Snakk med meg!

Da jeg ankom Belgia for snart 15 år siden, snakket jeg svært lite fransk. Og forsto desto mindre. Fransk C-språk på gymnaset var ikke mye til hjelp ettersom vokabularet mitt begrenset seg til ‘ja’, ‘nei’ og ‘kanskje’, samt verbbøyningene av ‘å ha’ og ‘å være’. Det ble det bare noen særdeles vage samtaler utav.

Men optimist som jeg var, begynte jeg på språkkurs ved siden av jobben (hvor jeg heldigvis kunne bruke engelsk som arbeidsspråk). Arbedidsgiveren min sponset dessuten franskkurs via telefon i arbeidstiden, en halvtime per uke, så jeg var veldig privilegert.

Alt lå til rette for at jeg skulle lære dette vakre språket jeg gjerne ville snakke flytende så fort som mulig. Det nye språket fant stadig vekk veien til Brocas og Wernickes områder i den foreløpig lærevillige hjernen min, til den formelig flommet over av fremmede ord og uttrykk som bare ventet på å bli brukt.

Men. Det var et stort men, som jeg overhodet ikke var forberedt på. Språket måtte praktiseres. Selvfølgelig var jeg forberedt på at jeg måtte snakke det, for at det skulle synke inn i kropp og sjel sånn skikkelig. Men jeg var ikke forberedt på hvor få mennesker jeg kunne praktisere det med. De som gikk i klassen min på språkkurset var jo selvsagt snakkesalige nok, men til syvende og sist var vi alle like håpløse i fremmedspråket vårt, i større eller mindre grad. Det vi hadde til felles, var at hjernen vår boblet over av alle de vakre glosene vi så gjerne ville sette sammen til forståelige setninger. Det ble det mange goddag mann økseskaft-samtaler av, som forhåpentligvis var underholdende, og ikke bare frustrerede, for de tålmodige språklærerne våre.

Utenfor den ufarlige språkkursbobla, var det ikke mange å snakke med, annet enn ‘ja takk’ og ‘ha en fin dag’ i diverse fora i det offentlige rom. Det var ikke lett å avansere fra gymnasvokabularet, for å si det sånn. Dessuten gikk disse menneskene over til engelsk straks de forsto at jeg var utlending. Det er hverken gøy eller spesielt effektivt å snakke med en gebrokken sjel, det krever tid og tålmodighet – som jo er mangelvarer i dette travle samfunnet vårt.

Jeg endte ofte med å snakke med meg selv. Jeg førte hverdagslige samtaler mellom to personer om de forskjellige temanene vi hadde på agendaen på språkkurset. I trygg avstand fra normale mennesker, selvfølgelig, vi innvandrere har dårlig nok rykte som det er. Det var den eneste måten å få ut alle disse ordene som lå på vent i en noenlunde konstruktiv rekkefølge, før det flommet fullstendig over.

Løsningen, for mitt vedkommende, kom den dagen vi flyttet til en by hvor ingen snakker engelsk. Da ble det ‘learning the hard way’, og da begynte vi å snakke fransk på heltid i heimen. At det gikk utover den ekteskapelige maktbalansen, sier seg selv, men språklæringen skjøt heldigvis fart etter det. Den dagen jeg fikk min første venninne på fransk, var en merkedag, for det var fra og med da jeg omsider fikk muligheten til å bli så flytende i fremmedspråket mitt som overhodet mulig.

Språklæringsfasen er en ensom fase. Men det er ikke nødvendigvis  underverker som må til for at den skal være litt hyggeligere, og at man lærer språket litt fortere. Voksenopplæringen på Vestre Toten, Kompetanse Norge og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har skjønt akkurat dette. De har funnet på noe som er både genialt og enkelt på én gang. Et jakkemerke hvor det står: «Snakk med meg – jeg lærer norsk» blir i disse dager testet ut på språkelever ved voksenopplæringen på Vestre Toten:

På nrk.no kan du lese om 53-åringen Hesham Almassri fra Syria, som for tiden har språk- og arbeidstrening hos Kiwi Reinsvoll. Han sier blant annet følgende:

«– Når jeg går med jakkemerket ser kundene at jeg holder på å lære norsk. Da snakker de saktere så jeg forstår.»

Han kan fortelle at kundene snakker mer med ham nå enn før. Nrk.no skriver videre:

«Erfaringer fra språkundervisning viser at det ofte er vanskelig å øve på språket i naturlige settinger.»

Nemlig.

Når nrk.no spør voksenopplæringssjef, Per Olav Strande, om de merker progresjon, sier han:

«– Ja, det gjør vi. De får både teoretisk bakgrunn på skolen og språktrening ute i det daglige. Vi har fått mange gode tilbakemeldinger. Både fra dem som bruker jakkemerket og andre.»

Litt etter litt forstår jeg mer, sier Almassri. Og det er sånn vi lærer språket, litt etter litt. Ikke over natta. De fleste av oss er ikke språkgenier, dessverre. Som det franske ordtaket sier: Litt eller litt, bygger fuglen redet sitt. Jeg husker den gangen jeg lærte dette ordtaket, for da lærte jeg samtidig hva ‘rede’ er på fransk.

Reklamer

Visste du at frivillig arbeid kan gjøre deg lykkeligere, OG reduserer risikoen for hoftebrudd?

I dag har jeg en kommentar til Abid Rajas fadderutspill på trykk i Utrop – Norges første flerkulturelle avis.

Norskfødte med innvandrerforeldre i større grad i arbeid eller utdanning enn innvandrere

http://www.picserver.org

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser følgende:

«Norskfødte i aldersgruppen 16–34 år med innvandrerforeldre, ligger mye nærmere resten av befolkningen i andelen i arbeid eller utdanning enn innvandrere i samme alder.»

Sjekk hvor nærme norskfødte av innvandrerforeldre ligger med hensyn til resten av befolkningen:

I aldersgruppen 16–34 år, er forskjellen mellom andelen norskfødte med innvandrerforeldre i arbeid eller utdanning og tilsvarende andel i resten av befolkningen, 4 prosentpoeng.»

Imponerende, ikke sant? Dette skulle vi virkelig ikke trodd etter å ha fulgt med i diverse medier de siste årene.

Tallene for innvandrere, derimot, er ikke like oppløftende:

«Forskjellen blant de som selv har innvandret og resten av befolkningen, er derimot mye større, 26 prosentpoeng.»

Men kommer dette som en stor overraskelse på noen, egentlig? Jeg, som har befunnet meg i integreringens klamme grep i noe som føles som et halvt århundre, men faktisk ikke er mer enn 14 år, er ikke overrasket i det hele tatt. Jeg husker godt at jeg lenge trodde at jeg var eksepsjonelt treg. Innimellom hadde jeg sterke mistanker om at jeg måtte være særdeles lite begavet intellektuelt sett, sammenliknet med folk flest. For meg tok denne hersens språklæringen altfor lang tid, og jeg fikk lenge allergisk utslett av vesentlige deler av den belgiske kulturen. Som for eksempel det franske språk. Å ikke ha albuene på bordet mens jeg spiser. (Noe jeg etter alle disse årene, ennå ikke har klart å venne meg av med, så jeg prøver å unngå å spise med etniske belgiere). For ikke å glemme måten de sier «hei» på. Sistnevnte kan høres enkelt ut for utenforstående, men forestill deg å måtte foreta én trillion subtile vurderinger  i løpet av altfor få sekunder. Ja, jeg vet, jeg har skrevet om dette på bloggen allerede cirka én trillion ganger, men det er det noe som har gitt meg hodepine, elveblest og intens hjemlengsel, så er det nettopp hilsningsritualet. Dessuten tok overraskende lang tid før jeg virkelig begynte å følge meg hjemme her til lands.

Når det er sagt, er det viktig å legge til at jeg tross alt har vært en heldig innvandrer. Jeg har fått lære fremmedspråket, bli kjent med kulturen og funnet min lille plass, uten å måtte tåle dømmende, sterotypiske og urettferdige karakteristikker av landet og kulturen jeg kommer fra. Folk er svært imøtekommende når de får høre at jeg er fra Norge, bortsett fra den ene gangen jeg skrev om her. Det har heldigvis skjedd hverken før eller siden. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å måtte jevnlig forsvare seg mot tilsvarende opplevelser, og har en enorm beundring for mennesker som må tåle slikt dette i tillegg.

Ikke bare ble jeg lite overrasket over resultatene ovenfor, jeg har også lenge hatt en mistanke om at jo yngre man er når man immigerer, jo bedre. Denne studien bekrefter dette:

«På den andre siden er de som har innvandret før skolepliktig alder nesten på nivå med norskfødte med innvandrerforeldre, viser tall fra rapporten «Unge med innvandrerbakgrunn i arbeid og utdanning 2016».»

Innenfor den gruppen av barn av innvandrerforeldre som gjør det så bra, er det samme tendens: Jo yngre, jo bedre.

«Vi ser noen nyanser når vi deler opp i mindre aldersgrupper. Blant annet er det litt lavere andel i arbeid eller utdanning blant norskfødte over 24 år, enn i de yngre aldersgruppene. I aldersgruppen 25–29 år er avstanden til resten av befolkningen 6,9 prosentpoeng, og i alderen 30–34 år 8,7 prosentpoeng. Dette er aldersgrupper der sysselsetting er den dominerende aktiviteten. I den eldste gruppen er det kvinnene som har størst avstand til majoriteten, med 9,8 prosentpoeng.»

Én av de viktigste forklaringene på dette, og som SSB også påpeker, er at blant de yngre som gjør det bedre befinner det seg i hovedsak studenter. Avstanden til resten av befolkningen mht prosentpoeng stiger jo eldre man blir innenfor denne gruppen, og spesielt kvinner. Så hva ha skjedd her? Vil de ikke jobbe? Blir kvinnene i kommende innvandrergenerasjoner lenket til kjøkkenbenken til tross for mange års skolegang? Eller er det kanskje mer nyansert enn som så? Jeg leste nylig en nedslående kronikk på NRK Ytring vedrørende akkurat dette, med tittelen Hjerneflukten fra Norge. Den var skrevet av Huda Ghalegolabi, som, til tross for to mastergrader, tre år som juniorekspert i FN og åtti jobbsøknader, ikke fikk jobb i Norge. Hun fikk først napp da hun søkte på en stilling i London, og der ble hun tatt imot med stormende jubel. Hun skriver blant annet:

«Det finnes nok av studier, forskningsrapporter, stortingsmeldinger og enkeltsaker som dokumenterer diskriminering basert på religion og etnisitet i Norge, spesielt i arbeidsmarkedet. Noen av disse rapportene ser også på kjønnsperspektivet, der kvinner med ikke vestlig bakgrunn er spesielt utsatt. Skjeie-utvalget (likestillingsutvalget) bekreftet også mye av det i sin rapport fra 2012. I tillegg er det en lang rekke nyhetssaker som har avdekket at denne type diskriminering skjer.»

Disse kvalifikasjonene hadde ikke Norge bruk for:

«Ved fylte 27 år hadde jeg studert i tre land og fått to mastergrader, en i jus og en i internasjonale forhold. Jeg snakket fire språk, jobbet som frivillig, gjennomført minst ti kompetansegivende kurs, samt var praktikant ved både en av en Norges ambassader og FNs hovedsete i Norge. Strategien hjalp meg ikke stort. Til tross for kvalifikasjonene og selv om jeg i midten av tjueårene tok et bevisst valg om å ikke bruke hijab, fikk jeg ikke jobb.»

Og verst av alt:

«Jeg opplevde også å få komme til intervju, men da med etnisk norsk navn på CVen.»

Overskriften på rapporten fra Statistisk sentralbyrå «Norsfødte med innvandrerforeldre i større grad i arbeid og utdanning enn innvandrere», burde kanskje heller vært: «Norskfødte med innvandrerforeldre opplever å komme til jobbintervju kun når de norskifiserer navnet sitt.»

Bedre norsk med skreddersydd språk-app

Det er ikke så veldig lenge siden jeg krøp til korset og ga etter for smarttelefon-presset. Frem til da fremsto betegnelsen «app» som noe eksotisk og helt uforståelig for ei som var den aller siste i venneflokken til å skaffe seg både vanlig mobiltelefon og  minibankkort.

At jeg faktisk ble i besittelse av en Kindle mange år før smarttelefonen tok over livet mitt, er fortsatt et lite mysterium for meg. Jeg er ei sånn ei som stritter imot det meste av nymotens teknologi, helt til det er umulig å unngå. Fordelen er jo at jeg slipper unna de første modellene med sine feil og mangler, og kan gå rett til gjennomtestede og utprøvede versjoner uten altfor mye hodepine.

Dessverre hadde jeg ikke tilgang på de flotte applikasjonene som finnes for språklæring mens jeg lærte fransk. Det hadde nok gjort tilegnelsen av fremmedspråket mitt både enklere og hyggeligere. På gemini.no kan vi lese om en norsk språkapp som blir lansert etter ti år med forskning:

«77 morsmål og 6 norske dialekter. En ny app har norske språkøvelser spesialtilpasset folk på deres eget morsmål. Appen som lanseres i dag, kan være et nyttig verktøy i voksenopplæringen.»

Her kan du se en liten testrunde av appen som kommer til å gjøre hverdagen for innvandrere som lærer norsk mye lettere:

Håper jeg får testet den selv en dag, og ønsker de lure menneskene bak denne applikasjonen all verdens lykke til!

Det viktige morsmålet

Etter ett av foredragene jeg holdt i fjor vår, kom en tilhører bort og viste meg sitatet nedenfor av den samiske poeten Paulus Utsi. Jeg har tenkt mye på denne beskrivelsen av morsmålet, som traff meg rett i hjertet. Og jeg tror alle som snakker et fremmedspråk til daglig vil kjenne seg igjen:

Tusen takk til damen som delte dette med meg! Det er hennes telefon og hennes hånd som holder, men jeg vet dessverre ikke hva hun heter.

At morsmålet mitt løsner tankene, folder ut sinnet og lindrer livet, opplever jeg hver gang jeg er på besøk i gamlelandet. Nå senest nyttårshelga. I Belgia er skolen alltid stengt to uker i forbindelse med jul og nyttår, og denne gangen tilbrakte barna og jeg siste uka av juleferien hos storebrors familie i Sarpsborg.

Når jeg er i Norge, blir det ikke bare overdose av den flotte naturen som ligger rundt hvert eneste hjørne og er tilgjengelig for alle:

Lysløypa i gode gamle Norge like før solnedgang

En omfattende skravleoverdose er også uunngåelig. Det er akkurat som om jeg skal ta igjen alle norske ord og uttrykk som må ligge brakk i utlendigheten. Storebror gjemmer seg bak pc-en på loftet. Barna holder seg langt unna, og må de være i nærheten, holder de seg for ørene. De kjenner ikke igjen mammaen sin. Hun snakker for mye. Ler for mye. For høyt. Av alt, men mest av ingenting. Og den stakkars svigerinna kan ikke gå noen vei, men leter desperat etter spennende filmer og serier på netflix som kan stagge den endeløse ordflommen som kommer fra godkroken i stua. Hun er sikkert glad for at vi bare kommer på besøk én gang i året.

Morsmålet er så viktig at det til og med har fått sin egen merkedag! 21. februar hvert år feires den internasjonale morsmålsdagen over hele verden, og hensikten er å fremme språklig og kulturelt mangfold samt flerspråklighet. At markeringen av morsmålsdagen begynte som et minne for noe som skjedde i Øst-Pakistan i 1952, var jeg ikke klar over:

«Studentene protesterte mot innføring av urdu som det eneste nasjonale språket i Pakistan og krevde likebehandling av sitt morsmål, bangla. De ble skutt på av politiet under en fredelig demonstrasjon.» 

Det gjør inntrykk at flere studenter faktisk ble drept da de marsjerte for retten til å være likeverdige på sine respektive morsmål, og jeg kan anbefale deg å lese bakgrunnen til historien her.

Jeg kan ikke forestille meg å bli fratatt retten til å bruke mitt eget morsmål, eller at det skal bli sett på som noe annenrangs. For som Paulus Utsi skrev:

«Ingenting blir så djupt igjen hos mennesket som morsmålet.»

 

Siste nytt fra bokfronten!

Jeg husker en nabo vi hadde i oppveksten min, som ikke kjørte bil. Dette var ikke så veldig uvanlig på hverken sytti- eller tidlig åttitallet, men det som var litt uvanlig likevel med denne naboen, var at han hadde campingvogn.  Ettersom han ikke hadde bil og heller ikke sertifikat, sto denne campingvogna parkert på plassen sin i gata hvor jeg bodde, hele året. Etter noen år skaffet han seg omsider bil, eller hvis jeg ikke husker feil, arvet han den av en gammelonkel som hadde gått bort. Men han kunne fortsatt ikke kjøre den, for han hadde fortsatt ikke kjørt opp. Dermed fikk campingvogna en nabo på parkeringsplassen, som var akkurat like stillestående som seg selv året rundt. Etter å ha stått der og følt seg ubrukelige i et par år, skulle det heldigvis bli fart på sakene. Naboen min hadde sett seg lei på å være innehaver av både bil og campingvogn uten å kunne benytte seg av noen av delene, så han bestemte seg for å ta kjøretimer. Og endelig, en dag på vårparten i 1984, kjørte nabo avgårde i arvet bil og lite brukt campingvogn til eksotiske steder i Nord-Trøndelag.

Og hva i all verden har denne historien med romanen min å gjøre? Jo, den handler om å gjøre ting i en litt annerledes rekkefølge enn det som er vanlig. Da «En hel verden forsvinner» ble utgitt i mai, kom den først i Ebok format. Vanligvis er det vel omvendt, at papirboka kommer først, deretter eBoka. Hvis de ikke blir utgitt samtidig. Én annen sak, er at papirutgaven selvsagt kommer i innbundet utgave aller først, men da jeg omsider bestemte meg for å trykke opp papirbøker i høst, var ikke innbinding aktuelt. Foreløpig måtte det bli pocketformat. Se så fin den er:

Boka mi i hylla på Notabene bokhandel på Byhaven i Trondheim. (Foto: Eirin Dahl)

Den har fått mange flotte tilbakemeldinger. Lesere skriver til meg og forteller at boka var så spennende at de ikke klarte å legge den fra seg underveis, kjempegøy! Noen har også vært så greie at de har lagt igjen kommentar på salgssiden for eBoka, som du kan lese her. Og sist, men slett ikke minst (!), sjekk den flotte tilbakemeldingen den fikk av selveste Thomas Hylland Eriksen:

Har du ikke lest den ennå, men blir fristet av all denne viraken, så er det bare å komme seg til nærmeste bokhandel og be dem å bestille boka til deg. Dersom du foretrekker eBok, kan du kjøpe den her.

Og hvem vet? Kanskje jeg gjør som den gamle naboen min, nemlig alt helt omvendt?  Første opplag av romanen i papir selger godt, og papirutgavesalg har selvfølgelig gitt mersmak, for nordmenn ser ut til å foretrekke det. Så jeg må innrømme at jeg så smått har begynt å drømme om innbundet utgave. For er det egentlig så farlig om det skjer i omvendt rekkefølge?

Anbefalt lesning: «Tante Ulrikkes vei»

Lurer du på hva du skal lese i jula? Eller er du på utkikk etter passende bøker å gi bort i julegave til sånne som leser alt? Da kan jeg på det sterkeste anbefale denne:

Må igjen takke Hedda Vormeland for denne generøse gaven jeg dessverre leste ut altfor fort!

Jeg anbefalte den bittelitt i en tidligere bloggpost, men jeg synes også at boka er såpass bra at den fortjener en egen – for en ære!

«Tante Ulrikkes vei» er utgitt på Gyldendal forlag, og på hjemmesiden står det følgende om forfatteren:

«Zeshan Shakar (f. 1982 i Oslo) er oppvokst på Stovner. Han er utdannet statsviter, og har også studert økonomi på BI. Shakar har arbeidet i ulike departementer, direktorat og nå på Oslo rådhus. Han debuterer høsten 2017 med romanen Tante Ulrikkes vei.»

Jeg har forresten alltid drømt om å kunne analysere bøker ned til den minste detalj, for deretter å skrive noe vettugt om dem etterpå. Det er alltid litt usikkert for meg hvorfor jeg liker ei bok, eller hvorfor jeg ikke liker. Når jeg en sjelden gang etter femti sider (aldri før) gir opp, er det fordi jeg er i ferd med å kjede meg ihjel. Men nøyaktig hva som ikke fenger, er ikke noe jeg kan si så mye om annet enn at den kjedet meg. Derfor har jeg alltid beundret anmeldere som klarer å sette mange ord på alle disse tingene.

Det er er kanskje en rar ting å si, når jeg selv skrevet en hel roman, og gitt den ut attpåtil. Vel, jeg skal ikke legge skjul på at jeg helt sikkert er rar (og måtte bli godt voksen før jeg innfant meg med det – nå synes jeg det faktisk er ganske strålende), men mens jeg skrev, hadde jeg dyktige folk til å hjelpe meg og som pekte ut alle darlingene som måtte drepes. For ikke å glemme alle gangene jeg fortalte i stedet for å vise! Jeg lærte jo masse av dette, og har nok sikkert blitt en noe mer kritisk leser enn jeg var før. I dag leser jeg grundigere, og verdsetter perfekte setninger og orginale beskrivelser i større grad. Men jeg klarer fortsatt ikke helt å sette ord på det. Så jeg overlater ordet til de som kan.

Arne Hugo Stølan ga «Tante Ulrikkes vei» fem stjerner i VG, og skriver blant annet følgende:

«Man merker raskt at forfatteren skriver både med hodet og hjertet når han gir liv til sine høyst ulike hovedpersoner. Han har gitt hver av dem et språk og en tone som gjør at leserens empati for dem utvikler seg i takt med forståelsen for hvem de er og hvilke liv de lever.»

Og:

«Boken virker sterkt både som oppvekstroman og politisk roman. Det historiske bakteppet inndrar bl.a. 11. september og karikaturtegningene i Jyllandsposten; hvordan dette oppleves i innvandrermiljøet guttene vokser opp i, og hvordan rikspolitikere slår politisk mynt på «negative nyheter» om forhold de ikke kjenner.»

Du kan lese resten av anmeldelsen her. Og så håper jeg du får lyst til å ta turen til nærmeste bokhandel, for hvis mange nok leser den, tror jeg verden kommer til å bli et bittelitt bedre sted ❤