«Feirer» i dag ti års jubileum for sønnens famøse guttebursdag, hvor denne innvandrermammaen sto alene mot tretten elleville seksåringer på fremmedspråket sitt: (Og ja, jeg er fortsatt traumatisert, men håpet du kan få deg en god latter!
)
«Jeg klyper meg håpefullt i armen for å sjekke om dette kanskje bare er en vond drøm. Så slår hun opp den digre døren. Og inn kommer vi i en dunkel, ærverdig hall med en kjempeglobus hengende over en utsøkt marmortrapp som fører opp til halvetasjer med smijernsrekkverk rundt. Bittesmå arkivskuffer i eiketre dekker veggene fra gulv til tak. Stillheten er både til å ta og føle på selvsagt, helt til ungeflokken eksploderer i villvest og sprer seg sammen med skrik og skrål i et evig ekko innover og oppover lokalet. De er som gremlins, og jeg har mest lyst till å dåne. Stikke av. Skjelle ut noen. Men jeg kan ikke lukke øynene. Det skjønner jeg når vi ankommer det såkalte lokalet som er pyntet til fest. Det viser seg å være en av halvetasjene, hvor bare et rekkverk like høyt som den største av guttene, skiller oss fra fritt fall to etasjer ned. Og den sikre død.»
Du kan lese videre her dersom du ønsker: Lenke
God lesning til morgenkaffen! 
C'est la vie! 