Den evi(nneli)ge integreringen

Det å finne sin plass i et nytt land er sannelig ikke gjort i en fei. Joda, jeg var blant dem som trodde det den gangen jeg bestemte meg for å følge mitt hjertes utkårede til hjemlandet hans. Men. Nå har jeg bodd i dette flate landet i mer enn sytten år, og det er stadig vekk nye ting som skal læres og fordøyes. Muligheten for at jeg er eksepsjonelt treg er selvsagt tilstede, men utfra alle tilbakemeldingene jeg har fått fra innvandrere rundt om i verden i de årene denne bloggen har eksistert, så ser det ut til at jeg ikke er den eneste som bruker lang tid på å finne min plass i utlendigheten.

6. mars for to år siden skrev jeg mitt forrige blogginnlegg, og siden sist har det skjedd litt. Eldstegutten går nå på videregående, yngstejenta har begynt i ungdomsskolen, og innvandrermammaen deres har bestått begge begivenheter, om ikke akkurat med glans, så i hvert fall med skuldrene betydelig senket i forhold til tidligere skoleår. Jeg har innsett at det blir folk av barna mine også, til tross for et skolesystem som er så radikalt forskjellig fra der jeg kommer fra. Det er i hvert fall noe å sette kryss i taket for.

Når det gjelder ham jeg forlot fjell og fjord for, så skulle det dessverre ikke bli oss for alltid. Her må integreringen ta litt av skylden. Det var nok ikke alltid lett å leve med den jevnlige innvandrerkvinnesurmulinga vil jeg tro, og sikkert utfordrende å hele tiden skulle være krykke og talsmann for ei som mestret hverken språket eller kulturen i lang tid mens hun lengtet hjem hvert femte minutt.

Og hvem vet, kanskje hjemlengselen var noe av årsaken til at jeg etter hvert skulle bli diagnostiert med leukemi? Forskningsrapporten «Hjemlengsel, humør og egenrapportert helse» fra Tilburg universitet i Nederland sier følgende:

Nei da, jeg tror egentlig ikke det sånn innerst inne, men må innrømme at jeg skvatt litt i stolen da jeg kom over dette dokumentet mens jeg var under behandling for nettopp denne sykdommen, som jeg i dag heldigvis er frisk fra.

Alvorlig sykdom og skilsmisse brakte integreringen til nye høyder. Ikke bare skulle mye nytt vokabular læres og implementeres i en hjerne som hadde nok med sitt, men jeg opplevde også at jeg ofte mistet fremmedspråket mitt mens behandlingen sto på som verst. Sykdommen i selg selv krevde sin dose energi, og samtidig skulle hjernen forholde seg til alt dette på fransk. Det var dager i løpet av benmargstransplantasjonen at jeg måtte lete vel og lenge etter de riktige ordene, og ofte fant jeg dem ikke. Å installere et splitter nytt immunforsvar er en av de mest komplekse medisinske prosedyrene som finnes. Det er mye som kan gå galt, og det er derfor ekstra viktig at pasienten kommuniserer så nøyaktig som mulig alle de ulike symptomene som oppstår slik at riktige tiltak kan iverksettes. Takket være et dyktig og tålmodig helsepersonell, gikk det bra til slutt.

Når det gjelder ny sivilstatus, så var det ikke bare samlivsbruddet som skulle bearbeides og sørges over. Plutselig står en der, uten bufferen som tok seg av de tingene som var ekstra vanskelig for ei innvandrerkone. Telefonsamtaler med offentlige kontorer. Håndtering av dokumenter som er komplisert formulert på fremmedspråket. Fylle inn skjemaer for sykepenger. Plutselig er det jeg som må åpne og lese og forstå de vanskelige brevene som ligger i postkassa, de jeg før hadde lagt i bunken eksmannen skulle ta seg av.

Jeg tar en dag av gangen. Et brev, et nytt fremmedord, en telefon, av gangen. Jeg er ikke redd telefonen eller postkassa lenger, og angriper begge deler med mantraet: Just Do It! Hver gang noe komplisert ordner seg, er en liten seier. For hver dag som går, blir jeg bittelitt mer selvstendig. Og selv om de ulike utfordringene går seg til med tiden, har jeg nok kommet til den erkjennelsen at denne integreringen blir jeg vel aldri helt ferdig med.

Reklame