It’s time for Quiet

Skriver Susan Cain. Hun er en introvert som har skrevet bok om det å være introvert. Eller innadvendt, som det sikkert heller heter på godt norsk. Jeg vet ikke. Jeg har vært for lenge borte hjemmefra.

«Quiet. The Power of Introverts in a World That Cant’t Stop Talking» er en bok som burde vært der den gang jeg var ung. Eller før jeg reiste ut og forlot det trygge hjemmefra. Og før jeg begynte med integrering. Hadde jeg gjort det, er det ikke så sikkert jeg i det hele tatt hadde begynt med slikt. Skjønt, så forelsket som jeg var i mitt hjertets utkårede, som er skyld i utlendigheten min, hadde jeg nok ikke hørt på det øret der jeg svevde rundt med rosa solbriller og dertil matchende rosa ørepropper.

Dessuten, hadde boken vært der den gangen for noen år siden, kan det godt tenkes vi hadde kunne unngått et par finansielle kriser underveis, skal vi tro forfatteren. Utadvendte mennesker får virkelig gjennomgå. Det er herlig lesning for ei som scorer 89 prosent i introverthet på Myers Briggs personlighetstest. Og ikke bare det, et par brikker til er i ferd med å falle på plass i integreringens intrikate puslespill.

Det er på tide at de innadvendte får sin revansj, skriver Elin Ørjasæter for E24. Hun forteller om en hodejegerkollga som på slutten av 90-tallet kunne skryte av at et første håndtrykk var det som skulle til for å avgjøre den han trykket hånden til sin karriere som fremtidig leder. Altså, knappe tre sekund var det eneste vedkommende hodejeger behøvde for å forutse vesentlige personlige egenskaper for dyktig ledelse. Harry Potter hadde nok likt å besitte lignende magiske evner for å sortere bland de snille og de slemme. Da kan det nemlig tenkes at hans kamp mot det onde hadde vært noe mer effektiv. Men vedkommende hodejeger var ikke den eneste i bransjen som skrøt på seg lignende vandrehistorier, i følge Ørjasæter, som videre påpeker:

«Men hva er det egentlig en hodejeger ser, ved første håndtrykk? Ikke om han har en god kandidat eller ei. Men han ser hvordan vedkommende skårer på ett eneste personlighetstrekk, nemlig ekstroversjon. Og hodejegerens forståelse var at jo mer ekstrovert, jo bedre leder.»

Heldigvis for blant annet organisasjonspsykologenes inntog i arbeidslivet, fortsetter hun:

De dunker forskningsresultater i hodet på oss, og takk og pris for det. De kan fortelle at det er ingen sammenheng mellom det å være ekstrovert og det å være dyktig. Unntatt i en øvelse selvfølgelig: De ekstroverte er betydelig flinkere i jobbintervju. De prater jo, gjerne og mye, også om seg selv (…) Det artige er at graden av ekstroversjon betyr mer for om folk blir ledere, enn hvor gode de blir. De ekstroverte er altså gode til å oppnå å bli ansatt.

Og når det gjelder ekstroverte ledere:

«Det finnes gode og dårlige ledere på alle nivåer på ekstroversjons-skalaen. Men i de store tall, de forskerne opererer med, er ekstroversjon bare en moderat fordel. Andre egenskaper, og da særlig IQ, er langt viktigere.»

At ekstroversjon bare er en moderat fordel er noe Susan Cain nok nikker veldig megetsigende til. Hun går i dybden på svært mange interessante perspektiver i boken sin, og flere av dem er foruroligende når det gjelder hvordan introverte mennesker har en tendens til å bli oversett. Blant annet beskriver hun hvordan hver høst nye studenter ved Harvard Business School deltar i rollespillet The Subarctic Survival Situation (s. 49):

«Klokken er cirka 14.30 den 5. oktober, og dere har nettopp krasjlandet på østsiden av Laura Lake i den subarktiske regionen av det nordlige Quebec – Newfoundland grenseområdet.»

Deretter blir studentene delt inn i grupper og bedt om å forestille seg at deres gruppe har berget femten ting fra flyet: Kompass, sovepose, øks og så videre. Deretter skal de rangere de femten elementene etter viktighet. Først skal dette gjøres individuelt; deretter som et team for så og sammenlikne deres rangering med en eksperts for å se hvor nærme de er overlevelse. Til slutt ser de videoopptak av gruppediskusjonen for å avgjøre hva de gjorde riktig – og galt.

Poenget med øvelsen er å undervise gruppesynergi. Vellykket gruppesynergi betyr en høyere rangering for gruppen enn for dens individuelle medlemmer. Gruppen mislykkes dersom noen av dens medlemmer har en bedre rangering enn den samlede gruppen. Og den mislykkes nettopp dersom studentene verdsetter pågåenhet for høyt.

En av studentene forteller om et gruppemedlem som hadde betydelig erfaring fra villmarksliv, og hadde mange gode ideer om hvordan de femten elementene burde rangeres. Men han ble ikke hørt, fordi han uttrykte sine meninger så forsiktig. Hans ideer og tilsvarende forsiktige gruppemedlemmers bidrag, ville i en tilsvarende situasjon i virkeligheten fått dem ut derifra i live. Men det var de mest høylytte gruppemedlemmene som ble hørt.

«Når vi etterpå fikk se videopptaket, var det svært pinlig å se hva som fant sted.»

Et harmløst rollespill kanskje. Men jeg synes likevel det summerer opp ganske bra hvor mye ufortjent makt visse type mennesker besitter. Og alle har vi vel opplevd tilsvarende gruppedynamikker, i blant annet arbeidslivet, hvor det er de som snakker høyest som blir hørt?

Men denne bloggposten skulle egentlig ikke handle så mye om innadvendte kontra utadvendte i arbeidslivet. Som nevnt ovenfor, var det flere brikker i integreringens intrikate puslespill som falt på plass med et eneste stort «eureka» da jeg begynte å lese Quiet. For en ting er at integrering er komplisert nok i seg selv, det krever å skulle lære nytt språk og tilpasse seg usynlige sosiale koder med noenlunde eleganse. Hvor mye det faktisk krever, vet du ikke før du prøver det skikkelig selv. Men hva så om man i tillegg til kompliserende elementer som manglende språk og forståelse for hverdagslig oppførsel, skulle vise seg å være 89 prosent  introvert?

Introverte foretrekker de dype samtalene fremfor småprat. De lader batteriene alene. De foretrekker å sitte hjemme og lese bøker fremfor å gå på fest. Går gjerne lange turer for seg selv mens de kontemplerer over livet. Og så videre. Leser jeg. Og så gir jeg meg et klapp på skulderen og stryk over kinnet mens jeg tenker tilbake på disse åtte årene. Det var lenge det ikke var ord til de dype samtalene på mitt nye språk. Flere år. Det var knapt ord nok til småprat. Jeg tvang meg selv veldig mye i begynnelsen til å delta i samtalene likevel, selv om jeg ble veldig sliten. Det var slik jeg måtte lære, selvsagt. The hard way. Vi er flinke til det der jeg kommer fra. Men det gikk tregt. Og jeg fortsatte å være så veldig mye sliten. Jeg syntes ikke jeg lærte fort nok. Jeg syntes jeg måtte tvinge meg selv mer og mer ut i de sosiale sammenhengene, uten at jeg fikk like mye igjen for det språklig sett som jeg skulle ønsket.

Prøvde jeg for hardt? Kanskje det. For dette med introverthet er ikke en sosialt tillært egenskap som man kan lære av seg bare man blir eksponert nok for de rette omgivelsene. Leser du Susan Cains bok, skjønner du at dette foregår på cellenivå, og at det er forskjeller i hjernefysiologien mellom introverte og ekstroverte mennesker. Og det slår meg at jeg kanskje hadde lært språket mer effektivt dersom jeg hadde tatt den introverte delen av personligheten min med i beregningen. Tatt hensyn til at jeg trengte mer hvile, og være for meg selv med bøkene mine. Jeg hadde i hvert fall ikke sammenliknet meg med min ekstremt ekstroverte ektemann som skravlet i vei med kjente og ukjente selv om han ikke kunne språket den gang han dro til England for å fullføre studiene sine. Uten å rødme og uten grammatiske hemninger sendte han meg tekstmeldinger i stilen:

«Deer sweatheart, I will come to puke you up at 8 o’clock.»

Han tok altså alt dette på strak arm, lærte språket raskt og lurte mange ganger hvorfor disse tingene skulle være så slitsomt for meg i hans hjemland. Nå vil jeg bare skyte in at fransk og engelsk er to vidt forskjellige språk å begynne og lære seg i voksen alder. Og at han ikke måtte føde barn i utlendigheten sin på et språk han knapt forstod. Jeg tror jeg vinner når det kommer til integreringens vanskelighetsgrad.

Men nei. Det hjelper virkelig ikke å være en introvert personlighetstype når man vandrer inn i fremmed land. Så kanskje vi som har en slik personlighetstype, burde tenke oss om ganske mange ganger før vi legger ut på langreise. Og unnskyld til dere ekstroverte innvandrere, for at vi stiller dere i dårlig i lys der vi  snegler oss avgårde og integrerer oss sakte men usikkert. Mediene vil dessverre alltid sette oss alle i akkurat den samme udugelige båsen.

17 Svar til “It’s time for Quiet

  1. Hurra, du leste boken! Og ser ut til at du har hatt like stor glede og nytte av den som jeg hadde, det er veldig fint.

    • Ja! Det vil si, jeg er ikke helt ferdig ennå, og gruer meg litt til jeg blir det … Takk for innspillet ditt på FB forresten, jeg hadde nok ikke lest den hadde det ikke vært for det :)

  2. Bra innlegg! Tror jeg nok er litt mer ekstrovert enn deg, uten å ha lest boken, eller tatt testen. Men alltid fint å finne ut hvorfor man er som man er :)

    • Takk for det! Ja, det er deilig å i hvert fall finne en unnskyldning for hvorfor denne integreringen går så snegelete unna, nå senker jeg skuldrene litt og tar en dag sakte av gangen ;)

  3. Har du hørt om «høysensitivitet» eller «highly sensitive persons?» Jeg er introvert og høysensitiv. Og jeg kjenner meg veldig godt igjen i din beskrivelse, selv om jeg aldri har opplevd å leve i utlendighet over lengre tid. Jeg er sånn at jeg nesten må ha ferie etter å ha vært på «ferie», fordi det rett og slett blir for mange inntrykk ;) Tusen takk for en fin blogg!

    • Ja, jeg er en sånn høysensitiv en også! Opplevde faktisk første gangen vi var på sånn «all inclusive» ferie med barna, at det nesten gikk rundt for meg. Det skulle jo egentlig være behagelig med alle måltider servert og ellers alt en trenger på et og samme sted, men for meg ble det altfor mye mennesker overalt. I matsalen, ved svømmebassenget etc. Mye småprating kan du si. Men andre gangen tok jeg mer hensyn, og tok hvilepauser fra alle menneskene inne på hotellrommet med god samvittighet, ellers ble det for mange inntrykk å fordøye som du skriver.

      Tusen takk til deg for hyggelig kommentar! :D

  4. Den boken mà jeg lese! Jeg scorer like hòyt som deg pà testen og er enig med at det er ikke lett à integrere seg nàr vi er som vi er…. Lurer litt pà om introverthet ogsà har med folkeslag og oppdragelse og gjòre?? Her i Italia har jeg faktisk ikke truffet pà èn eneste introvert. Men kanskje det er fordi vedkommende sitter hjemme og leser…..???

    • Ja! Les den, er du som meg vil du endelig få forståelse for hvorfor det er sånn og hvorfor det er viktig å respektere alenetiden og ikke presse seg til å være sosial i tide og utide. Jeg tror nemlig vinninga kan gå litt opp i spinninga sånn integreringsmessig sett, dersom en ikke lytter til indre signaler om at en trenger å trekke seg tilbake.

      Jeg får ikke inntrykk av at det er kulturelt betinget, men det som nok er kulturelt er hvordan introvertheten og ekstrovertheten uttrykker seg. Det kan være stor forskjell på en kinesisk og amerikansk ekstrovert for eksempel. Og kanskje det er slik med italienerne også? Ellers så er det jo ganske lett å skjule at man er introvert dersom det ikke er sosialt akseptert å være det, det er vel egentlig det de fleste gjør dersom de befinner seg i slike miljøer hvor ekstroverthet blir høyt verdsatt og introverte blir sett på som nerdete enstøinger. Så sånn sett kan det jo ha med oppdragelse å gjøre …

      Så ja, les boken, og kom gjerne tilbake og fortell meg hva du synes :D

  5. Oi denne vil eg lese! Klem frå ei introvert som har kjempa lenge mot seg sjølv!

    • Gjør det! Slik at du endelig kan slutte å kjempe mot deg selv, for du vil endelig oppleve å være skikkelig stolt over den du er! Og kom gjerne tilbake og fortell meg hva du synes :D

  6. Jeg blir faktisk litt forvirret av denne typetestinga, Hvor hører jeg hjemme når jeg har en kjempesosial jobb, er generelt fascinert av mangfold, ser fram til rolige helger der jeg slipper se folk, foretrekker de dype samtalene og de gode bøkene samtidig som jeg til stadighet befinner meg i ei eller annen spennende meningsutveksling med et fremmed menneske jeg aldri har sett før, på trikken eller i butikkøa, og kan livshistoria til de fleste håndverkerne som har vært innom døra mi? Du fikk meg forresten til å tenke på en roman jeg leste for noen år siden om å være introvert på reise. Den heter Accidential Tourist, og er også filmatisert. Jeg likte den boka godt.

    • Det er faktisk ingen motsetning i det å være introvert og det å ha en sosial jobb. Dersom du brenner for det du gjør i jobben, kan du strekke deg såpass i løpet av arbeidsdagen, iflg forfatteren av Quiet. Hun har intervjuet flere forelesere på Harvard som ved første øyekast ikke fremstår som innadvendte mennesker, tvert imot, de foreleser og omgåes studenter og kolleger dagen lang. Men når de kommer hjem fra endt arbeidsdag, gjør de akkurat som deg, ser frem til rolige helger og trekker seg tilbake med bøkene sine. Og det at man er introvert, betyr ikke nødvendigvis at man er sjenert, men tappes av energi når det blir for mye småprat for eksempel. Ergo, du høres ut som en ganske typisk introvert for meg, som havner i dype samtaler med folk på trikken og samtidig skjermer deg for folk når du har fri ;)

      Og takk for bokanbefalin, den er herved notert på ønskelista mi på Amazon :D God søndag!

  7. Tilbaketråkk: Tid for stillhet? | fjellcoachen

  8. Lis Hanssen (H.Holms venninne)

    Min nærmeste leder karakteriserte meg som en introvært type. Jeg trodde med en gang at det var negativt selvsagt. Hun sa det fordi jeg ba om en stillere arbeidsplass sammen med noen som ikke småprater så mye. Nå sitter jeg sammen med noen som er som meg, og det er så bra. Kos deg i utlandet. Her er det grønt og 18 mai. Lis

    • Nei, det er slett ikke negativt, det bare betyr at man har forskjellige behov og blir sliten dersom disse ikke tilfredsstilles. Bra at du fikk en roligere arbeidsplass, det kan gjøre underverker for sånne som oss! ;) Og kos deg der hjemme, håper alt står bra til meg deg og dine. Klem

  9. Wow, dette var veldig interessant! Hadde faktisk ikke tenkt noe videre over at integrering, språk osv. kan vaere veldig forskjellige opplevelser avhengig av om man er introvert eller ekstrovert. Jeg er nok veldig sånn som mannen din – synes bare det er goy å skravle i vei selv om jeg ikke nodvendigvis kan språket, og det hjelper meg til å laere fort. Dette hjelper meg også å forstå deg og dine skriverier bedre. For meg har nye land og nye språk alltid vaert veldig moro og jeg har kanskje ikke kjent meg igjen i alt du skriver. Og som ekstrovert trenger jeg de motene med mennesker, og det hjekper jo – jeg får både energi og språkstudier i ett! :) Det betyr jo kanskje også at jeg ikke er noe språkgeni (trodde jeg var det haha!), men bare at min utadvendte personlighet har gjort at språk alltid har vaert noe spennende og stimulerende.

  10. Tilbaketråkk: Extroverts and Learning Languages | Noruega en Argentina

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s