Oppsagt innvandrermamma

enseignons.be

Det skjedde i helgen. Her til lands er det ikke, som jeg allerede har skrevet om flere ganger før, leksefri i helgene. Nei, helg betyr at sønnen må øve på diktat. Ikke bare det selvfølgelig, men den henger over oss som en mørk sky mens vi gjør aktiviteter som andre normale folk, for den må jobbes med på et eller annet tidspunkt. Og gjerne enda flere. Fransk er ikke for sveklinger, nemlig, og den skal tidlig krøkes som helt grei i fransk rettskriving skal bli. Det er vel en dårlig skjult hemmelighet her på bloggen at jeg knapt kan skrive på dette språket, men la oss ikke dvele ved akkurat det. Da blir jeg aldri ferdig, og poenget her, er jo å skrive om diktat.

Diktat som helgelekse begynner de med allerede i første klasse, og nå som junior går i tredje, kan man si at jeg har vennet meg til tanken på at helgene ikke er hellige hva skolearbeid angår. Jeg har blitt ganske garvet, faktisk, og som regel er vi i gang allerede fredag tidligkveld med å bli kjent med denne helgas diktat. I begynnelsen var det bare ord og lyder. Deretter avanserte de til hele setninger, og innimellom improviserte med ordene som base. Dette året er det relativt små tekster på mellom 50 – 100 ord, hvor de får bryne seg på verbbøyninger, flertallsendinger og utallige aksenter i alle mulige tenkelige former. De som kan litt fransk, vet hva jeg snakker om.

Som regel øves det på følgende måte: junior kopierer diktaten et par ganger, og leser den høyt et par ganger, deretter kjører vi første forsøk. Jeg leser høyt og tydelig på madamsk (lærere blir alltid titulert med ‘madame’ eller ‘monsieur’ før navnet sitt) vis, og junior skriver flittig med fyllepenn og sirlig formskrift (det har de gjort siden andre klasse). Når han er ferdig, leser jeg gjennom hele diktaten en gang til slik junior har forklart meg at madame pleier å gjøre. Så retter jeg, og eventuelle rettskrivingsfeil blir kopiert korrekt fem ganger hver. Er det mange feil, gjøres diktaten igjen på lørdag. Dersom det er lite eller ingen, repeteres samme prosedyre først på søndag. Mandag kjøres det diktat på skolen, som rettes av junior og skrives under av foresatte på tirsdag. Voilà!

Det er som regel jeg som styrer med dette. Ettersom jeg vet hvor vanskelig det er for en voksen hjerne å få inn dette språket på korrekt vis (nei da, jeg vet at jeg ikke kan sammenlikne junior med den stakkars mammaen sin, men brent voksen skyr også ilden, derfor), så er jeg nok ekstra opptatt av at junior skal få gleden av å lære det skikkelig mens hjernen hans er mottakelig og ivrig etter å lære. Pappaen i dette huset er ikke noe forbilde når det kommer til fransk rettskriving, noe han heldigvis tar igjen når det gjelder tall. Men forrige helg, skjedde det altså noe.

Vi er i gang med den sedvanlige prosedyren fredag kveld, og jeg er i ferd med å rette.

«Men hva i all verden,» lurer jeg, «det var da mange småfeil her i dag … Ser ut som vi må til pers igjen i morra, du og jeg.»

«Hæ!?!?» er svaret jeg får. Junior kommer springende og ser nedslått på de røde strekene i øvingsboka.

«Men mamma, det var jo ikke det du sa!» sier han og peker på ett av ordene, «ikke der heller! Mamma dette er ikke min feil!» Han ser anklagende på meg, og jeg kjenner jeg blir het i kinnene. Å bli irettesatt av min egen sønn på åtte år når det kommer til fremmedspråket mitt, har jeg ennå ikke klart å venne meg til.

«Jeg nekter å rette på ord som du har uttalt feil! Det er jo ikke min feil at jeg skriver det du sier!»

Nei. Det er ikke det. Der fikk jeg den. Og han har jo helt rett. Men om jeg prøver aldri så godt jeg kan, er det faktisk umulig for meg å uttale alle disse ordene hundre prosent riktig. Saken er jo også den, at jeg ofte ikke hører forskjell engang på den ene eller den andre måten.

Så jeg er herved oppsagt fra stillingen som diktatoppleser, og blitt erstattet av min halvdel, som tydeligvis er bedre enn meg. Og sånn går dagene i innvandrerlivet.

Reklame