Fremmedfølelse

«Kultursjokk er ofte grunnlaget for fremmedfølelse,» sa psykolog Judith van der Weele da hun i 2006 ble intervjuet av Gudrun Vinsrygg i Sinnets Helse. «En definisjon på kultursjokk lyder slik: Det er ikke det fremmede i den andre kulturen som er problemet, men at det er ingen som bekrefter deg for den du er. Det motsatte av fremmedfølelse er altså anerkjennelse og tilhørighet.»

Jeg har tidligere reklamert for dette intervjuet her inne i bloggposten «Man må øve seg på å høre til,» men da det gikk opp for meg hvor fort tiden flyr, for det er faktisk hele fem år siden allerede, så tenkte jeg at det er på tide med en reprise. Spesielt i disse flyktningkrisetider hvor integreringsdebatten har nådd nye høyder.

Da Judith van der Weele blir spurt om hva fremmedfølelse kan føre til, sier hun blant annet:

«Når du føler deg hjemme, kan du slappe av og være deg selv. Er du fremmedgjort, føler du deg usikker, anspent, selvopptatt, gjerne paranoid og overfortolker alt som skjer som om det handler om deg selv: (”De som står og snakker og ler der borte, snakker sikkert om meg!”), du blir innadvendt og har vanskelig for å gi av deg selv, og du har lett for å nedvurdere deg selv, bli deprimert og gi opp. Mange får psykosomatiske plager som muskelstramminger, muskelsmerter og hodepine. Noen har beskrevet denne tilstanden som ”beinsliten” og sier at de føler seg inn i margen slitne.»

På spørsmål om fremmedfølelse kan forebygges, sier hun videre:

«Ja, det tror jeg.  For at jeg skal bli gjenspeilt og kjenne meg igjen i mine omgivelser, må jeg oppleve at jeg er viktig – omgivelsene må gi signaler om at jeg hører til.»

For meg tok det gangske lang tid å bli kvitt denne fremmedfølelsen jeg ikke visste at jeg hadde engang. Jeg ble ikke oppmerksom på dette intervjuet før jeg et par år etter at jeg begynte å skrive blogg, men det hadde nok hjulpet meg å lese om tilstanden den gangen kultursjokket mitt sto på som verst. Når jeg tenker etter, hadde jeg faktisk en hodepine som varte i ukesvis og var sikker på at jeg var rammet av en alvorlig sykdom den gangen jeg gikk til legen med hypokonderens tunge skritt. Hun fant heldigvis ikke noe, men kom heller ikke på å koble hodepinen til integreringens strammende grep.

Den gangen tenkte jeg ikke over det som Dracula åpenbart var inneforstått med:

Vi innvandrere må nok innfinne oss med at vi møtes med en viss likegyldighet i en lengre periode, og at de innfødte ikke helt klarer å se for seg at vi faktisk var helt normale og kapable mennesker i vårt tidligere liv – før integrering. At vi faktisk snakker og skriver vårt eget morsmål flytende, og at vi en gang i fortiden kanskje hadde en viktig jobb og til og med var fullstendig klar over hvordan vi skulle sette kopper inn i oppvaskmaskina. For, ja, det er helt utrolig hva man skal bli forklart før man har språk nok til å gi beskjed på en høflig måte at det også finnes oppvaskmaskiner i det landet man er født og oppvokst i.

Å bli kvitt fremmedfølelsen helt, vet jeg ikke om er mulig. For mitt vedkommende kommer og går den med ujevne mellomrom, men det kan også gå lange perioder i mellom. Flere faktorer har selvfølgelig spilt inn, som for eksempel da jeg tok mot til meg og meldte meg inn i Nordic Walking turgruppe. Bloggen har definitivt vært et fint sted å få ut fremmedfølelse frustrasjonene. Men den store forandringen begynte no å skje da jeg hadde fått språk nok til å finne venninner. Som Rebekka Borsch skrev i Morgenbladet i 2011:

“Immigrasjonssjokket og den sosiale ensomheten som følger med på lasset, kan overvinnes, men det krever tid og krefter. Overskudd. Mot. Og en ting til: Det krever, som så mye annet i livet, litt flaks. Å oppdage en person der ute i menneskehavet som man møter på samme bølgelengde, på tvers av språkproblemer, kultur og herkomst, gir følelsen av å ha gjort et lykketreff. Det som før var litt mer selvfølgelig – en krets av venner opparbeidet gjennom barndom, hobbyer, studium og naboskap – kan for immigranter bli uoppnåelig. Som innvandrer er du nødt til å lære deg å svømme i det øyeblikk du blir kastet ut i integrasjonsprosessens krappe sjø. Den første ekte norske vennen kan bli en livbøye.”

Selv om det kan ta tid, så mist aldri troen på at du kommer til å finne din egen livbøye – uansett hvor på kloden du måtte befinne deg. Frem til da, la tiden gjøre det den må og vær ekstra snill mot deg selv.

Lykke til!

Reklame