Integrering går begge veier

Skriver rektor, Curt Rice, ved Oslomet – storbyuniversitetet, i Dagbladet. Vi ser ut til å være enige i flere ting, han og jeg. Blant annet omtaler han seg selv som innvandrer, noe jeg også alltid har gjort, både når jeg skriver og holder foredrag. Mange reagerer derimot på dette, og synes det er både festlig og rart at jeg ser på meg selv som en slik en. En franskmann ble faktisk irritert på meg når jeg kalte meg selv immigrant, for jeg kunne umulig skjønne hva det ordet faktisk betyr, mente han. Men i følge Store norske leksikon, refererer begge begrepene til en person som flytter til et annet land og bosetter seg der, og vel, det er jo akkurat det jeg har gjort.

Rice opplever dessuten innholdet i begrepet integrering mangelfullt i dagens debatt, og det er en annen ting vi har til felles. For dere som har vært og hørt på foredraget mitt, så vet dere at jeg til og med går så langt som å komme med forslag til et nytt begrep som bedre beskriver det innvandreren må gjennom av utenforskap, fremmedfølelse, identitetskrise, sorg, ensomhet og panikk mens vedkommende prøver å finne sin plass i sitt nye land. For de av leserne som ennå ikke har vært tilstede når jeg snakker om dette, skal jeg ikke ødelegge overraskelsen, men oppfordrer dere heller til å komme neste gang jeg skal holde foredrag et sted i nærheten av dere.

Rice mener også at regjeringen bare ser halvparten av bildet når de, i sin nye plattform, skriver at «integrering krever en betydelig innsats fra den enkelte innvandrer selv.» Han skriver følgende:

«Integrering handler ikke bare om hvordan man skal få utlendinger med i det norske samfunnet. Nordmenn må også gjøre en innsats. Ikke bare ved å legge til rette for at innvandrere skal endre seg, men for at vi alle skal tilpasse oss i møte med hverandre.»

Dette er jeg selvfølgelig helt enig i. Men det jeg også lurer på når det gjelder denne betydelige innsatsen som kreves, er om det er mulig å forestille seg hvor mye  arbeid det legges ned i integreringen fra hver enkelt innvandrer? Jeg vet der er populært å tenke at vi som driver med dette, bare menger oss med våre egne og ikke har lyst til å lære hverken språk eller kultur å kjenne. Men de fleste av oss legger faktisk ned en betydelig arbeidsinnsats 24 timer i døgnet, i årevis! Hver eneste dag skal vi lære nye ord, nye verbbøyninger og uttale. Vi skal snuble i ordene, bruke dem feil og dessuten smile pent og høflig når folk flest synes gebrokkenheten vår er komisk. I tillegg til å uttrykke oss som et barn, skal vi også jevnlig tråkke over usynlige kulturelle grenser det overhodet ikke finnes noe kart og kompass for. Det bare er sånn. Mange har i tillegg flyktet fra forferdelige forhold, og opplevd ting det er umulig å forestille seg for de av oss som frivillig forlot gamlelandet på grunn av kjærligheten. De som endelig kommer i mål, burde fått mye mer heder og ære for innsatsen enn det som ofte er tilfellet.

«Integrering går altså begge veier. Jeg som utlending prøver gjerne å bli mer norsk, i betydningen å tilegne meg landets kultur og verdier. Men vi må huske at det norske endrer seg i møte med alle som skal integreres.»

Skriver Rice videre. Integreringen går også begge veier med tanke på at selve jobben krever to parter, innvandreren og den infødte. For dere som har lest bloggen min en stund (og som for tiden må vente ganske lenge mellom hvert innlegg, beklager!), så vet dere jo allerede hvor opptatt jeg er av dette. Som jeg har skrevet om mange ganger, så skjedde det svært lite i min egen integrering mens jeg befant meg innenfor husets fire vegger.

Dessverre var det veldig trygt og godt innenfor disse veggene, og det tok lang tid for meg å føle meg som en del av den fremmede kulturen jeg hadde bosatt meg i helt frivillig. Det som ble avgjørende for meg, var at et par foreldre omsider gadd å begynne å snakke med meg utover et uforpliktende ‘hei’ på skoleveien til barna mine. Slik fikk jeg også fart på språklæringen, for språket er det faktisk umulig å lære ved å stirre på husets vegger innenfra. Gleden jeg følte ved å endelig ha noen å drikke en kaffekopp med innimellom, og snakke med om hverdagslivets utfordringer, kan ikke beskrives med ord.

Og hvis du har lyst til å lese solskinnshistorien om hvordan en pensjonert professor ble en viktig støttespiller for ei analfabet, somalisk fembarnsmor da hun bestemte seg for å ta utdannelse, trykk her. Anbefaler deg å gjøre klar lommetørklene på forhånd.

God lørdagskveld!

Reklame