne, kan jeg se noen av godfilmene på lerret og ikke bare hjemme i min egen stue. Men ikke bare viser de filmer på det språket skuespillerne snakker i det virkelige liv, de arrangerer også bursdagsselskaper for barn. Det inkluderer én film, kake, drikke, godteri, aktivitør med aktiviteter, ballonger og annen pynt, kopper og kar. Og om du synes det høres ut som en god pakke, ja, for det er det jo virkelig for cirka hundrelappen per person, så kan jeg fortelle at det i tillegg inkluderer ferdigtrykkede invitasjoner med motiv fra filmen barna skal se. Så mange ting på én gang, det går faktisk an, tenker jeg der jeg utfører den lille jobben det er å legge invitasjoner i konvolutter og skrive navn på dem.

De tre ukene før den store dagen, forløper knirkefritt. Foreldre ringer og jeg forstår hva de sier første gangen. Jeg har plutselig mange å snakke med når jeg kommer til skolen for å levere og hente barn, og jeg kjenner at jeg begynner å like dominoeffekten av det å ta skjeen i egen hånd. Selv om den skjelver.

Så kommer dagen. Når jeg våkner om morgenen, kjennes det ut som jeg skal opp til en viktig eksamen. En følelse jeg er vant til etter alle disse årene med integrering, så den ignorerer jeg drevent og kjører på med positiv tankegang nok til å redde en hel verden, universet og ellers alle som skulle ha behov for det.

Representativ i nyvasket hår og rene klær, står Junior og jeg klare for å ta i mot. Jeg har blokk med penn som skal brukes til å notere alle telefonnumre til foreldrene i tilfelle det mot all formodning skulle være behov for slikt. Det blir det jo selvsagt ikke, ettersom mobiltelefonen midt i skjebnens time skal komme til å bestemme seg for å gå tom for batteri. Omtrent samtidig med fotoapparatet, som sikkert har skjønt at det er ingen vits i å forevige det spetakkelet som følger straks foreldrene lukker døren til fred og frihet bak seg. I dag skjønner jeg at i stedet for blokk og penn, burde jeg hatt med ropert, hånd- og fotjern, hørselvern og femten aktivitører. Det inkluderer ikke den stille, forsagte tenåringen som denne dagen er utnevnt til å sørge for aktivitetene. Den sarte stemmen drukner i ellevill hyling, så jeg skjønner fort at henne blir det lite bruk for. Alene står jeg. Mot tretten seksåringer. På fremmedspråk.

Ja, for, det ser du, jeg glemte visst å nevne at jeg for fem minutter siden sendte Talsmannen hjem sammen med Minstejenta. Nei da, jeg trengte ikke noe hjelp, forsikret jeg, når han prøvde å insistere med et irriterende, spørrende ansikt. Jeg ringer om det er noe. Deretter døde som sagt telefonen og med den min eneste mulighet til å ringe en venn. Til og med jeg skjønner at å ta bort to svar eller spørre publikum ikke vil være til hjelp når de tretten guttungene får fritt leide.

Filmen går unna sånn noenlunde. Men det er mange dominoeffekter i den lille kinosalen. Når én skal på do. Skal alle. Når én må ut på gangen for å knyte skolisser fordi det er så mørkt i kinosalen, skal selvsagt alle. Selv de med borrelås. Når én roper ut at han er suuuuuuuuuuuuulten, istemmer resten av gjengen overraskende nok med same klagesang. Men kaken er i et annet lokale et lite stykke unna. Hvor langt det stykket egentlig er, vet jeg heldigvis ikke ennå.

Når filmen er over, skal vi til neste etappe. Foreløpig holder jeg koken, og tenker at joda, dette går i grunnen greit tatt i betrakting at hun jeg trodde skulle lede an, viser seg å være ubrukelig. Ingen finner jakkene sine selvfølgelig, men til slutt er det ordnet med en tålmodighet som ser ut til å overraske guttene like mye som meg selv. Lokalet som skal være pyntet klart til selskap, ligger like ned i gaten, fikk jeg jeg opplyst da jeg pratet med dem på telefonen. Seksti hus nedi gaten, nærmere bestemt. Og i den gaten er det omfattende veiarbeider og trafikken går hulter i bulter med dynger fulle av gråstein og sand. Prøv å gå lang, lang rekke i sikksakk med tretten gutter, en gråteferdig aktivitør som jeg mistenker ikke er ferdig med tenårene på lenge ennå, og ubegrenset tilgang på sand og stein. Prøv å rope gebrokne ordre på fremmedspråk mens du strever med å kontrollere – og faktisk sørge for at de ikke blir påkjørt av illsinte bilister som er drittlei av veiarbeid og ikke trenger se opp for snørrunger i tillegg – tretten gutter foran et publikum av selvtilfredse voksne som tripper forbi, sender kritiske blikk eller slenger kommentarer som jeg ikke forstår men skjønner av tonefallet at ikke er ment som noen sårt tiltrengt oppmuntring.

Endelig fremme, stiller den ubrukelige tenåringen seg foran en diger og majestetisk dør med følgende beskjed og hviskestemme:

“Hør på meg nå, gutter. Inne i dette bygget, er det mennesker som jobber. Og det er folk som kommer for å se på utstillinger. Så det er viktig å ikke bråke, for da forstyrrer vi disse menneskene.”

Are you seriously kidding me!?

Ikke bare drukner mumlebeskjeden i høylydt og begeistrede tilrop fra gutter som gleder seg til kake og lek, men hun innbiller seg faktisk at et bursdagsselskap fullt av kaker og brus klarer å holde støynivået på et voksent nivå. Jeg lurer på om dette i det hele tatt er gjort før, eller om vi kanskje er prøvekaniner i et parallelt univers. Og klyper meg håpefullt i armen for å sjekke om dette kanskje bare er en vond drøm.

Så slår hun opp den digre døren. Og inn kommer vi i en dunkel, ærverdig hall med en kjempeglobus hengende over en utsøkt marmortrapp som fører opp til halvetasjer med smijernsrekkverk rundt. Bittesmå arkivskuffer i eiketre dekker veggene fra gulv til tak. Stillheten er både til å ta og føle på selvsagt, helt til ungeflokken eksploderer i villvest og sprer seg sammen med skrik og skrål i et evig ekko innover og oppover lokalet. De er som gremlins, og jeg har mest lyst till å dåne. Stikke av. Skjelle ut noen. Men jeg kan ikke lukke øynene. Eller stikke hodet i sanden, for den saks skyld, ettersom den dessverre ligger igjen utenfor. Nå er det bare å brette opp det som er igjen av armene fra forrige etappe, og bite tennene sammen. De som jobber her, er min aller siste bekymring i hele verden. Det skjønner jeg når vi ankommer det såkalte lokalet som er pyntet til fest. Det viser seg å være en av halvetasjene, hvor bare et rekkverk like høyt som den største av guttene, skiller oss fra fritt fall to etasjer ned. Og den sikre død.

Jeg ser på klokka, den eneste batteridrevne installasjonen som ikke har sviktet meg i dag. Skjønt – den kunne godt gå litt fortere. Om én og en halvtime kommer opphavet til disse bandemedlemmene, og jeg sverger at Junior aldri skal få feire bursdagen sin igjen.

Det å få guttene til å sitte i ro i mer enn et tiendedels sekund, er et mesterstykke i seg selv, og jeg føler på en gryende nesegrus beundring for lærerstanden som til daglig befinner seg i klasserom med slike problemstillinger. Kake blir etter hvert fortært, og foreløpig er det ingen som har greid å hoppe over rekkverket for der står jeg og holder vakt som en hauk og med et blikk som ser ut til å skremme selv de mest vågale, mens jeg ønsker meg tretten armer til førtiårsdagen min. Som jeg forøvrig har bestemt skal feires med alenetid på spa.

Omsider hører jeg hviskestemmen proklamere at det er tid for aktiviteter og at ettersom været er passe pent, skal foregå utendørs. Jippi. Tenker jeg faktisk, og ser for meg en inngjerdet bakgårdshage hvor barna kan bråke så mye de vil og omgivelsene ikke er til fare for sikkerheten. Som du sikkert har skjønt for lenge siden, er jo det altfor godt til å være i nærheten av sant. Vi skal selvfølgelig ut på gaten igjen. Lang, lang rekke bort til en park med mange veier som fører til trafikk. Jeg er ved å falle sammen, men heldigvis, heldigvis, kommer den ellers ubrukelige jentungen til sin rett. Hun aktiviserer barna i tre kvarter mens jeg sitter på en benk og stirrer tomt ut i luften.

Vi overlever turen tilbake, hvor håpefulle foreldre står og venter og lurer på om avkommet deres har oppført seg pent.

“Nei!” Snerrer jeg. Men tar meg sammen og legger til med et påtatt glimt i øyet:

“Men det var det ingen som gjorde!”

Og klarte  heldigvis å stoppe meg selv idet jeg skulle til å legge ut om hvor takknemlig jeg var at alle barna faktisk lever og ikke har forsvunnet i løpet av bursdagens eskapader. Vel hjemme i hjemmets trygge havn, bar det rett opp på soverommet med ørepropper og dundrende migrene. Jeg trengte ikke å forklare Talsmannen at jeg var utilgjengelig for mennesker under tyve år resten av kvelden.

About these ads

40 Svar til “Alle lever. Ingen forsvunnet.

  1. Nå fikk jeg meg faktisk en skikkelig god latter og traumene jeg har båret på siden jeg selv var bursdagsbarnmamma forsvant som dugg for solen. Barnet er over 30 nå så det er på tide. Takk skal du ha.

  2. Haha, kjempeartig innlegg! Hørtes helt horribelt ut for din del, men det var gøyalt å lese. Og bursdagen ble vel en suksess, kan det virke som? Så Junior burde i det minste være fornøyd.

  3. Haha, høres ut som et mareritt, men til trøst; jeg tror ikke 13 norske 6-åringer er noe bedre… Du burde kanskje evaluere det kino-bursdags-byrået og si din hjertens mening?

    Og forresten, begynner norsken din å bli rusten? Man bretter opp ermene og ikke armene (uff, fælt bilde det siste).

    • Ja, jeg har virkelig vært inne på tanken! Jeg kommer i hvert fall IKKE til å anbefale konseptet til noen, og det blir en stund til jeg drar på kino der selv tror jeg. Selv om de viser gode filmer der, så blir det nok en stund til jeg klarer å nyte en god kino-opplevelse akkurat der!

      Når det gjelder armbretting, så var det med fullt overlegg! For du har rett, det er et fælt bilde, men det var en såpass fæl opplevelse at jeg syntes det passet seg sånn :D Men det er klart, norsken begynner å bli både forvirret og rusten, det er det ingen tvil om etter snart 11 år utomlands…

  4. Jeg ble helt utslitt jeg nå! (men det var jo veldig morsomt å lese også, veldig glad for at det ikke var meg… enda… jeg har noe å glede meg til skjønner jeg…)

    • Hehe, du skal være glad det ikke var deg ;) Men, fortvil ikke, min historie må du jo bare ta til etterretning og forsikre deg om at bursdagen feires et sted vhor de kan herje og bråke fritt. Og ikke minst i sikkerhet. For det var den aller, aller verste biten, at jeg faktisk fryktet for sikkerheten til barna i det ene lokalet og på disse vandringene langs trafikkert vei, for det har jeg jo ikke erfaring med. Gymsal var det flere som foreslo på twitter, og det er jo en god idé. Selv ser jeg for meg at det blir hjemmebursdager fremover, for vi kjøpte huset av en dame som hadde hund og derfor er hagen helt rømningstett. Om det i det hele tatt blir feiret flere bursdager da..!

  5. Hahaha, da jeg kom til det stedet hvor dørene åpner seg og du skildrer det ærverdige, veldig stille lokalet, lo jeg så jeg brakk meg litt, i ren sympati, selvsagt. Herlighet, for et opplegg.

    Du har vært en helt og fortjener tapperhetsmedalje, intet mindre. Seksåringer i bursdag er noe av det mest eh…interessante som finnes, uavhengig av språk. Og når det er SÅ mye å passe på – huttetu!

    Ettersom jeg er en heldiggris og kan nyte godt av både erfaring og lokalkunnskap, hadde vi seksårsdagen til Lillesøster i skolens gymsal, noe som var helt genialt. Etter Storebrors seksårsdag, derimot, hadde jeg behov for ei ukes ferie. Alene. Jeg får litt hodepine bare av å tenke på det.

    • Tusen takk for sympatibrekninger altså, det varmer :D Ja, nei det var virkelig litt av et opplegg… Jeg er jo en erfaring rikere, men det er egentlig en erfaring jeg fint kunne vært foruten. Jeg tror mannens oppvartning i ettertid kan kvalifisere til tapperhetsmedalje, for på et tidspunkt tror jeg han ble engstelig for at jeg skule pakke sekken og ha meg dit jeg kommer fra!

      Åjaaa, når jenta kommer dithen, skal virkelig ALT gjøres annerledes. Og når det gjelder storebror, så er denne opplevelsen notert med stor skrift i svarteboka og han skal få betale for den når han blir voksen og er i lønnet arbeid!

  6. Det er sjelden jeg har fått en slik fantastisk leseopplevelse. Mange takk.

  7. Jeg skal ikke forsøke meg på å si at du må ha hatt en fantastisk dag, men jeg drister meg til å si at du har gjenfortalt den på en fantastisk måte. Du har all min medfølelse for hva du har vært gjennom, men jeg må allikevel få takke for et fantastisk stykke skrivearbeid. Igjen! :)

    • Tusen takk for det :D Som sagt er det jo veldig hyggelig å høre det, selv om jeg fortsatt er usikker på om til og med så fine ord gjør det verdt det – er nok fortsatt litt skjelven, ja ;)

  8. For en dag, for en bursdag! :D Imponert over at du landet det hele, og om noen dager/uker/mnd. ler du like godt som oss andre over opplevelsene, ho ho!

    Ikke tvil om at guttebursdager fort kan bli særdeles interessant, og får man i tillegg alle disse tilleggsutfordringene som du fikk, så … ;)

    Bursdag + sukker = Tempo, tempo, tempo

    • Selv om latteren setter seg litt fast i halsen og lurer på om det er tårene som egentlig skal frem, så kan jeg begynne å skimte det komiske i det. Og ikke minst, som jeg har sagt flere ganger, så er jeg jo bare fryktelig lettet over at vi ikke trengte hverken sykebil eller politi! :D

  9. Må innrømme at jeg er veldig glad for å være ferdig med barnebursdager. Og spesielt gutteselskap for de er verst! Når min 6-åring for mange år siden hadde selskap hjemme i Norge så syns tilogmed han selv at det ble for mye… Varmeovnen på rommet hans ble revet ut av veggen fordi 10 stk 6-åringer fant ut at det var utrolig morsomt å klatre ut vinduet (i 1.etg) og under den operasjonen måtte de ha noe å stå på… I tillegg ble en ventil revet ut av veggen på do for alle måtte jo prøve å åpne og lukke denne minst hundre ganger hver! Utrolig hvor oppfinnsom de er disse guttene. Enden på visen ble at sønnen min nektet å ha flere hjemmebursdager. Han var helt «traumatisert». Så vi gikk over til å ha bursdager på bowlingen for det var i skuddet akkurat da. Med kake mellom slagene. Og foreldre som hentet og bragte til bowlingbanen. Så da kunne mor ta det med ro!

    Du har imidlertid min fulle medlidenhet. Etter den opplevelsen der så burde du minst fått en medalje! Du bestod ihvertfall «testen» med glans!

    • Åhåhå, som jeg ler! Jeg ser det for meg, beklager altså, men avrevne varmovner og ødelagte doventiler er jo akkurat slike ting denne gjengen også fint kunne fått til! Så jeg må jo si meg fornøyd med at de i hvert fall ikke ødela noe i det fine lokalet vi var i. De kunne jo fint ha røsket ut hele arkivsamlingen, eller kastet ting på den eldgamle, digre, antikke globusen som hang i taket osv osv osv. Så ikke bare skal jeg være overtakknemlig for at alle lever og ingen forsvant, men jeg skal også være glad for at de ikke ikke rev ned bygningen :D

  10. Å Hege stakkars deg!!! Det er jo utfordrende nok å ha barnebursdag med 13 gutter på norsk og i eget land! Men du skriver jo så fantastisk bra at jeg satt å lo med tårer i øynene og takket min skaper for at det ikke var meg…

  11. oi. tusen poeng til deg.

  12. Du klarte det! og fikk i tillegg ei levende, underholdene historie å skrive :-)

  13. Oj. Hva i all verden fikk de ansvarlige til å tenke at et slikt ærverdig lokale var passende for uthvilte, hypre, post-filmtitting-barn?

    Tenk at du lever fremdeles. Og at alle barna gjør det også. Dette er sånt det kommer til å gå gjetord om i familien din. Når du bare får det nok på avstand til å kunne le av det. For eksempel når bursdagsbarnet er gammel nok til å være forelder i en lignende historie… ;)

    Gratulerer til bursdagsbarnet da :) Var ungene fornøyde?

    • Jeg kan heller ikke fatte og begripe hvordan de tenker når de lager i stand bursdag på denne måten..! Ja, tenk at vi alle faktisk lever, det tenker jeg faktisk på ganske ofte og er veldig ydmyk og takknemlig for akkurat det! :D

      Du bursdagsbarnet blir gammelt nok til å bli pappa selv, og han skjønner, så skal han spandere spa på mammaen sin jevnlig :D

      Ungene var visstnok fornøyde etter det jeg hører, bursdagsbarnet også – og det skulle bare mangle! ;)

  14. Som en annen sa: Veldig, veldig moro for oss og veldig, veldig lite moro for deg!! Jeg lo godt men samtidig syntes jeg veldig synd paa deg! Og folk sier at det er lettere med gutter enn med jenter? Det har jeg aldri skjont… Godt det er et helt aar til neste gang!

    • Jeg tror ikke kjønn spiller noen rolle når det kommer til seksårsbursdager… Eller barn i det hele tatt, for å si det sånn. Jenta mi er akkurat like vill som broren sin, dessverre! Å ja, godt det er ett år til neste gang, om det i det hele tatt blir noen neste gang!

  15. Godt forsøk! jeg synes du gjorde en hederlig innsats, jeg. At kinobursdagsarrangøren åpenbart hadde glemt å slå opp «seksåring» i håndboka kunne jo ikke du vite. Selv har jeg en seksårsdag bak meg og en foran meg … Nok til å vite at seksårsdag versjon 2.0 får en strammere regi enn den første.

    • Det var mange ting denne kinobursdagsarrangøren hadde glemt, og det at alle barna overlevde og ingen forsvant var ene og alene min fortvilte fortjeneste! Og helt enig med deg, neste seksåring kommer til å få en annen dans, om det blir noen i det hele tatt… ;)

  16. Du skriver så utrolig godt – historien din har et veldig driv – og det hadde jo forsåvidt selve bursdagen også, selv om du sikkert følte at tiden stod stille…

    Det hørtes ut som et forferdelig mareritt – særlig den transportetappen langs trafikkert vei. Kan ikke fatte hva arrangørene tenkte med da de la bespisningen til den ærverdige salen. Merkelig. Håper du gav saftig tilbakemelding til dem!

    Vi har 3 barn, den yngste er 7. Den desidert verste bursdagen vi har hatt, var 7 årsdagen til barn nummer to – og det var jentebursdag. Det regnet – så alle 17(?) måtte være inne, og de hylte og herjet noe helt forferdelig. Vi var fullstendig skutt etterpå.

    Men – tross alt – alle snakket norsk, og vi var to voksne + en storebror, og ingen trafikkert vei. Gled deg over at det er ett år til neste gang!

  17. Etter å ha feiret fire gutter i mange år, kan jeg trøste deg med at seksårsdagen definitivt er den verste! Jeg følte meg totalt mislykket som bursdagsmamma etter den første runden, og jeg er i tillegg lærer med mest erfaring fra småskolen! Da det ble nr 2 sin tur, med 20 gale, gale gutter i festen, skjønte jeg at det ikke var meg det var noe galt med. Med nr 3 var vi derfor mer enda mer forberedt… Nå er de tre eldste 10, 13 og snart 15. Alle andre bursdagsfeiringer har gått mye, mye bedre! Jeg lover!! Nr 4 hos oss er bare 2, men nå har jeg heldigvis masse erfaring og mange triks i ermet, og har kommet frem til at det må kjøres et beinhardt regime med fullt program og null rom for usikkerhet fra den voksnes side. Da blir det hyggeligst for alle parter;o)

    • Følelsen av å være totalt mislykket bursdagsmamma har jeg følt på i ettertid ja, men etter at jeg skrev denne bloggposten får jeg inntrykk av at jeg ikke er den eneste og det hjelper jo litt! Liker ideen om triks i ermet og beinhardt regime og null rom for usikkerhet fra oss voksne. Det skal jeg huske på om det noensinne blir noen neste gang!

  18. Reblogged this on C'est la vie! and commented:

    Dykker fortsatt ned i bloggarkivet på gutten sin syvårsdag, og hadde jo glemt han aldri skulle få feire bursdag igjen etter denne opplevelsen i fjor … I morgen braker det nemlig løs igjen med elleville syvåringer, men denne gangen skal vi feire hjemme og mannen blir ikke sendt vekk!

  19. Lise Ekeroth

    Fantastisk morsom historie, og er det ikke flott at vi har evnen til å glemme? Jeg har en liten pjokk som blir 8 år i november. I fjor arrangerte vi Halloween-fest med guttene i klassen hans 31.oktober. En grusom opplevelse som resulterte i at jeg rett og slett ikke orket en barnebursdag bare 2 uker etter. Med dårlige unnskyldninger og påskudd om å finne en dag som passet, gikk november over til desember og bursdagsfeiringen ble glemt… Trodde jeg! Her om dagen kom nemlig den håpefulle og minte meg på at bursdagen nærmer seg, og spurte om han får lov til å ha bursdagsfest i år… Herregud, jeg har aldri hatt så dårlig samvittighet i hele mitt liv! Selvfølgelig skal det bli bursdag i år :) Det er bare å stålsette seg og mentalt forberede innrykk av 15 gutter om en måneds tid :)
    Det er forresten veldig moro å følge bloggen din! Stå på – jeg gleder meg til å lese boka di når du finner et forlag som vet sitt eget beste ;)

    • Tusen takk for hyggelig kommentar! Oppfølgeren til fjorårets bursdag kom nå i kveld og du kan se at den er ganske så mye bedre. Å ja, det er bare å stålsette seg, ha knallhardt program og håpe at ikke alle femten guttene kommer..! Femten gutter er litt i drygeste laget synes jeg, er det nødt til å være så mange..? Gutten min har heldigvis bare to andre gutter i klassen pluss noen kompiser og venninner som kom. Jenteandelen roet selskapet betydelig ifht i fjor… Men, lykke til, jeg føler med deg! :D

  20. Tilbaketråkk: Var det alt? | C'est la vie!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s