Fem råd til deg som flytter (fra deg selv)

comicvine.com

Jeg stusset litt over hvordan jeg skulle formulere denne overskriften, ettersom bloggposten egentlig handler om å flytte til utlandet. Men så tenkte jeg at disse rådene egentlig kunne benyttes av alle som skal flytte til et nytt sted, om det så er fra Norge til Kina, eller fra Tromsø til Risør, for til syvende og sist dreier det seg om å miste seg selv litt på veien. Jeg har flere ganger skrevet om kultursjokk på bloggen, og kultursjokk handler om nettopp dette: Å miste seg selv. Eller som det heter på fagspråket, miste sin egen identitet. For det verste med kultursjokket, er at du mister din egen identitet: Du blir ikke forstått som du er vant til, og du forstår heller ikke omgivelsene som du er vant til, subtile sosiale koder gir ingen mening og selv blir du sett rart på når du bruker de kodene du har lært der du kommer fra. Kort sagt, du blir som et barn igjen, du må se verden med nye øyne og starte på scratch, som det heter på godt norsk, for til slutt å finne tilbake til deg selv igjen med en ny identitet som er tilpasset nytt land. Og ja, du kan bli rimelig kultursjokkert om du bare flytter fra en by til en annen innenfor de samme landegrensene.

Da jeg ble angrepet av denne tilstanden, var jeg ikke klar over det. Jeg hadde ikke flyttet langt, bare et par timers flytur fra gamlelandet, og så vel egentlig for meg at så snart jeg hadde lært språket, ville alt gå som smurt. Jeg så ikke for meg at tiden i mellom skulle kunne sammenlignes med å være i ny jobb hver eneste dag, over flere år. Men, jeg skal ikke kjede dere mer med dette. Boka jeg skriver, kommer til å si sitt, og mer til, om akkurat den saken.

På en blogg som skrives av et canadisk ektepar som har bodd i Belgia nesten like lenge som meg, leste jeg nylig en post som jeg skulle ønske jeg hadde lest før jeg flyttet til dette landet. Bloggen deres er rettet mot mennesker som kommer for å oppholde seg her, over en kortere eller lengre periode. Her finner de råd om det meste som en sikkert kan ha behov for når en lander. Akkurat denne posten handlet om fem ting du kan gjøre for at overgangen fra den du var til den du skal bli, blir litt lettere. Det kan ved et første øyekast virke som ganske latterlig opplagte ting, men tro meg, når du først befinner deg midt oppi det, fins det ingen logikk lenger. Og ikke mye latter.

Det første du kan gjøre for å finne deg selv litt raskere, er å gjøre noe du virkelig liker. Ja ha vel, tenker du kanskje, det gjør vel alle? Men det er dessverre ikke så enkelt. Når du er ferdig med den fantastiske bryllupsreisefasen, som er første fase av kultursjokket, og har landet i eksempelvis språkløshet og ensomhet med et brak, så er det fort gjort å glemme hva du faktisk liker. Man kan fort bli sittende og synes synd på seg selv mens man strever med å lære språk og ellers tilpasse seg fremmede kutymer, og ikke minst, prøve og bli kjent med de innfødte som kanskje foretrekker andre fritidsaktiviteter enn å høre på at du teller til hundre på språket deres eller bøye uregelmessige verb, fordi det er omtrent det eneste du har lært. Jeg glemte meg helt en periode. Aktiviteter jeg hadde likt å holde på med før, som å være i naturen, lese, gjøre yoga, gå i teater, og svømme, skulle det ta lang tid før jeg begynte med igjen. Og før den tid, slo jeg det bare vekk med begrunnelsen om at jeg ikke kunne språket. Nå tenker jeg at jeg selvfølgelig kunne ha gjort dem alle sammen, uten språk, hadde jeg turt. Ikke spør meg hva jeg var redd for, men jeg hadde mange gode argumenter den gangen.

Og redsel, er neste punkt. Gjør ting du er redd for. Haha, ler du sikkert nå, dette er jo rene selvhjelpsboka. Vel, meningen er nå å gi råd slik at man kan hjelpe seg selv, for dette fins det dessverre ingen medisiner mot. Og om du aldri har prøvd integrering på ordentlig, så må du faktisk bare innse at om den dagen skulle komme, vil latteren komme til å sitte fast i halsen i noen år. Fordi, når du ikke behersker språket, engelsk teller ikke for nordmenn, for det kan vi, så er det mye som blir skummelt. Du er redd for å rote deg bort, og ikke finne tilbake fordi du ikke forstår hva forbipasserende sier, og du er redd for at de som eventuelt tilbyr seg å vise deg veien, skal utnytte deg og ta deg med til en farlig bakgate hvor de robber deg for verdisaker. Det er nemlig ikke måte på hvor paranoid man skal måtte bli, mens man lærer språk. Den dagen jeg kvinnet meg opp og meldte meg inn i turgruppe, som jeg aldri hadde trengt å gjøre i gamlelandet, var jeg livredd for ikke å kunne få med meg det som skjedde rundt meg, henge med i samtaler, forstå humor etc. Men det var det som skulle til. Fra den dagen skjedde det noe med meg, en slags stille revolusjon, og plutselig var jeg i gang igjen med både svømming og yoga.

Mens du gjør både ting du liker og ting du er redd for, er det viktig å kultivere din indre fred. Jeg vet ikke helt om det heter akkurat det på norsk, for jeg har dessverre blitt ganske språkskadet etter alle disse årene i utlendighet! Integrering er svært stressende, og det sier seg selv at en ny jobb situasjon over lengre tid ikke akkurat er med på å redusere stresshormonene. Det er slitsomt å befinne seg i en tilnærmet konstant tilstand av «fight or flight», og det er derfor lurt å lære seg og puste dypt i hverdagen. Det kan bidra til å redusere både paranoia og ellers redsel for alt man ikke vet hva er, og gjøre at en ikke så raskt tenker det verste om både de innfødte og ens nye land. En annen side av saken er, at i både andre og tredje fase av kultursjokket, kan man slite med en del vanskelige følelser, og deriblant sinne. I første omgang er du gjerne sint på deg selv for alt du ikke forstår og ikke får til sånn som du er vant til, og i andre omgang kan du bli rasende på både de innfødte og ditt nye land for den minste ting. Om dere visste hvor mye stygt vi tenker om dere i akkurat denne fasen, ville dere i hvert fall insistert på at vi hadde oss tilbake til der vi kommer fra. Men ikke ta det personlig. Dette er helt naturlige følelsesreaksjoner som vi må gjennom i større eller mindre grad, før vi kan anse oss som velintegrert. Noen av oss stagnerer her og blir en pest og plage for alle rundt oss, og oppfører oss som en mini-Hulk til de som måtte være så dumme å påpeke det. For å unngå evig misere, så kan det å lære seg og ikke ta ting personlig, være en god ide. Samt regelmessige / konstante avslapningsøvelser.

Og mens du puster dyp yogapust idet du gebrokkent praktiserer ditt nye språk foran en utålmodig innfødt som avslutter hver eneste setning for deg der du febrilsk leter etter ord, ikke glem å verdsette forskjellene mellom det du har kommet fra og det du har kommet til. Det kan være vanskelig å la være og hele tiden fortelle alle rundt deg hvor fantastisk det landet du kommer fra, er. De fleste lurer nok på hvorfor i all verden du forlot dette saliggjørende landet ditt, der du babler av gårde om den ene fordelen etter den andre, og ellers bare kritiserer ditt nåværende land. Jeg hadde bodd i her en del år allerede og var ferdig med denne fasen og vel så det, da jeg ble kjent med en dame som var midt oppi det. Alt var ille, fra været til køen i butikken. Jeg forsøkte å ymte frempå om at de sikkert hadde dårlig vær og butikkøer der hun kom fra, men det viste seg at alt uansett var mye verre her. Jeg ble lei, og det var ikke henne jeg ringte når jeg ville gjøre noe hyggelig med venninner. Det kan kanskje være lurt å skrive dagbok i denne perioden. Skrive ned med hard penn hvor superteite alt og alle er, og kanskje investere i en boksepute for de dagene alt er ekstra irriterende. En dag forsvinner disse irritasjonene og idylliseringen av gamlelandet, og du ser ditt nye land med nye øyne, og da kan det være lurt at det ikke har gått utover så altfor mange potensielle vennskap.

Siste punkt, men kanskje aller viktigst, er å le. Masse. Le av deg selv, av de innfødte, av ting du ikke tør, av det du irriterer deg over, av forskjellene. Språkmisforståelser er kanskje ikke festlige mens du står midt oppi dem, men etterpå kan de bli til morsomme historier du kan dele med dem der hjemme. Eller eventuelt skrive om på blogg. Jeg begynte på min blogg litt for sent til at den kunne være til noen hjelp mens jeg sto midt oppi den verste fasen, men den har helt klart vært en god terapi for meg i ettertid, og jeg har bearbeidet mange vanskelige opplevelser ved å skrive om dem her, selv om det er en stund siden de skjedde.

Jeg vil også legge til ett ekstra punkt, som favner om de fleste punktene her: Vær snill med deg selv. Hver dag. Ikke kritiserer deg selv for at fremgangen går for tregt og at du ikke kan kommunisere over natta på ditt fremmede språk, for eksempel. Jeg tror de fleste av oss har en tendens til å være for strenge med oss selv, og forventer mirakler når det vi burde gjøre, er å gi oss selv tid til å lære, tilpasse oss og absorbere alt som er nytt.

Denne smørbrødlista vil nok ikke være aktuell for alle, det er veldig individuelt hvordan kutursjokk oppleves. Som med alt annet i livet. Mange tar integreringen på strak arm, mens andre igjen, deriblant meg selv, sliter litt ekstra. C’est la vie!

Reklame