For omtrent ett år siden ble en mann fra Vietnam arrestert i Bristol etter å ha gått berserk i en Apple butikk, hvor han knuste iPader med en murstein. Vedkommendes advokat forklarte under rettsaken at mannen led av hjemlengsel og hadde vært suicidal i flere måneder. Hans eneste ønske var å bli deportert tilbake til Vietnam, og det var derfor han hadde gått løs på nettbrettene.
I 2013 skrev BBC om fotballspiller Jesus Navas, som var beryktet for sin ekstreme hjemlengsel, i forbindelse med at han skulle overflyttes fra Sevilla til Manchester City.
«For years Navas suffered so severely from homesickness that he could spend no great time away from Seville, itself less than 19 miles from his birthplace of Los Palacios y Villafranca. Anxiety attacks forced him out of training camps and pre-season tours. Now it is said he has overcome his homesickness through counselling.»
I samme artikkel sier psykolog Dr. Caroline Schuster at flytting til et annet land kan være skremmende, spesielt dersom du ikke snakker språket, og at hjemlengsel kan ha lignende symptomer som depresjon. I ekstreme tilfeller kan det utvikle seg til panikkanfall, men det kan også føre til sosial tilbaketrekning, søvnforstyrrelser, mareritt og konsentrasjonsproblemer.
En ire, bosatt i Canada, led i 34 år av det han kaller P.I.H: Persistent Immigration Homesickness. Patrick McKenna forteller at da han endelig fikk muligheten til å flytte tilbake etter så lang tid, gikk plutselig hjemlengselen over:
«On January 31 2009, when the small software company in Montreal where I worked closed its doors, I found myself on the dole at age 59. I was, or so I thought, a perfect candidate for a one-way ticket home. It didn’t work out that way. What did happen really surprised me. In the months leading up to my 60th birthday, I could feel my P.I.H. falling away from me. In my usual haunts, Mont Royal, the Lachine Canal cycle path, the wonderful Botanical Gardens I had the strangest feeling of truly “registering”, for the first time, the sights, sounds, colors, smells, which I had experienced many times before. At the same time, I began to fully appreciate a lot of other things: the health care system, this city’s reasonable cost of living, and its system of bike paths, to name but a few.»
I et forsøk på å forstå denne merkelige, men velkomne nye følelsen, bestemte han seg for å forske litt på fenomenet hjemlengsel, eller P.I.H.
«I discovered that homesickness has a long history. In ancient cultures, exile and suffering are common themes in the lives of the heroes. Confucius was exiled from Lu, and wandered for many years, suffering privation and hardship. Aeschylus, in Agamemnon says, “I know how men in exile feed on dreams of hope. ” Homer ‘s Odysseus “weeps and rolls on the ground”, thinking of home. And, of course, Irish mythology speaks to homesickness. In Tír na nÓg, even with the gift of immortality, living in the “Land of Youth”, with beautiful Niamh of the Golden Hair, Oisin, silly man, is homesick, goes back to Ireland and suffers the dire personal consequences we all have read about.»
Susan J. Matt, forfatteren av «Homesickness: An American History,» skriver i New York Times at eksplisitte diskusjoner om hjemlengsel er sjeldne ettersom følelser vanligvis er betraktet som et pinlig hinder for individuell fremgang og velstand. Denne stillheten gjør at mobilitet fremstår som noe veldig enkelt. Men en undersøkelse publisert i Archives of General Psychyiatry i 2011 fant blant annet at meksikanske innvandrere i USA hadde en forekomst av angst og depresjon 40 prosent høyere enn slektninger som hadde blitt igjen i Mexico. Et vell av forskningsrapporter har dokumentert at andre nykommere til Amerika også lider av depresjon og akkulturativt stress.
Historiker Kurt Ole Linn skrev i sin kronikk i Aftenposten Lengselen heimatt (2010) at det snakkes lite om den menneskelige siden ved det å reise fra slekt og venner, nemlig den smertefulle lengselen. Etter å ha fortalt om sin egen mors opplevelser med sorg og savn da hun forlot hjembygda i Setesdal fordi hun forelsket seg i en mann fra Gudbrandsdalen, samt blant annet sine egne erfaringer fra utenlandslivet, skriver han:
«Jeg håper at vi alle kan hente empatien frem i oss når vi møter mennesker som kommer hit til det kalde nord, enten de flykter fra krig, eller de søker et rikere utkomme for seg og sine.»
Det håper jeg også. Virkelig. Empati ser ut til å være en ubrukt ressurs for tiden, dessverre, men heldigvis er det mange som glimter til likevel.
Jeg kan dessuten føye til at det går forbausende bra med min egen hjemlengsel for tiden, og så lenge jeg holder meg unna snødekte vidder med skitupper bilder på facebook så kan Apple store i byen min føle seg trygge. Jeg må også innrømme at lengselen hjem til tider har vært så stor at kofferten har vært pakket for godt – flere ganger, mens «Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist i fra dæ!» runger gjennom hus og land. Men så går det noen dager, og så går det over på et eller annet mystisk vis, helt til neste gang. Jeg innbiller det har noe med at jeg har flere og flere mennesker jeg bryr meg om her nede, samt at jeg etter hvert har gode minner og erfaringer knyttet til Belgia. Og godt er det vel, at det går lengre og lengre mellom hver hypotetiske flytterunde – både for mann og barn.
C'est la vie! 
Jeg kommer ikke helt over denne iren som brukte 34 år på virkelig å oppdage den kanadiske byen han bodde i! Dessuten tror jeg at når man har vært borte fra gamlelandet lenge, så er det faktisk ikke bare enkelt å flytte tilbake heller. Tross hjemlengsel. Vi lurer oss selv til å tro at alt er som før i landet vi forlot, men det er det jo faktisk ikke. Våre gamle venner har nye venner, gatebildet forandrer seg, våre favorittcafeer finnes ikke lenger, og nye hus dukker opp der det før var en fin skog. Livet går med andre ord videre også i det landet og for de menneskene vi forlot, og jeg tror det kan være en nesten like traumatisk prosess å flytte tilbake som å flytte fra. For man må faktisk (dessverre) reintegreres i gamlelandet når man har vært borte en stund…
LikerLiker
Ja, det sies jo at reversert kultursjokk ofte er verre enn det en opplever når en ankommer fremmed land, nettopp på grunn av det du sier – at livet har gått videre siden vi dro, og den idealiserte utgaven av hjemlandet eksisterer ikke lenger. Jeg ble også ganske imponert over denne irens evigvarende hjemlengsel! Det er noen år siden nå at jeg begynte å finne ting i Belgia jeg virkelig setter pris på, og som jeg savner når jeg er på ferie i Norge, så jeg klarer ikke helt å identifisere meg med hans opplevelse. Selv om jeg jo selvsagt kan ha hjemlengsel innimellom. Men det er egentlig mest på en dårlig dag, og det er som regel ikke Belgia sin slyld, men Belgia får skylda likevel. Hadde jeg bodd i Norge, hadde jeg sikkert lagt skylda på innvandrerne, haha 😀
LikerLiker
En annen ting med å returnere er at man må minne vennene sine på at man faktisk befinner seg på samme sted som dem igjen. Det opplevde i alle fall jeg da jeg kom tilbake til Oslo etter å ha vært i Nord-Norge i over to år. De glemte faktisk at jeg var tilgjengelig for kaffe og en tur på byen, og i starten måtte jeg selv ta mye initiativ for å «henge med».
Jeg lider ikke egentlig av hjemlengsel, men det hender en vinterdag, når jeg synes jeg lukter snø i lufta, eller ser at det er hvitt i fjellene bak her, at jeg føler en akutt lengsel etter å spenne på meg skiene og suse innover vidda med kaffe og kvikk lunsj i sekken 🙂 Men når sant skal sies så var det jo ikke noe jeg gjorde da jeg bodde i Oslo heller haha 😀 Det er vel heller minnene fra diverse påsketurer som lokkes frem i slike stunder 🙂
Jeg har funnet så mye her som gjør at jeg trives, men det er jo en ting som alltid vil mangle, og det er de gode vennene jeg forlot i Norge. Selv om jeg har etablert nye vennskap her, så erstatter det jo ikke de vennene (og familien) som jeg hadde rundt meg i Norge.
LikerLiker
Nemlig, jeg og synes savnet av familie og venner er noe av den verste biten. Men også det å kunne være meg selv fullt og helt. Snakke morsmålet uansett situasjon, for eksempel, og slippe tutoyer vs vouvoyer problematikken – for ikke å glemme «la bise» 😉 Dessuten, i Norge er det flere som skjønner humoren min og jeg tror kanskje jeg ler mer når jeg er der på besøk 😀 Men når det er sagt, så er jeg alltid glad for å komme tilbake til Belgia igjen etter endt opphold i gamlelandet, og føler meg privilegert som har muligheten til å kunne ta turen et par ganger i året 😀
LikerLiker