Alle lever. Ingen forsvunnet.

For tre uker siden virket alt dette som en god idé. En kjempegod idé faktisk.  Da var jeg tydeligvis inne i en god periode hva det meste angår, og bittelitt vel kjepphøy når det kom til egne evner. Jeg hadde bestemt meg for at i år var det jeg som skulle ordne og fikse alt. Jeg skulle gjøre det bedre enn i fjor. I år skulle ektemannen få fri fra å være barnevakt for innvandrerkona si. Og de andre skulle få se at jeg hverken er tapt bak en vogn eller stum som en østers. Hun blonde, stumme kona til han pappaen som ordner alt, hun som bare står og gliser ved siden av mens hun ber alle gjenta minst to ganger det de prøver å få henne til å forstå.

I fjor var det altså mannen som organiserte sønnens bursdagsselskap. Det var hans telefonnummer som foreldrene skulle ringe for å bekrefte eller avkrefte tilstedeværelse. Det sier seg selv at vi ikke hadde oversikt over hvem det var, ettersom mannen aldri har skjønt hvorfor man skriver lister. En gang i forrige århundre hadde han visst klisterhjerne, ser du. I år derimot, skulle det bli andre bursdagsboller med brus.

Ettersom det lille huset vårt fortsatt venter tålmodig på renoveringen som skal gjøre det dobbelt så stort, er det utelukket å holde noe kalas der for tretten guttunger i seksårsalderen. Egentlig, når jeg tenker meg om, burde det være utelukket å holde noe som helst kalas for tretten guttunger i seksårsalderen. Punktum finale. Men etterpåklokskapen kjenner ingen nåde. Jeg ville ikke gjøre forskjell, så jeg inviterte alle guttene i klassen. Pluss noen til. Og her sitter jeg med lunken kaffe og et skjegg som rekker helt til postkontoret og slikker mine sår.

For tre uker siden altså. Nonsjalant ser jeg på mannen idet jeg svarer ham på spørsmålet om hvordan sønnens sin fødselsdag skal foregå.

“Det er tatt hånd om. Du trenger ikke tenke på det, kjære.”

Hevede øyenbryn over imponert blikk er akkurat den reaksjonen jeg ønsker, og fornøyd pusler jeg videre med forberedelser på egen hånd. Jeg har bestilt bursdag på en liten, lokal, nedleggelsestruet kinosal fra fordums tid. Det er den eneste kinoen i mils omkrets som har respekt nok for seg selv til å vise filmer i originalversjon og ikke bare fransk-dubbete versjoner. Takket være denne, kan jeg se noen av godfilmene på lerret og ikke bare hjemme i min egen stue. Men ikke bare viser de filmer på det språket skuespillerne snakker i det virkelige liv, de arrangerer også bursdagsselskaper for barn. Det inkluderer én film, kake, drikke, godteri, aktivitør med aktiviteter, ballonger og annen pynt, kopper og kar. Og om du synes det høres ut som en god pakke, ja, for det er det jo virkelig for cirka hundrelappen per person, så kan jeg fortelle at det i tillegg inkluderer ferdigtrykkede invitasjoner med motiv fra filmen barna skal se. Så mange ting på én gang, det går faktisk an, tenker jeg der jeg utfører den lille jobben det er å legge invitasjoner i konvolutter og skrive navn på dem.

De tre ukene før den store dagen, forløper knirkefritt. Foreldre ringer og jeg forstår hva de sier første gangen. Jeg har plutselig mange å snakke med når jeg kommer til skolen for å levere og hente barn, og jeg kjenner at jeg begynner å like dominoeffekten av det å ta skjeen i egen hånd. Selv om den skjelver.

Så kommer dagen. Når jeg våkner om morgenen, kjennes det ut som jeg skal opp til en viktig eksamen. En følelse jeg er vant til etter alle disse årene med integrering, så den ignorerer jeg drevent og kjører på med positiv tankegang nok til å redde en hel verden, universet og ellers alle som skulle ha behov for det.

Representativ i nyvasket hår og rene klær, står sønnen og jeg klare for å ta i mot. Jeg har blokk med penn som skal brukes til å notere alle telefonnumre til foreldrene i tilfelle det mot all formodning skulle være behov for slikt. Det blir det jo selvsagt ikke, ettersom mobiltelefonen midt i skjebnens time skal komme til å bestemme seg for å gå tom for batteri. Omtrent samtidig med fotoapparatet, som sikkert har skjønt at det er ingen vits i å forevige det spetakkelet som følger straks foreldrene lukker døren til fred og frihet bak seg. I dag skjønner jeg at i stedet for blokk og penn, burde jeg hatt med ropert, hånd- og fotjern, hørselvern og femten aktivitører. Det inkluderer ikke den stille, forsagte tenåringen som denne dagen er utnevnt til å sørge for aktivitetene. Den sarte stemmen drukner i ellevill hyling, så jeg skjønner fort at henne blir det lite bruk for. Alene står jeg. Mot tretten seksåringer. På fremmedspråket mitt.

Ja, for, det ser du, jeg glemte visst å nevne at jeg for fem minutter siden sendte ektemannen hjem sammen med datteren. Nei da, jeg trengte ikke noe hjelp, forsikret jeg, når han prøvde å insistere med et irriterende, spørrende ansikt. Jeg ringer om det er noe. Deretter døde som sagt telefonen og med den min eneste mulighet til å ringe en venn. Til og med jeg skjønner at å ta bort to svar eller spørre publikum ikke vil være til hjelp når de tretten guttungene får fritt leide.

Filmen går unna sånn noenlunde. Men det er mange dominoeffekter i den lille kinosalen. Når én skal på do. Skal alle. Når én må ut på gangen for å knyte skolisser fordi det er så mørkt i kinosalen, skal selvsagt alle. Selv de med borrelås. Når én roper ut at han er suuuuuuuuuuuuulten, istemmer resten av gjengen overraskende nok med same klagesang. Men kaken er i et annet lokale et lite stykke unna. Hvor langt det stykket egentlig er, vet jeg heldigvis ikke ennå.

Når filmen er over, skal vi til neste etappe. Foreløpig holder jeg koken, og tenker at joda, dette går i grunnen greit tatt i betrakting at hun jeg trodde skulle lede an, viser seg å være ubrukelig. Ingen finner jakkene sine selvfølgelig, men til slutt er det ordnet med en tålmodighet som ser ut til å overraske guttene like mye som meg selv. Lokalet som skal være pyntet klart til selskap, ligger like ned i gaten, fikk jeg jeg opplyst da jeg pratet med dem på telefonen. Seksti hus nedi gaten, nærmere bestemt. Og i den gaten er det omfattende veiarbeider og trafikken går hulter i bulter med dynger fulle av gråstein og sand. Prøv å gå lang, lang rekke i sikksakk med tretten gutter, en gråteferdig aktivitør som jeg mistenker ikke er ferdig med tenårene på lenge ennå, og ubegrenset tilgang på sand og stein. Prøv å rope gebrokne ordre på fremmedspråk mens du strever med å kontrollere – og faktisk sørge for at de ikke blir påkjørt av illsinte bilister som er drittlei av veiarbeid og ikke trenger se opp for snørrunger i tillegg – tretten gutter foran et publikum av selvtilfredse voksne som tripper forbi, sender kritiske blikk eller slenger kommentarer som jeg ikke forstår men skjønner av tonefallet at ikke er ment som noen sårt tiltrengt oppmuntring.

Endelig fremme, stiller den ubrukelige tenåringen seg foran en diger og majestetisk dør med følgende beskjed og hviskestemme:

“Hør på meg nå, gutter. Inne i dette bygget, er det mennesker som jobber. Og det er folk som kommer for å se på utstillinger. Så det er viktig å ikke bråke, for da forstyrrer vi disse menneskene.”

Are you seriously kidding me!?

Ikke bare drukner mumlebeskjeden i høylydt og begeistrede tilrop fra gutter som gleder seg til kake og lek, men hun innbiller seg faktisk at et bursdagsselskap fullt av kaker og brus klarer å holde støynivået på et voksent nivå. Jeg lurer på om dette i det hele tatt er gjort før, eller om vi kanskje er prøvekaniner i et parallelt univers. Og klyper meg håpefullt i armen for å sjekke om dette kanskje bare er en vond drøm.

Så slår hun opp den digre døren. Og inn kommer vi i en dunkel, ærverdig hall med en kjempeglobus hengende over en utsøkt marmortrapp som fører opp til halvetasjer med smijernsrekkverk rundt. Bittesmå arkivskuffer i eiketre dekker veggene fra gulv til tak. Stillheten er både til å ta og føle på selvsagt, helt til ungeflokken eksploderer i villvest og sprer seg sammen med skrik og skrål i et evig ekko innover og oppover lokalet. De er som gremlins, og jeg har mest lyst till å dåne. Stikke av. Skjelle ut noen. Men jeg kan ikke lukke øynene. Eller stikke hodet i sanden, for den saks skyld, ettersom den dessverre ligger igjen utenfor. Nå er det bare å brette opp det som er igjen av armene fra forrige etappe, og bite tennene sammen. De som jobber her, er min aller siste bekymring i hele verden. Det skjønner jeg når vi ankommer det såkalte lokalet som er pyntet til fest. Det viser seg å være en av halvetasjene, hvor bare et rekkverk like høyt som den største av guttene, skiller oss fra fritt fall to etasjer ned. Og den sikre død.

Jeg ser på klokka, den eneste batteridrevne installasjonen som ikke har sviktet meg i dag. Skjønt – den kunne godt gå litt fortere. Om én og en halvtime kommer opphavet til disse bandemedlemmene, og jeg sverger at gutten min aldri skal få feire bursdagen sin igjen.

Det å få guttene til å sitte i ro i mer enn et tiendedels sekund, er et mesterstykke i seg selv, og jeg føler på en gryende nesegrus beundring for lærerstanden som til daglig befinner seg i klasserom med slike problemstillinger. Kake blir etter hvert fortært, og foreløpig er det ingen som har greid å hoppe over rekkverket for der står jeg og holder vakt som en hauk og med et blikk som ser ut til å skremme selv de mest vågale, mens jeg ønsker meg tretten armer til førtiårsdagen min. Som jeg forøvrig har bestemt skal feires med alenetid på spa.

Omsider hører jeg hviskestemmen proklamere at det er tid for aktiviteter og at ettersom været er passe pent, skal foregå utendørs. Jippi. Tenker jeg faktisk, og ser for meg en inngjerdet bakgårdshage hvor barna kan bråke så mye de vil og omgivelsene ikke er til fare for sikkerheten. Som du sikkert har skjønt for lenge siden, er jo det altfor godt til å være i nærheten av sant. Vi skal selvfølgelig ut på gaten igjen. Lang, lang rekke bort til en park med mange veier som fører til trafikk. Jeg er ved å falle sammen, men heldigvis, heldigvis, kommer den ellers ubrukelige jentungen til sin rett. Hun aktiviserer barna i tre kvarter mens jeg sitter på en benk og stirrer tomt ut i luften.

Vi overlever turen tilbake, hvor håpefulle foreldre står og venter og lurer på om avkommet deres har oppført seg pent.

“Nei!” Snerrer jeg. Men tar meg sammen og legger til med et påtatt glimt i øyet:

“Men det var det ingen som gjorde!”

Og klarte  heldigvis å stoppe meg selv idet jeg skulle til å legge ut om hvor takknemlig jeg var at alle barna faktisk lever og ikke har forsvunnet i løpet av bursdagens eskapader. Vel hjemme i hjemmets trygge havn, bar det rett opp på soverommet med ørepropper og dundrende migrene. Jeg trengte ikke å forklare ektemannen at jeg var utilgjengelig for mennesker under tyve år resten av kvelden.

Reklame