Språklig tilbakeblikk

Da jeg gikk gravid med Junior, leste jeg bøker om flerspråklighet og det å oppdra flerspråklige barn. Jeg var fast bestemt på at mine barn skulle bli minst tospråklige fra dag én, og ville forsikre meg om at jeg gjorde det riktig helt fra starten av. Jeg fulgte rådene jeg fant både i bøker og i diverse forum på internett, og snakket med Junior på morsmålet mitt allerede mens han lå i magen. Av og til ble det litt barnesanger fra fordums tid, men det var bare mens jeg var helt sikker på å være helt alene, for det var nok ikke meningen at det var sanger jeg skulle bli i dette livet.

Det var, som jeg har skrevet om før her inne, uaktuelt å oppdra barna mine på fremmedspråk, altså fransk. Ikke bare var ikke fransken god nok til at noen ville kunne ta meg alvorlig på noe som helst nivå, men jeg ville dessuten ikke komme til å være like genuin mamma på noe annet enn det språket jeg selv var født og oppvokst med.

Strategien min var å bare snakke norsk, uansett, til barna, fra den dagen de ble født. Det sier seg selv at det ble mye enveiskommunikasjon ganske lenge. Førstemann hørte bare norsk fra meg, for når mannen og jeg kommuniserte, var det på fransk eller engelsk. Mest det siste i begynnelsen, men mest det første senere. Jeg leste norske eventyr, spilte sang CD-er, tok turen til gamlelandet, og ellers prøvde jeg å komme med så mange norskspråklige innspill som mulig. Sniknorskifisering, liker jeg å kalle det. Bare så synd at den bare kom fra meg, for mannen min snakker ikke norsk, og skjønner det heller ikke. Skal han ikke lære seg norsk, han da, når du lærer deg fransk? Har folk ofte lurt. Akkurat som om jeg hadde lært meg fransk dersom vi bodde i Norge. Det kan jeg i hvert fall si med hånden på hjertet, at jeg nok fort hadde sluttet med.

Men, det at mannen min ikke forstår norsk, skulle få særlig betydning for norsklæringen til mine barn, reflekterte jeg ikke noe særlig over mens jeg leste norske folkeeventyr for den nyfødte gutten min. Jeg visste ikke at det et stykke inn i fremtiden skulle komplisere hverdagen sånn som det av og til, eller ganske ofte gjør. Når jeg gir barna en beskjed som, for eksempel, nå må de gå på badet og ta på seg pysjamas mens jeg lager kveldsmat, så skjer det mer enn en gang at jeg plutselig finner dem ut i hagen med pappaen i ferd med å spille ball. Ja men, pappa sa jo at vi kunne jo! Svarte de selvfølgelig, noe jeg bare kunne takke meg selv for ettersom jeg hadde glemt å levere beskjeden på to språk. I begynnelsen skjedde jo dette oftere enn det gjør nå, selvfølgelig, fordi nå vet jeg jo at jeg må oversette beskjeden jeg gir til barna, til mannen. Nå er det til og med enklere, fordi Junior oversetter til faren dersom han spør hva mamma nettopp har sagt. Men det sier seg jo selv at en gutt på syv år er relativt selektiv med hva han oversetter, og det er liten sjanse for at han gjør det dersom han ikke blir spurt, eller det har med sjansen til å få litt ekstra godteri å gjøre!

Det hender jeg har dager (oversett hender med ganske ofte …) at det går litt rundt for meg sånn språkmessig. Spesielt i den perioden jeg frekventerte min engelskspråklige venninne. Hun har, både dessverre og heldigvis kanskje, flyttet tilbake til der hun kommer fra. De gangene vi var sammen begge familiene, mine og hennes barn samt begge ektemenn, var det et språkkaos av engelsk, fransk og norsk, og jeg var den eneste som behersket alle tre språkene. Jeg snakket norsk til mine barn, som jo svarte meg på fransk. Og jeg engelsk til vennene våre og deres barn. Ofte nok ble det til at jeg midt oppi all svimmelheten, endte med å snakke engelsk til mine barn, norsk til mannen min og fransk til vennene våre. Så i denne perioden syndet jeg mye. Alle prinsipper om kun norsk til barna, gikk i glemmeboken, og det ble til at jeg snakket en del fransk til barna, for å ha et språk mindre å forholde meg til. Jeg har dessuten syndet en del innimellom når jeg skal gi beskjeder til barna jeg vil at mannen skal forstå, og jeg er for sliten (les: lat) til å være oversetter. Og ellers i hverdagen når jeg merker at barna ikke forstår det jeg sier.

Så nei, jeg har ikke klart å være hundre prosent konsekvent. Men det må du være! Sa en annen dame jeg ble kjent med her nede. Det er jeg, jeg snakker bare engelsk og aldri tyrkisk til jenta mi. Akkurat som du ikke trenger å snakke fransk til barna dine. Hun var mammaen til en av jentene i klassen til datteren min på den forrige skolen hun gikk på, og engelskspråklig med tyrkisktalende ektemann. Datteren deres snakket engelsk med sin mor, tyrkisk med sin mor, og var i ferd med å bli ganske god i fransk, som hun lærte på skolen. Min datter på den tiden, hadde knapt begynt å snakke. Og når hun snakket, var det på et språk vi ikke forstod. Som nevnt tidligere i bloggen, så trodde belgierne at hun snakket norsk, og nordmenn at hun snakket fransk. Jeg lot dem som sagt bare tro det, mens panikken omtrent paralyserte meg. Samtidig prøvde jeg å forsvare meg med at det ikke er like lett å være konsekvent når du snakker et språk ingen andre forstår. For jeg skal love at det holder hardt mange ganger å snakke med barna på et språk ingen andre forstår. Engelsk er noe helt annet. Og denne jenta det er snakk om, var jo født i Tyrkia, og mammaen snakket også tyrkisk flytende. Så mamma og pappa forstår hverandre på begge språk, det er faktisk noe helt annet.

Det unnskylder i hvert fall jeg meg med her jeg sitter og evaluerer norskutviklingen til barna mine. Nå, åtte år senere, sitter jeg her og slikker sårene, mens jeg ser tilbake på flerspråklighetsprosjektet mitt, tenker jeg at jeg har lyktes sånn noenlunde i hvert fall. Og det er jo heller ikke over ennå.

Og dersom det er noen av leserne som har erfaringer med å oppdra barna deres flerspråklig, hører jeg gjerne fra dere om hvordan det har utartet seg. Og ellers gode råd, mottas med takk.

Reklame