Forsøpling av språket

http://www.dakaronline.net

Det er sikkert mange rare ting du kan beskylde oss innvandrere for, men banning er ikke én av dem. Neida, nå snakker jeg ikke om en sjettegenerasjonsinnvandrer som har litt mørkere hudfarge enn deg og som en eller annen gang har tiltalt deg med stygge gloser på en måte du helt sikkert aldri har fortjent. I min ordbok er du innvandrer når det er du selv som har vandret inn i et fremmed land med fremmed språk. De oldebarna som fødes inn i samme fremmed land og fremmed språk, regner jeg som innfødte. Om du likevel vil innvende at disse menneskene etnisk sett ikke kommer fra landet ditt, så du om det. Det sier seg selv at de har fått med seg ett og annet banneord på veien, og kanskje til og med bruker det.

Nå har jeg kanskje snakket meg litt bort. Men det er tross alt viktig å ha definisjonene i orden når en skal skrive noe om innvandrere. Ellers er det ekstremt fort gjort for folk og fe flest å misforstå, selv de med de edleste av intensjoner.

Utrop.no skrev for et par dager siden en artikkel om forsøpling av språket, hvor det blant annet konkluderes med at mange, spesielt ungdommer bruker banning i dagligtalen.

Banning er ikke noe du lærer på språkkurs. Nei, språkkurs for fremmedspråklige er omtrent kjemisk renset for både stygge ord og slang. Det skulle jo bare mangle, vi har mer enn nok å konsentrere oss om når de gjelder høflig tale.

«Richard Stephens ved Keele University i Staffordshire i England har forsket på nettopp dette med banning. Han påstår at for eksempel når noen slår seg, banner de fordi det senker følelsen av smerte.»

Au! Sier jeg da. Og hyler høyt. Og tenker at dette var bortkastede forskningsmidler. Men ser jeg tilbake på livet mitt, så bannet jeg nok en hel del der jeg kommer fra. Jeg synes å huske om enn noe vagt, at det var en gang noen som påpekte akkurat dette da vedkommende syntes jeg forsøplet språket litt for mye. Jeg synes også å huske at jeg ble overrasket over bemerkningen, for dette var noe jeg aldri hadde tenkt over selv. Jeg brukte disse ordene mer for å understreke betydningen av enkelte ord og fraser, litt som emotegn brukes i sosiale medier. Når språket sånn ellers kommer til kort, liksom. Nå er jo dette mange år siden, for det begynner å bli godt og vel et decennium siden jeg vandret ut, men jeg kan ikke skylde på at jeg var så veldig ung den gang jeg brukte et språk som i gamle dager nok hadde kvalifisert til munnvask med grønnsåpe.

Lillemoen skole i Elverum er en av mange barneskoler som har startet holdningskampanjer for å få elevene til å slutte og banne og kalle hverandre stygge navn:

«Skoleledelsen ved Lillemoen bestemte seg for å gjøre noe etter at de fikk klager fra foreldre, ansatte og elever på at det var mye stygt snakk i skolegården. Det ble bestemt at elevene sjøl skulle samle inn ord de hørte, og disse ble puttet i en postkasse.

– Det var ikke koselig å høre på. Mange ord hadde jeg ikke hørt før engang. Det var mange stygge ord. Jeg hadde ikke trodd at det var så ille, sier Hurum Wasa. Sammen med sine medelevene samlet hun inn ord som dust, idiot, pung, dverg, pakkis, hengepupper, brilleslange, trusesniffer, ballestein, rottetryne og nerd. Ordene ble diskutert blant elever og lærere, og limt på et ark under kategoriene akseptabelt, uakseptabelt og vet ikke. De fleste havnet under uakseptabelt.»

Og det er flere skoler som har gjort som Lillemoen skole:

«Seterbråten skole i Oslo satte i gang en språkbrukkampanje i vinter. Da måtte elever som ble tatt i å si noe stygt ringe hjem til foreldre for å fortelle hva de hadde sagt.

– Det var ikke populært å ringe hjem, og vi merket fort en bedring i språkbruken. Hele stemningen på skolen ble bedre. Vi er en flerkulturell skole, men jeg har ennå ikke møtt en foresatt som synes det er greit at barna snakker stygt, sier rektor Kristin Saulnier Lyngstad.»

Vel, jeg ser ikke noen sammenheng med det at det dreier seg om en flerkulturell skole, og at det skulle være noen foreldre som synes det er greit at barna snakker stygt. Dersom foreldrene til disse flerkulturelle barna befinner seg i mine sko, så vil de jo være fullstendig ignorante om hvorvidt barna snakker som en dritings sjømann eller Hans Kongelige Høyhet. Her i gården har for eksempel Junior gått rundt og sagt et ord jeg ikke har visst hva betydde. Mannens umiddelbare reaksjon talte for seg og oppklarte mysteriet om hvorfor jeg ikke kunne finne det i ordboka. Derfor, om du skulle komme over et barn av en innvandrer som lirer av seg vulgariteter, så tilgi oss stakkars innvandrerforeldre, for vi vet ikke hva de gjør. Selv har jeg nå holdt på med integrering på heltid en lang stund, og har derfor etterhvert blitt ganske dreven på banneforebygging når det kommer til gjengangerne som Junior en gang i mellom prøver seg forsiktig på.

Men jeg får meg altså ikke til å bruke dem selv. Ikke bare fordi de er stygge, men det blir ikke ekte. De få gangene jeg har begitt meg utpå glattisen, i forbindelse med en opphetet diskusjon med min bedre halvdel for eksempel, blir effekten helt feil og enden på visa at mannen får latterkrampe og vinninga går opp i spinninga. Så dersom du skulle komme i skade for å høre en innvandrer – som definert tidligere altså – banne, noe jeg ikke tror du hører så ofte, så kan det jo bli god underholdning av det. Vi er gode på å være ufrivillig morsomme når det kommer til språk, det skal vi ha. Men nå det kommer til forsøpling av språket, er i hvert fall det én ting vi ikke skal ha på den allerede svarte samvittigheten vår. Vi har mer enn nok med rettskriving og verbbøyninger.

(Tekster med lignende innhold: Store ord )

Reklame