Gla’ nyhet: Ordning øker innvandrerkvinners jobbsjanse

Lediggang er roten til alt ondt. Eller som Hieronymys skal ha skrevet: Fac et aliquid operis, ut semper te diabolus inveniat occupatum. Fritt oversatt (neida, tulla, wiki er selvsagt kilden) blir det til: Arbeid og gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg opptatt.

Det gjelder de fleste av oss, at det er viktig å ha noe og holde på med. En jobb å gjøre, uansett i hvilken form den skulle befinne seg, ute eller inne, hjemme eller borte, som gjør at du føler deg nyttig. Det er kanskje først når du plutselig, av ulike grunner, ikke tilhører den gruppen mennesker som føler seg nyttig, at du forstår den virkelig betydningen av den jobben du innimellom okket og offet deg over. Den dagen du ikke bidrar til fellesskapet lenger, er det fort gjort å føle seg unyttig og lite verdt som menneske. Jeg har prøvd det selv, og det kan absolutt ikke anbefales. Det er nemlig ikke det samme som ferie.

Vi innvandrere er en gruppe mennesker som kommer i søkelyset ofte nok når det gjelder arbeid, eller mangelen på sådan. Ikke bare er vi noen late, udugelige, good for nothing-er, men i tillegg snyter vi både her og både der på det ene og det andre. NAV, heter det i Norge. Her til lands heter det ONEM. Og på disse stedene flommer det visstnok over av folk som har forlatt opprinnelsen sin og tatt sjumilssteget over landegrensene. Vel, ettersom det er mange statistikker, og de alle gir oss ulike opplysninger avhengig av øyet som ser, skal jeg ikke gå inn på nøyaktig hvor mange det dreier seg om i denne bloggposten. Inni meg håper jeg selvsagt at det blir færre og færre for hver dag som går, men samtidig vet jeg jo veldig godt at dette ikke bare kommer an på innvandreren selv.

For å få en jobb, må du kunne språket. Selvsagt, det sier seg selv. Men dersom du ikke er en ekstremt privilegert innvandrer med masse innfødte venner som besitter uendelige mengder tålmodighet og omtanke, som du kan snakke med så mye du vil, selv om ingen av dere forstår hverandre (den heldige innvandreren skulle jeg likt å møte, forresten!), så er sjansene store for at du lærerer deg fremmedspråket på språkkurs. Og, som jeg har sagt mange ganger her inne allerede, men ikke nok, innbiller jeg meg, så er ikke språkkurs alene tilstrekkelig for å lære fremmedspråket godt nok. På disse språkkursene er samtlige mer eller mindre gebrokne. Bortsett fra læreren, da, men hun eller han har sikkert bedre ting å ta seg til enn å henge med de fremmedspråklige elevene sine utenom språkkurstid.

Så, greit nok, for å få en jobb, må du kunne språket, men, for å lære språket skikkelig, må du få deg en jobb. Nok en gang, innvandrerens Catch-22. Den Onde Sirkelen. Den befant jeg meg i selv ganske lenge. Etter å ha vært hjemme ett år med sønnen min, begynte jeg å søke jobber mens jeg lærte språket ved siden av. jeg var så gira, så klar, så utålmodig, etter å praktisere de franske glosene mine – og det til tross for at jeg var fullstendig klar over at fremmedspråket mitt ikke strakk til hundre prosent. Men, jeg var overbevist om at bare jeg fikk meg jobb, så skulle de siste brikkene i det fremmedspråklige puslespillet falle på plass. Frem til da hadde jeg, i tillegg til å gå på flere språkkurs, benyttet mange muligheter til å lære: Bare snakke fransk hjemme, se på fransk tv uten å skjønne noen ting, høre på fransk radio uten å skjønne noen ting, lese barnebøker på fransk, tyvlytte til konversasjoner i det offentlige rom, snakke med svigerfamilien, postmannen, naboen, om vær, vind, og ellers saker hvor jeg kunne bruke vokabluaret jeg sakte men sikkert tilegnet meg. Jeg druknet meg i språket 24/7.

Det var uansett ikke nok. Jeg kunne ikke språket bra nok til å få meg jobb, om jeg var aldri så gira, så klar, så utålmodig, etter å bruke meg selv, være nyttig, bidra. Jaja, til slutt ordnet det seg jo, og nå bruker jeg dagene til det jeg liker aller best. Så kan de bare angre seg, de som avslo de titusen jobbsøknadene mine, den dagen jeg blir verdensomspennende bestselgende forfatter med filmatisert roman i Hollywood. Jah. Med Cameron Diaz i hovedrollen, for tenk.

Men nok om det. Det jeg egnetlig ville formidle i denne bloggposten, er gladnyheter fra gamlelandet:

Tre av fem hjemmeværende innvandrerkvinner som i fjor fullførte ordningen med Jobbsjansen, gikk over i jobb eller utdanning, viser tall Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) la fram tirsdag.

Jeg hadde aldri hørt om Jobbsjansen før jeg leste dette på Utrop.no:

Jobbsjansen er en tilskuddordning til prosjekter for å få hjemmeværende innvandrerkvinner som mangler grunnleggende kvalifisering og som forsørges av andre, over i arbeid eller utdanning. Enkelte prosjekter rettes spesielt mot ungdom.

Til dette har jeg bare én ting å tilføye, og det er:

Dette blir det integrering av. Bra jobba!

 

Reklame