Hvem er jeg?

En helt vanlig norsk kvinne, som ved millenniumsskiftet forvillet seg utenlands og, på grunn av Amors uberegnelige piler, bosatte seg i Belgia for snart tyve år siden.

Jeg heter Hege Haugvik, og vokste opp i Trondheim. Før jeg flyttet til Belgia, hadde jeg svært bestemte oppfatninger om hva integrering dreide seg om: Lære språket, bli kjent med kulturen og få seg en jobb. Jeg bor i den fransktalende delen av Belgia, hvor få snakker engelsk, og jeg måtte lære fremmedspråk samtidig som jeg ble mamma for første gang. Da den første entusiasmen over nytt land hadde lagt seg, gikk det opp for meg hvordan det føles å komme til kort verbalt i de fleste situasjoner, og hvor mye krefter det tar å skulle analysere de usynlige kodene som ingen i den nye kulturen vet å sette ord på – for «sånn er det bare.»

Integrering er altså stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, for det gjør rett og slett vondt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn.

Jeg skriver først og fremst for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og lurer på hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko.

Jeg holder også foredrag om integrering og kultursjokk: Integrering er ikke for pyser! Og har dessuten skrevet roman om temaet: En hel verden forsvinner.

Reklame