I dag har turen igjen gått til Brussel og Trøndelags Europakontor, hvor jeg nok en gang har holdt foredrag om integrering og kultursjokk. Å få lov til å snakke og snakke om et tema man brenner så til de grader for, er rett og slett verdens beste jobb, så jeg klyper meg litt ekstra hardt i armen hver gang jeg står foran en forsamling som ikke har noe annet valg enn å bli sittende mens jeg legger ut om mitt perspektiv i integreringsdebatten.
Ekstra hyggelig var det at ghetto-venninna ble med meg inn til hovedstaden i dag, og her er vi på toget:
Denne gangen var det Sosial-, helse- og barnevernavdelingen ved Fylkesmannen i Nord-Trøndelag som satt i salen. Slik så det ut fra der Monika satt:
Som vanlig var det veldig hyggelig å komme inn til Trøndelags Europakontor, det har liksom blitt mitt eget lille stykke Norge i Brussel. Jeg merker at trønderdialekta mi blir noen hakk bredere straks jeg setter foten innafor døren, og at jeg senker skuldrene et par hakk – slik en gjerne gjør når en befinner seg på samme sted som mennesker man deler kultur med.
Ettersom jeg allerede har avskjediget Jante for en god stund siden, så kan jeg ikke avslutte dette blogginnlegget uten å fortelle at jeg fikk noen fantastiske tilbakemeldinger og antydninger om fremtidige oppdrag etter at jeg var ferdig med å snakke. Tilbakemeldinger som gjorde at stakkars Monika ikke hadde noe annet valg enn bare å snakke om meg, meg og meg på hele turen hjem. Men, men c’est la vie når en innvandrer blir overøst med komplimenter, for det skjer vitterlig ikke hver dag!
Dersom du vil lese hva Trøndelags Europakontor skriver om foredraget mitt, kan du gjøre det her og her:
«Et høydepunkt på programmet var nok for mange det erfaringsbaserte og personlige foredraget til Hege Haugvik, som handler om utfordringene man møter på når man kommer til et nytt land og en ny kultur. Haugvik, som selv kommer fra Trøndelag, er utflyttet til Belgia, og snakket om språkbarrieren, kultursjokket og isolasjonsfasen som så ofte oppstår i kjølvannet av en migrasjonsprosess. I lys av den siste tids migrasjonsbølge i Europa, var det interessant å høre hvordan menneskemøter og vennskap kan være en nøkkel i integrasjonsprosessen, og skape gjensidig respekt og forståelse.»
C'est la vie! 