BoldBooks, gardiner & skolefest (pluss bokutgivelse!)

Overskriften oppsummerer forrige ukes små og store høydepunkter i tilfeldig rekkefølge.

Det er cirka ti år siden sist jeg satte mine ben i gamlelandets hovedstad, byen jeg bodde i etter at jeg forlot Trondheim, og før jeg flyttet til utlandet. Fredag 12. mai gikk turen til Oslo på: Seminar og lansering av boldbooks.no på Litteraturhuset! Vel, jeg ankom selve byen et par dager i forveien, slik at jeg fikk treffe et noen venninner som hadde vett nok til å komme seg tilbake til Norge etter sine utelandsopphold.

Jeg reiste fra dette:

Til dette:

Men det gjorde ikke noe. Jeg skulle jo dele familierom på Cochs med manuskonsulenten min, Linda, og treffe venninner på restaurant – OG skravle i timevis på norsk!

Jeg hadde egentlig slått fra meg tanken om å dra på denne lanseringen, selv om jeg hadde skikkelig lyst. Lørdag 13. mai var nemlig dagen for den årlige festen på barnas skole, og jeg tenkte det kom til å bli litt for travelt. Det ble det også, ganske dramatisk faktisk, men det skal jeg komme tilbake til.

Du som leser dette, lurer kanskje på hvem/hva BoldBooks er? Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, for jeg blir så ivrig at det stokker seg i hodet når jeg skal forklare. Så jeg jukser litt, og kopierer inn fra beskrivelsen på hjemmesiden deres:

«BoldBooks.no er en selvbetjeningsløsning for forfattere som ønsker å gå utenom tradisjonelle forlag. Vår målsetting er å gi forfattere større eierskap til bøkene sine, uten at det tar for mye tid og krefter. Ved å forenkle alle ledd i en bokproduksjon blir dette mulig, og som forfatter kan du konsentrere deg om det som er aller viktigst – nemlig å skrive.

Her finner du alle tjenester du trenger for å utvikle, produsere, markedsføre og selge din egen bok. Du kontrollerer med andre ord hele prosessen selv, og manusrettigheter og overskudd fra boksalg tilfaller ingen andre enn deg. Vi er her for å støtte deg – hele tiden.»

Og, ja, du gjettet riktig: Det er her jeg gir ut romanen min! I løpet av det siste året av skriveprosessen, begynte tanken om selvpublisering å spire i meg. Da jeg leste at kun 1% av alle debutantmanus blir utgitt, skjønte jeg at jeg måtte tenke nytt. Jeg hadde selvsagt mest lyst til at ett av de store forlagene skulle publisere romanen jeg har skrevet på i så mange år, men samtidig føltes det ikke riktig å skulle gi fra meg rettighetene til noe jeg har brukt så mye tid og krefter på. Jeg kjente helt inn til sjela at det ble helt feil.

Akkurat da jeg begynte å tenke seriøst i disse baner, dukket en annonse-kampanje for BoldBooks opp i Facebook-strømmen min. Overtroisk som jeg er, tok jeg det som et tegn fra universet på at, jo da, romanen skal gis ut på egen risiko. Jeg var jo allerede godt i gang, for manuskonsulent og redaktør hadde vært innvolvert i flere omganger. Nå manglet bare omslaget, språkvask og korrektur. «Bare.» Hehehe. Det er en av grunnene til at jeg har vært uvanlig lite tilstede på bloggen min.

Jeg spoler frem til fredag 12. mai, som kanskje heldigvis ikke var den 13? Eller? Som sagt var det jo ikke meningen at jeg skulle dra på denne lanseringen, men det var før jeg visste at jeg skulle likevel. For noen uker siden ble det lagt ut tre billetter til arrangementet som kunne vinnes på Facebook. Jeg smålo litt for meg selv der jeg skrev en kommentar, likte innlegget og delte det. Jeg pleier jo ALDRI å vinne noe som helst på Facebook. Men om så var at jeg mot all formodning skulle være heldig denne gangen, kunne jeg gi bort billetten til ei venninne som jeg visste skulle av gårde. Jeg var derimot ikke klar over at hun allerede hadde kjøpt billett.

Som du sikkert har gjettet for lenge siden, så var jeg én av de heldige vinnerne …! De hadde trukket på nummer, blant annet «ulykkestallet» 13 – og gjett hvem som var nummer 13 i rekka?! Ikke bare det, da jeg ankom Cochs pensjonat, fikk jeg tildelt nøkkel til rom nummer … 313! For ikke å glemme at jeg har bodd i Belgia i, ja … 13 år! Og sist, men aller viktigst, romanen ble faktisk publisert lørdag den 13. mai, men det skal dere få høre mer om i kveld i en special edition.

Uansett, tallet tretten er vitterlig ikke lenger det det engang var.

Seminar og lansering på fredag var rett og slett vel verdt det dramaet jeg skulle oppleve tidlig lørdagsmorgen. Linda og jeg ankom Litteraturhuset i god tid, og der dukket også venninna som heldigvis allerede hadde kjøpt seg billet. Trøndere alle tre. Det var endel trøndere som hadde tatt turen, viste det seg, og det er jo ikke så rart, for trøndere er som kjent smarte folk.

I fire timer, som gikk så altfor fort, fikk vi høre foredrag av indieforfattere som har gjort det selv. Her kan dere lese litt mer detaljert om hvem som snakket om hva. Viktigheten av eierskap og rettigheter ble understreket gang på gang, og når Andreas Christensen, trønder og fantasy-forfatter, kunne fortelle at han har solgt 130 000 bøker (!), gikk det et høylydt gisp gjennom salen. Han lever av forfatterskapet sitt, faktisk. Hele seminaret var en eneste stor inspirasjonskilde for en som meg, som veldig snart skulle publisere helt selv!

Cochs pensjonat hadde perfekt beliggenhet skulle det vise seg. Ikke bare befinner Litteraturhuset seg vis-à-vis, men Lorry ligger bare noen få meter unna, så det sier seg selv at vi endte opp der. I timevis. Vi skravlet og skrålte, lo og lo. En særdeles vellykket dag, med andre ord.

I ellevetiden var kvelden over for mitt vedkommende, ettersom jeg skulle ta et fly som gikk kvart på sju om morgenen – for å rekke barnas skolefest. Flytaxi ble bestilt til klokken fire, og jeg avtalte med Linda at jeg skulle vekke henne for å si hadet før jeg dro. Men det gikk ikke helt etter planen.

Jeg våknet av at Linda sto over meg og lurte på hvorfor jeg ikke hadde dratt ennå, klokka fem – hjelp! Lure meg hade nemlig stappet sov-i-ro i ørene, og hørte selvfølgelig ikke vekkerklokka da den ringte. Den stakkars taxi-sjåføren hadde ringt fem ganger, sendt sms og lagt igjen beskjed på svarer, og dersom han mot all formodning leser dette, så: UNNSKYLD!

Ny flytaxi ble bestilt i en hui og en hast i resepsjonen på Cochs ikledt pyjamas og ullsokker. Jeg rakk heldigvis å skifte og skvette litt kaldt vann i ansiktet før jeg styrtet av gårde. Det er tydelig at det er mange år siden jeg bodde i Oslo, for jeg hadde en idé om at det tok minst én time med bil ut til flyplassen. Heldigvis tok jeg feil! Den hyggelige taxi-sjåføren fra Ghana var fremme på Gardermoen bare en halvtime senere, etter å ha blitt snakket hull i hodet av en bråvåknet indieforfatter som straks skulle publisere romanen sin. Han var sikkert glad for at han ikke skulle tilbringe timevis i mitt selskap.

Etter å ha sovet meg gjennom resten av reisen, ankom jeg endelig huset mitt, som vi nettopp har flyttet tilbake til etter en renovering som har tatt hele to år. Der var ektemannen min i full sving i møte med gardinspesialist, de målte opp vinduer og diskuterte farger og tekstur – og ville selvsagt ha min mening om det meste. Det var den verste dagen for slikt, for akkurat da fikk jeg epost fra BoldBooks gründer Kristin Over-Rein om at: NÅ ligger romanen ute på nettbokhandelen. Jeg måtte holde meg fast mens jeg ringte svigerinnen min for å avtale når jeg skulle hente datter som fikk ordne hår hos tante. Om tjue minutter skulle jeg kjøre henne til skolefesten. Snakk om å lande med begge beina skikkelig pladask på jorda. Skolefesten gikk sin vante gang med ødelagt hoppeslott og fare for regn, og jeg måtte ta meg skikkelig sammen får ikke å bryte sammen i krampegråt da sønnens klasse sang til alle mammaene i anledning morsdagen 14. mai. Følelsene lå i tykke lag utenpå meg, og det var helt greit å gå hjem da festen var slutt.

Hjemme ventet en privat boklansering skulle det vise seg, hvor jeg og romanen ble feiret med brask og bram av mann og barn – det vanket til og med blomster til en sliten indiedebutant:

Akkurat hvor du kan kjøpe «En hel verden forsvinner,» skal jeg komme tilbake til i kveld, for nå må jeg hente barn på skolen. Og der er det ingen som vet at jeg har gitt ut bok.

Reklame