Den oransje lekseboka

Vi har akkurat kommet inn døren etter siste skoledag før langfri. Det er onsdag og barna skal ikke på skolen før mandag morgen. Fire hele dager med fri ligger foran oss, og vi har allerede begynt å legge planer for deler av dem. Tur i skogen, tur i parken, middag hos besteforeldre, fotball, svømmehall. Og så videre. Før jeg ber Junior sette skolesekken sin på rommet, spør jeg om han har lekser til neste uke. Jeg er håpefull idet jeg spør. Håper på fire ordentlige fridager, hvor både mor og sønn kan ta et pust i bakken fra hjemmelekser. Det hadde vært deilig.

For siden Junior begynte i første klasse på barneskolen i høst, har det ikke vært mange pustepauser. Tro meg. Siden den gang har han allerede fått med seg tre karakterbøker hjem. Én til høstferien. Én etter jul. Og én til påske. Den nest siste for dette årstrinnet ventes om et par uker. Med sirlig skrift og blekkpenn, har Madame ført inn hvert eneste prosentpoeng og regnet ut gjennomsnitt. Hvert fag er delt inn i muntlig, skriftlig og orden.

Det er lekser hver dag. Ikke ukelekser som jeg hører rykter om at man får i gamlelandet. Her er det skoleelevene som selv skriver inn leksen i lekseboken med sirlig løkkeskrift. De kopierer det Madame skriver på tavlen, som deretter går rundt og retter hver eneste én. De som har klart å kopiere uten skrivefeil, får klistremerke. De har som regel en del lesing, en del skriving og en del matematikk. Én til to sider i hver del. Og en O-fags prøve i ny og ne. Sånn omtrent et par – tre per semester. På vanlige dager med god konsentrasjon og passelig arbeidsmengde, bruker vi omtrent en halvtime. Men enkelte ganger, har vi sittet opptil to timer.

Det er kun én leksefri dag, og det er onsdager for da har de bare tre og en halv time skole. Ettermiddagen skal gjerne brukes til sportslige aktiviteter. Og helgene da, tenker du kanskje? Nei, det er ikke leksefri i helgene. Fredag er lekseboken full av instruksjoner for leksene til mandag og diktaten på tirsdag. Ja, hver tirsdag har de diktat med omtrent femten stavelser og femten ord. Den jobber vi med, Junior og jeg, både lørdag og søndag. I tillegg til de andre leksene. Jeg lærer like mye som ham, om ikke mer. Om aksenter i alle varianter. Om hvordan «e» uttales «ø», og «è» blir til «æ». For ikke å glemme «ê», som jeg stadig sliter med, og som Junior stadig korrigerer. Og så blir han frustrert når jeg uttaler «ai» eller «au» eller «en» lydene feil. For eksempel. Det er mange flere, jeg kommer bare ikke på dem i farta. For når jeg ikke uttaler riktig, blir det feil i diktaten hans.

Jeg glemte visst å nevne at vi ikke slipper unna i feriene heller. Høst, jul, vinter og påske. Lekser altså.

Jeg kan ikke huske at vi hadde så mye den gang jeg gikk i første klasse på barneskolen. Om vi i det hele tatt hadde noen. Og karakterbok fikk vi ikke før vi begynte på ungdomsskolen. Men nå er jo det også hundre år siden. Dessuten, mye har sikkert forandret seg siden den gang? Én av foreldrene på skolen til Junior fortalte meg at de visstnok hadde forsøkt seg med leksefri skole en gang for ikke så veldig mange år siden. Men det hadde ikke fungert. Resultatene ble ikke bedre. Og det var igjen de upriviligerte skolebarna som ble taperne.

«Ja, mamma, jeg har diktaten og litt til,» svarer Junior fraværende. Han er allerede på vei ut i hagen for å hoppe på trampoline.

Jeg åpner den blå skolesekken forsiktig. Tenker tilbake på hvor fort det første skoleåret har gått unna, at det snart nærmer seg slutten. Jeg kjenner jeg gleder meg genuint. Både på mine egne og Junior sine vegne. Det skal bli vidunderlig deilig med to leksefrie måneder. Ferie liksom. Nesten for godt til å være sant. Der får jeg øye på den oransje lekseboka. Hjertet banker litt ekstra fort idet jeg åpner for å sjekke hvor mye arbeid vi har foran oss. Hvor mange ganger står jeg ikke sånn over sekken hans. Hver dag. Bortsett fra onsdager da. Så synker det. Hjertet. Og jeg kjenner tårene presse på der jeg begynner å lese gjennom, men må ta meg sammen for jeg vil ikke avsløre leksevegringen ovenfor guttungen. Han skal jo tross alt leve med dette gjennom alle skoleårene. Hele siden er full. Mandag skal han ha skriftlig prøve i hva fingrene på hånden heter. Det vil si at han må pugge navnene og vite hvordan det skrives. Jaja, det er jo nyttig for meg også det. For jeg vet det ikke. Tirsdag den sedvanlige diktaten. Vi slipper ikke unna. Femten ord. Vanskelige ord. Ord hvor bare halvparten av bokstavene uttales. Sånn som: «L’auriculaire» blir til «lårikuler» eller «maintenant» til «mætnå».  Femten stavelser. Torsdag dikt. Fjorten linjer:

Voici ma main : elle a cinq doigts.
En voici deux, en voici trois.
Le premier, ce gros bonhomme,
C’est le pouce qu’il se nomme.
L’index qui montre le chemin,
Est le second doigt de la main.
Entre l’index et l’annulaire,
Le majeur paraît un grand frère.
L’annulaire porte l’anneau,
Avec sa bague, il fait le beau.
Le tout petit auriculaire
Marche à côté de l’annulaire.
Regardez mes doigts travailler.
Chacun fait son petit métier. 

Som han må lære utenat og illustrere med fargerike bilder utskrevet fra internett. Collage, heter det visst. Og det skal ikke bare læres utenat, det skal framføres med dyktig artikulering. Men dette er ikke ukelekse. Dette er lekser fordi han «går glipp av» torsdag og fredag. Han kommer til å komme hjem med lekseboka like full på mandag, med tirsdagens lekser. Så dette må gjøres i løpet av langfri.

Det sier seg selv at det ikke finnes russefeiring i dette landet.

Jeg er i utgangspunktet ikke imot lekser. Mulig jeg er gammeldags, men jeg synes det er en viktig del av læringen å kunne sitte hjemme i fred og ro og jobbe med den materien som man har jobbet med i skolemiljøet. Og for meg er det en fin måte å ta del i og følge med på hva gutten lærer. Så sånn sett har jeg jo fått i både bøtter og spann her nede. Og det skorter i hvert fall ikke på gode lekserutiner. De er godt på plass allerede. Det måtte de allerede første uke av første klasse.

Men på onsdag ble jeg lei, kjente jeg. Syntes den oransje lekseboka begynner å bli litt vel full. Og fikk behov for litt terapeutisk surmuling. Takk for at dere gidder.

17 Svar til “Den oransje lekseboka

  1. Synes ikke det er noe rart at du vegrer deg, det hørtes ut som veldig, veldig mye lekser. Gleder meg på dine vegne til sommerferien….

    • Takk for det! Ja, det aner meg at det ikke er tilsvarende forhold i Norge, så dette har også blitt en liten (stor) bøyg i integreringen kan du si …

  2. Oi, så interessant å lese, takk for den utførlige beskrivelsen! Jeg synes det høres i overkant strengt ut. Det er fortsatt slik i Norge at man ikke får karakterer før på ungdomsskolen. Jeg vet ingenting om det franske skolesystemet, men jeg har slekt i Tyskland, og vet at det er mye karakterpress på barna der. Der begynner de også med karakterer tidlig på barneskolen, og etter få år må de velge hvilken skoletype man skal gå videre på (rett og slett A- B- og C-skoler). Kanskje ikke norske elever lærer like mye som de franske når lekse- og prøveopplegget ikke er så strikt, men samtidig synes jeg det er fint at barn får være barn og ikke trenger å stemples med karakterer allerede på barneskolen.

    • Absolutt enig! Samtidig så kan man jo si at lærevansker fanges opp omtrent fra dag en. Og det er vel kanskje det positive oppi all elendigheten… Heldigvis går det greit for sønnen min å henge med, han er en smart gutt og jeg er her og hjelper til etter skoletid. Tør ikke tenke på hvordan det ville vært dersom jeg hadde jobb utenfor hjemmet ;)

  3. ithildancer

    Oj, det høres fryktelig mye ut! Vi hadde ikke så mye lekser da jeg gikk på barneskolen, men det var lekser som stort sett var mulig å gjøre på egen hånd. Og karakter fikk vi heller ikke før på ungdomsskolen.

  4. OMG…dette høres i overkant mye ut. Greit med litt lekser men barna skal da kan nyte litt fritid også nå som de er små!
    Må være ett sant mareritt hvis man henger etter….
    Jeg synes det fine med lekser er at vi foreldre får med oss hva de holder på med. Men dette er noe helt annet enn sånn som det er i norge.
    Men du har jo en fordel med at du lærer deg mye også da;)
    Hold ut!
    Klem

    • He he, takk for det! Ja, det er en fordel at jeg også lærer mye, og heldigvis for at jeg ikke har vanlig jobb utenfor huset, da hadde det ikke vært mye overskudd til overs gitt. Men enig, de små burde ha mye mer fritid, så dette er en litt tung integreringskamel å svelge for mitt vedkommende! Klem tilbake :D

  5. elisabethinnerstiveien

    Dette høres voldsomt ut, en norsk mor hadde protestert vilt på neste foreldremøte. Vi har en tredjeklassing og synes hun har nok med lekser fra dag til dag i tillegg til norske øveord og engelske gloser. Og så skal de lese minimum 20 minutter hver dag. Skjønner vi ikke bør klage.

    Men så er visst den norske skolen på vikende front når det gjelder kunnskap, vi lærer ikke og kan ikke like mye som før, sies det. Men en ting som den norske skolen er dyktigere på nå enn for 30 år sida da jeg gikk på skolen, er å styrke selvtilliten ved å øve på å opptre, framføre og delta. Kanskje har vi beveget oss for langt bort fra disiplinen og det tydelige maktforholdet mellom lærer og elev, men jeg innbiller meg at vi får tryggere og sterkere barn av det. Her kan vi diskutere lenge for og imot for i framtida vil vi kanskje få en horde sterke individualister som alle vil være sjef og ingen vil ta oppvasken….Og hei, nå er jeg i ferd med å skrive meg bort, fengende tema.

    Men altså, du har min fulle sympati med leksemengden dere må forholde dere til.

    • Nei, i Norge tror jeg ikke dere kan klage! Men ja, det er både for-er og mot-er når det gjelder dette med lekser. Det jeg kanskje reagerer mest på her nede, er at det ikke er leksefri i ferier og helger, ellers synes jeg mengden er grei og overkommelig. Bortsett fra når det samles opp pga fridager. De blir jo godt forberedt på arbeidslivet da hehe… Men nei, jeg kan nok ikke begynne å klage på dette, for jeg har allerede bestemt meg for å ta et oppgjør med godteri kiosken på skolen samt isbilen som stopper hver dag utenfor til neste skoleår når jeg har tenkt å ta det store skrittet og engasjere meg i foreldreråd. Men kanskje jeg kan komme med noen små drypp på sikt? ;)

      Og tusen takk for sympati, det setter jeg pris på!

  6. Sukka litt tungt eg, eg trudde det var mykje å hjelpe 15-åringen her i landet. Trur eg hadde grått dersom han hadde kome heim med så mykje lekser som første-klassingen din :-)

    • Det virker som to forskjellige verdener, Norge og Belgia, når det kommer til lekser, ja. Dette er jo min første erfaring med lekser til barna, og jeg vet ikke om det er sånn overalt. Nå har jeg vennet meg til mengden i ukedagene, og som sagt tidligere så lærer jeg faktisk ganske mye selv. Sånn sett er det positivt ;) Men den kamelen det er tyngst å svelge, er lekser når det etter min mening skal være fri…

  7. Kjenner meg godt igjen :) Etter at vi flyttet til Frankrike i fjor sommer har det blitt store mengder lekser. I tillegg kunne ikke barna mine fransk. De har fått ett år i en klasse som heter Français special, og innen denne sommeren må de kunne bruke språket, muntlig og skriftlig. I tillegg kommer andre fag som matte, fysikk/kjemi, historie/geografi m.m. Og alt selvfølgelig på fransk. Det har blitt mange timer med lekser, noen ganger hele helger. Det er godt vi stort sett har 14 dager ferie, for 1. uken går til lekser :) I tillegg har de ekstralærere som kommer 2 kvelder i uken. Det er ingen tvil. Det er en stressende hverdag for skoleelever i Frankrike. Kanskje enda verre hvis man først er vant til norsk skolehverdag :) Men det går seg til. Iveren i ungene sine ansikter når de kommer hjem med resultatene på tester (og de er det som du vet mange av), og ikke minst gleden ved å vise frem karakterboken. Mine barn ser nå at det fint klarer å prestere i en skolehverdag de i utgangspunktet trodde var håpløs.
    Den franske skolen er stressende, men etter min mening lærer barna mye mer her enn de gjorde i den norske skolen. I Norge er fokuset på trivsel, likhet for alle og frihet. I Frankrike er den kun faglig prestasjon som teller (i hvertfall basert på vår erfaring) Kanskje burde man sett på noe midt i mellom :)

    • Oi! Nå ble jeg veldig imponert! En ting er jo å vokse opp med denne skolen, noe helt annet må det jo være å komme inn i den fra det norske skolesystemet … All ære til dere alle mann! Sønnen min vet jo ikke om noe annet, og ser ikke noe unormalt i det, han blir kanskje bare litt lei av lekser innimellom men stort sett jobber han veldig bra og som du sier, lærer veldig mye. Nei, det er ikke så altfor mye lek, og kanskje litt for mye alvor. Derfor er det viktig å sørge for lek og moro når det er fritid. Og det sier seg selv at jeg ikke kjører ham rundt hit og dit på aktiviteter etter skoletid, annet enn fotballtrening da. Men veldig enig med deg, en mellomting hadde vært helt perfekt, sånn som med alt annet i livet ;)

  8. Vi stupte inn i det franske skolesystemet med en 16-åring som ikke kunne ovvettes mye fransk. Nå var det en fransk internasjonal skole, – der det også var en norsk seksjon, – og ved skolestart var grammatikk det den norske seksjonen gikk sterkt inn for – slik at det skulle bli mulig å henge med i alt det franske. Som plutselig hjemmeværende mor hadde jeg også anledning til å hjelpe med lekser, – men gurimalla som vi sleit! Da høstferien kom skulle vi egentlig til Menton, – men Datter ba om at vi kunne bli hjemme slik at hun kunne sove.
    En av de franske lærerene var oppgitt over oss skandinaver som var så opptatt av at barna skulle trives på skolen, – men jeg tror nå at lykkelige barn lærer lettere enn de som føler pisken over hodet. Min egen fransklærer i Paris fortalte meg at han hatet skolen, hvert år av det, og ble først glad i å lese og lære da han kom på universitetet.
    Det gikk bra, Datter fikk sin bac, – og hadde lagt seg til gode lesevaner, analytiske evner og mye mer som kom godt med i videre studier.
    Nå er det Datters eldre Søster som bor i Frankrike med tre barn, – og alle sliter med lekser og læring. Søster har sin høyere utdanning fra Frankrike, – og er den som sjekker korrekthet i tekster når det virkelig teller på jobb.

    • Imponert! Barna har kanskje ikke ekstremt vondt av denne type skole, men samtidig ville sikkert en mellomting mellom trivselskolen og slik de driver med her. Det virker uansett som om elevene her nede må være ekstremt motiverte dersom de skal få noe utav skolen, eller er det kanskje lett å falle utfor?

      Skulle forresten ønske det var meg som hadde min bac i lomma, da hadde nok fransken vært lettere å takle i dag …

  9. Tilbaketråkk: Det var bare stille før stormen | C'est la vie!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s