Innvandrermamma føler seg nyttig!

theafrikaanschallenge.com

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før, og det føles veldig godt! Det har seg nemlig slik, at jeg, takket være den kjære bloggen min, ble kontaktet av en foreleser ved Universitetet i Stavanger, som interesserte seg for bloggpostene jeg har skrevet om barna mine med hensyn til språkutvikling. Det er alltid morsomt når spesielt interesserte tar kontakt, og det er noe jeg gjerne skulle hatt mer av, for jeg deler villig av erfaringene mine til dem som måtte gidde å høre på. Og i dag var det noen som gadd.

Det skulle nemlig vise seg at vedkommende ville at jeg, via Skype, skulle snakke inn på en forelesning til førskolelærerstudenter som handlet om flerkulturelt arbeid i barnehagen. Mitt innspill skulle dreie seg om det å oppdra barna flerspråklig. I kjølvannet av nylige innspill fra et visst politisk parti hva morsmålsopplæring hos fremmedspråklige angår, trengte jeg ikke tenke meg om mange ganger før jeg takket ja til invitasjonen, selv om Jante utålmodig hoppet opp og ned på skulderen min og skrek at jeg har da ikke peiling på å snakke i forsamlinger.

Jante ble behørig ignorert med et foraktfullt fnys, og nå har jeg altså snakket og snakket og snakket. I nesten en halvtime. Om noe av det jeg brenner for aller mest: Hvor takknemlig jeg er for at jeg hele tiden møtte støtte og forståelse fra førskolepersonell for at jeg snakket norsk til barna mine. Hvor ofte jeg tvilte på at valget jeg hadde tatt, var riktig, og at hadde jeg møtt skepsis, er det ikke sikkert jeg hadde stått det ut. Jeg fikk også snakket litt om hvordan jeg opplevde det å mangle språk i f.eks. møte med barnehagen, og hvor utilstrekkelig og dum jeg følte meg i slike sammenhenger til tross for at ektemannen min fungerte som tolk og jeg fikk formidlet noe av det jeg gjerne ville si. Og jeg slo et slag for innvandrere som ikke er så privilegerte som meg, for for dem banker hjertet mitt ekstra hardt. Dette, og mye mer, lirte jeg av meg til en sal full av studenter som jeg ikke kunne se. Hvor mange, vet jeg heldigvis ikke, men jeg håper de tar med seg det jeg hadde på hjertet videre ut i møte med slike som meg, språkløse og klossete innvandrere.

Reklame