Etter ett av foredragene jeg holdt i fjor vår, kom en tilhører bort og viste meg sitatet nedenfor av den samiske poeten Paulus Utsi. Jeg har tenkt mye på denne beskrivelsen av morsmålet, som traff meg rett i hjertet. Og jeg tror alle som snakker et fremmedspråk til daglig vil kjenne seg igjen:
At morsmålet mitt løsner tankene, folder ut sinnet og lindrer livet, opplever jeg hver gang jeg er på besøk i gamlelandet. Nå senest nyttårshelga. I Belgia er skolen alltid stengt to uker i forbindelse med jul og nyttår, og denne gangen tilbrakte barna og jeg siste uka av juleferien hos storebrors familie i Sarpsborg.
Når jeg er i Norge, blir det ikke bare overdose av den flotte naturen som ligger rundt hvert eneste hjørne og er tilgjengelig for alle:
En omfattende skravleoverdose er også uunngåelig. Det er akkurat som om jeg skal ta igjen alle norske ord og uttrykk som må ligge brakk i utlendigheten. Storebror gjemmer seg bak pc-en på loftet. Barna holder seg langt unna, og må de være i nærheten, holder de seg for ørene. De kjenner ikke igjen mammaen sin. Hun snakker for mye. Ler for mye. For høyt. Av alt, men mest av ingenting. Og den stakkars svigerinna kan ikke gå noen vei, men leter desperat etter spennende filmer og serier på netflix som kan stagge den endeløse ordflommen som kommer fra godkroken i stua. Hun er sikkert glad for at vi bare kommer på besøk én gang i året.
Morsmålet er så viktig at det til og med har fått sin egen merkedag! 21. februar hvert år feires den internasjonale morsmålsdagen over hele verden, og hensikten er å fremme språklig og kulturelt mangfold samt flerspråklighet. At markeringen av morsmålsdagen begynte som et minne for noe som skjedde i Øst-Pakistan i 1952, var jeg ikke klar over:
«Studentene protesterte mot innføring av urdu som det eneste nasjonale språket i Pakistan og krevde likebehandling av sitt morsmål, bangla. De ble skutt på av politiet under en fredelig demonstrasjon.»
Det gjør inntrykk at flere studenter faktisk ble drept da de marsjerte for retten til å være likeverdige på sine respektive morsmål, og jeg kan anbefale deg å lese bakgrunnen til historien her.
Jeg kan ikke forestille meg å bli fratatt retten til å bruke mitt eget morsmål, eller at det skal bli sett på som noe annenrangs. For som Paulus Utsi skrev:
«Ingenting blir så djupt igjen hos mennesket som morsmålet.»
C'est la vie! 
Så bra sitat! Her i huset liker jeg faktisk best når engelskmannen snakker engelsk. Jeg vet at jeg jo burde oppmuntre han til å snakke norsk, det er jo eneste måten å bli bedre på, men han er liksom ikke seg selv når han snakker norsk… 🙂
LikerLikt av 1 person
Det er noe med det du skriver om morsmålet som annenrangs, at det blir sett ned på. For det tror jeg mange opplever. Når de kommer til et nytt land, være seg her eller der, så bør man selvfølgelig lære seg språket som snakkes, men det er så viktig å også beholde morsmålet! Enten du bor i Norge og har urdu eller pashtu som morsmål, eller bor i Belgia eller Frankrike og har norsk som morsmål, så er jo morsmålet hjertets språk. At det skal ses ned på, eller være annenrangs blir bare trist, og veldig frustrerende for den det gjelder. For det er ille nok som det er, når det nye språket ikke helt vil feste seg, og man stotrer og stammer i forsøkene på å gjøre seg forstått – og hørt! – blant sine nye landsmenn, om ikke de skal degradere ditt opprinnelige språk til noe annenrangs på toppen av det hele.
LikerLikt av 1 person