Kategoriarkiv: Annerledesheter

Harry Potter snakker ikke fransk!

Junior (8) og jeg er alene hjemme. Far i huset er på jobbreise, og lillesøster (5) har dratt av gårde på leirskole med klassen sin. Litt tidlig, tenker du kanskje? Nei da. Allerede i andre klasse på førskolen, da hun var fire år, gikk turen til en bondegård. Denne gangen har de reist av gårde til sjøen, og jeg pakket koffert i henhold til en meget detaljert liste fra skolen, som jeg, selv etter ti år i dette landet, måtte bruke ordbok til å tyde deler av. Nei, fremmedspråk læres ikke over natten, og dette fordi et ord ikke bare er et ord. Ordets betydning blir ofte nok gjerne bestemt av hvor i verden du kommer fra. Ta for eksempel dette:

  • Une paire de chaussures de marche (pas de baskets)

På norsk blir dette: Et par tursko / gåsko (ikke joggesko). Med mine referanser, blir dette til en lettere versjon av fjellsko, altså en slags tyngre utgave av joggesko. Slike man kan gå i ulendt terreng med, uten å bli våt på beina. På pakkelista står det også gummistøvler, og datteren min er vant til å gå med gummistøvlene sine på tur i dette landet, ettersom terrenget gjerne er svært gjørmete på grunn av all nedbøren. Så jeg tenkte, i mitt stille sinn, at det burde holde med gummistøvlene. Enig?

For å være på den sikre siden, spør jeg likevel førskolelæreren om jeg kan gjøre det sånn. Tja, svarer hun og drar litt på det, mens hun ser på meg med hevede øyebryn og et blikk som jeg tolker som at jeg er veldig rar. Det er jeg jo. Akkurat som alle andre innvandrere. Men hun er vant til å gå med støvler, altså, forsikrer jeg og nikker ivrig, redd for at de skal tro at jeg vil min datter vondt. Jeg har nemlig forstått det slik, at her nede er ikke gummistøvler noe barn går med så altfor ofte. Men de der er fine, sier hun, og peker på de nye skoene til jenta mi med gullglitter på. Hæ? Tenker jeg da. Se bilde, og si meg hva du tenker:

photo

Jeg klør meg i hodet, og synes jo de ligner mistenkelig på et par baskets, som det jo sto på lista at det helst ikke skulle være. Nei da, de der er perfekte, svarer hun og nå er det hennes tur til å nikke ivrig. Men, sier jeg, de er helt nye, jeg vil helst ikke at hun skal hoppe rundt i gjørma med dem, liksom. Gjørma? Spør hun da, og jeg får det der blikket på meg igjen. Ja da, jeg kommer fra en annen planet, og på den planeten synes vi at nye sko skal få være nye så lenge som mulig. Dumme oss. Men hun skal da ikke gå i gjørma med dem, fortsetter førskolelæreren, det er for å promenere i byen, det. Åh, ja, selvfølgelig! Ler jeg da, med hektiske kinn, forstår jeg. Hurra. Så på onsdag reiste jenta mi av gårde, storfornøyd over at hun fikk lov til å ha på seg gullskoene på tur.

Siden onsdag, har altså Junior og jeg vært alene hjemme. Og ettersom fremmedspråk ikke læres over natta, hadde jeg min egen lille agenda hva gutten min angikk. Det har seg nemlig slik, at jeg har lest de to første Harry Potter bøkene for ham. Det er litt over ett år siden vi var ferdige med nummer to, og Junior har siden den gang villet se filmatiseringen av bok én og to. På én betingelse, har jeg svart hver eneste gang han har mast, og det er at han ser dem på originalspråket: Engelsk. Hver eneste gang, protesteres det høylydt, selvfølgelig: Jeg kan ikke engelsk! Det er her vi kommer til min kjepphest, nemlig at han skal lære seg å lese undertekst. En kunst ikke veldig mange frankofone mennesker behersker, tør jeg påstå. De dubber alt, for deretter å klø seg i hodet over at de behersker så dårlig engelsk. I Flanderen, har de ikke dette problemet, for film og TV dubbes ikke til nederlandsk. De er også vant til å se TV-programmer og filmer på originalspråk, og i Brussel, som er både nederlandsk- og franskspråklig, tekstes filmer på kino på begge språk.

Det skal vel egentlig ikke mye tankevirksomhet til, for å skjønne at all eksponering for fremmedspråk forenkler læring? Den gangen jeg begynte å lære fransk, druknet jeg meg i språket. Jeg satt på jobb med fransktalende radio på hodetelefoner, uten å forstå noe som helst. Franske filmer ble sett med engelsk tekst, og etter hvert fransk. Innimellom forsøkte jeg meg på fransk film uten noe tekst i det hele tatt. Jeg leste franske tekster i aviser og ukeblader, mens jeg slo opp på annethvert ord i ordboka. Dette, parallelt med språkkurs, gjorde at mestringen økte og at jeg etter hvert begynte å forstå hva som ble sagt på radioen. Helt til en dag, hvor jeg plutselig glemte at jeg noensinne ikke hadde forstått.

Onsdag ettermiddag måtte vi innom tre DVD-butikker for å finne Harry Potter 1 på film. Junior forsøkte flere ganger underveis å lokke meg på ville veier med andre filmer han hadde lyst til å se. På fransk. Men dette dreide seg ikke om hva han hadde lyst til, dette hadde jeg planlagt helt siden jeg fikk vite at datter, som er for liten til å se Harry Potter på film, og mannen, som er altfor ettergivende og nok hadde holdt med sønnen, skulle reise bort, begge to, samtidig. Det ble altfor mange fluer i ett smekk, til at jeg kunne la sjansen gå fra meg. Alle gode ting er vitterlig tre, vi fikk tak i filmen på den tredje butikken, og som plaster på Juniors imaginære sår, fikk han en godteripose på kjøpet. Strålende fornøyd over at han klarte å lure seg til godteri midt i uka, ble han bittelitt mer entusiastisk med tanke på kveldens filmevent.

Jeg må innrømme at jeg var veldig spent der jeg snurret i gang filmen, men latet som om dette var en helt naturlig ting da jeg lette meg frem til språkvalg og undertekster i menyen. Jeg hørte et siste sukk fra åtteåringen idet handlingen starter. Men så hørte jeg ikke mer. Jeg holdt pusten og tittet forsiktig bort på ham, og konstaterte raskt at han fengslet fulgte med på dramaet som utspilte seg på skjermen når Hagrid kom for å hente Harry Potter vekk fra den fæle «familien» hans. En halvtime inn i filmen, utbrøt han plutselig: Mamma, det er lett å lese undertekst, jo!

I går kveld leide vi film nummer to, med like stor suksess, og nå er det ingen vei tilbake. Sønnen min er ikke besudlet med en fransktalende Harry Potter, og jeg gleder meg til videre snikengelskifisering i heimen.

Ting vi ikke kan si

Man lærer så lenge man lever, heter det. I går lærte jeg noe ekstra nyttig, noe som faktisk er av interesse for rullebladet mitt. Det hele begynte med at Junior plutselig husket, fem minutter før vi skulle ut av døra og kjøre til skolen, at den nye kongen og dronninga av Belgia skulle komme til byen og at skolen skulle gå opp til Grand Place for å hilse på. Derfor måtte de ha med seg skikkelige regnklær. Her er nemlig vær og vind akkurat like ustabilt som det trønderværet jeg vokste opp med, så en må alltid være føre var. Spesielt hvis en skal stå på et torg i flere timer å vente. Ære være lærerstanden, tenkte jeg i mitt stille sinn, mens jeg fant frem riktig utstyr til både ham og lillesøsteren.

Jeg lurte et lite øyeblikk på om ikke jeg også burde møte opp og ønske de kongelige velkommen, jeg har jo tross alt lunsjet med prins Phillip på St. James’ Palace den gangen jeg bodde i England og jobbet frivillig for en veldedig organisasjon han var beskytter for, og har derfor en viss erfaring med hvordan man snakker med slike, selv om den er aldri så liten. Men heldigvis slo jeg tanken raskt fra meg, for nå er jeg så godt i gang med bokskrivingen igjen at det skal veldig mye til for at jeg gjør noe annet enn akkurat å skrive på dagtid. Heldigvis ja, for selv om jeg en gang i tiden minglet med eks-svigerfaren til mitt store barndomsidol, Lady Di, så betyr ikke det at jeg er en tilhenger av den institusjonen disse menneskene representerer. Det å bli født inn i en tilværelse hvor alt er opplest og vedtatt på forhånd når det gjelder ditt gjøren og laden, og at du ikke har noe du skulle ha sagt, kan vel umulig være forenlig med menneskerettigheter og ellers demokratiske styresett. De har ikke en gang ytringsfrihet. Men det har ikke vi heller, skulle det etter hvert vise seg på Grand Place.

Intetanende om dramaet som var i ferd med å utspille seg midt i byen min, satt jeg på loftet og skrev til klokka ble så mange at barna skulle hentes på skolen igjen. Minstejenta strålte med papirkrone på hodet som var fargelagt med flaggfargene, rødt, svart og gult. Hun hadde håndhilst på kong Philip. Junior var mindre fornøyd, selv om han hadde tatt dronning Mathilde i hånden og beundret de store gulløredobbene hennes. For det første hadde de ikke krone på hodet. For det andre, hadde en dame dyttet ham vekk idet han nærmet seg dronninga. Han hadde fortalt henne at slik oppfører man seg ikke bare mot barn, hvorpå hun lurte på hvor mammaen hans var, for slik snakker man bare ikke til voksne.

Jo, for tenk, tenker jeg i mitt stille sinn mens Junior forteller, slik snakker man til voksne som oppfører seg slik, der jeg kommer fra. Der har nemlig barna lov til å ha en stemme. Sånn er det ikke her. Men, when in Rome, do as the Romans, ikke sant? Det er jo slikt some er integrering. Så jeg svelger kamelen, og forsøker å finne en gyllen middelvei mellom min indignerte sønn og denne damen, som, for det jeg vet, kanskje hadde ligget våken hele natta og gledet seg til å se det nye kongeparet på nært hold.

Da vi kom hjem, ville barna se om det var kommet bilder på Internett fra det staselige besøket, og det var det.

deredactie.be

deredactie.be

Og så var det bilder av denne mannen, som jo ser helt vanlig ut.

sudinfo.be

sudinfo.be

Men det er han ikke. Han er en rebell. For i stedet for å klappe, se glad ut og veive med flagg og eventuelt pynte seg med hjemmelaget krone, så ropte han: «Vive la république! Vive la république!» Vedkommende rakk ikke å rope lenge, før politiet kom. Og der ble han faktisk – arrestert!? Ja, det ble han. Bare se her:

Hun damen som utøvde vold med paraplyen sin derimot, vel, hun ble ikke hanket inn av lovens lange arm. Forstå det den som kan.

Jeg ser videoklippet flere ganger. Det er fra torget vårt, hvor vi spiser is på varme sommerdager og hvor barna elsker å leke med vannet i fontenen. Og jeg tenker at det var godt jeg satt på loftet mitt og skrev bok denne dagen, for jeg er en sånn som fort kunne latt meg revet med av denne rebelske herremannen, som jo ellers ser temmelig respektabel ut. Jeg kan godt se for meg en fanden fare gjennom sjela, og at jeg stemmer i med ham som sto der så alene og uskyldig ropte «leve republikken!» Sånn litt for moro skyld, men mest for alvor. Ikke sånn rett foran barna selvsagt, for jeg prøver så godt jeg kan å ikke være en sånn flausemamma. Og heller ikke aggressivt. Akkurat som jeg ikke ville angrepet menneskene som ropte «Vive la reine! Vive le roi!» med paraply.

Så det var godt jeg holdt meg hjemme. Nå vet jeg hva jeg ikke kan si så veldig høyt her nede. Og i skrivende stund, lurer jeg på om dette er et passende antrekk å hente barna mine i etterpå.

Foto: Egentlig veldig privat, men skitt, la gå.

Foto: Egentlig veldig privat, men skitt, la gå.

Hva tror du?

Integrering: En hel verden forsvinner på den måten

Foto: Hege Haugvik

Foto: Hege Haugvik

«Jeg ble med henne inn i sykkelrommet, hvis dør var brutt opp, og så det halvmeterstore hullet i gipsveggen innenfor. Jeg hadde noen vitser om forfengelige tyver på tungen, men lot det være, hun var svensk, og ville enten ikke forstå hva jeg sa, eller vitsen med det. Det var en av følgene ved å bo her, tenkte jeg nå, da jeg smelte igjen alle lokkene og låste opp døren for å ta en røyk utenfor, at jeg rett og slett pratet mindre. Nesten alt småprat, det man sier til ekspeditører i butikker og på kaféer, konduktører på tog, tilfeldige mennesker man deler en situasjon med, hadde jeg rett og slett sluttet med. En av de beste tingene med å komme tilbake til Norge var akkurat det, hvordan den fortroligheten med mennesker jeg ikke kjente, kom tilbake, og skuldrene mine senket seg. Og videre all kunnskapen man besatte om sine landsmenn, som nesten overmannet meg når jeg steg ut i ankomsthallen på Gardermoen: Han kom fra Bergen, hun kommer fra Trondheim, der var det en arendalitt gitt, og hun, kom ikke hun fra Birkeland? Det samme med alle nyanser i det sosial bildet. Hva folk jobbet med, hvilken bakgrunn de hadde: Alt ble klart i løpet av sekunder, mens det i Sverige alltid forble skjult. En hel verden forsvant på den måten. Hvordan måtte det ikke da være å bo i en afrikansk by? Eller en japansk?» (Karl Ove Knausgård, Min kamp 2, s. 381).

Eller en belgisk?

Vi må tåle så inderlig vel

Foto: Hege V.Haugvik

Mangfold

Aldri har så mange okket seg så mye over så utbredt knebling mens de slipper til så ofte som de siste fem til ti årene i norsk offentlighet. Dette er ikke mine egne ord, men Anne Holt sitt bidrag i den norske kulturdebatten. De kunne for så vidt godt vært mine egne, for jeg er helt enig. Jeg blir stadig vekk overrasket over mennesker som hevder seg kneblet, for jeg synes ikke de gjør annet enn å få ytre meningene sine ytterst fritt, både skriftlig og muntlig. Tanken har slått meg, at innbilt knebling kanskje egentlig er en form for skuffelse over at ikke alle er enige med dem. Over at meningsmotstandere finnes overalt. At de også har rett til å ytre seg. Og at vi er forskjellige, rett og slett.

Toleranse, skriver Anne Holt, kommer av det latinske tolerantia, å tåle eller å holde ut. Det handler om å tåle den man ikke kan fordra, og heller ikke respekterer. Vi må ikke nødvendigvis respektere andres meninger, fortsetter hun, men dersom Norge skal fortjene å kalle seg en demokratisk og fredelig nasjon, må man tolerere hverandre. Altså tåle de man deler landet sitt med. Dette er kanskje lettere i et homogent samfunn. Men med mindre vi ønsker at alt som er ulikt skal trekkes ut ved rota, så er realiteten i de fleste nasjoner at vi er forskjellige mennesker som lever forskjellige liv.

Jeg lever ikke som deg. Og du lever ikke som meg. Men vi må tolerere hverandre. Vi må tåle å leve sammen.

Jada. Vi må få lov til å ha meninger. Vi må kunne synes at det ene og det andre er forkastelig atferd og imot grunnleggende menneskerettigheter. Vi må kunne diskutere det og eventuelt finne løsninger. Men oppi all debatten, ville det ikke være bortkastet med en smule ydmykhet for hverandres gjøren og laden. Fra alle parter. En forståelse av at så lenge man ikke har gått i andre sko enn sine egne, så er det mange ting man ikke har mulighet til å forstå like godt som de man mener så sterkt om. De har sine egne sko, som også blir slitte med årene. Og kanskje de til  og med blir byttet ut en dag til fordel for et nytt og forbedret par.

Kongen sa det i sin nyttårstale: Mennesker skal være forskjellige. Anne Holt skriver: Vi skal ikke bare. Vi er. Kanskje i langt større grad enn det vi til nå har villet innse.

Les innlegget selv. Det er fin lesning om rettighetene man har dersom man velger å tolerere. Du skal kanskje ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Men du kan tåle at naboen din tenker annerledes og oppfører seg annerledes. Selv om du ikke liker det. Selv om du ikke greier å respektere det. Så lenge vedkommende ikke plager andre, og er grei og snill, burde vedkommende kanskje få gjøre som vedkommende vil?

Hvor blir det av kultursjokkdebatten?

Foto: Hege V. Haugvik

Foto: Hege V. Haugvik

Mens kulturdebatten raser frem og tilbake som et forhåpentligvis snart ferdigtygd og utspyttet refreng, befinner jeg meg fortsatt i min utlendighet. Året er 2013 og i slutten av denne måneden er det ni år siden mannen i mitt liv, han som er skyld i utlendigheten min, og jeg krysset Dover-Calais i en sliten Ford Escort med salongbordet på taket.

Siden den gang har livet bydd på ulike utfordringer, som for eksempel det å bli mamma for første gang på språkløst vis. Anbefales forresten ikke. Bli flytende i ditt fremmede språk før du bestemmer deg for å videreføre slekta i utlendighet. Eller bli hvor du er. Det er nemlig hardt arbeid å kombinere innvandrerens språkløse offerrolle med morsrolle. Tidsklemma blir bare en blek utfordring i forhold. Og jeg kan love deg at ingen vifter med Oscarstatuett uansett om du fremfører rollen din med aldri så mye glans. Nei da, innsats og utførelse nevnes sjelden, ikke så mye som i en bisetning en gang.

Siden den gang, har jeg dessuten vært hardt angrepet av kultursjokk. Dere som følger denne bloggen, har fått stykkevise innblikk i hvordan det har utartet seg. Kultursjokk? Tenker du kanskje. Men Belgia er da ikke så langt unna. Det er jo Europa. Samme hudfarge og slikt. Har du vært i Brussel, sier du? Fin by det. Kan umulig få kultursjokk i slike omgivelser. Det er for sånne som reiser langt.

Men nei, det er ikke det. Vi må alle gjennom det. Ikke du, tenker du kanskje. Du opplevde det ikke det året du studerte til Master i Australia, eller reiste på loffen i Asia. Men å innbille seg at man ikke gjennomgår kultursjokk på reise, er nesten som å tro at man ikke trenger å sørge når man mister noen nær. Du må gjennom det, enten du vil det eller ei. Akkurat som du må finne en ny måte å leve på etter at et menneske du var sterkt knyttet til brått ble borte, så må du finne ut av hvem du er i den nye og fremmede kulturen du har immigrert til.

Den euforiske gleden i begynnelsen. Over alt som er nytt, spennende og eksotisk. Deretter kommer smerten, savnet, mørket. De vanskelige følelsene. Sinnet over det som ikke er mer. Angsten for det som måtte komme etterpå. Ensomheten fordi du er annerledes, til tross for at du kulturelt sett kanskje er tilsynelatende lik.

Du slipper ikke unna. Vi må alle gjennom de forskjellige fasene. Turistfasen. Sjokkfasen. Tilpasning. I ulik grad selvsagt. Noen stagnerer og blir på stedet hvil i én av dem. Andre igjen raser gjennom og gjør seg ferdig med det vanskeligste på kort tid. Det kommer an på hvem vi i utgangspunktet er. Ikke hvor vi kommer fra. Men hvem vi er. Hva slags personlighet vi har. Hvor gode vi i utgangspunktet er på forandring, altså hvor tilpasningsdyktige vi er, uten at det trenger å bli noen konkurranse i hvem som er flinkest.

Utfra personlig erfaring, vil jeg tippe at introverte personlighetstyper har vanskeligere for det enn de som er ekstroverte. Introverte mennesker lader batteriene helst for seg selv, og setter pris på den dype samtalen. Smalltalk er ikke noe en introvert trakter etter, for å si det slik. Hovedingrediensene for mislykket integrering kort oppsummert altså. For skal du lære språk, må du ut å treffe mennesker. Du må tålmodig smalltalke til du blir blålilla, om vær, vind og regn. Og den dype samtalen kan du se langt etter på fremmedspråket ditt, for den ligger noen år frem i tid. Nå etter ni år, har jeg blitt såpass flytende i fransk at jeg endelig kan snakke om det som ligger meg innerst i hjertet på en forståelig måte. Min integrering har tatt lang tid, og jeg er åttini prosent introvert. Noen vil kanskje mene at årsaken til det ligger i at jeg er eksepsjonelt treg. Det trodde jeg jo selv i en del år, selvsagt. Helt til jeg begynte å lese om kultursjokk på ordentlig. Og helt til jeg leste Susan Cains bok, Quiet: The Power of Introverts In a World That Can’t Stop Talking. Sistnevnte er anbefalt lesestoff uansett hvilken personlighetstype du er. Men om kultursjokket kan du vente med å lese til boken min blir ferdigskrevet. Det er like rundt hjørnet.

Så ja, mens kulturdebatten raser i gamlelandet og CTG og hans medsammensvorne får så hatten passer fra alle hold, og folk formelig går av hengslene for å definere hva norsk kultur egentlig er for dem og hvorvidt den er truet eller ikke, så sitter jeg her med, etter min mening, et betimelig spørsmål:

Når kommer kultursjokkdebatten?

Den ville i det minste vært fruktbar, tør jeg påstå. For kultursjokk er noe vi aldri diskuterer. Jeg har til gode å se de fete overskrifter om hvordan kultursjokket gjør at integrering kan stagnere. Eller hvordan personlighetstypen til den eller den gjør at kanskje vedkommende har hatt en spesielt vellykket integrering i forhold til andre vedkommende kan sammenlikne seg med.

En slik debatt hadde vi kanskje lært noe av, for de fleste av oss har jo reist, og noen av oss har bodd lengre borte enn hjemme. En slik debatt kunne til og med være opplysende for innvandreren selv, for ofte er man ganske intetanende om det som foregår på det psykologiske planet mens fremmedspråk pugges og man forsøker å tilpasse seg fremmedtilværelse med vaklende gange. Kanskje vedkommende vil legge opp integreringsstrategien litt annerledes, og holde seg innomhus mens kultursjokkets fase to og sinnet mot vertskulturen raser som verst. Akseptere det. Og vite at det går over.

Kanskje vi ville kunne få nasjonale retningslinjer hva angår integreringskrav og personlighetstype, hvor for eksempel introverte anbefales sterkt å holde seg der de kommer fra. Men dersom de likevel skulle ha forvillet seg utpå utlendighetens evige kanossagang, kunne man i det minste informere om konsekvensene. At de må finne seg i vente lenge på den dype samtalen, men at de likevel ikke må isolere seg inne i vente på den. At det er slikt det blir onde sirkler av. Og at det er lov til å synes at det er i overkant energitappende.

En slik debatt hadde muligens dessuten kunne forklart hvorfor nordmenn på Spanskekysten holder seg til sine egne og ikke lærer seg lokalspråket. Blant annet.

Kultur og oppdragelse: Forvirret innvandrermamma søker råd fra sine egne

(Advarsel: Denne bloggposten er kanskje litt i lengste laget).

Torsdager er ikke den beste dagen å bli kalt inn på teppet. Spesielt ikke gårsdagens torsdag. Vi våknet opp til iskaldt regn fra mørkegrå himmel, og konstaterte at vi hadde forsovet oss grundig hele gjengen. Minstejenta hadde allerede hanglet i noen dager allerede, og jeg skjønte fra noe som lignet whiskystemme og kraftig røykhoste, at hun burde holdes hjemme. Ettersom mammaen hennes er en upublisert forfatterspire som jobber hjemmefra, byr det heldigvis ikke på nevneverdig sjonglering når barna ikke kan gå på skolen. Det er viktig å se det positive i alt, har jeg skjønt etter at jeg fylte førti.

Så dagen går sin gang med inneaktiviteter tilpasset en noe redusert fireåring til klokken blir mange nok til å hente resten av familien. Som på torsdager er flere enn vanlig, upublisert forfatterspire som jeg som nevnt er, hjelper jeg svigerinnene mine med noe av den kompliserte familielogostikken deres. Og torsdager har niesen min turn, og det er jeg som kjører henne dit rett etter skolen. Ettersom hun går i klasse til Junior på den nye skolen hans, er jo det en enkel sak. Men hun er ikke den eneste. En av de andre svigerinnene mine sin gutt, ja, mannen min har mange søstre, har nettopp begynt på førskolen. Samme skole fortsatt. Så han blir med oss hjem så han skal slippe SFO i en alder av tre.

Vel, jeg går nok litt rundt grøten her nå med alle disse forklaringene, men jeg prøver bare å gi dere et lite bilde av hvordan akkurat denne ettermiddagen så ut da jeg stod der i regnet og ventet på at de største barna, altså Junior med kusine, skulle komme ut, hånd i hånd med den røykhostende Minstejenta mi og fetteren hennes. Bilen er parkert et stykke unna, og jeg ser ikke frem til å marsjere rett ved trafikkert vei med fire små.

Der kommer de omsider. Junior med et alvorstungt uttrykk, og niese ser ut som viktig-Petra selv. Dette lover ikke godt føler jeg instinktivt i mageregionen. Etter noen år som mamma, lukter jeg trøbbel på lang avstand. Og så i dag av alle dager.

«Tante! Tante! Madame vil snakke med deg! Du må forte deg, Junior har fått melding i meldeboka!»

Roper niesen min ivrig der hun kommer løpende nedlesset av skolesekk, matpakkesekk og turnbag. I neste åndedrag lurer hun på om jeg ikke kan ta sekkene hennes. Ja det kunne jeg vel alltids, svarer jeg, dersom jeg hadde hatt fire armer. Etter å ha fordelt sekker og slikt på de forskjellige barna, alle må hjelpe til, snur jeg meg mot Junior.

«Jaså?»

«Snakk med Madame.»

Kommer det motstrebende fra gutten. Han har ikke tenkt å forklare noen ting. Vel, da er det bare å ta fatt på motsatt retning av der hvor bilen befinner seg, for å finne Madame. Helst litt fort, for ja, dette hadde jeg helt glemt å nevne. I dag var dagen vaskemaskinreparatøren skulle komme å fikse vaskemaskinen som har vært ødelagt siden lørdag. I dag av all dager. Men jeg er svært interessert i akkurat den biten, ettersom vi i det falleferdige og renovasjonsklare (kommunen er i ferd med å behandle søknaden vår om byggetillatelse) huset vårt ikke har varmt vann på kjøkkenet lenger og må derfor hente vann på badet for å vaske opp. Ja da, jeg vet. I riktig gamle dager og så videre. Uansett, klokken er i ferd med å nærme seg avtaletidspunkt med faretruende steg.

Der står hun foran meg, Madame, i egen høye person. Hun smiler forsiktig, og jeg gruer meg for det som måtte komme. I den siste tiden har gutten min hatt økende problemer med å høre etter mammaen sin, og tillegg begynt å svare frekt til oss i heimen. I følge en venninne som har datter på samme alder, opplever hun det samme. Så samtidig som vi korrigerer så godt vi kan med konsekvenser og slikt, trøster jeg meg med at det kanskje er en av disse fasene de bare må gjennom. Men nå er jeg engstelig for at han har begynt å ta seg slike friheter på skolen også, for der har oppførsel hittil alltid vært meget bra.

Mens fire barn river og sliter i meg og klokka har blitt det som er klokkeslettet for avtalen med vaskemaskinpersonen og vi ennå ikke har kjørt niese til turn, forteller Madame meg noe jeg overhodet ikke forventet.

Nå skal dere høre. Problemet med Junior er at han er en sånn ‘blander-seg-i-alt.’ En ‘hva-for-noe’, tenker jeg, og håper inderlig ikke det er verre enn det jeg allerede har forestilt meg. Madame gir meg to eksempler fra skolehverdagen. For noen dager siden, var en av elevene i klassen syk og bestefaren hennes kom for å hente leksearkene. Før Madame rekker å si noe som helst, reiser Junior seg, henter arkene og gir dem til vedkommende. Det var ikke hans plass å gjøre dette, forklarer Madame meg. Neste eksempel er fra samme dag. Dette eksempelet er litt uklart for meg, for det var vanskelig å holde hundre prosent på konsentrasjonen med alle disse barna som var utålmodige etter å dra, samtidig som jeg forsøkte å analysere hva galt gutten egentlig hadde gjort galt i det første eksempelet, så jeg fikk bare med meg bruddstykker. Men i hvert fall, det var noe med en mann som hadde kommet til klasserommet for å få noe informasjon, og Junior hadde gitt ham det. Det var ikke hans plass å gjøre det, forklarte Madame meg igjen. Han er et barn, og det er ikke hans plass å snakke for de voksne. Eller blande seg i de voksnes saker. Hun gjentar samtidig gang på gang, at det er ikke alvorlig. Men det er viktig å korrigere dette nå, for senere i livet, når det er for sent, vil det bli tatt ille opp. Av de voksne. Barn skal ikke blande seg i de voksnes saker, for det er sjenerende.

Jeg vet ikke om det er mange flere slike eksempler. Om dette er noe som skjer på daglig basis, eller om det kun har skjedd disse to gangene. For jeg rakk ikke å stille disse spørsmålene midt oppi alt. Jeg forlot den noe forvirrende paissaren med lovnad om å korrigere dette. Men før jeg gikk, forsikret jeg meg likevel om at den generelle oppførselen var bra. Og det er den, hun hadde ingen merknader overhodet på den fronten. Hun kunne se at jeg var litt overlesset der jeg stod, og inviterte meg til å komme tilbake å diskutere dette med henne en dag hvor jeg har friere hender.

Så nå sitter jeg her, dagen etter, og river meg i det (uekte) blonde håret. For jeg aner ikke hva jeg skal korrigere. Jeg aner ikke hvordan jeg skal diskutere dette med Madame. Det hele er fryktelig uklart.

Én ting hadde vært det at gutten reiste seg uten tillatelse fra lærer. Den er grei. Jeg har ingen problemer med å forstå at det vil være forstyrrende dersom elevene reiser seg og går frem og tilbake i klasserommet som det passet seg. Der har jeg heller ingen problemer med å snakke til gutten min, og forklare ham at han må rekke opp hånden og spørre dersom han ønsker å forflytte seg fra A til B. Jeg har heller ingen problemer med å forklare at han ikke kan snakke midt i timen uten å rekke opp hånden. Dette er elementer i den generelle oppførselen som jeg antar er regler ved enhver skole, at man ikke forstyrrer undervisningen unødig. Man er tross alt på skolen for å lære.

Men hun hadde altså ingenting å si på Juniors generelle oppførsel. Han må slutte og blande seg. Fra mitt eget perspektiv, klarer jeg ikke å se annet enn en gutt som ønsker å være hjelpsom. Samtidig er jeg fullt klar over at jeg er mamma-inhabil. Men jeg tror egentlig ikke det. For jeg har som sagt ikke noen som helst problemer med å korrigere uønsket oppførsel, sånn som for eksempel det å forstyrre undervisningen. Og som tidligere nevnt, så jeg var rede til å korrigere ytterligere en økende frekkhet hos gutten, da jeg var overbevist at det var dette det dreide seg om. Men å korrigere guttens ønske om å være hjelpsom, som jo er slik jeg ser det, ja, det skurrer langt inn i sjelen min.

Det er her jeg begynner å lure. Er dette kulturelt? Er dette noe jeg har vanskeligheter med å forholde meg til konkret fordi vi der jeg kommer fra har en annen holdning til hva som er barnets plass? Jeg har lenge hatt inntrykk av at barn i dette landet er barn lengre enn barn i gamlelandet. Det vil si, jeg synes jeg ser en større tendens av selvstendighet i tidligere alder hjemme, enn her. Det slo meg spesielt i min tre måneder korte karriere som student her nede, hvor jeg daglig omgikk nitten-tyveåringer som fortsatt bodde hos foreldrene sine, og de som ikke gjorde det på grunn av for lang avstand, savnet foreldrene sine i ukedagene og gledet seg til fredag for da skulle de hjem til mamma. Jeg kan ikke huske at vi var slik i den alderen? Jeg opplevde dessuten at lærerne ved høyskolen behandlet studentene i større grad som barn, og at avstand mellom lærer og student var mye større enn jeg var vant til hjemmefra. Men, tre måneder sammen med et bittelite knippe ungdom er selvsagt ikke representativt for å trekke generelle slutninger på vegne av et helt land.

Så her sitter jeg. Jeg diskuterte saken lenge og vel med mannen i går kveld, men vi snakket så grundig forbi hverandre at det var best å slutte før det ble for sent. Vi kom uansett ingen vei. Han forstod læreren, men kunne ikke gi meg noen konkrete eksempler på oppførsel jeg burde være oppmerksom på og korrigere. For som jeg sa til ham, dersom guttungen lugger søsteren i fletta, ja, da er det jo soleklart hva som må korrigeres.

Nei, jeg vet ikke hva mer jeg kan si. Derfor henvender jeg meg til dere der i gamlelandet. Jeg ønsker jo ikke at barna mine sin oppførsel skal bli tatt ille opp. Men akkurat i denne saken er jeg virkelig i villrede.

Venter derfor spent på svar.

Det er et bittelite mareritt hver eneste gang

Tre ganger i uka. Mandag, onsdag, lørdag. Spesielt dersom jeg ankommer litt i seneste laget, og alle er der, pluss litt til. Både kjente, halvkjente og ukjente.

Juniors fotballtrening. Det pleide å være mannen sitt ansvar, men ettersom de ikke trener bare lørdager lenger, har jeg blitt nødt til å erklære meg som fullblods soccer mum.

Le bisous. La bise. Måten de sier hei på her nede, som innebærer et kyss i lufta med høyrekinnet så vidt inntil motpartens. En skulle jo tro jeg hadde vennet meg til dette nå. Etter åtte år i utlendighet og flere bloggposter om temaet, er det vel ikke urimelig å forvente at denne skikken har kommet under huden på en og blitt en del av det kulturelle vokabularet som mestres. Noen arenaer er jeg rimelig komfortabel på, sånn som på vei til skolen med barna. Det er stort sett plankekjøring. Det er forbausende hvor mange jeg rekker å slenge ut et entusiastisk bonjour! og Ca va? til i forbifarten, mens jeg utfører kysseritualet i nedoverbakken til skolen,  uten å vente på svar og uten at vi kommer for sent. I begynnelsen forekom dette scenarioet meg som et aldri så lite mareritt, men det er noe jeg ikke tenker så mye over lenger. Og godt er jo det, ettersom det dreier seg om fem dager i uken, morgen og ettermiddag.

Men på fotballarenaen er det noe annet. Det er ganske mange foreldre som kommer for å overvære avkommets omgang med ballen, og enkelte ganger er det opptil femten – tjue stykker som kan finne på å stå ved banen når jeg ankommer med Junior. Og det er ikke alltid de samme hver gang. Hvem kysser jeg, hvem kysser jeg ikke? Noen kjenner jeg jo fra før, og de tilfellene hører med til plankekjøringen. Noen strekker halsen frem idet jeg famler meg forbi, og da tar jeg sjansen med øynene lukket. Mens jeg snubler langs foreldrerekka går jeg forbi de jeg tror jeg ikke har sett før, analyserer jeg blikkene deres i det brøkdelssekundet som står meg til rådighet og lurer på om jeg fornærmer dem ved å gå unnskyldende forbi med et nikk og et smil, men uten å kysse.

Et problem jeg har begynt å få på mine middelalderske dager, er at jeg ofte ikke husker ansikter. De fleste av disse velfriserte damene med sitt strekketang hår til fingerspissene, ser akkurat like ut der de stolprer gjennom gjørma på høye hæler. Regner det, tar de frem designparaplyene sine og lar stilettene synke enda lengre ned i gjørma, mens jeg, god nordkvinne som jeg selvsagt fortsatt er alltid sjekker værmeldingene ettersom alle treninger og kamper foregår utendørs, er ikledd min knallrøde Ilse Jacobsen med sydvest samt nypussede Hunters med spesialtilpassede fleecesokker. Bien sûr.

Men altså, tilbake til poenget, i og med at disse damene ser så like ut, skjer det ofte at jeg ikke vet hvem jeg har kysset på allerede og ikke. Det går bedre nå, to måneder inn i sesongen, men i begynnelsen vurderte jeg alvorlig å forevige hvert kyss med fotoapparatet, og lage et kyssekartotek jeg kunne konsultere ved hver interaksjon. Men jeg har en sterk mistanke om at en slik strategi ikke ville falt i god jord hos sønnen, og det får vel være måte på hvor mye mammaens fremmedfølelse skal gå utover en stakkars syvåring.

Jeg observerer mannen sin strategi. Han kommer når arbeidsdagen er over, slentrende og selvsikker langs banen. Og det er fryktelig frustrerende at han kysser på noen, både menn og kvinner altså, mens andre igjen strekker han ut hånden til. Hvordan foregår denne seleksjonen, undrer jeg, og spør når vi kommer hjem.

«Vet ikke helt,» svarer han, «Det er egentlig bare å gjøre det som føles riktig, ikke sant?»

NEI! DET ER DET IKKE!

Brøler det langt inni meg et sted.

Jeg føler ikke noe som helst når jeg står oppi situasjonen, annet enn frustrasjon over at jeg ikke bare kan slenge ut et kollektivt hei! til hele gjengen. At de selv ikke skjønner hvor enkelt det ville vært for alle mann, for ikke å glemme influensasmitteforebyggende, er et mysterium for meg. Jeg trenger et reglement, gjerne skriftlig, som utbroderer alle tenkelige og utenkelige situasjoner. Basta.

Men det fins jo ikke. Så nå har jeg tatt en sjefsavgjørelse. Jeg kysser dem alle mann. Kjente og ukjente, det er meg revnende likegyldig, jeg kysser med selvsikker munn. No hesitation. Ikke i det hele tatt. Alle, eller ingen, har blitt mitt motto. Én for alle, alle for én. Voilà! Gi meg fem, gi meg ti, gi meg femten eller tjue. Jeg kysser fem, ti, femten eller tjue ganger. Puster dypt og kvinner meg opp mens jeg beveger meg langs fotballbanen, for så å kaste meg ut i en orgie av bakterieutveksling. Hah!

Nå har jeg begynt med samme strategi når jeg ankommer stavgangstrening. Det kan være opptil tretti på trening enkelte ganger, men jeg lar meg ikke affisere og kliner i vei. Her er det ingen forskjellsbehandling, ingen ekskludering overhodet. Og det går som regel greit. Helt til i går kveld. Jeg stusset litt ved en eldre kar jeg aldri har sett før, han kunne godt være rundt sytti, og da stritter det litt imot ettersom jeg har fått med meg såpass at man skal helst bedrive håndtrykk med den eldre garde, av respekt liksom. Men jeg er så veldig godt i gang med denne alle for én filosofien min, at jeg kan vel ikke stoppe nå. Kliner til, og går videre langs rekka.

Etterpå lurer ei venninne:

«Ga du ham la bise?!»

Ja, innrømmer jeg med en viss hesitation denne gangen.

«Burde jeg kanskje ikke ha gjort det? Jeg hadde en følelse … Hvem er han egentlig? Er det på grunn av alderen jeg burde holdt meg unna?»

«Både ja og nei,» svarer hun fnisende, «Det er pappen til Manuela, hun brasilianske, han er kommet på besøk fra Brasil og ville bli med på en av treningene hennes.»

Jeg rødmer den sedvanlige skamrødmen som begynner ved halsen og sakte brer seg oppover til kinnene.

«Tror du jeg fornærmet ham?»

Lurer jeg.

«Nei, haha, det gjorde du nok helt sikkert ikke!»

Svarer hun mens latteren vitterlig bobler over. Ja, for dette var vel gøy.

«Nei da, han kommer nok til å dra henrykt tilbake til Brasil og fortelle alle sammen at et fremmed kvinnemenneske kysset på ham sånn utav det blå!»

Og da ler jeg litt forsiktig med. En har det jo ikke morsommere enn en gjør det til selv. «Haha».

Skal vi gå en omvei for hverandre?

Jeg leste Sumeet Singh Patpatia sitt innlegg om integrering på VG+ debatt i går morges, og det traff meg midt i ryggmargen. Sånn at det ble med meg hele dagen og jeg ikke helt klarte å legge det bort. Han beskriver integreringsprosessen som en rekke omveier man må ta for å komme i mål, og forteller oss hvilke omveier han selv har måttet ta for å lære og forstå landet han bor i:

«Jeg blir med på lønningspilsen, men jeg kan ikke drikke. I det øyeblikket jeg dropper å stå i baren med min Farris, mens alle de andre holder en pils, går jeg glipp av Norge.»

Jeg tenker tilbake på min egen integrering, og lurer på hva slags omveier jeg selv har måttet ta. De er vage, og ikke så lett å få øye på. Språklæring er en selvfølgelig komponent. Det å stotre og stamme på fremmedspråk i tide og utide, er en ganske lang omvei å gå for og kunne få sagt det en så gjerne vil si noen år senere.

En annen ikke fullt så selvfølgelig, er kanskje husveggene. Det å tvinge seg ut fra den trygge sofakroken og forsere dørstokken, virker kanskje ikke som en omvei men snarere som strake veien rett i mål. Menn akk, så smertefull. Der utenfor husveggene skal språket praktiseres, mennesker skal tituleres enten med De eller du og de skal kysses på kinn eller ikke, og de usynlige kulturelle kodene skal snubles og trynes i både lenge vel.

På en måte er det som om alt har vært en eneste stor omvei, kanskje fordi jeg hele tiden så gjerne skulle ønsket at jeg kunne komme fortere i mål. Nå som jeg mer eller mindre er der, (for jeg har gitt opp illusjonen om hel integrering, og er meget fornøyd med stykkevis og delt ellers tusen takk) så vet jeg jo at tid, tålmodighet og toleranse er integreringens beste venn. Altså omveier.

«Folk som ikke går omveien er de som blir ekskludert, eller rett og slett ekskluderer seg selv. Mennesker som tar omveier får anledning til å lære om annerledeshet. Der kan jeg lære om en annen måte å være nordmann på.»

Men omveiene er ikke enveiskjørte. De gå begge veier. For vet du hva? Ellers skjer den ikke, denne integreringen.

«Jeg anser ikke meg selv som verdens mest samfunnsengasjerte mann, men som ung sikh har jeg en helt naturlig dragning mot alt som står skrevet om «det nye Norge». Artiklene jeg leser er enten fylt til randen av «vi er alle barn av regnbuen»-prat, eller så er de proppfulle av misnøye. Det er misnøyen som fascinerer meg mest. Artiklene som ytrer misnøye med det flerkulturelle Norge inneholder massevis av logisk argumentasjon og flott statistikk for å underbygge misnøyen. Jeg mistenker imidlertid at alle disse artiklene i realiteten kun er ulike versjoner av én ganske trist beskjed: Jeg går ingen omvei for deg!»

Det er tanken som slår meg gang på gang når jeg leser tilsvarende artikler. De som roper høyest og er mest kritisk og krever bedring i integreringen nå(!)! er gjerne de det ikke kunne falle inn å gå en bitteliten omvei engang. De sitter der med oppgitt mine, og gir oss udugelige innvandrere instrukser omhva vi må gjøre og ikke gjøre. Den eneste fingeren de løfter derimot, er pekefingeren. Men de vet heller ikke hva de går glipp av.

«Bestevennen min tror ikke et sekund på det jeg tror på, men han har gått omveien for å forstå hva sikhismen betyr for meg. Han kan gjøre noe så enkelt som å kjøpe en flaske Ringi eplemost til meg når han har vorspiel. Det er stort nok. Nå jobber han som skipsmegler i London. Det gleder meg hver gang han ringer og forteller om hvor mye bedre rustet han er enn sine kollegaer til å gjøre forretninger med indere. Han har mye bedre forståelse for hvordan en inder tenker. På omveien viste han omtanke og der lærte han.»

Så kom igjen, bli med på en omvei! Det kan til og med ta seg godt ut på CV-en.

Det var bare stille før stormen

«Mamma! Jeg har ikke lekser! Helt sant! Kan jeg spille fotball med de andre foran skolen!? S’il te plaît, s’il te plaît, maman!?»

Junior med kapsen på snei slenger den blå skolesekken bort til meg, og venter som vanlig ikke på svar. Borte er han straks med de andre for å sparke på ball. Det er fredag for halvannen uke siden, og vi er flere foreldre som forundrer oss over leksefri helg. Er det kanskje nedtrapping før ferien? Ikke et sekund for tidlig, spør du meg. Legger jeg ut til samtykkende foreldre. Vi rister på hodet over leksepress, og ser frem til at første klasse snart er over for avkommene våre. Det skal bli deilig med to måneder sommerferie om ikke lenge nikker vi til hverandre. Endelig skal gutten (og mammaen) få frihelg, sukker jeg fornøyd, og begynner å planlegge pizzabaking og filmkveld med barna.

Vel hjemme sjekker jeg den oransje lekseboka til seksåringen av gammel vane. Du vet, en vet jo aldri om det de forteller er i hundre prosent samsvar med virkeligheten. Best å forsikre seg for å være på den sikreste siden. Tenker jeg. Med håp i brystet og liten rynke i pannen.

Håpet synker. Rynken blir tydeligere enn som sikkert er lurt med tanke på fremtidig aldersforebygging. Ja, det er leksefri. Hele helgen. Men nei, det er ikke nedtrapping før etterlengtet sommerferie. Det er ikke late og unyttige ettermiddager hvor vi bare er, ikke gjør. Det er ikke fri. Det er bare stille før stormen.

I lekseboka står det følgende:

«Se informasjonsperm for eksamensoversikt.»

Eksamen. Jeg må sette meg ned. Altså. Eksamen. Eksamen!? Ja. Eksamen. Jeg trenger ikke slå opp det ordet i ordboka. Det er nesten det samme på fransk. Examen. Uttales exama. Selvsagt. Intet nytt der i gården.

Eksamen starter onsdag den trettende juni. Frem til da vil det være «leksefri», slik at elevene kan repetere det de har lært i hele første klasse. Siste dag er fredag tjueandre juni. Planen er delt inn i morgen- og ettermiddagsprogram:

Rettskriving (seksti ord), høytlesning, lesning og forståelse, grammatikk, geometri, multiplikasjon, addisjon, deling, o-fag (skjemaene de har hatt prøve i gjennom året: sneglen, bananen, soppen, årstidene, jordbæret, fingrene på hånden, sansene, påskeliljen), klokka (hele og halve timer), tall (til tjue), muntlig fremføring av utenatlært dikt.

Nå sitter jeg her. Litt svimmel. Og litt spent i magen. I dag er det første dag. Første av åtte hele dager. Egentlig skulle han dratt i bursdagsselskap til en klassekamerat i ettermiddag, men det ble avlyst på grunn av eksamen. Siste uken har vi repetert. Et repetisjonshefte på førti sider. Pluss alle de seksti ordene, frasene og tekstene som skal pugges leses og kunnes til fingerspissene. Jeg sitter her og ser for meg gutten idet skoleklokka ringte i morges. Med kapsen på snei og den blå sekken på ryggen som slenger fra side til side i takt med at han springer for å komme tidsnok til oppstilling i skolegården. Han snur seg og sender et slengkyss før han forsvinner gjennom porten.

Den største utfordringen er å late ovenfor gutten som om dette er helt normalt. Og ikke utbasunere i øst og vest min frustrasjon over alt som er annerledes fra der jeg kommer fra. Ofte er det nettopp det integrering handler om.

Og jeg kliner til

Jeg er i ferd med å plassere sekken til jentungen i skapet hennes. Det er en regnfull morgen, og Junior har brukt tiden langs skoleveien til å redde snegler på vidvanke fra travle foreldres skosåler. Det er edelt nok, men glemt er tydeligvis de stakkars fjerne slektningene deres han fortærte på en Souk i Casablanca i påskeferien med stor appetitt. Det er på grunn av sneglene vi kommer sent til skolen i dag, og det er bare de nederste skapene som er ledige. Jeg skiller meg fortsatt ut i den knallrøde regnfrakken min bestilt på postordre fra Ilse Jakobsen, men har bestemt meg for at det er viktigere å sette farge på grå og regntunge morgener enn å dempe min angst for å være annerledes.

Mens jeg sitter på huk og ordner med sakene til Minstejenta, kommer det en annen mamma til. Hun er like sent ute som meg, og må også ta til takke med et av de nederste skapene. Vi smiler til hverandre. Jeg begynner å kjenne henne nå. Hun har flere barn i forskjellige klasser, og hun er en av de første mammaene jeg erindrer å ha begynt og hilse på sånn uten videre. Hun ser hyggelig ut, og kunne kanskje vært en sånn potensiell kafevenninne, men jeg har slått tanken fra meg flere ganger. Hun har så mange barn, at hun umulig kan ha tid til å gå på kafe. Dessuten er hun nok født og oppvokst her i flere generasjoner, og har mer enn nok med å pleie røttene sine.

Vi skal til å reise oss samtidig begge to, og idet jeg er i ferd med å støtte håndbaken mot knærne, jeg er ikke så spretten som jeg en gang var og sukker litt som en eldre dame kanskje ville gjort, så plukker radaren min opp en nesten usynlig endring i damen jeg nettopp satt på huk med sitt kroppsspråk. Det er akkurat som hun er på vei til å lene seg frem, litt forsiktig. Har vi gått forbi hverandre med et høflig «bonjour» og forsiktig smil lenge nok nå? Er det på tide, i henhold til den uskrevne regelboka, å avansere omgangsformen til – til et kyss?

Ja! Det er på tide, nå har vi gått rundt grøten lenge nok. Det begynner å bli fire år siden første gangen vi treftes i forbifarten på vei til å levere våre respektive barn. Og nå er det er like før jeg står der, stolt og oppreist, i den flotte, fargerike regnkåpa som kommer, om ikke fra mitt eget land, så i hvert fall fra min egen lille verdensdel. Jeg lener meg litt frem jeg også og belager meg på å treffe med mitt høyre kinn mot hennes høyre, men bare et øyeblikk, ikke dvele, det hele skal være over i løpet av ett sekund og gjerne samtidig med at man utstøter et tilbakeholdent men likevel entusiastisk «Ça va?» Et «hvordan går det» som egentlig ikke venter noe annet svar enn «jo, det går» etterfulgt av samme spørsmål med følgende svar.

Akkurat i det jeg skal til å kline til for første gang på denne Fruen, fornemmer jeg en tilstedeværelse bak meg og oppdager samtidig at det ikke er blikkontakt mellom oss to som skal til å berøre hverandres kinn, og som seg jo hør og bør sånn rett før blikket skiller vei for å følge retningen til de respektive kinn. Jeg skjønner det for sent. Etter at det er overstått. Og når vi står der og fniser beskjemmet. Alle tre. Noe jeg bestemt mener ikke hører hjemme i det uskrevne regelverkets samlede verker.

Det var ikke meg hun lente seg frem for. Det var tilstedeværelsen jeg fornemmet bak ryggen min rett før. Der står hennes beste venninne, hennes medsammensvorne. De går sikkert på kafe sammen, kjenner jeg dem rett. Jeg later som ingenting. Det er jeg blitt flink til etter åtte års øvelse og atskillige «faux pas». Det er bare å børste hendelsen av skuldrene, og begi seg med et overentusiastisk men falskt «bonne journée!» og bestemte skritt videre til den neste.

Som ikke befinner seg mange sekundene unna skal det vise seg. I’m on fire this morning (!). For der er Minstejenta i ferd med å sno seg unna en av guttene i klassen, med ilter mine. Det er Thomas. Uttales tåma selvsagt på franskspråklige menneskers vis. Thomas har erklært sin nesegruse forelskelse for jentungen for lenge siden, men følelsene er så visst ikke gjengjeldt. Hun tilhører et firkløver av småjenter som elsker hverandre inderlig på småjenters vis, og har ikke plass til guttelus i hjertet sitt. Foreløpig.

Men han gir seg ikke, og står og venter med glade øyne og trutmunn klar til kyss. Samtidig går det opp for meg at mammaen hans står ved siden av gutten sin og tydelig venter. Jeg kommer avkommet til unnsetning, og sier med overdreven lattermildhet – jeg har ikke helt kommet meg etter forrige opplevelse og kjenner det brenner litt i kinnet fortsatt – noe sånt som at hun ikke er så motivert for guttekyssing ennå mens hun gjemmer seg bak den røde regnjakka som seriøst begynner å gå meg på nervene. Det får da være måte på med flamboyante gevanter i nettopp denne morgenstund.

«Det er bra du er høflig, Thomas (tåma)!»

Kommer det til slutt kontant fra en snurpet munn. Og med et sideblikk på meg jeg helst ikke vil tolke men gjemmer bort i skrinet for foreign affaires, tar hun gutten i hånda og fører ham med videre på noe som viser seg å være morgenens hilserunde. Ja ja, det blir vel ingen bursdagsinvitasjon fra den kanten, sukker jeg innvendig mens jeg lurer på om jeg skal springe etter dem med jenta på slep og insistere på at hun kysser denne gutten, selv om hun ikke vil, for å redde en siste flik av selvrespekt. Én ting er å bomme på kysse kutymer blant oss voksne, det kan jeg alltids tåle. Noe annet er det at den stakkars jenta mi skal lide for mammaen sin manglende kunnskap i hva som er uoppdragen atferd her til lands. Men det aner meg at selvrespekten kan få seg nok en klaps på hånden der jeg ser for meg jentas krakilske forsøk på å slippe mens jeg tvinger henne med kraft til å være høflig.

Fem minutter senere og på vei hjem kommer jeg på hva jeg skulle svart, og hva jeg skulle gjort. Det hadde vært både elegant og avvæpnende, og jeg hadde kommet seirende utav morgenen med både selvrespekt og vett i behold. I stedet for henger jeg den røde regnfrakken innerst i skapet, og kler meg heretter som mine landskvinner på en regnfull dag.