Å «miste» språkevnen i voksen alder og å måtte lære seg å skrive og snakke på nytt, er en sentral utfordring innvandrere må mestre på veien til å bli integrert. Det er fullt mulig å lære seg å skrive norsk på lik linje med etniske nordmenn. Med talespråket, derimot, er det annerledes. Det er en underskog i det norske språklandskapet som det er vanskelig å trenge gjennom. For det finnes ikke ett, men hundrevis, kanskje tusenvis av «korrekte» måter å snakke på.
Skrev Rebekka Borsch i Aftenposten i fjor sommer. For en stund siden ble jeg tipset om denne kronikken av en leser, og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det hun skriver. Bortsett fra når hun skriver at det er fullt mulig å lære seg og skrive norsk på lik linje med etniske nordmenn da. Der tør jeg påstå at det samme dessverre ikke er tilfellet på fransk. Men nok om akkurat det. Hun konsentrerer seg først og fremst om den verbale delen av språket i kronikken sin og skriver videre:
«Språk handler ikke bare om å kommunisere ord og setninger. Det gjelder spesielt det muntlige språket. Talen gir rom for nyanser som skriftbildet ikke kan gi. Den gir i større grad mulighet for å uttrykke seg underfundig. Samtidig røper bevisst bruk av stemme, setningsmelodi, trykkplassering, formuleringer, sosiolekt, dialekt og endelser informasjon om herkomst, status, politisk ståsted, ambisjoner og intensjoner.»
Alt man tar for gitt når man snakker sitt eget morsmål. Alt som går så automatisk og så av seg selv at du uten nødvendigvis å skulle ville det selv, uttrykker både det ene og andre uten ord. Jeg lærer litt hver dag. Som for eksempel at måten du sier «oui» (ja) på, kan indikere hvorvidt du kommer fra et godt møblert hjem med dyktige manerer eller ikke. Sier du «ui» gjør du nettopp det. Kommer det derimot et «oæh», ja da altså, er sjansene ganske store for at du har foreldre som ikke har forstått hvordan et godt møblert hjem ser ut. Quelle horreur!
Som for eksempel en bekjent som poengterte med forakt at nabogutten snakket nettopp slik. Og det var jo ikke så rart, ettersom foreldrene kom fra der de kom fra. Altså ikke herfra. Og de som ikke kommer herfra, er jo ikke riktig vel bevarte. Det har jo alle som følger med i innvandringsdebatter skjønt for lenge siden. Jeg spisser alltid ørene ekstra godt når jeg får slike råd og tips fra folk som har greie på det, slik at jeg kan oppdra barna mine «comme il faut». Kan jo ikke risikere at hverken jeg selv eller barna snakker udannet. Eller mannen for den saks skyld, selv om han er oppvokst her. Sånt bryr nemlig ikke han seg om ettersom det fins viktigere ting her i livet. Jaha. Gjør nå det egentlig det?
Junior prøver seg stadig vekk med «oæh». Fordi kompisene snakker sånn. Som den reneste mesterdetektiv forsøker jeg diskret å lirke frem navn på de skyldige, slik at jeg vet hvem jeg i fremtiden ikke skal invitere på bursdager. Det begynner å bli mange etter hvert, og mens jeg korrigerer sønnen til krampa er i ferd med å ta oss begge to, vurderer jeg om det kanskje er betimelig å flytte til et bedre nabolag med bedre skole hvor folk lærer barna sine å si ja på skikkelig vis. Men det er slitsomt å flytte. Så nå har jeg bestemt for å droppe akkurat den besettelsen, og lurer på om jeg kanskje heller skal invitere disse barna hjem til oss for å lære dem at et ja ikke bare er et ja.
«Alle benytter seg av dette komplekse samspillet. Når man snakker med andre, gjør man hele tiden bevisste og ubevisste vekslinger i måten man uttrykker seg på. Vi snakker ikke på samme vis til besteforeldre som til venner eller en forsamling. Uttrykksformen sier også noe om hvem du er og hvilken posisjon du har. En vestkantfrue snakker forskjellig fra en radikaler, en Høyre-mann annerledes enn en senterpartist. Disse forskjellene er svært viktige ingredienser i alle språk, spesielt i Norge, der de fleste holder fast ved «sitt» språk, sin dialekt og sin talemåte. Noe som fører til et virvar av variasjoner og hårfine nyanser.»
Disse nyansene er det sikkert mange av på norsk. Selv er jeg selvsagt ikke oppmerksom på dem, fordi jeg har vokst opp midt i blant dem og har assimilert dem inn i språkforståelsen min sakte men sikkert i takt med livets gang. Dette privilegiet har jo ikke en språkløs innvandrer. På fransk er det uhyre mange subtiliteter. Noen har jeg begynt å venne meg til, og faktisk sette pris på. For eksempel bare det å si «du» til en fremmed i stedet for «De» er en herlig følelse når jeg ønsker å være litt ufin uten å si at jeg synes vedkommende er en idiot. Eller det å bevisst bruke «De» til noen som jeg ønsker å markere avstand til. Det kan være noen som er påtrengende og som jeg ikke er interessert i videre kontakt med. «De-et» indikerer nettopp det, og jeg slipper å si det rett ut. Og jeg tror integreringen er på rett vei når jeg opplever at det i gamlelandet plutselig føles rart å si «du» til mennesker som er eldre enn meg og som jeg ikke kjenner. Men selv om jeg etter åtte år har begynt å ta mine første spede skritt mot det å forstå og bruke språkets nyanser, er det langt igjen. Rebekka Borsch skriver videre:
«Dette stiller meg overfor to problemer: 1. Hvordan skal jeg som innvandrer lære meg å bruke disse viktige språklige ingrediensene, som er så lite standardisert og som ikke finnes i noen lærebok? 2. Hvordan skal jeg klare å finpusse norsken min når innvandreraksenten ligger som et slør over alt jeg sier og forkludrer mine forsøk på å uttrykke meg avansert og subtilt?
«Konsekvensen er språklig rot og en usikkerhet rundt hvordan jeg egentlig oppleves. For hvordan skal jeg klare å gi uttrykk for min personlighet når jeg ikke helt vet hvordan endinger, språklyder og vendinger jeg bruker påvirker måten jeg oppfattes på? Jeg kjenner på følelsen av annerledeshet og utrygghet i sammenhenger der jeg gjerne vil gjøre et bestemt inntrykk. Utfordringen er å utvikle en «dagligstil» og en «formell stil» for talemåten min. Men hvordan? Fremstår jeg lett og ledig hvis jeg sier «gruppa» istedenfor «gruppen»? Eller oppfattes jeg da mer radikal enn jeg ønsker? Fremstår jeg snurpete hvis jeg legger meg på en mer konservativ talemåte og sier «konen» og ikke «kona»? Skal jeg heller prøve Oslo-dialekten siden jeg jobber i hovedstaden? Kanskje jeg rett og slett skulle lære meg bergensk. Det ville kledd min tyske aksent best.»
Det er altså ikke bare grammatikk og gloser som skal pugges, for de som trodde det var så enkelt. Og jeg er så inderlig enig når hun avslutter – bare bytter ut norsk med fransk:
Verbalspråklige ferdigheter er et viktig kriterium for å føle seg norsk. Norsken jeg snakker gjør meg til en fremmed i et land jeg opplever som hjemme. Hver gang jeg åpner munnen, signaliserer aksenten min at jeg ikke er helt på høyde med innfødte nordmenn. Jeg skulle gjerne blitt kvitt denne følelsen. Forteller jeg om dette til norske venner, får jeg høre at aksenten er sjarmerende og at de bittesmå feilene og språklige usikkerhetene er søte. Men jeg vil ikke bare være søt og sjarmerende. Jeg vil være likestilt. Språklig likestilt.
Jeg og. En vakker dag. Men frem til da, vet jeg i hvert fall hvordan skille klinten fra hveten når folk rundt meg sier «ja».
C'est la vie! 
Var ei ungjente fra Buksnes i Lofofoten som hadde fått seg huspost i hovedstaden. Det var i de dage når de som hadde møblerte hjem også hadde «pige». Mora til ungjenta var klar over det kunne bli noen språklige utfordringer for avkommet når hun kom til Tigerstaden så hun prøvde på beste vis å foklare noen språklige finesser for datteren.
«No må du hus’ på at det heite ikkje bukse i Krestianja, det heite «benklær». Og det heite heller ikkje fot, men «ben».
Møfrøet reiser glad og fornøyet nedover, og føler seg godt rustet til å møte hovedstaden, også språklig.
Første hun blir spurt om når hun kommer til sin nye arbeidsplass, er hvor hun kommer fra? «Ja, æg kjem fra Benklærnes i Lobenet» svarer den nye hushjelpen.
LikerLiker
Ups! Kommentaren din hadde havnet i spam-filteret av en eller annen merkelig grunn, så derfor det har tatt så lang tid med godkjenning – beklager!
Takk for en fornøyelig historie som får meg til å tenke på hushjelpene her til lands i gamle dager. Den gang den gruvedriften gjorde at den fransktalende delen, Vallonia, var svært rik. Ergo hushjelpene kom fra den flamsktalende delen, som den gang var et fattig bondesamfunn, men ble nektet å snakke språket sitt fordi det ikke var dannet nok. Ikke rart de i dag hvor det er de som sitter på pengesekken, har lyst til å kvitte seg med oss vallonere 😉
LikerLiker
Veldig interessant tema. Jeg kjenner en god del igjen, men for egen del sa har jeg vokst opp som tospraklig – (amerikansk) engelsk og norsk, hvor engelsk var mitt forste sprak. Som voksen har jeg bosatt meg i England og opplever stadig vekk disse subtile forskjellene i spraket. Selv om jeg ikke trengte a laere spraket da vi flyttet hit, sa finnes det utrolig mange forskjeller innenfor et sa stort sprak som engelsk. Fordelen med a vaere en innflyttet ‘native’ speaker er at ingen kan egentlig ut fra ‘dialekt’ sette meg i en bas. Til det kjenner ikke engelskmennene amerikanske dialekter godt nok. Og med tiden har min engelske dialekt ogsa blitt mere ‘vasket’ slik at engelskmenn fortsatt tror jeg er amerikaner, mens amerikanere tror jeg er kanadisk og kanadierne ikke skjonner hvilken oy i midt-Atlanteren jeg kommer fra! 🙂
Mitt norske dialekt skjuler ogsa mye av min egentlige bakgrunn. Jeg som 5-aring laerte opprinnelig norsk i Finnmark, men vokste sa opp pa Ostlandet. Jeg ble derimot innprentet i a snakke ‘pent’, slik at idag snakker jeg standard bokmalsdialekt og de faerreste horer hvor jeg er vokst opp 🙂
Min tenaringssonn som faktisk kun har bodd to ar av sitt liv som baby i Norge snakker idag ogsa perfekt standard bokmalsdialekt selv om enkelte preposisjonsfeil avslorer at han ikke bor i Norge.
Etter 12 ar i England er jeg blitt vant til a skille mellom mange av dialektene og sosiolektene. Ja, det er mye man kan laere om et menneske ved a lytte til uttalelsen, men mitt eget eksempel viser jo at det sier ikke ALT om et menneske 🙂
LikerLiker
Tusen takk for hyggelig og interessant kommentar! Selv har jeg vokst opp i Midt-Norge, og følt meg både brei i målet og udannet når jeg snakket dialekten min så jeg slepte den dessverre raskt av. Sånn er det når man er ung og usikker 😉 Ellers skulle jeg gjerne ønske meg en verden hvor det viktigste er hva vi sier, og ikke hvordan vi sier det …
LikerLiker
Takk, Hege! Dette innlegget gav meg mange assosiasjoner til hvordan engelsk snakkes i det sørlige Afrika. Om at man automatisk tolker bakgrunn, etnisitet og kultur utifra hva slags engelsk folk snakker. Og hvordan folk med engelsk som morsmål (og for såvidt fransk i andre deler av Afrika) ALDRI helt forstår hva det vil si å være en minoritet, om hvordan det gjør deg underdanig og usikker. Jeg mener jo virkelig at min norske aksent på engelsken er et pluss i kommunikasjonen med folka jeg samarbeider med i Afrika. De senker skuldrene – for de skjønner at jeg også leter etter riktige ord og bommer på gramatikken innemellom. Og da blir det lettere å snakke ivei for alle parter. Så jeg har slutta å prøve å være «flinkis» på det språklige området.
Og ellers: Heia deg, Hege!
LikerLiker
Takk for det og helt klart: Heia deg, Kjersti! Er så interessant å lese om forholdene rundt deg på bloggen din, og jeg er kjempeglad for at du har blitt mer aktiv!
Og ja, majoriteten kommer ALDRI til å forstå hvordan livet som minoritet fortoner seg, men de uttaler seg gjerne slik at man skulle tro de visste hva dem snakket om 😀
Når det er sagt, så er det jo flott at fremmedaksenten din kommer deg til gode i arbeidet ditt!
LikerLiker
Bodde i England i åtte år, og alle sa at jeg var så flink i Engelsk, flinkere enn Engelskmenn til og med sa alle de høflige Engelskmennene… Men det var jo etter at de alltid spurte hvor jeg var fra… Uansett hvor jeg var eller hva jeg sa, så var spørsmålet alltid ‘Hvor er du fra?’. Så lei jeg ble av å aldri føle meg ‘likestilt’, og så lei jeg ble av å forklare ‘historien’ min. Klarte aldri å bli kvitt den aksenten som gjorde at jeg ofte fikk spørsmål om jeg var fra Irland (Ja, tenk, så dårlig var uttallen min! 😉 ( og når de fikk høre at jeg var fra Norge fortalte mange meg stolt at de hadde vært i Sverige eller Danmark en gang… )
LikerLiker
Haha jeg ler godt når jeg leser kommentaren din, for du har jo så rett: Alltid det evige «hvor kommer du fra?» Og «naboen til tanta mi har så lyst til å reise til Sverige eller Danmark». Også må jeg gjenta at Norge ikke ligger i noen av landene, men at det faktisk er eget land – men at de ike bør dra dit for det er så veeeeeeldig dyrt. *Fniis* 😀
Nei, som jeg skrev lenger nede, jeg ønsker meg en verden hvor det viktigste er hva vi sier, og ikke hvordan vi sier det. Måten vi sier ting på, ser ut til å lage en hel masse stereotypier hos mottakeren, og stereotyper er det virkelig nok av!
LikerLiker
Jeg går på franskkurs i høst, og nå denne uka spurte jeg læreren om akkurat dette (hun er ca 25, norsk, men har studert i Paris, og i mine ører snakker hun 98% flytende). Hun sa at de fleste sier»oæh», og at ingen setter deg i noen spesiell bås (kulturelt eller sosialt eller økonomisk) dersom en sier dette.
Det samme gjelder «chepa» for «je ne sais pas». Da jeg bodde i Frankrike for 20 år siden, sa de store ungene «chepa», men jeg tror de voksne sa «je ne sais pas». I sommer da vi var der, mener jeg å huske at jeg hørte mye «chepa» både blant voksne og barn. Fransklæreren min her sier altså at det er helt vanlig å si «chepa» uansett hva slags hjem du kommer fra….
Hva mener du?
LikerLiker
Vel, jeg har helt andre erfaringer, både fra Brussel og Vallonia (Belgia). En fransklærer jeg hadde, var rystet over at folk sa både det ene og det andre som du nevner. Når det gjelder «oæh», har jeg selv venninner som er gift med innfødte menn hvor dette er en del av barneoppdragelsen. Når det er sagt, så er jo disse menneskene «litt» snobbete, og veldig opptatt av fasade. Jeg opplever ikke det samme i mine mer avslappede vennskap. Så å kategorisk avvise at dette eksisterer, blir nok ikke helt riktig. Jeg tviler på at Paris skiller seg noe fra Brussel når det gjelder dette, men det var kanskje ikke sånn i akkurat det miljøet hun befant seg i. Eller kanskje hun ikke var der lenge nok til å oppleve det. Det er litt forskjell på å studere i en storby og det å oppleve vanlig hverdag med småbarnsliv og slikt.
Og – jeg setter jo ting litt på spissen i denne bloggposten, som du sikkert har skjønt! – og er egentlig ikke så nøye på det med mine egne, selv om jeg tar meg i å rette på dem sånn av og til 😀 Det blir jo litt som å si «Hæ» i stedet for «hva sa du» eller andre uttrykk som ikke høres like elegant ut 😉
LikerLiker