Kiss me honey, honey, kiss me

Det er tirsdag ettermiddag, barna er på svømmetrening og jeg sitter i svømmehallkafeen med god bok. Damen som nettopp serverte meg en perfekt cappuccino, er det noe kjent med. Jeg har sett henne før, men vet bare ikke hvor, og mens jeg funderer på akkurat det, kommer hun bort til bordet mitt igjen:

«Madame,» sier hun, «jeg tror døtrene våre går på samme skole.»
Ah, sånn var det ja. Det er der jeg har sett henne. Og så snakker vi litt om det, før hun må jobbe videre. Vi smiler og nikker til hverandre og sier samkjørt:
«Til neste gang!»

Neste gang jeg ser henne, er på skoleforestillingen for noen uker siden, og vi nikker og smiler med et:
«Ca va, ca va bien.»

Alle gode ting er ikke nødvendigvis tre, for tredje gang er det igjen tirsdagsettermiddag, og vi er tilbake i svømmehallkafeen. Jeg hilser og spør hvordan det går før jeg setter meg og bestiller den perfekte cappuccinoen, den har jeg gledet meg til hele dagen. Men hun er ikke like hjertelig som sist. Hun smiler anstrengt og møter ikke blikket mitt. Tynnhudet som jeg er, tar jeg det selvsagt personlig, mens jeg forsøker å vifte det hele vekk med at hun sikkert bare har en dårlig dag eller noe og småkjefter på meg selv for at jeg straks innbiller meg at det er MOI (fransk for MEG(O) som er kilden til alt ondt i denne verden. Men den nagende uroen er der likevel, og jeg lurer på om jeg i alt kavet med å kaste et blikk ut på arvingenes svømmeferdigheter mens jeg skulle til å sette meg og bestille den etterlengtete cappuccinoen i en og samme sleng, kanskje hadde gått glipp av verdifull informasjon i kroppsspråket hennes. Hadde hun ikke egentlig lent seg bittelitt frem? Hadde jeg, i alt det hektiske, glatt avvist hennes invitasjon til det rituelle hilsningskysset? Jeg er nesten fristet til å spørre da hun kommer med kaffekoppen, litt sånn:

«Kremt, unnskyld, men, kremt, nå nettopp, lente du deg litt frem, litt sånn usynlig, mens jeg kikket på barna gjennom vinduet samtidig som jeg tok av meg jakka og skulle til å sette meg, og ja, bestilte kaffe, hehe, stotre, stotre, men altså, joda, hadde du kanskje egentlig tenkt at, høhø, vi skulle, ja, liksom kyssehilse, eller? Jeg er utlending jeg, ser du, og ettersom det ikke finnes noen klare retningslinjer på denne skikken, så er det ikke alltid like lett å vite: To kiss or not to kiss, that is the question, ikke sant? Til tross for at jeg faktisk har bodd her i ti år allerede, så strever jeg fortsatt med akkurat denne subtiliteten i hverdagen.»

Og mens hun sikkert blir stående med en nonverbal kommunikasjon som oser sjokk og vantro, kan jeg muligens benytte sjansen til å deklamere denne, litt sånn unnskyldende:

«The elements of verbal and non-verbal communication are of central importance to a consideration of the dynamics and effects of culture contact because the evidence indicates that many of these processes vary between cultural and ethnic groups. Furthermore, many of these communication elements are “hidden” in the sense that the participants are not fully aware of their presence in the background of the interaction until something goes wrong. An analogy is the presence of oxygen in the atmosphere, of which we are not conscious until it suddenly disappears, as when an airplane loses compression at high altitude. The practical implications are that failed social interactions lead to misconceptions, negative stereotypes, and intergroup friction, and that the likelihood of this happening increases with the cultural distance separating the participants (Ward, Bochner & Furnham, 2008, The Psychology of Culture Shock, s. 52, Routledge).»

Men jeg gjør ikke det, altså. Jeg lusker hjem, med halen mellom bena, og legger opplevelsen i skuffen for uoppklarte mysterier.

I dag er det tirsdag atter en gang, svømmebagene er pakket, og jeg har bestemt meg for at i dag er dagen. Og kanskje jeg bare skal ta den helt ut:

Ka du trur?!

Reklame