Én av de viktigste årsakene til mitt engasjement når det gjelder integrering, stammer fra den perioden jeg som voksen skulle lære meg et helt nytt fremmedspråk. Joda, jeg hadde lært litt fransk c-språk på gymnaset, men jeg kom ikke så langt med bøyningene av «être» og «avoir» da jeg helt frivillig, i en alder av 32, plutselig befant meg i et fransktalende land.
Den språkløse perioden er isolerende. Du forstår ikke hva folk rundt deg i de fleste foraer sier, og du kan heller ikke uttrykke det du har på hjertet. Selv de enkleste situasjoner, som å spørre en fremmed person på gata om veien, kan virke som et uoppnåelig prosjekt. Du føler deg dum, og det skyldes ikke bare den sedvanlige innvandrer-paranoiaen som jevnlig setter inn. Nei, sosiolingvistisk forskning kan bekrefte at folk flest faktisk ser på deg som mindre intelligent når du snakker gebrokkent. Det er frustrerende. Det er ensomt. Og det går på selvtilliten løs.
Da jeg endelig begynte å mestre fremmedspråket, og med det bevege meg ut fra den tjukkeste språkløse tåka, falt det meste på plass i min integrering. Jeg fikk et sosialt liv og begynte å føle meg hjemme i Belgia. Og jeg tenkte endel på dette at dersom jeg strevde såpass med min integrering på grunn av manglende språk og dessuten manglende kjennskap til en kultur som tross alt er europeisk, hva da med de som flykter fra krig og ellers elendige forhold? Som dere vet har det blitt både roman og foredrag av dette.
Psykologspesialist Zemir Popvac kom til Norge som krigsflyktning i 1993, og sier følgende i et intervju med Flyktningehjelpens skribent Kristine Grønhaug:
«Det å være på flukt er å være i en stor krise. Å være flyktning innebærer et kjempetap av kontroll og identitet. Det er en veldig truende opplevelse.»
Han sier videre at det eksisterer mye kunnskap rundt dette, men denne kunnskapen utnyttes ikke av de som sitter med makten, politikerene.
Det samme har slått meg gang på gang. Jeg er jo overkant opptatt av temaet integrering, og følger med på det meste som rører seg. Det virker som om mange har den oppfatningen at det en mangel på vilje fra innvandreren selv når integreringsstatistikken ikke er så bra som en skulle ønske. Førstegenerasjonsinnvandrere har dårlige språkkunnskaper, sysselsetting, og helse, og er generelt sett dårligere stelt enn innfødte.
Når det er sagt, så er det også nok av de førstegangsinnvandrerne som klarer seg veldig bra, og jeg blir stadig vekk imponert over prestasjoner jeg er fullstendig klar over at jeg aldri ville fått til selv under tilsvarende omstendigheter. Disse prestasjonene får sjelden den oppmerskomheten de fortjener, dessverre. Men når det gjelder de menneskene som ikke mestrer disse endringene like godt, så forstår jeg ikke helt hvordan det kan komme som noen overraskelse når man vet hva de har vært gjennom? I tillegg til den traumebagasjen de kommer til Norge med, så skal de også gjennom den språkløse fasen, bli kjent med ny kultur, nye mennesker, nytt klima, ny geografi. Det er ikke meningen å tegne noe offerbilde, eller unnskylde såkalt dårlig integrering på noen som helst måte, men jeg synes disse utfordringene får forbausende lite oppmerksomhet og forståelse i den offentlige debatten. Og selv om jeg følger integreringsdebatten med lupe, og har gjort det i de siste ti årene, så er altså postmigrasjonsvansker er et begrep jeg ikke ble kjent med før jeg leste intervjuet med Zemir Popvac:
«Postmigrasjonsvansker er vansker som flyktninger opplever i det landet de kommer til.»
Og disse vanskene inntreffer når man ankommer sitt nye land, og har ikke nødvendigvis noen relasjon til traumer opplevd førut:
«Ofte er dette vansker som er knyttet til det å stå utenfor arbeidslivet. Det å miste kontakt med de sosiale rollene som man hadde tidligere. Slik at man opplever at det man har av ferdigheter, kunnskap og kompetanse – det man har av sine identiteter i dette nye landet – ikke blir bekreftet og anerkjent.»
Ikke at jeg skal sammenlikne min situasjon med noen som har flyktet fra krig, overhodet ikke, men jeg kan relatere til den følelsen av å miste en del av min opprinnelige identitet i den fasen hvor jeg famlet halvblind rundt i språkmangelørska. At det var en skikkelig ufestlig følelse, kan jeg helt klart bekrefte.
«Da blir man en slags ikke-person,» sier Popovac videre, og siterer en flyktning som var klient hos en kollega:
«Jeg lever her, men jeg finnes ikke».
Den beskrivelsen traff meg rett i hjertet, og jeg oppfordrer deg til å lese resten av intervjuet med Zemir Popvac her.
God lesning.
C'est la vie! 