Torsdag for tre dager siden gikk turen inn til Brussel, og det var ikke en hvilken som helst tur. For første gang på snart fire år skulle jeg holde foredrag, og det var veldig på overtid. Forrige foredrag ble holdt for NAV Skedsmo på Lillestrøm i desember 2018. Jeg visste ikke den gangen at det faktisk skulle ta fire år før jeg igjen skulle få lov til å dele det glade budskap. Nei, jeg visste heldigvis ikke den gangen at jeg skulle gjennom den hestekuren en benmargstransplantasjon er, og jeg visste heldgivs heller ikke at et bittelite virus skulle paralysere en hel verden i altfor lang tid. Nå sitter jeg her og føler på den dype gleden det er å være ferdig med alvorlig sykdom samt ubegrenset beveglesesfrihet uten munnbind. Det er ubeskrivelig godt.
Da jeg på tidligsommeren fikk forespørsel fra Stavangerregionens Europakontor i Brussel om å snakke om mine opplevelser med integrering og kultursjokk med KrFs kommunestyregrupper fra Bergen og Stavanger, var det med litt skrekkblandet fryd jeg takket ja. Besøket skulle ikke komme før i september, så jeg hadde god tid til å forberede meg. Dessuten følte meg klar for å komme i gang igjen. At jeg hadde kommet i mål fysisk med hensyn til rehabiliteringen min visste jeg etter å ha gjennomført 20km løp i Brussel i slutten av mai:
Nå var det store spørsmålet om hodet kom til å henge med, for det har liksom ikke funnet helt tilbake til sitt gamle jeg etter behandlingsforløpet. Nå kan jo det selvfølgelig også skyldes at jeg tippet 50 på tampen av fjoråret, men vel, uansett årsak, så var jeg veldig spent på hvordan det skulle bli å bryne de små grå igjen. Sommeren gikk med til å finne frem det gamle materialet, oppdatere presentasjon og øve meg. Jeg kjente at hukommelsen hadde fått seg en knekk, og at ting tok litt lengre tid, men jeg kjente også hvor godt det var å bruke hodet skikkelig.
Tiden fra jeg takket ja til å holde foredrag til dagen kom, gikk skremmende fort. Plutselig sto jeg der, foran en gjeng nordmenn på besøk i hovedstaden. Det var en veldig hyggelig gjeng, og jeg storkoste meg de 45 minuttene jeg hadde til rådighet. Tilbakemeldingene var over all forventing, noe som selvfølgelig gjør meg enda mer motivert til å fortsette og snakke om integrering til krampa tar meg. Men viktigst av alt, besøket hadde med noe veldig, veldig hyggelig:
Jeg prøvde å gjemme unna dette lille stykket med Norge, men måtte motvillig dele med datteren som selvfølgelig ikke vet å verdsette den. Hun er tross alt 2. generasjons innvandrer, og vet derfor ikke bedre.
Jeg fikk dessuten også denne fine telysholderen som nå står plassert på spisestuebordet sammen de andre telysene som tennes hver morgen:
Dette med å tenne stearinlys til alle døgnets tider, har jeg inntrykk av at er noe veldig norsk, og noe som til og med ble misforstått som en romantisk gest en gang jeg fikk herrebesøk av noen jeg overhodet ikke hadde noen intensjon om å flørte med. Nok en viktig ting å notere for ei singel nordkvinne som nok aldri kommer i mål med denne integreringen.
Etter vel overstått foredrag, og på vei til toget, måtte jeg lande litt i Slottsparken:
Og dessuten måtte jeg feire at hodet hengte med hele veien!
C'est la vie! 